Publisert på nettstedet Meduza , 20. desember 2024 Kilde: Bumaga
Etter at den ukrainske byen Mariupol kom under russisk okkupasjon etter en brutal beleiring som drepte tusenvis av sivile og etterlot hundretusener uten grunnleggende nødvendigheter, satte russiske myndigheter raskt i gang med å rydde opp i tegn på ødeleggelsen og russifisere byen. I tillegg til innsatsen for å omforme livet i Mariupol, har de også organisert turer for barn fra okkuperte territorier til leire inne i Russland, designa for å fremme «utvikling av russisk identitet». St. Petersburg-nettstedet Bumaga snakker om Kidmapping – prosjektet , sporer opp informasjon om barn som er deportert fra okkuperte territorier, med kilder fra en av disse leirene for å lære mer om hva som skjer der. Meduza deler et sammendrag av rapporten deres.
15 år gamle Marina levde gjennom hele beleiringa av Mariupol, fra mars til mai 2022. 1. juni, kort tid etter at byen kom under russisk kontroll, besøkte St. Petersburg-guvernøren Alexander Beglov den okkuperte byen og lovet de lokale skolebarna at han ville «gjør alt for at det skal være mulig [for barna] å returnere til sin bekymringsløse og lykkelige barndom.»
Like etter ble Marina – hvis ukrainske pass allerede var bytta ut med et russisk – tilbudt en tur til St. Petersburg i skoleferien. «Jeg hadde ikke engang tid til å fortelle foreldra mine; Jeg svarte umiddelbart: ‘Jeg drar,’» husker Marina.
Hun og andre elever ble kjørt med buss til Taganrog, i Russland, hvor de gikk på et tog til Zelenogorsk, like utafor St. Petersburg. Da de ankom, ble de møtt av kvinner i tradisjonelle russiske folkedrakter.
I løpet av de to og et halvt åra siden da, har disse ferieturene til St. Petersburg for barn fra Mariupol blitt rutine. Om sommeren og vinteren bor barn på Druzhnykh («Vennskap»)-leiren i Zelenogorsk. Under andre årstider blir de sendt til en leir med samme navn i nærliggende Molodyozhnoye. I løpet av de nesten tre åra med fullskala-krig har 6500 skolebarn fra Mariupol og hundrevis fra andre okkuperte ukrainske territorier deltatt i disse to leirene. I 2025 vil ytterligere 2500 ukrainske barn, ifølge Beglov, bli tatt med på turer til St. Petersburg.
I følge Druzhnykh-leirens 2023-program er turene ment å fremme «utvikling av russisk identitet», gjennom å «bli kjent med kulturen og utdanningssystemet i St. Petersburg». Mer spesifikt inkluderer dette «hjelp til profesjonell sjølutvikling» (dvs. oppmuntre barna til å gå på college i St. Petersburg og starte sin karriere der), «bli kjent med historien og kulturen til St. Petersburg» og «dannelsen av grunnleggende nasjonale verdier.» Sistnevnte innebærer spesielle klasser og møter med myndighetspersoner, retta mot å oppmuntre «unge borgere» til å ta i bruk russiske nasjonale verdier som personlige veiledende prinsipper.
Druzhnykh er neppe det eneste «russifiserings»-initiativet retta mot ukrainske barn fra okkuperte territorier. Imidlertid mener kildene ved Druzhnykh at det er mindre ideologisk press i denne leiren enn i mange lignende programmer. «Jeg forventa mer propaganda,» sier Irina, en barnepsykolog som jobba i leiren, «men det ser ut til at de sparte barnas mentale helse. Jada, det var patriotiske sanger, men det var subtilt – som «Russia, vi er sammen.»
«Vi prøvde å unngå å ta opp temaet [om krig],» sier Anton, en kilde ved Druzhnykh fra 2022 til 2023. «For oss var barna viktigere, så vi prøvde å ikke overdrive det eller presse patriotisme for hardt.» Men sjøl om barna ikke åpenlyst tvinges til å uttrykke hat mot Ukraina, er de hele tida omgitt av pro-russiske synspunkter og oppmuntres til å knytte framtida si til St. Petersburg.
Barn brukte mesteparten av tida på utflukter rundt i byen og regionen rundt og besøkte høyskoler. Likevel innrømmer også kildene at krigens skygge var alltid tilstede. «Da vi tok barna med til en militærparade [i 2022], kasta de seg ned på bakken fordi de trodde de ble bomba. Sjøl om de visste at det ikke var krig her og ingenting skjedde, så slo refleksene deres inn, minnes Anton.
Etter den hendelsen ble militære innslag fjerna fra programmet. I 2024 inkluderte aktivitetene idrettskonkurranser, spørrekonkurranser organisert av St. Petersburg-regjeringa og et besøk på det propagandatunge utstillingskomplekset Russland–Min historie.
Noen barn i leiren kritiserte åpent krigen mot Ukraina, men kildene sier at de [ansatte] aldri tok dette på alvor. «Noen barn støtta Ukraina,» sier Anton. «Men det var sjeldent og kom vanligvis fra mangel på forståelse [om krigen]. Vi krangla ikke med dem; ingen engasjerte seg i politikk. Noen ganger kom de med vitser om døde russiske soldater, men det var bare for å få oppmerksomhet.»
Druzhnykh hevder å fokusere på å hjelpe barn fra Mariupol til å helbredes fra krigens traumer. I følge programdokumenter fra 2022 jobba leiren med barn som viste tegn på posttraumatisk stresslidelse – mange av dem hadde vært vitne til massedød, inkludert de av deres kjære, og hadde opplevd sult og kulde under Russlands beleiring av byen.
Arrangørene beskrev sitt oppdrag som å «stabilisere barnas psykologiske tilstand» gjennom «positive opplevelser», for å «fortrenge» minnene fra krigen. Rådgivere og psykologer sier de observerte tydelige tegn på traumer hos barna: mareritt, vonde minner som dukker opp og økt bruk av vold under lek.
Irina, som jobba på leiren i 2023, sier hun brukte kreative øvelser for å prøve å hjelpe barna med å bearbeide opplevelsene sine. Hun ba dem tegne en person og lage en historie om personen. «Hver tegning gjenspeiler hvordan barnet ser seg sjøl,» forklarer Irina. «Først nå innser jeg hvor mange av disse papirfigurene som ble lemlesta eller ødelagt.» Noen barn tegna mennesker uten ansikter.
15 år gamle Marina, som levde gjennom beleiringa, husker at hun ble hjemsøkt av tanker på faren sin, som ble igjen i landsbyen deres mens hun og moren flykta til byen, og trodde det ville være tryggere. «Hver dag tenkte jeg på at jeg ikke ønska å dø, fordi jeg ikke ville at [faren min] skulle bli aleine,» forteller hun.
Hun legger til at de ansatte i leiren prøvde å unngå å diskutere krigen «for å forhindre konflikter eller for å forhindre at barna skulle gjenoppleve disse minnene». Men temaet var umulig å unngå.
«En kveld satt vi, med levende lys, for å snakke med barna for », minnes Alina, en rådgiver ved leiren i 2023. «Jeg ba dem dele noe personlig, noe som ikke var relatert [til krigen]. Men de klarte ikke å la være – de snakka om menneskene de savna, de som var borte. Noen bestemte seg for å dele historiene sine med alle. På slutten av kvelden gråt hele gruppa.»
Marina sier at krigen forvandla Mariupol til « et uutholdelig sted». Under reisa til St. Petersburg bestemte hun seg for at hun ville forlate Mariupol etter endt skolegang og begynne på et college der. Hun sier hun drømmer om å bli forfatter.