Publisert på nettstedet Hromadske Radio, 31. oktober 2026. Forfatter: Anastasia Kovalevich
Initiativgruppa «Første desember» har publisert en appell til ukrainere på begynnelsen av den femte vinteren med fullskala krig. I appellen oppfordrer initiativtakerne ukrainerne til å fortsette motstanden, støtte forsvarsstyrkene, bekjempe korrupsjon og hjelpe hverandre, til tross for trøtthet og utmattelse. Hromadske Radio publiserer hele appellteksten (på ukrainsk)
Ukraina går inn i nok en, allerede femte, vinter med fullskala krig i en tilstand av ikke bare militær og økonomisk, men også moralsk og psykologisk utmattelse.
I dette øyeblikket er det verdt å minne oss sjøl på hvor vi er, hvordan vi kom hit, og hva som venter oss.
Vi valgte ikke denne krigen. Uansett hvem som anklager Ukraina for å ha provosert fram krigen – enten gjennom sin svakhet eller, tvert imot, sin vedvarende streben etter EU og NATO. Anklagene kan også dreie seg om Ukrainas språk- og kulturpolitikk, manglende vilje til å tolerere autoritarisme og korrupsjon eller til å anerkjenne seg sjøl som en sone med eksklusive russiske interesser. Men én ting vet vi med sikkerhet: Den eneste årsaken til krigen er russisk aggresjon, og Russland er den eneste synderen.
Den russisk-ukrainske krigen er en eksistensiell krig, det vil si at for oss er det en krig for vår rett til liv – vi har ikke noe valg om å forsvare oss eller ikke. Denne krigen er ikke forårsaket av noen økonomiske eller geografiske omstendigheter, men av vårt eget historiske valg – å eksistere som en uavhengig ukrainsk nasjon i vårt eget land, fritt fra imperier. Denne krigen, i likhet med tidligere kriger mellom Russland og Ukraina, er forårsaka av russisk imperialisme. Tida med ukrainsk uavhengighet ga oss muligheten til å omforme vår identitet, etablere oss i felles verdier, bygge statlige institusjoner og oppdra en ny generasjon. Hvis krigen hadde starta i 1991, ville det ha vært få sjanser til dette.
Vi avviser også anklagene om vår uforsonlighet, og sier at hvis Ukraina hadde kapitulert, ville det ha vært færre ofre, lidelse og ødeleggelse. Historisk erfaring beviser det motsatte. Tapet av ukrainsk statsstatus for hundre år siden førte til større ofre og lidelse, til deportasjoner og leirer, til Holodomor og en kultur som ble skutt i filler, til et forsøk på å utslette ukrainsk identitet ved å oppløse den i det «sovjetiske folket».
Den russisk-ukrainske krigen har for lengst blitt en overlevelseskrig, som utmatter fronten, baktroppene, økonomien, offentlig administrasjon, utdanning, alle områder av livene våre. Uten den vedvarende innsatsen fra hver enkeltperson på fronten og baktroppene, uten hjelp fra internasjonale partnere, ville ikke landet ha overlevd. Vi fortjener alle å takke hverandre.
Samtidig bygger trøtthet og utmattelse seg opp. Moralen er under ytterligere press på grunn av uløste interne problemer: korrupsjon, mobilisering og tjenestevilkår, brudd på demokratiske normer, unødvendig hardt press på økonomien, svak offentlig kommunikasjon fra myndighetene, fravær av en plan for seier, og i tillegg til det hele, engstelige frykt for hva som venter oss til vinteren.
Men vi vet fra vår egen historie hva alternativet til vår motstand er. Det er ikke uten grunn at de sier: «Hvis Russland slutter å kjempe, blir det ingen krig. Hvis Ukraina slutter å kjempe, blir det ikke noe Ukraina» – og til slutt vil det ikke være mange igjen av dem som leser disse linjene.
Så, til tross for trøtthet og utmattelse, må vi fortsette motstanden: støtte de ukrainske forsvarsstyrkene, ta vare på de som har det vanskeligst, fortsette å kjempe mot korrupsjon og for godt og profesjonelt styresett – for i utmattelseskrigen vinner den som forvalter de tilgjengelige ressursene best. Vi må støtte hverandre til tross for alle slags sekundære uenigheter. Vi vil være i stand til å løse uenigheter om framtidsvisjon, verdensbilde og tro gjenom diskusjoner – gjennom hvordan vi står fram.
Russland satte seg et mål i 2022: å ødelegge oss innen uker, om ikke dager. Aggressorene har ikke nådd målet sitt – og det er allerede klart at de ikke vil. Derfor har Ukraina allerede vunnet. Denne seieren må opprettholdes og utvikles. Om vi kan klare det, avhenger av oss. Men vi må gjøre det, for vi har ikke noe annet valg.
Historien kjenner mange eksempler på at de mindre og svakere vant fordi de sto for sannheten, kjempet for sine egne liv, var smartere, mer fleksible og mer innovative, lærte og forandra seg raskere. Vi tror at vår historie snart også vil bli en del av historien, og at Ukraina til slutt vil bli fritt, trygt, rettferdig, velstående og blomstrende.
Olga Aivazovska, Maksym Butkevych, Oleksandra Hnatyuk, Yevhen Holovakha, Volodymyr Yermolenko, Yevhen Zakharov, Yosyf Zisels, Myroslav Marynovych, Valery Pekar, Oleksandra Matviychuk, Olena Styazkina, Yaroslav Yatskiv.
_______________________________________________________________________________
Her er link til presentasjon av underskriverne og Initativgruppa «Første desember». Om oss | Initiativgruppa «Første desember»
Maksym Butkevych, menneskerettsaktivtist, tidligere militær tjenestemann, slapp ut av russisk krigsfangenskap gjennom fangeutveksling i 2024 etter over 2 års fangeskap, hvor han forøvrig fikk en 13 års fengselsdom. Vi har omtalt Maksym Butkevych flere ganger: Søkeresultater for «Maksym Butkevych» – Vi som støtter den nye venstresida i Ukraina