Yurii Liapkalo og hans tre år gamle sønn Hlib prøvde å overleve nesten to måneder under konstant beskytning, uten normal mat, vann, varme eller kommunikasjon.
Publisert på nettstedet T4P(Tribune for Putine) 30. juni 2024. Av Oleksandr Vasyliev
Yurii Liapkalo: «Da fullskala-invasjonen begynte, bodde jeg sammen med min tre år gamle sønn Hlib, kjæresten min og hennes 15 år gamle datter. Det var generelt uklart hva som skjedde de første dagene av krigen. Ingen trodde på det som skjedde, og folk sa at det var umulig. Det var allerede kamper på byens venstre bredd, men det var bare ekko fra kampene på vår.
Men så begynte vi å legge merke til at folk begynte å samle sammen ting og bare forsvant avgårde. For hver dag, til og med hver time, kom denne kanonaden nærmere og nærmere. Det var ingen steder å gå, fordi det ikke var snakk om noen evakueringstiltak; ingen visste noe. Etterhvert var det verken vann, kommunikasjon, gass eller elektrisitet tilgjengelig. Steinalderen hadde kommet. Opptøyer oppsto i butikker, og folk stjal alt. De tok alt de kunne. Vi bodde i fjerde etasje, men vi gikk aldri ned i kjelleren; vi ønska ikke å dø under jorda.
Det var minusgrader i leiligheten, og vi frøs. Måltidene ble tilberedt sammen med naboer, ute i bakgården, over et bål. Det hendte at vi ble utsatt for ild mens vi lagde mat. En dag ble det kraftig beskytning; alle gjemte seg, og jeg løp ut på for å få tak i noe suppegryta på bålet. Jeg måtte mate sønnen min, men det var ingen annen mat.
Så, da situasjonen forverra seg, og huset rista av konstant kraftig beskytning, bestemte vi oss for å dra til et sted et stykke unna hvor det var roligere. Min tante og bestemor, min kusine og min gudsønn bodde der. En familie hadde forlatt en leilighet der, så vi flytta inn.
Vi gikk «på jakt» daglig: vi lette etter proviant, i det minste noe. Vi hadde ikke vann, og brønnen var to kilometer unna, i privat sektor (område med private småhus.Oversetters merknad) Da vi dro dit for å hente vann, var det som å reise med en enveisbillett. Vi gikk en dag, og det lå lik av sivile rundt omkring. De var drept under beskytninga. Og du sjøl vet heller ikke om du kommer tilbake eller ikke. Når det absolutt ikke var noe å spiselig å finne så spiste vi duer. Det var i det minste litt kjøtt, og vi kokte litt buljong… Og hvis det regna, samla opp vi regnvann.
En dag dro fetteren min og jeg til Bus Station-2-markedet. Folk hadde allerede forsynt seg med det aller meste som kunne tas med der ute. Men jeg fant noen epler, en pakke te, strømpebukser til sønnen min og våtservietter, som var veldig viktig fordi det ikke var noe sted å vaske opp. Og mens vi gravde gjennom ting på markedet, kom plutselig to orker [ukrainsk navn for den russiske hæren] ut. «Borgere – røvere, still opp!» — sa de og skjøt med maskingevær i lufta. Vi stilte alle opp, og de begynte å sjekke dokumenter, men jeg hadde dem ikke med meg. En av de russiske soldatene begynte å true med å skyte meg og avfyrte et utbrudd med maskingevær mot føttene mine. Så tvang de meg ned på kne, ransaka meg, slo meg og men slapp meg etterpå. Da vi skulle hjem, kom vi under ild.
Etter en tid var det ikke mat, og duene fløy ikke rundt omkring lenger. Vi hadde også en hund, men spiste den ikke, fordi det var vår egen hund. Så bestemte vi oss for å se etter mat et annet sted. Vi fikk vite at russere visstnok delte ut humanitær hjelp nær supermarkedet Metro. Vi bestemte oss for å gå dit; ellers ville vi sulte i hjel. Vi gikk i fire timer, og det var ødeleggelser rundt omkring, mange lik, graver i hver hage… Vi gikk inn på territorium som var okkupert av russerne. Det var forresten mye snakk om at det ukrainske militæret skjøt mot sivile. Dette skjedde ikke! Jeg gikk forbi dem, spesielt Azovittene [milllitær fra Azov-brigaden], og ingen sa noe eller rørte noen.
Til slutt nådde vi «metroen», hvor en del av byen ble ødelagt. Jeg var en gang i Pripyat, og dette er en blomstrende by sammenligna med det ødelagte Mariupol. Det var rett og slett forferdelig der: ingen fjerna likene, og det var mye ødelagt militærutstyr. Vel, det er krig…
Da vi kom til T-banen, ble vi fortalt at det ikke ville bli utdelt noen humanitær hjelp den dagen. Vi ble stående sultne og måtte overnatte et sted, men vi kunne ikke gå tilbake til leiligheten fordi det var en tre-fire timers tur, og vi hadde med oss bestemoren vår, som kanskje ikke ville klart det. Det var et matvarehus i nærheten. Vi dro dit for å overnatte, klatret inn i en celle, og plutselig så vi et lik «sitte» omtrent 20 meter fra oss. Men hva kunne vi gjøre med det?
Om morgenen våkna vi og returnerte til T-banen. De sa at det ikke ville være noen utdeling av humanitær hjelp den dag heller. Vi gikk tilbake.
Jeg vil også si noe om luftangrep. Det var forferdelig. Etter å ha forlatt Mariupol, begynte sønnen min, som hørte brøl på himmelen, å lete etter ly. De bomba fryktelig, og de bomba hvor som helst, og traff boligsektoren, der det verken fantes militære eller infrastrukturanlegg. Det var skummelt.
Så fikk vi vite at busser dro fra byen, til Taganrog. Vi gikk, stilte oss i kø og gikk på bussen; den var forferdelig full av folk. Alle menn ble bedt om å komme seg ut og stille seg i kø ved første sjekkpunkt. Alle ble tatt med i en vogn for en samtale. Jeg gikk sist fordi ungen hoppa ut av bussen og ropte: «Pappa, pappa!»
Til slutt sjekket de telefonen og spurte hva slags barn som var med meg. De likte de ikke at telefonen min var for ren og uten innhold, og truslene starta, spesielt med trusler om henrettelse. De slo meg, men lot meg gå etterhvert. Mens vi kjørte fra Mariupol så vi lyset fra en lykt i en av landsbyene, og gutten min spurte: «Pappa, hva er dette?» Da skjønner du hvor uvant vi hadde blitt med kunstig lys.
Vi sto i tollen hele natta. Personer som virka mistenkelige ble tatt ut undersøkt spesielt. Men alt ordna seg; vi dro til Taganrog, hvor vennene mine kom for å hente meg og tok oss med til Sevastopol, derfra dro vi til Tsjekkia.»
«De spiste duer og drakk regnvann for ikke å dø av sult.» (Video med tysk tekst.)
La oss minne om at den 28. august presenterte menneskerettighetsinitiativet T4P et innlegg til Den internasjonale straffedomstolen, som underbygger at Russland begikk folkemord i ukrainske Mariupol . Forfatterne av presentasjonen anslår dødstallet som følge av Russlands erobring av Mariupol til omtrent 100 000 mennesker.