Publisert på nettstedet «Human Rights in Ukraine» , 08.januar, 2025. Av Andrii Didenko. Mariia Krykunenko og Emiliia Prytkina
Den spanske statsborgeren Mariano Garcia Calatayud har sittet i russisk fangenskap i over to år. Han har blitt torturert med elektriske støt, tennene hans ble slått ut, og han ble utsatt for et framprovosert hundeangrep. Marianos samboer, Maryna Tetiana Oleksandrivna, snakker om sin kjærlighet til Ukraina, om kampen og fangenskap.
Mitt navn er Maryna Tetiana Oleksandrivna. Jeg er samboer til den spansk statsborgeren og frivillige i Ukraina; Mariano Garcia Calatayud, som fylte 76 år 2. februar 2024. Dessverre har han vært i russisk fangenskap i over to år.
Hva skjedde i Kherson i begynnelsen av den russiske okkupasjonen?
I begynnelsen av okkupasjonen, da matblokaden av byen ble iverksatt og bankkontoer ble blokkert, begynte et lite kaos i byen. Da de russiske troppene kom inn i byen, okkuperte de umiddelbart bygningen som tilhørte Kherson Regional State Administration, og satte opp et hovedkvarter der. Folk begynte å gå ut i gatene for å protestere.
5. mars fant det største protestmøtet sted. I følge journalister som dekka det på nasjonalt nivå, inkludert Freedom TV-kanalen og andre, samla rundt 10.000 mennesker seg til demonstrasjonen. Som øyenvitne kan jeg si at det var veldig, veldig mange mennesker. Sjølsagt dro mannen min, Mariano, og jeg dit.
Russerne satte umiddelbart opp en forsterka avsperring av soldatene sine og filma demonstrasjonen fra et helikopter. De prøvde å identifisere opinionsledere, de som oppfordra byens befolkning til å gjøre motstand.
Det var ikke i deres umiddelbare interesse å begå grusomheter i det regionale senteret fordi de ønska å presentere Kherson som et utstillingsvindu: se, vi kom hit, frigjorde innbyggerne, alle her støtter oss. Alle elsker oss.
Vi husker alle den fantastiske fyren fra det nasjonale politiet på denne demonstrasjonen, som hoppa opp på en russisk pansra personellvogn med et ukrainsk flagg . Det var noe utrolig. Det var en slik voldsom inspirasjon. Vi trodde ærlig talt at russerne ville se hvor lite velkomne de var i denne byen, at de ville snu og dra. Det var en veldig naiv idé.
Når begynte de å bruke makt mot demonstrantene?
21. mars bestemte russerne seg, som de sa, for å stoppe dette sirkuset, og de begynte å skyte mot demonstrantene. Folk samla seg som vanlig klokken 10:00 om morgenen, men alt skjedde i et litt annet scenario den dagen. Avsperringa som var satt opp rundt den regionale statsadministrasjonen begynte plutselig å bevege seg mot oss, og de retta maskingevær mot oss.
Som sivil hadde jeg aldri hørt skudd fra et maskingevær, i det virkelige liv, bare på film. Det er en så pinglete lyd. Jeg ville aldri i mitt liv trodd at de skjøt på oss. Det var som en bil som kjører på grus. Dette var ikke spesialeffektene vi var vant til fra filmene. Jeg skjønte ikke engang at de skjøt på oss, men vennen min reagerte. Hun trakk meg raskt i ermet og sa: «Løp, de skyter på oss!»
Hva gjorde Mariano før krigen?
Han forlot et behagelig liv i Spania og kom til Ukraina for å jobbe frivillig (Mariаno har vært frivillig siden 2014, red.anm.). Så vidt jeg veit var ikke dette hans første erfaring med frivillig arbeid. Han gjorde noe lignende i Afrika. Han fortalte meg hvordan han samarbeida med Masai-folk der. Det er nok hans eventyrlige natur. Ikke alle ønsker og kan forlate et behagelig liv, for å dra til et land i krig til tross for ambassadens anbefalinger, og gå til frontlinja for å hjelpe sivile.
Du forstår, frivillig arbeid betyr en viss mengde fysisk anstrengelse. Det var ikke slik at han bare gikk rundt og ga ordre: send denne lasten dit, denne dit osv. Nei. Han lasta all lasta og lossa minibussene med hendene. Han samla inn humanitær hjelp og ting sjøl. Han investerte sine egne penger. Han ble tidlig pensjonist. Han hadde trygd på € 1600. For Spania er dette en god inntekt; han kunne bare leve, og hadde ikke behov for så mye.
Når og hvordan forsvant Mariano?
Klokka 9.00 den 19. mars 2022 var den siste dagen jeg så ham med mine egne øyne, snakka med ham og hørte stemmen hans. Klokken 13.51 kom han hjem. Mariano ringte meg fordi han ikke hadde tatt med seg nøklene. «Vær så snill, kom ut, åpne opp døra for meg,» sa han. Jeg har hatt dette øyeblikket i hodet mitt en million ganger, og det virker for meg som at hvis jeg hadde gått ut raskere eller gitt ham nøklene til huset vårt, , ville kanskje ingenting ha skjedd, i hvert fall ikke i på det tidspunktet. Da han ringte meg, hadde jeg omtrent to minutter på meg til å gå ned. Jeg kom ut – der var det ingen.
Hva er kjent om Marianos fangenskap?
21. mars ble Oleh Baturin løslatt fra fangenskap. Han er vår Kakhovka-journalist, og han ble holdt sammen med Mariano på samme sted: i byen Kherson, Teploenergetikivgate 3, et midlertidig interneringssenter. Russerne hadde gislene sine der. Oleh var der og fra en av cellene hørte han spansk tale. Han fortalte meg: «Han var en hard nøtt å knekke for dem.» Han skjelte dem ut, ropte «Ære til Ukraina» og gjorde sine daglige morgen-øvelser.
Oleh er mitt mest verdifulle vitne; han var der i tre måneder, sammen med Mariano og ordføreren i Hola Prystan, Oleksandr Babych. Hver gang noen forlot dette varetektsfengselet og kontakta meg, spurte jeg hvordan de som fortsatt sitter inne hadde det der, om livet deres og hva de gjorde.
Hver gang fikk jeg den samme informasjonen om at ingen kommuniserte med dem lenger, nå satt de der bare, og det var uklart hva russerne ønska å gjøre med dem. Jeg fikk også vite at Mariano hadde blitt ramma av et hjerteinfarkt i fangenskap. En ambulanseperson hadde besøkte ham og hadde med seg medisin. Det siste løslatte vitnet [som hadde kontakt med Mariano] kom dit 6. januar og kom ut i løpet av april 2023. Han satt der ganske lenge, og han hadde god tid til å kommunisere [med Mariano].
Jeg fikk vite at Mariano var blitt påført elektriske støt i Kherson. Bødlene fant et spansk bankkort på ham, som allerede var blitt sperra, men de ville vite PIN-koden. Siden han var en utlending, hvordan kunne de ikke ta pengene hans?
Jeg fikk vite at i forvaringssenter nr. 1 ble han påført alvorlig bitt av en tjenestehund under et navneopprop. Situasjonen var slik: De sto på rekke og rad, og en mann med hund gikk langs linja. De kommanderte hunden til å angripe ham, og den bet han i kneet. Mariano reagerte, og slo hunden på nesa, og ble umiddelbart møtt av en vakt med kommentarer som: «Hvorfor tåler du ikke smerten? Du fortjener verre enn dette for din motstand mot okkupasjonen.» Jeg fikk vite at han ble slått med jevne mellomrom.
Jeg fikk vite at han hadde på seg de samme klærne som da han ble pågrepet. Ved fengsling får fangene et stykke såpe — og der slutter utlevering av hygieneproduktene. Hvis noen blir løslatt, prøver de å legge igjen tingene sine på cella, til og med undertøyet (slik at andre kan bruke det. Oversetters merknad), fordi fangenes klær blir utslitt etter to år. De er praktisk talt bare filler.
Jeg fikk vite at Mariano ble slått i ribbeina, det var spor etter tortur med elektrisk strøm på kroppen hans, og tennene hans ble slått ut. Nå har han ingen fortenner i det hele tatt.
Om aktivitetene til NGOen «Sivile i fangeskap»
I utgangspunktet skjønte vi ikke engang i hvilken retning vårt initiativ ville utvikle seg. Jeg ble med da det var rundt 200 mennesker i gruppa. Nå har vi mer enn 365 medlemmer, inkludert folk i de okkuperte områdene og de som har slektninger som har forsvunnet sporløst i disse områdene. Nå forstår vi hva som blir hovedretningen for organisasjonens utvikling.
For det første er dette et spørsmål om samhandling med myndighetene. Vi bør i det minste være informert om hva staten gjør for å få satt fri våre pårørende. For det andre foreslår vi noen initiativer. Vi samarbeider med andre offentlige organisasjoner. Vi deltar på møter i koordineringshovedkvarteret for å finne ut hva staten gjør for å frigjøre våre pårørende og kjente.
Vi anser at hovedoppgaven for aktiviteten vår er å informere samfunnet om problemet med sivile gisler. Dessverre står vi overfor problemet med at det har vært krig i Ukraina i 10 år, og at spørsmålet om sivile gisler er ikke noen nyhet. Denne praksisen oppsto nesten umiddelbart etter at Russland invaderte Ukraina tilbake i 2014. Statens informasjonspraksis i disse sakene er svært mangelfull.
Offentligheten er ikke informert om at det er sivile som har vært holdt fanga av russerne siden krigen starta, dvs. i nesten 10 år. Og da de okkuperte områdene, dessverre ble utvida, økte dette problemet betydelig i omfang. Publikum må informeres om at det er sivile fanger. Hvorfor Russland holder dem fanget? Det er for å skape ytterligere press på staten vår.
I fangenskap har disse fangene faktisk langt færre rettigheter enn vanlige russiske fanger. Sivile innsatte med straffesak har rett til overføring, rett til å korrespondere med pårørende og rett til å korrespondere med advokat. Denne kategorien, som det er oppretta straffesaker mot, er imidlertid minimal. I de fleste tilfeller holdes folk i fengsler uten rettssak, uten etterforskning, i en fullstendig informasjonsblokade. Deres pårørende har ingen kontakt med dem, og de har ingen kontakt med omverdenen. Vårt oppdrag er å informere samfunnet om disse tragediene, som har et stort omfang.
