Publisert på Europe Solidaire Sans Frotières, 12. februar 2025 . Av DUDIN Vitaliy, medlem i Sotsialnyi Rukhs råd.
Det er februar 2025 og mange ukrainere har glemt hvordan livet var før den russiske invasjonen. Følelser av usikkerhet, smertefulle tap og separasjon fra familiemedlemmer kjennetegner livet til innbyggerne, enten de bor i Ukraina eller til og med i utlandet.
Lengden på frontlinja i Ukraina er nå over 3000 kilometer. Befolkninga i Ukraina har krympa til rundt 30.000.000.Gjør myndighetene nok for å redusere den militære trusselen og forsvare folks boområder?
Dette er noen av nøkkelspørsmålene som opptar ukrainere og definerer deres holdning til staten, midt i krigen. Det politiske livet våkner gradvis til liv, sjøl om situasjonen rundt oss ikke ser ut til å bidra til dette, med den fortsatte russiske offensiven i Donbass og faren for bombeangrep i alle byer.
Stilt overfor den mest aggressive imperialismen i vår tid – russisk imperialisme – har det ukrainske folket valgt kampens vei. Vårt samfunn har vist en enestående evne og vilje til sjølorganisering, har tilgitt staten for dens ufullkommenhet, og internasjonal solidaritet har blitt et håndgripelig begrep. Ukraina står fast, Putinismen har ikke nådd sine mål, men enden på det hele virker langt unna.
Den ukrainske staten har endra seg lite siden krigens start, men sammenhengen den opererer i har endra seg. Det er ingen enkel vei ut av krigstilstanden. Hva skal vi gjøre – avslutte krigen mot russisk imperialisme eller fortsette den, samtidig som vi blir avhengige av USAs president Donald Trump?
Sjølsagt vil endringer i den internasjonale situasjonen ha innvirkning på hvordan forandringer innen Ukraina finner sted. Jeg vil forsøke å gi en oversikt over hva de tre åra med krig har ført med seg og om den nåværende dynamikken åpner for muligheter for en mer progressiv politikk.
Ukrainsk kapitalisme, en fabrikk full av problemer
Få politiske analytikere som studerer det ukrainske politiske systemet klarer å unngå spørsmålet om president Zelenskyjs legitimitet. Men spørsmålet må stilles mer dyptgående: mister hele den dominerende diskusjonen, basert på liberale verdier og tillit til Vesten, sin legitimitet? Den mislykkes.
Ved starten av krigen virka alt enklere: vi ønsket kapitalisme i amerikansk stil, og integrering i NATO. Etter at Donald Trump kom til makta har ting blitt mer komplisert og tidligere målsettinger blir møtt med tvil. Høyrekonsensusen [i Ukraina] bryter gradvis sammen. Holdningene til ytre høyre har endra seg. Nylige hendelser har vist hvor nær ideene deres er de konservative ideene til den europeiske ytre høyresiden, som er tilhenger av Vladimir Putin.
De fleste politiske debatter går fortsatt ikke utover en høyreliberal konsensus. Sjølsagt er de primitive ideene om etno-nasjonalisme og autoritarisme bredt representert i Ukraina, men heldigvis ikke i den grad som Putins propaganda skal få oss til å tro.
På den annen side krever massene i økende grad sosial rettferdighet: ukrainske gruvearbeidere, sykepleiere og jernbanearbeidere lider så mye under overgrepene fra de herskende klassene at kampen mot disse overgrepene ikke har opphørt, sjøl under krigen. I krigens kaos er sosial ulikhet enda mer smertefull enn før: hvis du er rik, har du en mye bedre sjanse til å redde livet ditt!
Samtidig blir statsapparatets manglende evne til å tjene folket demonstrert gjennom tragiske eksempler. Hvis vi ikke løser det sosiale problemet, med andre ord en omfordeling av goder og makt til fordel for flertallet av befolkninga, er Ukraina dømt til å havne i en ekstremt prekær situasjon.
Å etablere en venstreorientert linje er imidlertid ikke så enkelt. Vi er faktisk det eneste europeiske landet der venstresida er fraværende fra den politiske «store scenen». Og nesten alle politiske krefter finner det nødvendig å ytre hat mot venstresida, og gjøre, på en dyktig måte, bruk av traumene fra den sovjetiske fortida.
Vi må akseptere at det politiske Olympus [den politiske hovedscenen] vil fortsette å eksistere i lang tid uten venstresida. På lokalt nivå åpner det seg imidlertid et område for venstreorientert politisk praksis. Jeg knytter min optimisme med aktivismen til representanter fra de relativt industrialiserte regionene i det østlige og sørlige Ukraina, nær den nåværende frontlinja.
Vi må akseptere at det politiske Olympus [den politiske hovedscenen] vil fortsette å eksistere i lang tid uten venstresida. På lokalt nivå åpner det seg imidlertid et område for venstreorientert politisk praksis. Jeg knytter min optimisme med aktivismen til representanter fra de relativt industrialiserte regionene i det østlige og sørlige Ukraina, nær den nåværende frontlinja.
Hvorfor er det slik? For under krigen gjennomgikk disse regionene en betydelig transformasjon. For det første fikk de et stort moralsk løft, ettersom ferdighetene deres viste seg å være svært nyttige under krigen – både i produksjon og framfor alt ved frontlinja. For det andre hevda disse byene klart sin nasjonale identitet i møte med Russlands hensynsløse terror. For det tredje flytta mange mennesker (spesielt kvinner) til EU og opplevde effektiviteten av velferdsstatens politikk. Det er derfor i dette miljøet at tilhengerne av venstreorienterte ideer vil måtte søke sin sosiale base (sjøl om oligarkene sjølsagt også vil spille på massenes misnøye).
Etter min mening er hovedtrekket i samfunnet ikke så mye folks krigs-trøtthet som deres skuffelse over at den ukrainske kapitalismen er uegna for et land i krig. Elitens avhengighet av liberale virkemidler har hindra den i å ta beslutninger som kunne ha redda liv:
1) Utviklinga av det militær-industrielle komplekset har mislyktes på grunn av avhengighet av import av militært utstyr.
2) Vi klarte ikke å innføre progressiv beskatning på presset fra med [vestlige] lån.
3) Mangel på arbeidervern-kontroll har ført til døden for mange verdifulle spesialister.
4) Innstramminger i offentlig sektor har ført til en forringelse av livskvaliteten for folk, noe som gjør det stadig vanskeligere for ukrainere å studere og skaffe barna sine utdannelse, -kunne gjennomgå medisinsk behandling og rehabilitering.
5) Innstramminger av arbeiderrettigheter har vært til fordel for oligarkene og skremmer folk fra å jobbe.
Ønsket om å beholde kapitalismen intakt har kosta oss dyrt. Jeg er fortsatt overbevist om at Ukraina er i stand til å stå imot Putin, men til hvilken pris? Ryktene går om at Ukraina vil gi fra seg sin naturrikdom for å fortsette å motta bistand. Dette ville være den naturlige prisen å betale, hvis man ikke er villig til å demontere systemet med liberal kapitalisme. Et system, basert på liberalistisk kapitalisme, som har bidratt til å holde tilbake potensialet vårt. For ikke å snakke om problemene med korrupsjon og begredelige levekår.
Mobilisering
Spørsmålet om mobilisering har blitt en av de mest splittende spørsmåla i samfunnet. Ukraina hadde imidlertid ingen annen måte å motstå den russiske hæren i tre år, uten å være medlem av NATO. Innafor Sotsialnyi Rukh er det både folk som frivillig gikk til fronten og andre som ble mobilisert. De fortjener alle ubegrensa respekt fordi de gjør organisasjonen vår i stand til å oppfylle sitt sanne oppdrag.
Det er vanskelig å innrømme, men å skulle stoppe mobiliseringa under disse forholdene er å øke byrden for de som allerede befinner seg i hæren og som har det verst. Sjølsagt kan prosedyrene forbedres: For å forhindre spesielt stygge hendelser, bør de gruppene som går ut og leverer mobiliseringsvarseler, bli fulgt av menneskerettighetsrepresentanter som kan registrere brudd på grunnleggende rettigheter. Dette kan forhindre bruken av voldelige metoder.
Det største problemet er imidlertid at mobilisering av folket ikke blir supplert med tilsvarende mobiliseringstiltak mot kapital (inkludert konfiskering av eiendelene til oligarkiske grupper). Det faktum at det ukrainske samfunnet har vist sterk enhetlig motstand mot ideen om en økonomisk reserve [fritak av folk på økonomisk grunnlag] («bare de fattige kjemper») er en klar seier, dette ville kunne ha ført til total fortvilelse.
Det er ingen tvil om at Ukraina må søke en balanse mellom mobiliseringsbehov og det å ha en økonomi som fungerer. Det er et ubestridelig faktum at et betydelig antall menn holder et unna mobilisering og øker rekkene til den økonomisk inaktive befolkninga. Det er imidlertid mulig å oppnå dette ved hjelp av sosialt akseptable verktøy: midlertidige reserver for menn som begynner i jobb etter en lang pause, reserver for nøkkelpersonell i kritisk infrastruktur og tilpasning av sosial- og sysselsettings-sfærene til kvinners behov.
Hvorfor drar folk til fronten? Det er ikke bare ut fra en abstrakt kjærlighet til Ukraina (sjøl om, tro meg, det er grunn nok for mange). Faktum er at de fleste ukrainere tror på Ukrainas evne til å endre seg. Det er dette som skiller oss fra naboland som Russland og Belarus, hvor alle avgjørelser i lang tid har vært avhengig av viljen til de som har makta.
Mange ukrainere drømmer om ei tid da staten vil kjempe mot den overdrevne konsentrasjonen av rikdom, når økonomien vil begynne å gi ukrainere alt de trenger for et velstående liv, og når arbeidsforholdene vil bli påvirka av fagforeninger, for å gjøre folk lykkelige. Da vil vi virkelig styre landet vårt, vi vil ikke lenger være redde for ytre fiender og vi vil slutte å lete etter en indre fiende.
Sosial kamp – hvem forsvarer arbeiderne?
Under krigen ble den ukrainske venstresida og Sotsialnyi Rukh tvunget til å gjenoppfinne seg sjøl under nye forhold. Våre aktivister kjemper mot okkupantene med våpen i hånda, stiller frivillig opp på humanitære og militære behov, gir juridisk bistand til arbeidere som jobber i den kritiske infrastrukturen som blir berørt av de russiske aggressorene, og tilbyr psykologisk støtte til grupper berørt av krigen.
Vi er fullverdige medlemmer av sivilsamfunnet, om enn med spesielle verdier: vi tror på sosialistisk demokrati, internasjonal solidaritet og menneskeverdets forrang. Og vårt klare standpunkt mot nyliberal politikk har aldri vært mer relevant.
Etter hvert som krisa blir dypere, leter regjeringa etter en enkel måte å stabilisere økonomien på innbyggernes bekostning: ved å innføre et individualisert pensjonssystem, vedta en ny arbeidslivslov som erstatter 1971-loven og privatisere statseide banker og jernbaner. Ingen av disse reformene er nye – alle ukrainske regjeringer har ønsket å implementere dem siden finanskrisa i 2008.
Den organiserte fagbevegelsens overlevelse avhenger av at ukrainske fagforeninger finner styrken til å forene seg og kjempe mot disse opprørende reformene. Sjølsagt har ukrainske fagforeninger lenge vært et instrument for kollektiv kamp, men under invasjonen ble de mer bevisste på sitt ansvar overfor arbeidere, ettersom de fortsatt er den klarest uttalte stemmen for arbeidernes interesser.
Til tross for det offisielle forbudet mot demonstrasjoner, foregår det gate-demonstrasjoner mot nedlegging av sykehus og sammenslåinger av universiteter i Ukraina. Fordi ingenting vil få oss til å akseptere forverringer uten å reagere. I de fleste tilfeller gjennomføres optimalisering av offentlig sektor på en måte som passer byråkratene, ikke for å forbedre kvaliteten på tjenesten eller for å frigjøre midler for å kunne vinne en militær seier.
På den annen side utfordrer ukrainere i økende grad brudd på arbeiderrettighetene i domstolene, og hver suksess i disse sakene er en seier for folket som gir dem styrke til å gå videre og vinne en stor seier for Ukraina.
Jeg vil tro at arbeiderklassen i framtida vil spille en mye viktigere rolle i det ukrainske samfunnet. Ettersom arbeiderklassen har spilt en så viktig rolle i å beskytte frontlinja og bidra til økonomisk stabilitet, ville det da vært demokratisk å frata den sin stemme i den politiske sfæren?
Fraværet av venstreorienterte politiske krefter er det største problemet det ukrainske demokratiet står overfor. Men til tross for alle tapene og manglende arbeiderrettigheter i den nåværende situasjonen, har arbeiderklassen en mulighet til å bli sterk på lang sikt.
Valg som ryster demokratiet
Ukraina står i dag overfor et vanskelig valg: hvordan bevare vår verdighet og beskytte demokratiet vårt? Vi kan alle se at samfunnet blir politisert i stor skala og leter etter ideer for å endre landet.
Hva blir løsninga på de motsetningene som har hopet seg opp? Bortsett fra en revolusjon (noe som aldri kan utelukkes i Ukraina), er det eneste alternativet å organisere valg. Samfunnet som helhet er imidlertid overbevist om at det å holde valg under en krig kan være en av de vanskeligste testene for vårt demokrati.
Mange engstelige spørsmål dukker opp: Hvordan kan man trygt avholde et valget? Vil ikke de pro-russiske styrkene kunne vinne? Hvis valget blir avholdt, vil dette endre det ideologiske landskapet?
Jeg tror ikke vi skal gi etter for panikkangst. Vi må tenke mer på skaden som vil bli gjort hvis valget avholdes i morgen uten vår innflytelse. Vi, den ukrainske venstresida, må omsider gi den ukrainske arbeideren retten til å velge. Hvis vi går glipp av neste valg fordi vi ikke er klare, er det ingen garanti for at historien vil gi oss en ny sjanse til å bevise hva vi står for. Dessverre har krigen minnet oss om at tida er begrensa og at vi ikke lever evig. Hvis vi ikke griper denne sjansen, vil vi bli dømt til å fortsette å gå rundt i sirkler i kampen mot konsekvensene av døende kapitalisme – reduksjon av arbeidstakerrettigheter, nedleggelse av sykehus, og så videre.
Først av alt vil jeg kommentere frykten for en pro-russisk hevn. Hvordan kan Russland håpe på suksess når landet har forårsaket uopprettelig skade på Ukraina og satt seg opp mot innbyggerne i de russisktalende regionene i nærheten? Dessuten har Ukraina allerede nøytralisert de pro-russiske kreftene, ved å forby parter som sannsynligvis vil ha forbindelser med Russland.
Det kommende valget vil helt klart ikke være en mulighet for en pro-russisk hevn. Det kan komme mye seinere hvis flere og flere mennesker blir desillusjonert over det ukrainske demokratiet og dets evne til å håndtere presserende spørsmål. Den største faren er å møte sine egne problemer alene og drukne i dem. Når Putins aggresjon ikke lenger er en unnskyldning og hjelpen fra internasjonale partnere forsvinner. Jeg tror med andre ord at vi må tenke sammen om hvordan vi skal gjøre demokratiet vårt bærekraftig, slik at ingen bryter det opp.
Jeg vil minne om at valget i Den ukrainske folkerepublikken for over et århundre siden ikke kunne forhindre sammenbruddet av den ukrainske staten, sjøl om valget ikke var en seier for de russiske styrkene. Jeg tror at Ukraina er mye sterkere i dag.
Til tross for utsiktene til valg, bør vi tenke på hvordan vi kan tilpasse det juridiske regimet for krigslover til behovene til det ukrainske demokratiet (og ikke omvendt). Spesielt siden krigen kommer til å vare lenge. Vi må oppheve restriksjoner på retten til å streike og å samles, og utvide former for offentlig kontroll! For i ukrainsk sammenheng forhindrer ikke demokratiet militære seire. Tvert imot provoserer mangelen på demokratiske ytringsmuligheter panikk, frykt og mistillit. I løpet av de siste tre åra har vi sett mange bevis på begge deler.
Global solidaritet og gjenoppbygging
Avslutningsvis kan det ikke understrekes nok at den ukrainske saken er global. Jeg tror oppriktig at denne krigen vil vise verdens evne til å forene seg mot barbariet. Kamerater fra venstreorienterte bevegelser rundt om i verden har fortsatt en sjanse til å forhindre den største katastrofen i det 21. århundre – Ukrainas nederlag i krigen mot den russiske imperialistiske undertrykkeren. Suksessen til ukrainerne vil tjene som et eksempel for de andre nasjonene i verden som våger å gå imot planene til okkupanter.
Jeg vil nok en gang uttrykke min forakt for de på pseudo-venstresida som har glemt essensen av ekte solidaritet og leter etter enhver unnskyldning for å nekte Ukraina retten til å forsvare seg sjøl. I sine geopolitiske analyser ignorerer de det ukrainske folket, som er nøkkelen til motstand og til å forhindre skadelige reformer.
Til slutt vil jeg si noen ord om gjenoppbygging. Dessverre mister ordene «bare gjenoppbygging» sin betydning, det samme er ordene «bare fred». Vi må gi reell mening til dette konseptet.
For meg vil det være rettferdig under følgende forhold:
- Garantere uavhengighet. Kansellering av Ukrainas utenlandsgjeld er en forutsetning. Økonomien må sosialiseres: strategiske selskaper må eies av staten under ledelse av arbeiderkollektiver. Det må legges vekt på å utvikle grønn energi og industri slik at vi kan produsere teknologiske varer innenlands og ikke være avhengig av utenlandske herrer. Transnasjonale selskaper bør følge sosiale standarder som ikke er dårligere enn de i deres hjemland. Ukrainske naturressurser og arbeidskraft må gi energi til økonomien vår, ikke sikre velstanden til noen [investorer] i utlandet. Et strategisk perspektiv vil være å danne forsvarsallianser med land som føler seg trua av Russland (spesielt Polen, de baltiske statene og Skandinavia). Hele befolkninga bør gjennomgå militær trening og staten bør skape passende sosiale garantier for dette formålet (opprettholde gjennomsnittslønna under opplæringa). Under disse forholdene vil Ukraina være i stand til å overvinne sin perifere posisjon og bruke uavhengigheten i befolkningas interesser.
2. Arbeidermakt. Arbeiderbefolkninga i Ukraina har betalte en høy pris for uavhengighet og fortjener derfor makt. Arbeidere må ha innflytelse på tingenes tilstand i Ukraina, særlig gjennom venstreorienterte arbeiderpartier. Lover bør ikke vedtas uten avtale fra fagforeningene. Arbeidstakere må være representert i ledelsen av selskaper for å sikre en rettferdig fordeling av resultatene av økonomisk aktivitet. Alle investeringsavtaler må være gjenstand for fagforeningsrevisjon, for å sikre at de er i arbeiderklassens langsiktige interesser og fremmer produktiv sysselsetting. Det bør opprettes et arbeidsdepartement for å sikre at arbeidstakernes interesser blir ivaretatt på beste måte, for å bestemme den god arbeidstidsordninger og for å koordinere arbeidstilsyn og arbeidsformidling, med en ledelse oppnevnt av fagforeningene. Dette er den eneste måten å gjenopprette arbeidernes tillit til staten og fremme inkludering av innbyggerne i politikken.
- En sosialpolitikk for alle. Utjevning av lønn for kvinner og menn ved å etablere faste minstelønninger for de mest feminiserte sektorene – utdanning, helse og omsorg (disse lønningene bør ikke være lavere enn landsgjennomsnittet). Anbud om gjenoppbygging bør inneholde sosiale klausuler – vinneren bør være den budgiveren som tilbyr de beste arbeidsforholdene og garanterer ansattes medvirkning i ledelsen. Det bør legges vekt på å støtte sysselsettingsprogrammer gjennom store infrastrukturprosjekter (inkludert sosial infrastruktur). Fagforeninga må kunne pålegge eieren til å øke bemanninga dersom maksimal arbeidsmengde overskrides. Mødre, krigsveteraner og funksjonshemmede bør ha fortrinnsrett til arbeid. Det må svi økonomisk [for arbeidsgiverne] å opprettholde sosiale standarder som er for lave!
Disse endringene dekker absolutt ikke alt Ukraina trenger. Men de kan bidra til å bane vei for en mer inkluderende, pluralistisk og demokratisk politikk.
Jeg vil også uttrykke min takknemlighet til alle våre internasjonale venner som har delt våre vanskeligheter og triumfer, som har samla inn penger og sendt dyrebare forsyninger til Ukraina, som har spredt sannheten til tross for frykten for å få falske anklager mot seg i sine egne land. Sammen har vi allerede oppnådd det umulige: Ukraina har gjort motstand, og vår framtida vil uten tvil være mye nærmere knytta til hele resten av verden enn tidligere.
