Den nyliberale kampen om Ukrainas gjenoppbygging: Landets framtid etter krigen er nesten like splittende som krigen.

Publisert i «The New Statesman», 24. august, 2024. Av Lily Lynch

På en frokostdiskusjon i Davos i januar 2023 sa BlackRock-sjefen Larry Fink at Ukrainas gjenoppbygging etter krigen kan bli «et fyrtårn for resten av verden som viser kapitalismens kraft». Scenen kunne ha vært en parodi på russisk propaganda: lederen for et amerikansk forvaltningsselskap som forteller et bergtatt publikum, bestående av vestlige forretnings- og politiske eliter, at Ukrainas gjenoppbygging ikke bare ville bli ei melkeku, men også omtalt som en kapitalistisk suksesshistorie. Og antagelig noe å gratulere seg sjøl med på framtidige frokoster i Davos. For Fink var Ukrainas gjenoppbygging ikke bare en forretningsmulighet, men også en ideologisk mulighet. Hvis vestlige politiske ledere så krigen i Ukraina som en anledning til å revitalisere EU- og NATO-utvidelse, så Fink og hans likesinna det som en mulighet til å gjenopplive en svekka tro på kapitalismen.

Ideen høres på en eller annen måte kjent ut. Finks ord reflekterer fortsettelsen av et mer enn 30 år gammelt prosjekt som er blitt adoptert av – og på noen måter påtvunget – Ukraina og dets naboland. Den nåværende krigens «katastrofekapitalisme» ble innleda av administrasjonen av 1990-tallets «sjokkterapi», en serie radikale nyliberale reformer etter Sovjetunionens fall, som landet aldri helt kom seg helt etter. Den nåværende krigen har introdusert en innovasjon i en gammel formel: sammensmeltinga av nyliberale økonomiske politikk med cowboy-framstøt i teknologi, særlig kunstig intelligens (AI) og digitalisering. Krigstids-Ukraina har allerede sett en dramatisk tilstrømning av vestlige giverfond, konsulenter, eksperter, ingeniører og venturekapital fra Silicon Valley. Resultatet har vært radikale eksperimenter i introduksjonen av AI-forsterka plattformer for minerydding og rask sammenstilling av kommersielle satellittdata (begge levert av Peter Thiels Palantir). I tillegg økonomiske strategier som «Rask Stat», et ukrainsk regjeringsforslag som ser for seg en stat så strømlinjeforma at den «forsvinner i sin egen effektivitet».

Ukrainas gjenoppbygging vil være en ufattelig skremmende oppgave. Verdensbanken har nylig anslått at det vil koste nærmere 500 milliarder dollar. Utover de forbløffende kostnadene i menneskeliv har krigen ødelagt økonomien: i det første året av konflikten mista landet mellom 30-35 prosent av sitt BNP. Fattigdommen har mer enn firedobla seg, og en av tre familier er nå uten sikkerhet for om de har tilgang på nødvendig mat. Over 15 prosent av Ukrainas territorium – som består av noen av de mest fruktbare jordbruksområdene på jorda – er nå forurensa av landminer og ueksplodert ammunisjon.

Med ødeleggelse i denne størrelsesordenen insisterer Ukraina på at gjenoppbygginga ikke kan vente til krigen er over. Faktisk bygges de ideologiske og teknologiske grunnlagene for Ukrainas gjenoppbygging nå. Likevel, som den politiske økonomen Oleksandr Svitych sa til meg, er den nåværende strategien feilaktig og reflekterer «den globale og fortsatt dominerende liberale logikken, hvor alt skal styres etter en markeds-tankegang».

Ukrainas gjenoppbygging kompliseres av hvordan landet har vært fanga i økonomiske kriser i årevis, allerede før Russlands invasjon. Da landet ble uavhengig fra Sovjetunionen i 1991, var den raske overgangen ødeleggende. Privatiseringa av statlig eiendom var rask og stort sett vilkårlig. Et oligarki utkrystalliserte seg på 1990-tallet og viste seg å være en av landets mest sterkeste institusjoner.

Boris Jelstin vant i løpet av 1991 maktkampen med Gorbatsjov og var den sentrale spilleren i oppløsninga av Sovjetunionen. Foto: Kremlin.ru, CC BY 4.0

«Den post-sovjetiske transformasjonen viste seg å være de-moderniserende heller enn moderniserende, uten noen ny utviklingsretning til å erstatte et sovjetisk prosjekt som sjøl hadde stagnert på 1970-tallet,» skriver sosiologen Volodymyr Ishchenko i sin bok «Towards the Abyss: Ukraine from Maidan to War». Gjennom avindustrialisering forsvant jobber. Og snart forsvant også folk. På randen av uavhengighet hadde Ukraina en befolkning på 52 millioner; i 2020 var den bare 44 millioner. Mange i den velutdanna, høyt kvalifiserte arbeidsstyrken søkte arbeid i utlandet, og i 2020 var Ukraina en av de største mottakerne av økonomisk overføringer fra migranter i Europa, i forhold til BNP.

Volodymyr Zelenskyjs parti «Folkets tjener» (SN) vant makta i 2019 delvis på grunn av hans populære TV-serie med samme navn, som var en satire over denne post-sovjetiske tilstanden. Men mens Zelenskyjs populistiske kampanje utnytta misnøyen med status quo, ble det ifølge Svitych, da han først kom til makta, introdusert et «turbo-regime av i hovedsak nyliberale reformer». Dette inkluderte budsjettkutt, salg av offentlig eiendom og innskrenking av arbeidslivs-rettigheter. Samtidig ble teknologi adoptert som et symbol på den moderne regjeringa, og et digitalt transformasjons-departement ble oppretta. Sjøl om dette ville vært lett å avfeie som et gimmick, bygde ideen på en av Ukrainas uomtvistelige styrker: landets blomstrende IT-sektor. IT-eksporten tredobla seg til nesten 7 milliarder dollar i året, mellom 2016 og 2021. «Startup-nasjon»-ideen har blitt integrert i ukrainsk nasjonal identitet i krigstid.

Noen av regjeringas tidlige politikk møtte likevel kritikk. Fra og med 2020 forsøkte Zelenskyj å innføre reformer som ville begrense fagforeningenes rolle og redusere reguleringer rundt ansettelser, oppsigelser og ledelse. Dette møtte motstand fra EU, da dette var i konflikt med unionens «sosiale markedsøkonomi».

Luke Cooper, direktør for PeaceRep’s Ukraina-program ved London School of Economics, sa at «Ukrainas fagforeninger hadde i utgangspunktet (før fullskala-invasjonen. Oversetters merknad) lyktes i å etablere motstand mot reformer av arbeidslivs-rettigheter som reduserte kollektive forhandlingsrettigheter. I sammenheng med fullskala-invasjonen ble disse reformene [likevel] vedtatt i sammenheng med innføring av krigslovgivninga (med forbud mot protester)». Krigen førte også til ytterligere liberalisering, noen ganger som et krav for å kunne motta internasjonal bistand: fjorårets lån på 15,6 milliarder dollar fra Det internasjonale pengefondet var angivelig betinga av at Kyiv reduserte de sosiale utgiftene.

Regjeringas «Rask Stat»-ordning kombinerer liberalisering med teknologi. Den svært populære appen Diia, som ble finansiert av US Agency for International Development (USAID), plasserer «staten i en smarttelefon». Den lar innbyggerne få tilgang til et digitalt pass (det første i verden), fødselsattest, registrere fødselen av et barn, og til og med rapportere russiske overløpere. Appen vil også være avgjørende for Ukrainas innsats for rekonstruksjon etter krigen, ettersom brukere kan bruke appen til å logge krigsskader på eiendom. Med stor bravur framstiller Ukrainas vestlige partnere Diia som et revolusjonerende verktøy som vil forvandle verden. På et arrangement som framhevet appen i Washington i fjor, sa USAID-administrator Samantha Power at der Ukraina tidligere var kjent som Europas kornkammer, ville landet nå også bli kjent for appen, «en åpen kildekode, et digitalt offentlig gode», en gave til verden. Det målet vil bli oppfylt med Washingtons hjelp, sa Samantha Power.

Logoen til appen Diia

Krigen i Ukraina har også vært en testplass for kunstig intelligens. Begrepet «algoritmekrig» har blitt brukt for å beskrive kappløpet om å utvikle og anvende ny teknologi på slagmarken. For vestlige teknologiselskaper har krigen vært en mulighet til å teste deres banebrytende teknologier i sanntid. Silicon Valley-selskapet Palantir har utstyrt Ukraina med banebrytende kunstig intelligens som gjør det mulig å raskt sammenstille informasjon fra flere kilder, inkludert kommersielle satellittdata og appmeldinger delt av soldater på bakken. Tidligere ville hundrevis av analytikere vært nødvendige for å gjøre det samme. Teknologi levert av Palantir kan også kartlegge sikre ruter for ukrainske droner, slik at de kan omgå luftforsvar og russiske jammere.

Andre vestlige selskaper har fått tildelt betydelige roller i Ukraina. Sammen med JP Morgan bistår BlackRock med å opprette en gjenoppbyggings-bank, Development Fund of Ukraine, som vil bli registrert i Luxembourg; BlackRock vil også koordinere investeringer i økonomien. Ukraina «bør ikke snakke med [BlackRock] eller andre store kapitalforvaltningsfond som har en modell er svært finansiell og dårlig tilpassa Ukrainas spesifikke behov,» sier Cooper ved LSE til meg. Disse behovene inkluderer gjenoppbygging av kritisk infrastruktur, bygginga av boliger til internt fordrevne, og å øke Ukrainas produksjonskapasitet. Forutsigbart nok har russiske talspersoner utnytta BlackRocks involvering og hevda at Kyiv har «solgt seg sjøl» til amerikanske firmaer. (Sjølsagt har ikke de samme talspersonene sagt noe om deres eget lands langvarige forhold til BlackRock, en stor investor i russiske bank- og energiselskaper fram til 2022).

Kritikere er bekymra for at utenlandske givere heller har forsterka enn utfordra den rådende nyliberale tilnærminga til vestlige selskaper. «Hvis du leser USAIDs programdokumentasjon, understreker den behovet for ‘entreprenørskap’, ‘styrking’ og ‘motstandsdyktighet’,» sa Svitych, den politiske økonomen. «Det kan virke naturlig og til og med medmenneskelig at giverne oppmuntrer ukrainske borgere til å ta kontroll over sine egne liv og bli sjølforsynte. Ulempen med denne tilnærminga er imidlertid at den nedtoner strukturelle ulikheter – som dårlig offentlig infrastruktur eller mangel på tilstrekkelig arbeidslivs-rettigheter – og urettferdigheter som staten – ikke enkeltpersoner – har mandat og kapasitet til å rette opp i.»Vestlige givere har også fremmet en hul antikorrupsjons-politikk, som spiller flere viktige funksjoner i Ukraina. Verdensbanken definerer korrupsjon som «misbruk av offentlig stilling for privat vinning», men den definisjonen beskytter den private sektoren. Den fanger ikke opp de store tilfellene av urettferdighet, som bruken av skatteparadiser etc., som ikke involverer misbruk av offentlig stilling. Antikorrupsjonsdebatten blir også brukt som en altomfattende unnskyldning for de katastrofale feilene i Ukrainas overgang til kapitalisme. Ifølge denne vinklinga er ikke systemet ansvarlig; kapitalismens feil kan tilskrives noen få onde individer.

Eksempel på skatteparadis…. Foto; Lhb1239 – Eget verk, CC BY-SA 3.0

Ikke overraskende har teknologiløsninger også smelta sammen med antikorrupsjonspolitikk: Diia har blitt omtalt som en motgift mot korrupsjon. Som Zelenskyj har sagt om appen, «en datamaskin har ingen venner eller gudfedre, og tar ikke bestikkelser». Men den er også ute av stand til empati, noe som kan vise seg å være ønskelig når man kutter sosiale ytelser.

En «ny samfunnskontrakt» kunngjort av regjeringa i mars 2023 forutsetter en redusert rolle for staten, som reduserer sin støtte til borgerne til et minimum. Den nye planen innebærer digitalisering av trygdeutbetalinger som en måte å «styrke kontrollen» med deres tildeling. I praksis betyr dette at færre mennesker vil bli vurdert som kvalifisert for offentlig hjelp.

Likevel bemerker Cooper at det også har vært forsiktige tegn på at regjeringa reverserer noen av «liberaliseringens overdrivelser» de siste åra, som å trekke tilbake uvanlig generøse nedsettelser av selskaps-skatten. Cooper hevder at dette skiftet kom som et nødvendig skifte på grunn av krigen. «Du kan ikke føre en krig med en frimarkedsøkonomi,» sier han. «Du kan ikke gjøre så enorme økninger i forsvarsutgifter uten å ende opp med en statsdominert økonomi. Og du kan ikke gjøre det uten å øke skattene.»

Ukrainske tjenestemenn har også indikert at de vil være mer selektive med utenlandske investorer. I fjor holdt finansminister Sergii Marchenko en tale på London Ukraine Recovery Conference som reflekterte dette skiftet. «Tradisjonelt var vi åpne for enhver form for penger,» sa han. «Nå er vi ikke det. Hvis du vil investere i Ukraina, må du akseptere Ukrainas prioriteringer.» Nasjonaliseringa av strategiske eiendeler gjennom krigens gang har også ført til et tilbakeslag blant noen støttespillere i Washington.

URC Logo

Blant Ukrainas mest utfordrende oppgaver vil være å overbevise de 6,5 millioner innbyggerne som har flykta fra krigen om å vende tilbake og gjenoppbygge landet. Regjeringa er i en lite misunnelsesverdig posisjon: i tillegg til å opprettholde interessen fra utenlandske investorer, som typisk tiltrekkes av regionen på grunn av dens billige arbeidskraft, vil den også måtte sikre repatriering av flyktninger, som ikke vil være ivrige etter å returnere hvis det bare er lavtlønna jobber som venter dem.

Cooper understreket at det «turbo-liberale regimet» fra fortida må forlates for godt. «Grunnleggende viktig for alt dette vil være å aktivt øke inntektene til arbeidsbefolkninga og ikke stole på myten om ‘trickle-down economics’.» Tilgjengeligheten av gode jobber vil også være avgjørende for å redusere avhengigheten av utenlandsk bistand etter krigen.

Ukrainas gjenoppbygging vil ta generasjoner. Det er ingen tvil om at «sjokkterapi 2.0» har gitt en verdifull militær, teknologisk og økonomisk testplass for liberale ideologer, vestlige regjeringer og Silicon Valley-selskaper. Men det viktigere spørsmålet – om disse tingene også vil bety varig utvikling, muligheter og sikkerhet for Ukraina – leder til en langt mer tvetydig konklusjon.