En frivillig hjelpearbeider fra Mariupol forteller om at han kom seg inn i den beleira byen flere ganger, under den russiske hærens kontinuerlig bombing.
Publisert på nettstedet T4P, Tribunal for Putin, 9.juli, 2024. Av Serhii Okuniev
Mykhailo Puryshev, en frivillig hjelpearbeider, populær på Instagram, tok med hell familien sin til Vest-Ukraina i begynnelsen av invasjonen. Men noen dager senere bestemte mannen seg for å returnere til den allerede omringa byen, som seinere ble utsletta fra jordas overflate av russisk flyangrep og artilleri.
I løpet av en periode over flere måneder foretok Mykhailo sju turer til Mariupol: han leverte humanitær hjelp, tok ut med seg ut sivile og barn, og ble deretter tatt til fange av FSB.
«De sa til meg at jeg var gal!» – første retur til Mariupol
Fram til 2022 hadde ikke Mykhailo mye erfaring som frivillig: han organiserte arrangementer for unge mennesker i Mariupol og lærte foreldreløse barn det grunnleggende om bruk av pc. 23. februar 2022 kjøpte han på egenhånd en ny Mercedes CLS-klasse og reiste hjem til hjembyen. Han hadde fått en telefon om natta og ble fortalt at en krig hadde begynt.
«Jeg svarte; ‘Hvilken krig? De vil bare skyte en stund og så er det stopp!’ På det tidspunktet kunne jeg sjølsagt ikke forestille meg hva som kunne skje og hvordan ting ville utvikle seg. To dager seinere så jeg allerede hva som foregikk, og jeg dro til min brors familie og hans gravide kone for å evakuere dem» — minnes Mykhailo.
Brorens familie bodde i Volnovakha, en by som var en av de første som ble angrepet av russerne. Turen til Volnovakha gjorde det klart hva ekte krig er, — minnes Mykhailo. Han måtte ta brorens kone og barn ut fra byen, under beskytning, mens okkupantene gjorde et forsøk på gjennomføre en rask erobringa av byen. Situasjonen med brorens gravide kone og hans barn, tvang Mykhailo til å flytte mot Karpatene, hvor han også evakuerte familien.
«Svært kort tid hadde gått, da jeg kjøpte en buss og sa at jeg skulle tilbake til Mariupol. De fortalte meg at jeg var gal, at byen var omringa, og det var ingen sjanse for å komme dit. Men jeg kjøpte humanitære hjelpeprodukter, og jeg kjøpte insulin. Folk ble med for å hjelpe meg å laste bilen med forskjellige produkter og medisiner. Og så dro jeg.
Ved et absolutt mirakel klarte Mykhailo å returnere til byen 8. mars 2022, og blant annet levere insulin til det lokale sykehuset. Han fleiper med at handlinga hans ikke var heroisk, men hensynsløs.
«Ærlig talt, jeg forsto ikke mye den gangen. Jeg forsto ikke hva landminer var. Jeg forsto ikke hva et luftangrep var. Vel, jeg så for meg alt det, grovt sett, sånn som på film. Men det var ingen erfaring jeg hadde. Og ærlig talt, hvis jeg hadde den kunnskapen jeg har nå, ville jeg sannsynligvis trengt mye mer mot for å gjenta dette, sier den frivillige.
Mannen husker første gang han møtte det russiske militæret etter å ha passert det siste ukrainske sjekkpunktet i Orikhove. Ifølge ham var den ukrainske hæren sikker på at okkupantene ville drepe ham, uten engang å forstå hensikten og årsakene til reisen.
«Hvert sjekkpunkt var en egen historie, en egen diskusjon. Vi må også forstå at på den tida var det mange på russisk side som heller ikke forsto hva som skjedde, eller hva de burde gjøre. Jeg framsto åpenbart ikke som militærpersonell; de var ikke interessert i meg personlig. Noen behandla meg som om jeg var gal. Ved en av sjekkpunktene, der jeg var så nært at jeg så hvordan kanonangrepene rammet byen, sa de til meg: «Du kan gå, men det spiller ingen rolle, for enten vil vi eller Khokhols [nedlatende etnisk utsagn for ukrainere] vil drepe deg.»
Mykhailo legger heller ikke skjul på at det faktum at han var lommekjent i området hjalp ham: han visste hvordan han skulle unngå spesielt farlige områder og kampsoner.
Et vågalt forsøk på å evakuere barn fra en omringa by
Hver påfølgende tur gjorde det klart at tingenes tilstand i byen og befolkningas behov for hjelp for lengst var helt prekær. I april 2022 gjemte de siste forsvarerne av Mariupol og innbyggerne seg ved et av de største metallurgiske anleggene i Europa – Azovstal. Et underjordiske tilfluktsrom i flere nivåer av ga håp om i det minste en viss beskyttelse mot russisk bombing. Samtidig sperra russerne av anlegget og intensiverte angrepene på fabrikkområdet, og slapp hundrevis av tonn eksplosiver på Azovstal.
Det internasjonale samfunnet, og ukrainske myndigheter, forsøkte å redde de sivile som var igjen i kjellere og bunkere på anlegget. Blant dem flere barn. Den russiske siden anklaga de ukrainske forsvarersstyrkene for ikke å tillate evakuering av sivile fra Azovstal og påsto at de militære angivelig brukte dem sivile som et menneskelig skjold. Da bestemte Mykhailo Puryshev seg for å jgøre den mest desperate operasjonen av alle dem alle.
Det var 1. mai. Jeg passerte alle sjekkpunktene en gang til. De kjente meg allerede igjen på en eller annen måte. Russerne var mest interessert i levering av militær last – ammunisjonsvåpen. Jeg hadde tydeligvis ikke noe sånt. Jeg nådde det siste russiske sjekkpunktet før byen og sa: ‘Jeg skal hente barna fra Azovstal.’ Jeg visste at jeg ville bli varetektsfengsla, husker mannen.
Som forventa lukka ikke okkupantene det blinde øyet til Puryshevs planer. Mannen ble varetektsfengsla av FSB og holdt i arrest i flere dager. Mykhailo hevder at dette var en del av planen hans. Han foreslo at russerne lot ham og en gruppe internasjonale journalister komme inn i Azovstal, som skulle filme forsøket på å redde barna.
«Jeg sa til dem – «hvis Azov (han sikter til det som ble kallt Azov-bataljonen. Oversetters merknad) eller noen andre ikke lar barna bli evakuert, som du påstår, så vil vi kunne dokumentere det, og alt vil komme fram i lyset.» Jeg forsto sjølsagt at virkeligheten var annerledes. Under de første avhørene lo de rett og slett av meg. Men etterhvert endra samtalene seg: «Hvordan ser du for deg dette? Hva er planen din?»
Under Mykhailos ulovlige arrestasjon tillot russerne evakuering av sivile, med deltagelse fra Røde Kors. Sjølsagt blanda ikke det ukrainske militæret seg inn i evakueringa, noe som nok en gang beviste okkupantenes løgner. Purishev ble løslatt, men flere humanitære eller andre reiser til Mariupol har blitt helt umulig etter dette. Russerne tok kontroll over byen, antallet sjekkpunkter økte betydelig, og all kommunikasjon med de ubesatte områdene i Ukraina ble avbrutt.