Vernepliktsparadokset: Hvordan vestlige venstreorienterte utnytter Ukrainas mobilisering for å angripe landet – og svikter menneskene de hevder å forsvare

av
Publisert på bloggen Red Mole på Substack, 18. februar 2026.

Unngå den ukrainske verneplikten, og hvis landet faller, vil du til slutt bli vernepliktig i det russiske militæret.

Ukrainas mobiliseringssystem er i praksis prega av klassemessig skeivhet i rekrutteringa, og det er ukrainske sosialister som sier dette tydeligst. Systemet med «økonomisk reservasjon» lar bedrifter kjøpe seg fritak. Lov 5371 fjerna retten til kollektive forhandlinger for ansatte i små og mellomstore bedrifter under unntakstilstanden. Og da bestemmelsen om demobilisering etter 36 måneders tjeneste ble skrotet etter at Zaluzjnyj ble fjerna, ble tilliten til dem som tjenestegjør ved fronten brutt. Demonstrasjoner i minst elleve byer bar slagordene «Soldater er ikke laget av jern» og «Det er deres tur nå». Dette er krav om en mer rettferdig krigføring, ikke om overgivelse. Andrew Murray, Nick Wright, Alex Snowden og «Stop the War» trekker disse protestene ut av kontekst og bruker dem på nytt som argumenter for å legge ned motstanden, og ender på samme endepunkt som Trump og Farage, via en annen rute. 
Den sosialistiske tradisjonen har aldri vært pasifistisk: Trotskijs proletariske militærpolitikk var «Verneplikt? Ja. For den borgerlige staten? Nei». Lenins polemikk med Luxemburg i 1916 insisterer på at nasjonale kriger fortsatt er mulige i imperialismens epoke, -og den spanske republikken hadde også verneplikt. Og paradokset oppløses fullstendig i det okkuperte Donetsk, hvor [menneskerettighets-organisasjonen] ZMINA dokumenterer at ukrainere som blir tatt på kontrollposter, blir sendt for å kjempe mot sitt eget land.

En mor under en protest i Kyiv: Av 24 elever i sønnens skoleklasse kommer menn som tjenestegjør i de væpna styrkene fra bare to familier. Hun kommer ikke med et abstrakt poeng om geopolitikk. Hun beskriver en klassevirkelighet som vestlige venstreorienterte, som aldri har vært i nærheten av et mobiliseringssenter, tror de kan tolke på hennes vegne.

Protestene som feide over minst elleve ukrainske byer fra slutten av 2023 til begynnelsen av 2025 representerte, som International Viewpoint omtalte som «den første vedvarende sosiale protestbevegelsen under krigstid». Slagordene var presise: «Soldater er ikke laget av jern.» «Det er deres tur nå.» «Alle er ansvarlige for seier.» «En verdig hvile for de falne og de levende.» Dette er ikke slagordene til folk som har slutta å tro på landets rett til å eksistere. De er slagordene til folk som forstår at en nasjonal frigjøringskrig utkjempes på vilkår som favoriserer de rike og straffer de fattige.

Vitaliy Dudin, styreleder i Sotsialnyi Rukh, setter ord på hva som skjer: «Den herskende klassen griper denne muligheten til å presse gjennom sin sjokkerende doktrine om nyliberal innstramming, anti-arbeiderlovgivning og begrensning av sosiale rettigheter. Dette er den doble utfordringa som folket i Ukraina står overfor.»

Systemet med «økonomisk reservasjon» lar bedrifter frita ansatte fra verneplikten ved å betale avgifter eller demonstrere sin økonomisk nødvendighet. I praksis kjøper rikdom trygghet. De fattige fyller skyttergravene. Lov 5371 fratok arbeidere i små og mellomstore bedrifter deres rett til kollektive forhandlinger under dekke av krigsrett. Utkastet til arbeidslovgivning, hvis det blir vedtatt, vil representere det Dudin kaller det største angrepet på arbeiderrettigheter i ukrainsk historie. Og fjerninga av general Zaluzhnyi i februar 2024, etter at han ba om 500 000 ekstra soldater for å muliggjøre rotasjon [av bemanning], ble etterfulgt av at bestemmelsen om demobilisering etter 36 måneders ble skrota fra lovutkastet: et «stort tillitsbrudd» mellom staten og folket som forsvarer den samme staten.

Hvert ord av dette er sant. Hvert ord av det betyr noe. Og hvert ord av det blir brukt som et våpen av vestlige venstreorienterte som ikke har noen interesse av å løse problemene, men som synes disse problemene er svært nyttige for å rettferdiggjøre å nekte å støtte ukrainsk motstand.

Sviket forkledd som solidaritet

Her er mekanismen. Andrew Murray, som skriver i Morning Star under overskriften «Kynisk maktspill ligger bak krigen i Ukraina», argumenterer for at «tilstrømninga av våpen» er en del av en «eskalerende grad av integrering av Ukraina i amerikansk/NATO-planlegging».

Nick Wright fra Morning Star har trukket sammenligninger mellom ukrainsk verneplikt og «britisk/NATO-militarisme», og bruker mobiliseringsproblemer for å argumentere for at krigen er «umulig å vinne». I 2024 het det at Ukraina mangla våpen. Nå heter det at Ukraina mangler soldater», skrev Murray mot slutten av året. Han konkluderte med at «den ukrainske hæren står på randen av sammenbrudd».»

Alex Snowden fra Counterfire har argumentert for at den ukrainske frontlinja «smuldrer opp» og at det ukrainske samfunnet «snart vil svikte», og bruker dette som en begrunnelse for umiddelbare territoriale innrømmelser. SWP [Socialist Workers Party] viser til «overgrep i forbindelse med mobiliseringen» for å underbygge sitt syn om at arbeiderne ikke bør støtte noen av partene i krigen. Uttalelser fra «Stop the War Coalition» påpeker ukrainsk «krigstretthet» og «tvangstjeneste» som en del av argumentet mot militærhjelp.

Legg merke til hva som skjer: Reelle problemer som ukrainske arbeidere sjøl tar opp – klasseskeivheten i mobiliseringa, svekka arbeidsrettigheter og soldater som slites ut uten å få avløsning – løftes ut av sin sammenheng og brukes som argumenter for å oppgi motstanden.

Moren som protesterer i Kyiv krever rettferdig mobilisering, ikke kapitulasjon. Familiene som bærer bannere med teksten «Det er deres tur nå» krever at de rike deler byrden, ikke at krigen slutter på Putins premisser. Sotsialnyi Rukh bekjemper Zelensky-regjeringas nyliberalisme, samtidig som de insisterer, som Dudin uttrykker det, på at «den ukrainske arbeiderbevegelsen ikke bare har til hensikt å kjempe imot invasjonen; den søker også å sikre en mer egalitær, sosialt ansvarlig og demokratisk framtid».

Den vestlige campistiske venstresida snur dette på hodet. Den tar de ukrainske arbeidernes krav om en mer rettferdig krigføring og gjør det om til et argument for ingen krig i det hele tatt. Denne vridninga er sviket. Og det er et svik med konsekvenser, fordi den eneste «freden» som for øyeblikket tilbys er Trumps: Krim og Donbas skal anerkjennes som russiske, NATO-medlemskap er forbudt, en mineralavtale som gjør Ukraina til en råvarekoloni for amerikansk kapital.


Hva de som faktisk slåss sier

Taras Bilous, redaktør for Commons/Spilne og medlem av Territorial Defence Forces, skrev sitt «Letter to the Western Left from Kyiv» i februar 2022, publisert i Dissent Magazine mens byen var under artilleriild. Argumentet hans er verdt å sitere utførlig fordi det tar for seg nettopp dynamikken denne artikkelen beskriver:
«Solidaritet må bety å støtte de undertryktes rett til å forsvare seg. Henvisninger til ytre høyre i Ukraina, korrupsjon eller oligarker bør ikke stå i veien for solidariteten med dem som rammes direkte av russiske bomber og russisk imperialisme.»

Bilous har beskrevet de første dagene av invasjonen som «en spontan, solidaritetsbasert motstand som oppsto fra de første minuttene av invasjonen». Han erkjenner at overgangen til et mer rigid, klassemessig skeivt vernepliktssystem representerer en manglende tillit fra Zelenskyj-regjeringas side når det gjelder massenes sjølorganisering. Men konklusjonen hans er den motsatte av den campistiske: disse problemene må løses gjennom demokratisk press og sosialistisk organisering i Ukraina, ikke ved å nekte landet muligheten til å overleve.

Han meldte seg inn i de territoriale forsvarsstyrkene fordi, som han har sagt gjentatte ganger, «hvis vi ikke meldte oss inn i de væpna styrkene, ville venstresida i Ukraina opphøre å eksistere». Det er ikke en metafor. Russisk okkupasjon betyr likvidering av alle fagforeninger, feministiske organisasjoner og sosialistiske grupper i de okkuperte områdene.

Denys Pilash fra Sotsialnyi Rukh har formulert dette som et spørsmål om at «rotasjonskrisa» er politisk, snarere enn rent militær. «Ukrainske soldater står overfor en umulig motsetning», sa han til International Viewpoint: «de forsvarer demokratiet samtidig som de nektes grunnleggende rettigheter. Ingen rotasjonsplaner. Ingen faste tjenestevilkår.» Pilash identifiserer soldatenes krav om rotasjon som et klassekrav: stridende arbeideres rettmessige insistering på «verdig hvile». Men han har også vært utvetydig om at «å påberope seg [eksistensen av] den ukrainske ytre høyresida eller ukrainsk korrupsjon og oligarker, ikke kan være et hinder for folkelig solidaritet» med de som er under bombardement.

En forutsigbar innvending presenterer seg her: at venstresidas aktivitet innafor en borgerlig hær er en sjølmotsigelse, at militær disiplin nødvendigvis kriminaliserer dissens, og at Bilous og hans kamerater rett og slett har gitt fra seg sin politiske handlefrihet ved å verve seg. Innvendinga høres logisk ut og men er empirisk feil.

Bilous har fortsatt å publisere politisk analyse i Commons/Spilne og Dissent Magazine gjennom hele sin militærtjeneste. Sotsialnyi Rukh-medlemmer som tjenestegjør har opprettholdt sin organisasjonstilhørighet og sin offentlige kritikk av Zelenskyj-regjeringas arbeidspolitikk. Konføderasjonen av Frie Fagforeninger i Ukraina (KVPU) har offentlig motarbeida lov 5371 og utkastet til arbeidslov uten avbrudd siden 2022. Familie-protestbevegelsen opererte åpent under krigsrett i elleve byer.

Er rommet for dissens begrensa? Sjølsagt. Krig begrenser alt. Men rommet eksisterer fordi folk kjemper for å holde det åpent. Og alle som hevder at venstreorientert organisering innafor en borgerlig hær per definisjon er umulig, må forklare soldatsovjetene i 1917, de revolusjonære cellene i den franske hæren i perioden 1917–1918, og alle tilfeller av militær organisering på grunnplan fra Invergordon-mytteriet til GI-motstandsbevegelsen under Vietnamkrigen.

Trotskijs proletariske militærpolitikk var totalt basert på den motsatte antagelsen: at revolusjonære går inn i den borgerlige hæren nettopp for å organisere seg i den, for å være, som han sa det, «de beste soldatene i hæren, men også de beste representantene for arbeidernes interesser».

I uttalelsen «Mot halvsolidaritet og falsk pasifisme», publisert via International Viewpoint, sender den russiske sosialistbevegelsen [RSM] et direkte svar til den vestlige venstresidas bruke av klagene på [klassemessig skeiv] mobilisering. RSM kaller dette «’falsk pasifisme’ forkledd med venstresidas slagord», og argumenterer for at det «avslører en småborgerlig natur prega av egosentrisme … den er egosentrisk fordi den er redusert til kampen med ens nasjonale regjering».

RSM framsetter ikke denne kritikken fra komfortabel avstand. Medlemmene blir stempla som «utenlandske agenter», risikerer gjennomsnittlig åtte års fengselsstraff og oppløsning av sin organisasjonsstrukturer. Når de sier at «Ukraina krever frigjøring i stedet for ‘fred’» og at «Putins verdensbilde, der de sterke har rett til å slå de svake, må få et alvorlig slag», snakker de fra innsida av undertrykkingas maskineri.

Den feministiske antikrigs-motstandsbevegelsen[FAS] signerte motmanifestet «Retten til å gjøre motstand» sammen med ukrainske feminister, og insisterte på «den essensielle forskjellen mellom vold som et middel til undertrykking og som et legitimt middel til sjølforsvar». FAS identifiserer den russiske statens «hypermaskuline» image som bindevevet mellom militær verneplikt og vold i hjemmet, mellom krigen i utlandet og den patriarkalske volden hjemme. Analysen deres kobler Putins mobilisering til den breiere strukturen av patriarkalsk makt, og den gjør det mens medlemmene deres i Russland risikerer arrestasjon, for å ha skrevet antikrigsslagord på pengesedler.

«Realisme»-innvendinga

En annen forutsigbar kritikk må konfronteres ærlig: at alt dette er fantasi. At Sotsialnyi Rukh ikke har noen massebase. At KVPU opererer under enormt press. At protestene som krever rotasjon, uansett hvor modige de er, ikke har reversert en eneste av regjeringas tiltak. At den ukrainske venstresida, spredt mellom hæren, eksil og et sivilsamfunn uthula av tre år med total krig, ikke er i stand til å kjempe igjennom de krava denne artikkelen beskriver.

Mye av dette er sant. Sotsialnyi Rukh er ikke et masseparti. KVPUs juridiske utfordringer går i sakte fart, mot ei regjering som har unntakslover. Rotasjonsprotestene tvang fram en offentlig debatt, men ikke en politisk endring.

Om noe, førte fjerninga av Zaluzhnyi og skrotinga av bestemmelsen om demobilisering etter 36-måneders tjeneste til ett svar fra regjeringa svar til demonstrantene: taushet. Den ukrainske venstresidas evne til å organisere seg er begrensa av unntakstilstand, av den generelle mobiliseringa som har trukket kadrene deres inn i militærtjeneste, og av en politisk kultur som likestiller dissens med forræderi. Ingen som skriver ærlig om Ukraina tidlig i 2026 kan late som noe annet.

Men her er spørsmålet «realistene» aldri svarer på: hva følger av dette? Hvis Sotsialnyi Rukhs krav er fantasi, bør ukrainske arbeidere ganske enkelt akseptere vernepliktens klassekarakter uten å klage? Hvis KVPU ikke kan reversere lov 5371 under krigsforhold, bør vi slutte å kreve kollektive forhandlingsrettigheter? Hvis protestene mot manglende rotasjon av tjenesteinnsats ikke klarte å endre regjeringens politikk, var det da galt av mødrene å marsjere?

Å avfeie disse anstrengelsene som intetsigende fra en vestlig lenestol, mens arrangørene står overfor russisk artilleri og press fra den ukrainske staten samtidig, er ikke realisme. Det er den komfortable kynismen som alltid har rettferdiggjort å forlate solidariteten med de undertrykte.

Enhver revolusjonær bevegelse i historien har virka «urealistisk» for de som målte den mot makta som var stilt opp mot den. Bolsjevikene hadde i juli 1917 færre enn 25 000 medlemmer. CNT-FAIs sosiale revolusjon i Barcelona varte i måneder, ikke år. Solidaritetsbevegelsen i Polen opererte i et tiår under unntakstilstand før den brøt gjennom. Liten, begrensa, pressa organisering under krigsforhold er ikke ingenting. Det er slik sosialistisk organisering under krigsforhold ser ut. Det er slik det alltid har sett ut.

Sjølve krava, gjeldsslette, arbeidstakerrettigheter, demokratisk deltaking i beslutninger om landets framtid, er ikke utopiske. De er spesifikke, oppnåelige og direkte knytta til motstandens bærekraft.

Pilashs analyse i International Viewpoint er presis: soldater som nektes grunnleggende rettigheter, nektes rotasjon, nektes enhver innflytelse på landets framtid, er soldater med en moral og et engasjement som eroderer. Fjerninga av bestemmelsen om demobilisering etter 36-måneders tjeneste styrka ikke den ukrainske hæren. Det provoserte fram en tillitskrise.

Erosjonen av kollektive forhandlinger forbedra ikke produktiviteten i krigstid. Det skapte harme. En hær som kjemper for et samfunn verdt å forsvare, kjemper hardere enn en hær som kjemper fordi alternativet er fengsel. «Realistene» som avfeier den ukrainske venstresidas program som fantasi, avfeier faktisk forutsetningene for effektiv motstand.

Et paradoks som egentlig ikke er noe paradoks

Vestlige venstreorienterte som er motstandere av ukrainsk verneplikt, samtidig som de kaller seg sosialister, står overfor et ubehagelig historisk problem: Sosialister har støttet verneplikt i forsvarskriger gjennom hele 1900-tallet. Det blir lettere å forstå når man ser hvilket skille sosialistisk tradisjon alltid har trukket i dette spørsmålet.

Leo Trotskij var tydelig. I 1940, i diskusjoner med American Socialist Workers Party, utvikla Trotskij det han kalte den «proletariske militærpolitikken», og argumenterte: «Vi kan ikke motsette oss obligatorisk militær trening fra den borgerlige staten, akkurat som vi ikke motsetter oss obligatorisk utdanning. Militær trening i vår tid er en del av utdanninga. Det vi må gjøre er å ta denne treninga ut av hendene på militæreliten og sette den under arbeiderorganisasjonenes kontroll.» Hans formulering var presis: «Verneplikt? Ja. For den borgerlige staten? Nei.» Trotskij insisterte på at revolusjonære måtte «gå med sin generasjon» inn i hæren i stedet for å vedta pasifistisk avholdenhet:
«Vi bør ikke og kan ikke hoppe over scenen med massenes egen erfaring. Vi må si: ‘Vi er med dere, vår klasse, i denne krigen. Vi går med dere inn i hæren. Vi vil være de beste soldatene i hæren, men vi vil også være de beste representantene for arbeidernes interesser.’»

Bolsjevikenes erfaringer etter 1917 legemliggjorde denne logikken. Den røde armé gikk over fra en frivillig styrke til en vernepliktig styrke gjennom dekretene fra 1918–1919. Trotskij, som folkekommissær for krig, rettferdiggjorde dette som det eneste middelet for å sikre revolusjonens overlevelse.Men verneplikten i Den røde armé var i begynnelsen strengt klassedelt: Arbeidere og fattigbønder ble bevæpna, mens de «utbyttende klassene» ble holdt utenfor. Verneplikten var obligatorisk, men hadde et revolusjonært klasseinnhold.

Lenins teoretiske rammeverk danner grunnlaget. I sin polemikk med Rosa Luxemburg om «Junius-brosjyren» i 1916 argumenterte Lenin: «Nasjonale kriger ført av koloniale og semikoloniale land er ikke bare mulige, men uunngåelige i imperialismens epoke. Denne ‘epoken’ utelukker på ingen måte muligheten for nasjonale kriger, ført for eksempel av små (la oss anta annekterte eller nasjonalt undertrykte) stater mot de imperialistiske maktene.»

Han la til, knusende for de som ville samle alle kriger i én «imperialistisk» kategori: «Bare en som driver med bevisst ordkløveri og tåkelegging, vil benekte forskjellen mellom imperialistisk krig og nasjonal krig med den begrunnelse at den ene kan forvandles til den andre.» Og i «Sosialisme og krig» (1915): «Rettferdige kriger føres enten for å beskytte en nasjon mot ytre angrep og forsøk på å gjøre den til slave, eller for å frigjøre folk fra kapitalismens åk.»

Den spanske republikken brukte vernepliktige soldater under borgerkrigen. POUM og CNT-FAI, som i utgangspunktet hadde favorisert frivillige militser, aksepterte nødvendigheten av obligatorisk tjeneste, sjøl om de argumenterte for arbeidernes kontroll over hæren. Cuba har opprettholdt obligatorisk militærtjeneste siden revolusjonen.

Mønsteret er tydelig: Sosialister motsetter seg at borgerskapet kontrollerer verneplikten, ikke prinsippet om at et samfunn i krig kan kreve at innbyggerne forsvarer det. De kjemper for demokratisk kontroll, for rettferdig fordeling av hvem som må tjenestegjøre og hvem som får fritak, for soldatenes rettigheter og regelmessig avløsning, og for at soldatene sjøl skal ha politisk innflytelse over sin egen situasjon. De står ikke utafor kampen og erklærer den illegitim fordi mobiliseringsmekanismen er ufullkommen.

Den hjemlige Leviatan – statens maktapparat på hjemmebane

Det sirkulerer en dyster logikk blant ukrainere som den vestlige campistiske venstresida aldri har blitt konfrontert med. Unngå den ukrainske verneplikten, med all dens urettferdigheter, og hvis landet faller, vil du til slutt bli innkalt til det russiske militæret. Ikke hypotetisk. Dette har allerede skjedd.

Den analytiske rapporten fra menneskerettighetsorganisasjonen ZMINA dokumenterer systematisk tvangsinnskriving av ukrainske statsborgere i okkuperte territorier. Menn ble grepet ved kontrollposter og utenfor gatene i de såkalte «Folkerepublikken Donetsk» og «Folkerepublikken Luhansk» og sendt til fronten med minimal trening, ofte brukt som kanonføde i førstebølgen i et angrep. Oleksiy Trusov, Mykyta Bayenko og Andrii Khlebnikov ble dømt til femten år i ukrainske domstoler for høyforræderi, til tross for at de forklarte at de ble tvangsmobilisert ved kontrollposter. Ruslan Mikhaliov, en mann med medfødt synshemming, ble tvangsrekruttert til «DPR»-hæren som skytter. Det amerikanske utenriksdepartementets menneskerettighetsrapport fra 2024 om russisk-okkuperte områder i Ukraina bekrefter den systematiske karakteren av denne praksisen.

Som ukrainske analytikere har sagt det: «Kreml tvinger ukrainere fra okkuperte territorier til å dra til fronten for å kjempe mot sitt eget hjemland. Dette er en bevisst strategi for å bruke folk i okkuperte territorier som en praktisk ressurs.» Valget ukrainere står overfor står ikke mellom verneplikt og frihet. Det står mellom et urettferdig innenlandsk vernepliktssystem som kan reformeres gjennom demokratisk kamp, ​​og en utenlandsk okkupasjon som tvinger deg til å kjempe mot ditt eget folk uten mulighet for motstand.

Når RSM krever at vestlige land letter innvandringa for de som flykter fra mobilisering, famstiller de dette som at de tapper den russiske hæren for mannskap, samtidig som de gir sikkerhet for de som nekter å delta i imperialistisk aggresjon. Når Telegram-initiativet «Go by the Forest» (Idite Lesom) gir juridisk og logistisk støtte til russiske desertører, understreker de at det å nekte å kjempe er en motstandshandling mot en stat som «ikke verdsetter livene til sine egne borgere». Solidaritet med desertører og samvittighetsnektere på begge sider er en sosialistisk plikt. Men solidaritet med desertører er ikke det samme som å motsette seg retten for et invadert folk til å organisere sitt eget forsvar.

Sammenfallet ingen snakker om

Ukrainske aktivister har påpekt noe som burde være åpenbart: Argumentene vestlige venstreorienterte med campistiske holdninger bruker mot ukrainsk mobilisering, ligner på argumentene til Donald Trump, Nigel Farage og høyreorienterte «realister». Også de viser til Ukrainas «mangel på soldater» for å presse fram territorielle innrømmelser.Begge argumenterer for at krigen er umulig å vinne. Begge viser til ukrainsk krigstrøtthet. Begge bruker urettferdigheten ved mobilisering som bevis på at befolkninga egentlig ikke ønsker å kjempe. Begge konkluderer med at Ukraina bør akseptere en avtale som belønner aggressoren.

«Stopp krigen» og Trump-administrasjonen kommer til samme sluttpunkt via forskjellige ruter. Campistene kommer dit gjennom en «antiimperialisme» som kun anerkjenner vestlig imperialisme. Trump kommer til dette standpunktet fordi han er likegyldig til mindre lands suverenitet og først og fremst tenker på hva han sjøl kan få ut av en avtale. Resultatet er identisk: deling av Ukraina over hodene på ukrainere.

Og her er utfordringa som kritikerne av den ukrainske motstanden, fra alle kanter, konsekvent nekter å svare på: hva foreslår de ? Murray nevner den ukrainske hærens mannskapsproblemer, men sier aldri hva som bør skje: akseptere Trump-avtalen? Snowden erklærer at frontlinja smuldrer opp, men tilbyr ingen andre alternativer enn kapitulasjon forkledd som forhandlinger. SWP påberoper seg «verken Washington eller Moskva», men gir, som Workers’ Liberty bemerk Solidarity 749, «ingen forslag til felles aksjon fra arbeiderklassen». Den campistiske venstresida kritiserer alle programmatiske alternativer mens de ikke tilbyr noen av sine egne. Det er ikke realisme. Det er ikke realisme. Det er handlingslammelse pakket inn som klokskap.

De delene av vestlig venstreside som bruker ukrainsk verneplikt som våpen mot motstandsbevegelsen, er involvert i en dyp moralsk og politisk konkurs. De tar de legitime klagene til ukrainske arbeidere, fjerner dem fra den konteksten de står i og bruker dem for å komme fram til en konklusjon som disse arbeiderne avviser. De ignorerer stemmene til ukrainske sosialister som kjemper på to fronter samtidig. De visker ut den russiske antikrigsvenstresida, med medlemmer som risikerer fengselsstraffer som overstiger straffene for mord, og som har en analyse av «falsk pasifisme» som er retta direkte de sammen delene av vestlig venstreside.

De viser til en tradisjon – den revolusjonære sosialismen – som aldri har vært pasifistisk. Den har alltid skilt mellom krigens klasseinnhold og sjølve vernepliktsordninga. Og den har alltid forsvart de undertryktes rett til å forsvare seg med de midlene som er nødvendige.

Moren som protesterte i Kyiv bar ikke banneret sitt slik at fordi Andrew Murray skulle kunne skrive om utmatelsen hennes i Morning Star. Hun bar det fordi hun ønsker en mer rettferdig krig, ikke fordi hun ønsker overgivelse. Det minste den vestlige venstresiden kan gjøre er å lytte til hva hun faktisk sa.

Relatert lesing: