Publisert på FB-sida til Sotsialnyi Rukh, 13. november 2026.
Denne artikkelen i The Irish Times er et talende eksempel på hvordan deler av den irske «venstresida» under dekke av nøytralitet, fredsvennlighet og antiimperialisme, i praksis fremmer fortellinger som gagner Kreml. Richard Boyd-Barrett fra People Before Profit hevder at krigen «ikke fører noen vei», at Irland bør gå inn for fred, og at Ukraina må innse at militær motstand er nytteløs.
Men la oss bruke den samme logikken på Irlands historie. Burde irene ha lagt ned våpna for fredens skyld, forblitt en del av det britiske imperiet og gitt opp opprør og kampen for uavhengighet? Burde presset ha vært retta, ikke mot britiske myndigheter, som slo ned opprør, skjøt mennesker, kasta dem i fengsel og gjennomførte straffeaksjoner, men mot irene sjøl, som nekta å underkaste seg? Med en slik logikk ville det ikke vært de som okkuperte og undertrykte, men de som gjorde motstand, som fikk skylda for konflikten.
Det er nettopp dette man i praksis krever av Ukraina i dag. Russland okkuperer territorier, ødelegger byer, bortfører barn og bomber systematisk sivil infrastruktur. Men i stedet for å kreve at Moskva stanser aggresjonen, blir ukrainerne oppfordra til å gi opp motstanden, mens støtte til deres forsvar blir kalt «eskalering».
Det er særlig talende at «People Before Profit» og «Ireland-Palestine Solidarity Campaign» samla slagord om boikott av Israel og kamp mot apartheid på ett og samme demonstrasjonstog, samtidig som de krevde at den militære støtta til Ukraina skulle stanses. I begge tilfeller ser vi den samme logikken: Motstand mot russisk imperialisme blir stempla som «eskalering», mens den russiske aggresjonen i seg sjøl framstilles som en konflikt som angivelig bare har kjørt seg fast. Det er vanskelig å kalle ei slik tilnærming for konsekvent venstreorientert internasjonalisme, fordi den visker ut angriperens ansvar og i praksis legger ansvaret over på dem som forsvarer seg.
Samtidig fremmer de samme kreftene, som høylytt kritiserer Trump og USAs politikk, et standpunkt som objektivt sett sammenfaller med interessene til dagens amerikanske administrasjon: å svekke Ukraina, redusere presset på Russland og åpne veien for å gjenoppta handelsforbindelsene, blant annet innen gass-sektoren.
Ifølge Reuters og andre medier førte Jared Kushner, Trumps spesialutsending og svigersønn, i oktober 2026 forhandlinger med Kirill Dmitrijev, som står Putin nær, om muligheten for å trekke inn en amerikansk investor i Nord Stream-rørledningene. Det dreier seg om ordninger som kan gjøre det mulig for amerikansk kapital å tjene penger på gjenopptakelsen av russiske gassleveranser til Europa etter at en fredsavtale er inngått. Dermed viser det seg at deler av de irske «antiimperialistene», som går imot amerikansk innflytelse, samtidig støtter en politikk der ukrainske territorier og menneskeliv blir gjenstand for forhandlinger, med sikte på å gjenoppta handelen med Russland.
[?ﾟﾇﾦ] Når en politiker i 2026 foreslår «fred» for Ukraina som i praksis innebærer å anerkjenne Russlands territorielle erobringer, og begrunner dette med irsk nøytralitet, blir resultatet at aggressoren styrkes på bekostning av landet som forsvarer seg. Det spiller liten rolle om dette skyldes et bevisst politisk standpunkt eller manglende vilje til å anvende ens egne antiimperialistiske prinsipper konsekvent.
Ekte venstreorientert internasjonalisme innebærer å støtte undertrykte folks rett til sjølbestemmelse og motstand mot imperialisme. Det gjelder både irene i kampen mot det britiske imperiet og ukrainerne i kampen mot det russiske. Man kan ikke kreve at ukrainerne kapitulerer med henvisning til nøytralitet, samtidig som man mener at irenes kamp for uavhengighet var rettferdig. Den som krever noe av Ukraina som man aldri ville ha krevd av de irske opprørerne, opererer med dobbelt-standarder. Og den som under antiamerikanske slagord støtter avtaler som gagner Kreml og deler av amerikansk kapital, viser hvor stor motsetningen er mellom egen retorikk og politisk standpunkt.