Publisert på nettstedet The Insider, 20.september 2024 . Av Yuriy Matsarsky
Russland angrep Kharkiv i de første dagene av fullskala invasjonen og klarte til og med å okkupere store deler av området rundt byen i flere måneder. Byen, med en befolkning på over én million, forblir i frontlinja, og blir daglig rammet av missil- og droneangrep. Da han ankom hjembyen sin, så journalisten og militærtjenestemannen Yuriy Matsarsky at til tross for de russiske angrepene så ikke bare fortsetter livet i Kharkiv – kafeer, T-banen og til og med dyrehagen er åpen – stemninga i byen er stadig mer patriotisk. Innbyggere i Kharkiv bytter i økende grad til ukrainsk språk for daglig kommunikasjon, og de fortsetter å gjøre alt de kan for å støtte den ukrainske hæren (AFU). På gatene har byens monumenter til og med gjennomgått en umiskjennelig makeover.
«Tåke» i stedet for Patriotraketter
Epicenter, -hypermarkedet i Kharkiv, som ble ødelagt av et russisk missil i mai 2024, lukter fortsatt av brent materiale. Den tomme parkeringsplassen utenfor har en gigantisk graffiti-melding, så stor at seerne må gå fra en (latinsk) bokstav til en annen for å skjønne setninga: «Gud redder våre sjeler, Patriot redder livene våre». Graffitien inkluderer også en skjematisk, barnlig tegning av Patriot-raketter, et luftforsvarssystem som er i stand til å avskjære russiske ballistiske missiler av den typen som har regna ned over Kharkiv.
Ukraina mottok omtrent et dusin av disse systemene, men de nådde aldri Kharkiv. Kommandoen har skifta synspunkt på å skulle bringe Patrioter til byen, i frykt for deres sikkerhet, siden Episenteret er knapt 40 kilometer unna den russiske grensa. Et russisk missil tilbakelegger den avstanden på mindre enn et sekund, og hvis en av de russiske rekognoseringsdronene som stadig sirkler over byen oppdaget en Patriot, ville det være nesten umulig å beskytte utskyteren mot Iskander-missiler [fra russerne]. Derfor må Kharkiv, i stedet for moderne luftvernsystemer, nøye seg med utdaterte sovjetiske overflate-til-luft-missilsystemer, mobile enheter i pickup-biler med maskingevær som avskjærer sjølmordsdroner, og Tuman («tåke») GPS-stoppesystem.
Tuman aktiveres hver gang en radar oppdager russiske fly som er i stand til å frakte guida bomber, noe som skjer minst ti ganger om dagen. Tuman blokkerer GPS-signaler, sender eventuelle russiske bomber ut av målet, samtidig som det får drosjesjåførenes GPSer til å gå berserk og får besøkende til byen til å gå seg vill.
Imidlertid er «tåka» ubrukelig mot missiler, og de forkulla ruinene av episenteret beviser klart dette faktum. Fasaden til hypermarkedet, har sjøl om den er hardt skada, ennå ikke kollapsa, og butikkskiltet, som nå har ukrainske flagg hengende fra seg, overlevde. Men innsiden av hypermarkedet er et kaos av forkulla metallkonstruksjoner, kollapsede takplater og hauger av varer som er knust og spredt rundt av sjokkbølgen. Sporadiske prislapper, som har falmet under den nådeløse sommersolen, er et underlig syn.
Ved inngangen til ruinen har innbyggerne i Kharkiv satt opp et improvisert minnesmerke: bilder av kunder og ansatte drept i angrepet er festa til en lyktestolpe, stearinlys og en haug med leketøysdyr i tekstil. Noen ganger sprer vindkast lekene rundt på parkeringsplassen, men sikkerhetsvakta, en kraftig mann i 60-åra, plukker dem alltid opp og tar dem med tilbake til minnesmerket. Det er ikke butikken han vokter – det er uansett ingenting igjen å stjele, siden alt ble ødelagt enten i eksplosjonen eller i brannen som fulgte. Jobben hans er å holde tilskuere unna.
«Du kan ta alle bildene du vil, bare ikke gå innafor sperrebåndet – det er farlig der», sier vakta og peker på det hvite og røde plastbåndet på fasaden. «Noe kan falle ned i hodet ditt.»
Som mange innbyggere i Kharkiv i hans generasjon snakker vakta russisk. Men tenåringer og unge voksne bruker i økende grad ukrainsk. På 1980-tallet var det motsatt: Mens den eldre generasjonen var ukrainsk-talende, snakka yngre mennesker nesten utelukkende russisk.
Gateskiltene blir også ukrainisert. Noen gamle skilt er allerede erstatta med nye på det offisielle språket. Andre har blitt korrigert med tusj eller maling – siden begge språk bruker det kyrilliske alfabetet, er det noen ganger nok med små justeringer.
«Jeg snakka dette språket i 50 år, men når jeg ser hva russerne har gjort med vårt Kharkiv, drømmer jeg om å glemme russisk,» sier Olena, en kasserer i en liten matbutikk like ved byens hovedgate i Sumska, på flytende ukrainsk. «Det er ikke et sted igjen i byen som ikke har blitt bomba.»
I Kharkiv kan man se merker etter russiske angrep ved hvert skritt: kratere fra bombenedslag på fortauet, historiske bygninger er ødelagt av missiler, vegger pepra av splinter. Oppryddingsarbeidere rydder hver dag opp i ruinene fra bygninger o.l. som blir truffet av et missil eller en sjølmordsdrone, slik at avfallet kan fraktes til et deponi. Hvis du ser en slik ruinhaug på gata, så forstår du at en tragedie skjedde i dette nabolaget for bare noen få timer siden: noen kan ha blitt drept, skada eller mista hjemmet sitt.
«LHBT-mennesker er patrioter, som andre ukrainere»
Russiske bomber og missiler treffer museer, biblioteker og kirker – inkludert de fra Moskva-patriarkatet.
Et av angrepene skada den allerede falleferdige bygningen til Kharkiv kenassa – stedet for tilbedelse for lokale karaittiske jøder. Det kan ha vært den samme missilet som rammet Kharkiv Pride, en LHBTQ+-rettighetsgruppe, slik at de mista sitt hovedkvarter, da beskytningen av Podil-nabolaget i sentrale Kharkiv skada kloakksystemet og oversvømte kjelleren der Kharkiv Pride holdt til.
Aktivistene brukte lang tid på å lete etter en erstatning for sitt gamle hovedkvarter, og ble verken hindra eller fikk hjelp fra byens myndigheter. Etter hvert kjøpte de en romslig kjellerlokale i det historiske sentrum av byen, hvor de holdt nok en parade i begynnelsen av september. Lokale høyreekstreme aktivister prøvde å forstyrre demonstrasjonen, men mislyktes – hovedsakelig takket være politiets sterke tilstedeværelse i gata der det nye hovedkvarteret ligger.
En av hovedklagene fra ultrahøyresida mot LHBTQ+-samfunnet er påstander om at skeive ikke deltar i krigen mot Russland. Noen anklager til og med seksuelle minoriteter for å hjelpe okkupantene. Kharkiv Pride-aktivister insisterer imidlertid på at dette er en myte skapt av homofobisk propaganda.
«LGBTQ+-personer, akkurat som resten av ukrainere, gikk som frivillig i hæren de første dagene av krigen. Det er like sannsynlig at de blir verva inn i hæren som alle andre. De av oss som ikke er i hæren donerer penger, melder oss frivillig, kjøper biler og droner og vever kamuflasjenett. Vi elsker Ukraina. Vi er patrioter», forklarer Maria (navnet endra), en Kharkiv Pride-aktivist, på flytende ukrainsk.
Marias tale blir avbrutt av sirenen: enda ett militærfly har letta i Russlands Belgorod-region, noe som betyr at guida bomber snart vil falle over Kharkiv eller byens forsteder.
«La oss flytte oss til bakrommet, vekk fra inngangen og vinduene,» beordrer ei jente med kort hårklipp iført en tradisjonell vyshyvanka- skjorte med regnbuefarga broderi. «Sikkerhet først.»
Pride-deltakerne stopper med alt de holder på med – handler suvenirer, tegner morsomme ansikter på veggen, diskuterer nyheter, tar bilder i et hjørne kallt «Marriage Zone», vever kamuflasjenett – og skynder seg til bakrommet. Bare et par dusin deltakere på en mastergrad-klasse i taktisk medisin (medisinsk behandling i krisesituasjoner og krig. Oversetter merknad) blir sittende. Den unge tatoverte læreren, tilsynelatende uforstyrra av hylinga fra sirenen, fortsetter å snakke om forskjellene mellom venøs og arteriell blødning og demonstrerer på seg sjøl hvor hun skal bruke tourniquetene for å stoppe den hypotetiske strømmen av blod.
Varselet varer bare noen få minutter. Okkupantene skal ha sluppet bombene på områder i Kharkiv-regionen som er nærmere grensa til Russland. Men sjølve Kharkiv får litt juling i dag, den også.
Russiske bomber faller seinere over flere deler av byen, vegger kollapser og vinduer blir blåser ut i flere bygninger. På dette tidspunktet vil man knapt finne en eneste bygning i Kharkiv med alle vinduene intakte. Det er nok lettere å finne et titalls hus som ikke har noen vinduer igjen i det hele tatt. Både i sentrum og i boligområder har hele blokker kryssfiner i vinduskarmer — og på det som tidligere var glassfasader. Noen av disse kryssfiner-panelene er dekorert med patriotiskedesign, men de fleste er vanlige plater brukt i stedet for glass der vinduer har blitt blåst ut av eksplosjons-bølger eller granatsplinter.
Til tross for de stadige angrepene, fortsetter Kharkivs restauranter, kafeer, kjøpesentre og markeder å ønske kunder velkommen. Til og med dyrehagen er fortsatt åpen, og inngangen er gratis. Verken de mange besøkende eller dyra i dyrehagen reagerer på noen måte på den konstante hylinga av sirener – eller på eksplosjonene i det fjerne.
Monumenter av (imperialistisk) kultur
Femten minutters gange fra dyrehagen ligger et av Kharkivs mest kontroversielle minnesmerker – et monument over lokale «internasjonalistiske» soldater som døde i de utallige krigene som Sovjetunionen utkjempa langt utafor sine egne grenser. Inntil for et år siden, i tillegg til den vanlige omtalen av de falne i Afghanistan, Angola og Mosambik, hadde monumentet en plakett med navnene på soldater fra den røde hær – innfødte i Kharkiv – som døde i 1939 i det vestlige Ukraina. Med andre ord, de kjempa i hæren som starta andre verdenskrig i allianse med nazistene, og brukte våpen mot sine landsmenn: ukrainere fra Lviv og Ternopil. (den historiske vurderinga her, vil vi ikke gå god for. Oversetters merknad)
Den plaketten er borte nå, demontert uten mye publisitet – akkurat som bysten av den russiske poeten Alexander Pushkin har blitt demontert kort tid før. Likevel har Kharkiv fortsatt en del kontroversielle monumenter, og ingen haster med å rive dem. For det første står monumentet til den mytiske (om ikke for å si «fantasi-aktige») bygrunnleggeren, Cossack Kharko, av den Moskva-baserte billedhuggeren Zurab Tsereteli, som en gang opprørte patriotiske Kharkiv-innbyggere, beskytta mot russiske missiler med sandsekker og tavler like omhyggelig som Kharkivs signaturmonument til Taras Shevchenko på Sumska Street.
For et år siden sto også en Mark V-stridsvogn fra første verdenskrig dekka med sandsekker ved siden av en ubeskytta sovjetisk T-34 på plassen foran det historiske museet. Nå er sandsekkene borte fra den britiske stridsvogna også.
Den mest merkbare metamorfosen har imidlertid skjedd med Walk of Fame, tilhørende Kharkiv Lilacs Film Festival (2009-2013). Hver berømte skuespiller eller regissør som deltok i festivalen ble minnet med en metallplate med ei avstøpning av hånda deres, sammen med navn og etternavn. Disse platene ble stilt ut på egne stativer langs en gangvei i den sentrale byparken.
Blant de kjente deltakerne var russere som seinere har støtta Russlands okkupasjon av Krim, erobringa av Donetsk og Luhansk, og fullskala-invasjon av Ukraina; noen av dem besøkte til og med ulovlig russisk-okkuperte ukrainske territorier. Platene med navn ble ikke tatt ned, men er dekka med tykt hvitt tøy.
Bokstaver på noen av platene vises fortsatt gjennom det tettsittende stoffet, og med litt innsats kan man skjelne identiteten til de uønska personene. Blant dem er komponisten Maxim Dunayevsky, en stor tilhenger av ferier på det okkuperte Krim. En annen plate var dedikert til skuespilleren Alexei Petrenko, en innfødt fra Chernihiv-regionen og utdanna ved Kharkiv Theatre Institute – fra 2014 til hans død i Moskva i 2017 kom han aldri med noen offentlige uttalelser om sin holdning til krigen, som ble utløst av Russland, mot hans opprinnelsesland.
I nærheten av Kharkiv-universitetet er inskripsjonene på monumentet til 1800-tallets vitenskapsmann Vasily Karazin, dets grunnlegger, også dekket med tykt stoff. De to skjulte plakettene på motsatte sider av sokkelen inneholdt Karazins sitater, der han glorifiserer Russland og understreker vikitgheten av å jobbe for dets fordel.
Disse ordene er ikke bare upassende, men virkelig blasfemiske i den moderne konteksten, der universitetet står overfor bygningen til Kharkiv regionale administrasjon, der 44 mennesker ble drept av et russisk missilangrep 1. mars 2022. Bak de delvis ødelagte administrasjonsbyggene, kan man se noen flere hardt skada boligblokker og forretningssentre, inkludert en gammel boligbygning som pleide å være vertskap for den berømte Old Hem Pub i kjelleren. Verken puben eller monumentet til Ernest Hemingway utafor, eller portrettene av forfattere – inkludert den sovjetiske dissidentforfatteren Sergei Dovlatov, som en gang hang på veggene – overlevde angrepet. En missil falt på bygningens tak, raste gjennom alle etasjene og eksploderte i kjelleren. Gjennom hullet den laget i fasaden kan man se innsida av leilighetene. Det er fortsatt noen møbler og til og med pyntetallerkener med bilder av eksotiske landskap på veggene, en gang brakt hjem fra en ferie av eierne av de ødelagte leilighetene.
Andre tegn på krig
Ruiner, stadige rakettangrep og innpakka monumenter er ikke de eneste tegna på krig som fanger oppmerksomheten i Kharkiv. Det er påfallende lite folk i gatene. T-banen har ikke lenger rushtid, sjøl om all offentlig transport i Kharkiv har blitt gjort gratis i krigstid. Intervallene mellom togene er uvanlig lange: 10 minutter på arbeidsdager og 20 minutter i helgene.
Skoler og universiteter står tomme. Imidlertid fortsetter undervisninga, enten på Zoom eller i underjordiske undervisningsrom, igangsatt av ordførerens administrasjon. Det er sjelden trafikkork, det oppstår kun ved massive trafikkulykker. De siste har dessverre blitt hyppige, da mange veier fortsatt er blokkert med betongklosser som knapt er synlige i mørket. Byen opprettholder fortsatt en obligatoriske mørkelegging om natta. Heller ikke sentrale gater og torg er ikke opplyst, og uerfarne sjåfører eller de som ikke er kjent med ruta, møter ofte på hindringer som blokkerer hele kjørefeltet.
Og likevel, til tross for de pågående angrepene, ødeleggelsene, den permanente dødelige faren og den betydelige fraflyttinga av innbyggere, er Kharkiv fortsatt oppe og går. Mens russiske propagandister kalte den en «russisk by» i mange år, viser Kharkiv et ukuelig ønske om å aldri bli det. Til tross for faren for russiske angrep, kom den ene kvelden byen tillot seg å lyse opp natta på City Day, 23. august, som tilfeldigvis er kvelden for den ukrainske uavhengighetsdagen.
Ingenting i Kharkiv har blitt stående uberørt av Russlands krig, og som et resultat er sjøl utkanten av byen mer ukrainsk enn noen gang. De uendelige gjerdene mot byens industrisoner, som toget sakte kryper gjennom mot Poltava, var en gang dekka med graffiti med logoene til fotballag og populære rockeband. Nå er disse veggene nesten helt dekka med emblemer fra brigader i hæren, portretter av falne forsvarere av Ukraina og panoramamalerier av Kreml i flammer. Når toget stopper for å ta opp gods på vei mot Kramatorsk og Kostiantynivka, kan man skimte en kort inskripsjon laget på en planke langs veien, med den pene håndskrifta til ei skolejente: «Fordømte russere!». Dette er de siste orda vi leser på vei ut av Kharkiv.