Publisert på nettstedet Human Rights in Ukraine, 30. oktober 2026. Av Iryna Skachko.
Oleksandr ble tatt til fange av russiske styrker den andre uka av fullskala invasjonen. Enheten hans var slått, og han endte opp bak de russiske linjene, i ferd med å prøve å komme seg tilbake til sin egen side. Han ble holdt fanget i Olenivka, Taganrog og Borisoglebsk. Dette er hans historie.
Oleksandr Hurzhov er fra Mariupol. Han har vært i hæren siden 2020. Før det, til tross for to universitetsgrader (i økonomi og logistikk), jobba han som leder på en karaokebar.
“… Jeg signerte en kontrakt i Avdiivka. Jeg tjenestegjorde først i artilleriet, så gikk jeg over til infanteriet, på frontlinja. Jeg fortsatte å tjenestegjøre, og så kom fullskala krigen.»
Den 24. februar befant Oleksandr og hans enhet seg i Krasnohorivka i Donetsk-regionen. Derfra ble han og hans kamerater sendt for å forsvare Mariupol.
«De ga meg en RPG (rakettdrevet granat). Jeg hadde bare skutt med en sånn én gang i livet, på rekruttskolen. Sersjantmajoren sier: ‘Vil du skyte RPG-en?’ Jeg svarer: ‘Men jeg har et gevær, jeg har aldri trent på et RPG!’ Og han sier: ‘Ikke noe problem, du kan google det på veien.’ Det var hans ord da han sendte oss ut i krig. Nær Volnovakha ble vi fullstendig utsletta…»
Enheten var omringa. En granat traff kjøretøyet med ammunisjon, og alt eksploderte. Mange mennesker ble drept. Den såra Oleksandr endte opp med soldater fra en annen brigade. Det var ingen kommunikasjon, og ingen visste i hvor vi kunne trekke oss tilbake.
Bak fiendens linjer
«Den 1. mars tok vi opp en posisjon i et forlatt hus. Det hadde vært et eksklusivt sted, men da hadde det verken vinduer eller dører, og det hadde allerede vært plyndrere der. Vi var fire. I huset ved siden av bodde en russisk artilleriobservatør. Ei stridsvogn med en ‘Z’ sto i nærheten, og det var mange russere i nærheten. De kunne ha gått inn i skjulestedet vårt og drept oss når som helst.
Vi satt i det huset i to dager. Så, 3. mars, bestemte gutta seg for å gå ut på balkongen for å røyke! Jeg sa: ‘Er du gal? De dyra er rett ved siden av oss! En snikskytter vil ta deg ut!’ Men de mente at troppene våre allerede var nærme. Mindre enn ett minutt seinere åpna stridsvogner ild mot huset. Det tok fyr, og gutta begynte å hoppe ut. Det eneste som redda meg var at jeg stoppet opp i bokstavelig talt noen minutter, mens jeg tok på meg den skuddsikre vesten og anne kroppsbeskyttelse. Da jeg var ferdig, sto huset i brann og alt var tjukt av røyk. Så de så meg rett og slett ikke. De tre andre ble alle drept. Det var skremmende.»
Oleksandr klarte å nå et skur hos nabo usett., og gjemte seg der. Men det var mange russere var i nærheten, og hvem som helst kunne ha sett inn skjulestedet hans, når som helst. Han venta til natta falt på og prøvde å nå sin egen side i mørket. Men han kom ikke langt før han ble oppdaga.
«Jeg hører: ‘Hei der! Har du en røyk?’ Jeg sier på russisk: ‘Nei, det har jeg ikke, jeg røyker ikke.’ Og jeg fortsatte gjennom bakgårdene, bort fra folkemengden deres. Adrenalinet mitt var skyhøyt. Det var bekmørkt; Jeg kunne ikke se en dritt. I en av hagene hører jeg: ‘Stopp! Hvem går der?’ ‘En av dere,’ sier jeg. Og et par sekunder seinere blir jeg truffet i hodet av ei riflekolbe. Jeg falt. De lyste med lommelykt på meg. De så at jeg hadde et gevær, og at uniformen min tydeligvis ikke var deres. Og da begynte det: bankinga, avkledning av meg, tok eiendelene mine. Men her er det morsomme: av mine personlige ting tok de bare underbukse, sokker og skosåler. Det er latterlig. Hva ville du gjort med et slikt sett? Vel, sjølsagt tok de telefonen min. De knuste klokka min, tydligvis redde for at den kunne brukes som slagvåpen mot dem. De prøvde å låse opp telefonen min. Den kjente meg ikke igjen på første forsøk, fordi ansiktet mitt var… vel, ikke i toppform, jeg var skikkelig forslått. De prøvde å stjele penger fra bankkortet mitt.»
Men okkupantene fikk ingenting: ved krigens begynnelse krevde PrivatBank at transaksjoner skulle bekreftes via telefon, og det var ikke noe ukrainsk mobilnett igjen i det okkuperte området.
«Uflaks for dem… Og sjølsagt slo det tilbake mot meg, fordi de trodde jeg hadde gjort noe med vilje, for å forhindre uttak.»
Fangenskap
I sine første dager i fangenskap ble Oleksandr flytta fra en kjeller til en annen. Deretter fulgte tre dager i Donetsk, ved det såkalte «vakthuset». Overalt ble han slått og torturert mens de prøvde å hente ut informasjon han ikke engang hadde.
“… Og så endte jeg opp i den berykta Olenivka. Jeg var der i litt over en måned. Vi bodde i ei brakke. Generelt var det ingen som rørte oss der, de tvang bare noen av oss til å jobbe. Men jeg lot som jeg var ‘verdens sykeste mann’, som «Karlsson på taket». Så de lot meg bli igjen i brakkene. Jeg har et prinsipp: bedre at de dreper meg enn at jeg løfter en finger for fienden. Det er min posisjon. Etter Olenivka ble vi overført til Taganrog.»
Hver ukrainer som har vært i fangenskap forteller forferdelige historier om Taganrogs varetektsfengsel. Stedet er kjent for sin spesielt brutale «velkomst»: nyankomne blir slått med «slåsshansker», køller og rør, og sjokkert med strømpistoler. Forholdene er umenneskelige. Det var i Taganrog at journalisten Viktoriia Roshchyna, som seinere døde, fikk bakhodet knust (ukrainsk politi klarte seinere å fastslå dette).
«Taganrog var et helvete. Seks–sju mennesker ble drept rett foran øynene mine der. De ble rett og slett slått i hjel med stokker, elektrosjokkvåpen, batonger og alt annet de hadde for hånden. Og oppropene! Morgen og kveld … I tillegg var det utmarsj for å få mosjon. Du ble slått lenger enn du faktisk fikk være ute. Det var slik mosjoneringa foregikk.»
Etter Taganrog ble fangene ført til Borisoglebsk. De ble holdt i tre dager i et varetektsfengsel (SIZO nr. 2) og deretter overført til straffekoloni nr. 9, kjent som «Nier’n».
«Den første uken lot de oss være i fred. Første gang de slo oss hardt var til påske. De ropte at de var ortodokse. Om morgenen tok de oss ut og begynte å strekke oss ut, banke oss, det var elektrosjokkvåpen, alt du kan tenke deg ble brukt mot oss. Og i tre år, vel, litt mindre, brakte hver eneste dag nye slag, bank, bank. Ingen medisinsk behandling i det hele tatt. Bare den feite ‘Pelikanen’, som vi kalte ham, som kom en gang i uka og kunne dele ut en paracetamoltablett. Vi redda dem, fordi hvis du ble syk, ville ingen komme og hjelpe deg.»
Oleksandr sier at han nesten aldri var syk i fangenskap. Bare en måned før utskrivelsen begynte nyrene hans å gjøre vondt.
«Det var virkelig smertefullt, jeg vred meg, krøkte meg sammen på grunn av smerten. Ingenting slikt hadde noen gang skjedd meg før. Først etter at gutta hadde banka på døra i tre timer, kom en ambulansearbeider løpende, ga meg en pille og sa: ‘Legg deg ned!’ Det var det.
For hver sykdom: bare legg deg ned, få deg litt søvn, det går over av seg sjøl. Førsteklasses medisinsk behandling! Noen av guttene fikk diagnosen tuberkulose. Vi hadde en slik i cella vår. De flytta ham ut, og plasserte ham tilbake halvannen måned seinere. TB-en ble ikke bekrefta. Jeg spurte ham: ‘Hva slags behandling ga de deg?’ Han sa: ‘Et fedd hvitløk og paracetamol to ganger i uka.’ Seinere spøkte jeg: «Russisk medisin: paracetamol og hvitløk kurerer til og med tuberkulose!’ Vi bør søke om patent.’» Jeg prøvde å gjøre alt til en spøk så ofte jeg kunne, for å holde gutta gående. Totalt gikk jeg ned fra 82 til 40 kilo i fangenskap.»
Spørsmål
Fanger ble tatt ut for «avhør» nesten hver dag, sier Oleksandr. Han klarte imidlertid å overbevise avhørerne om at han ikke var en karrieresoldat: han hadde aldri tjenestegjort under kontrakt og hadde blitt mobilisert i de første dagene av fullskala invasjonen.
«Instagram-kontoen min redda meg: det var ingenting militært på den. Bare vitser, morsomme ting, underholdningsinnhold, egentlig. Jeg sa til dem: ‘Se, jeg jobbet faktisk på en karaokebar, vil du at jeg skal synge en sang for deg?’ De som forhørte meg åpna Instagram-siden min og så videoene mine. Det var det som redda meg. For med de andre gutta, sjøl ett eller to år etter at de ble tatt til fange, prøvde de fortsatt å presse informasjon om militære posisjoner ut av dem. Hva har du mulighet til å huske etter så lang tid? Spesielt når du blir slått i hodet hver dag! Ingenting. Men de fortsetter å slå deg uansett, prøver å få noe ut av deg.»
Sommeren 2024 avtok plutselig mishandlinga av krigsfanger i Borisoglebsk-kolonien. Oleksandr er overbevist om at årsaken var et ukrainsk angrep på byen.
«Borisoglebsk ble truffet. Jeg husker det som om det var i går: det var 14. august. Kolonien ligger nær militærflyplassen, bokstavelig talt noen kilometer unna. Vi hadde Kolia med oss, en artillerist. Han brukte halve natta på å forklare oss hvilke raketter som ble skutt av russerne og hvilke som kom fra den ukrainske sida. Jeg spøkte: ‘Å, de har kommet for å befri oss!’ Og allerede neste dag slutta de plutselig å bry seg om oss: de slutta å slå oss og begynte til og med å mate oss litt mer, bare for syns skyld.»
Et enkelt brev hjem
Da Oleksandr ble tatt til fange nær Volnovakha i 2022, rapporterte sersjantmajoren i enheten hans at han hadde gått AWOL [dvs. Absent Without Official Leave, m.a.o. ureglementert fravær fra tjenste]
«Og dette kom fra en mann som siden har forsvunnet sjøl og fortsatt er etterlyst,» sier Oleksandr indignert. «Kan du tenke deg, Threads anbefalte profilen hans til meg. Jeg ser en video, og der er han med kona si. Han ønsket meg til og med gratulerer med dagen…»
Seinere bestemte hans militære enhet at Oleksandr Hurzhov var drept.
«Jeg ble tatt til fange tidlig i mars. Moren min fant ut at jeg var i live 1. april. For i begynnelsen var det utvekslinger. Hver lørdag tok de folk fra oss, angivelig for bytte. De fleste av dem ble faktisk bare overført til andre fengsler, men noen ble faktisk utveksla. Og en fyr jeg bare hadde kjent i et par dager husket meg, da han ble utveksla. Han husket også telefonnumrene til foreldrene mine, de er lette å huske. Rett etter utvekslinga, rett fra grensa, da de frivillige ga ham en telefon, ringte han mamma. Han sa: «Han er i live, armer og bein intakte. Han er i fangenskap. Vent på ham, ikke bekymre deg!» Moren min ringte straks til brigaden og prøvde å overbevise dem om at jeg var i live. Og de sa: «Nei. Han ble drept.» Først AWOL, så «drept».
Det første brevet fra meg kom i september 2022. Bare ett, den eneste. To år seinere skrev vi flere brev, men de kom aldri fram. Moren min kjente igjen håndskriften min, men hun forsto at brevet var skrevet under press, fordi vi har en kode: tre prikker på slutten av ei setning. Det betyr at ting ikke er i orden. Vi skrev ut fra en felles mal: angivelig mater de oss fantastisk, forholda er praktisk talt et femstjerners hotell. Og vi skrev det rett etter den påsken da de slo oss så hardt! Og brevet kom først i september.»
Den 25. mai 2025, etter mer enn tre år i fangenskap, kom Oleksandr hjem.
For mer om de umenneskelige forholda ukrainere holdes i russisk fangenskap og Russlands brudd på internasjonal humanitærrett, se Kharkiv Human Rights Protection Groups studie ‘Torture of Ukrainian prisoners of war in Russian Federation detention places’
En koalisjon av menneskerettighetsorganisasjoner har lansert PEOPLE FIRST!-kampanjen, som krever løslatelse av alle som er fengsla som følge av russisk aggresjon mot Ukraina, både krigsfanger og sivile.