Publisert i Solidaritet 12. april 2025. Av Mikael Hertoft (Mikael Hertoft har en Master of Arts i russiske og østlige politiske studier, er tidligere medlem av hovedstyret i Dansk Enhetsliste, og jobber som lærer i dansk som andrespråk. )
Til tross for rapporter om våpenhvile og Donald Trumps håp om en rask fred, fortsetter kampene i Ukraina med uforminsket styrke. Mikael Hertoft gir oss en oppdatering om krigen i Ukraina – og et svar til Tim Knudsen, som kritiserte Hertoft i et tidligere innlegg i Solidaritet.
Som jeg har gjort noen ganger tidligere, vil jeg gjerne oppdatere Solidaritets lesere om situasjonen i og rundt Ukraina.
Men først noen ord om «realister» og «idealister» [i Ukraina-spørsmålet]. Jeg er sjølsagt en av de siste, sier Tim Knudsen i Solidaritet 5. april – og jeg må anta at han da regner seg sjøl blant realistene.
Men jeg vil ikke anerkjenne det skillet. Jeg vil ikke erkjenne at det å kreve at Ukraina kapitulerer er «realistisk».
OK – hardt pressa, skal jeg innrømme at jeg er en idealist. Jeg kjemper for det jeg tror på – og jeg står med de gode slik jeg ser dem. Det er sjøsagt en moralsk side ved at jeg støtter Ukraina i deres forsvarskrig.
Jeg er oppriktig forferdet over krigsforbrytelsene som Russland daglig begår med bombing av sivile, mishandling av krigsfanger, utenomrettslige henrettinger osv. Jeg kan og vil ikke se bort fra det faktum at Russland fører en angrepskrig i Ukraina, og at krigen vil stoppe den dagen Russland trekker seg ut av Ukraina.
Men jeg avviser at jeg ikke tar hensyn til realitetene. Tvert imot – i de tre åra som jeg nå har diskutert med «fredsvenner» på venstresida, som har krevd «fredsforhandlinger», har jeg alltid fokusert på konkrete analyser av hva som skjer i Ukraina – mens mine motdebattanter stort sett har fokusert på det de trodde hadde skjedd i perioden fram til krigen – og nesten aldri forholdt seg til hva som faktisk skjer i krigen.
Bare fred – ikke kapitulasjon
Tim Knudsen spør i sin artikkel om fred er farligere enn krig? Svaret på det er sjølsagt nei. Vi må strebe etter å skape en rettferdig fred.
For tida er det en krigstilstand i Ukraina, der Russland angriper og har angrepet aktivt i tre år. Ukraina har også forsvart seg i løpet av de tre årene – aktivt, og krigen har spredt seg fra Ukraina til Russland og ut i Svartehavet. Det er realitetene. Farlige realiteter.
Sjølsagt må den krigen stoppes. Men det kan ikke skje, og det må ikke skje, ved at Ukraina kapitulerer. Og det er dette Tim Knudsen foreslår. Ukraina må «finlandiseres» – krigen må avsluttes ved at Ukraina lar Russland beholde det de har erobret.
Men Tim Knudsen – det blir ikke fred, det blir en fortsettelse av krigen med andre midler. Det gjenværende nøytrale Ukraina kan da bli et protektorat – koloni av USA med en gruveavtale.
Tim Knudsen stiller meg også noen direkte spørsmål:
«Mikael Hertoft, hvordan vil du tilnærme deg denne oppgaven? Bør vi kjøpe amerikanske våpen? Skal vi sende flere F16-fly, hvis vi har noen? Mikael Hertoft, du skylder oss å spesifisere hvordan vi støtter Ukraina i situasjonen vi har nå.»
Jeg vil veldig gjerne svare på disse spørsmåla:
1)Nei, vi bør ikke kjøpe flere amerikanske våpen. Vi må trekke oss fra avtalen om kjøp og produksjon av F35-fly brukt av Israel i Gaza.
2) Jeg tror ikke vi har flere F16 å sende ut.
3) Derfor bør vi foreslå at Danmark kjøper svenske jagerfly, trener danske og ukrainske piloter i bruken samtidig – og sender halvparten av flyene til Ukraina.
Trumps våpenhvile… som nesten ikke eksisterer
USA har tvunget Ukraina til å si at de er villige til å støtte en total våpenhvile i en periode. Dette er hva mange «fredsmennesker» har ropt etter i årevis. Men så langt har jeg ikke hørt noen av dem rose Ukraina for dette trinnet – eller kritisere Putin for ikke å ville inngå noen våpenhvile.
Det er avtalt to små våpenhviler som trolig varer i 30 dager. Det er vanskelig å vite, for avtalene ble gjort mellom Russland og USA, og verken Putins eller Trumps uttalelser er pålitelige. Den ene er at Russland og Ukraina ikke må angripe hverandres energiinfrastruktur, ifølge Russland – eller i amerikansk versjon energi og infrastruktur.
Kanskje denne avtalen faktisk vil bli respektert til en viss grad – og i så fall vil den være til stor fordel for Russland. Situasjonen er at Russland har eskalert sine angrep med droner og raketter mot sivile mål – leiligheter, sykehus osv., som ikke er en del av avtalen.
Ukraina har ikke systematisk angrepet sivile mål siden krigen starta, og har ikke begynt å gjøre det nå. De vil heller angripe Russlands energiinfrastruktur, som støtter fronten og gir Russland inntekter fra salg av bearbeidet olje og gass. Men kanskje er det ikke så viktig akkurat nå fordi Ukraina har nok militære mål til å angripe.
Det er en annen våpenhvile som sier at sivile skip ikke må angripes i Svartehavet. Dette endrer imidlertid ikke status quo, siden Ukraina for et eller et og et halvt år siden i stor grad lyktes i å drive russiske krigsskip ut fra den vestlige delen av Svartehavet. Både Russland og Ukraina kan nå frakte varer ut gjennom Svartehavet og importere via samme rute.
Men en ekte våpenhvile – det er ingen. Tvert imot er kampene like intense som alltid.
Russlands offensiv i Donetsk har stoppet opp
I mer enn seks måneder har Russland forsøkt å rykke vestover og erobre byen Pokrovsk i Donetsk-regionen. Russland har investert enorme mengder soldater og utstyr i dette – men har ikke kommet så langt.
Her er to kart fra den viktigste delen av fronten i den russisk-ukrainske krigen. Det er fem måneder mellom de to kortene – det ene er fra november 2024, og det andre er fra april 2025.
Det er tydelig at det er minimal framgang for de russiske styrkene, som i seks måneder har brukt enorme ressurser på å angripe og erobre Pokrovsk – men uten hell. Dette er en del av det russiske målet om å «frigjøre» Donetsk. Men det har stoppa opp.
De første seks månedene har Russland flytta frontlinja ca. 10 kilometer framover. Og de siste månedene har Russland ikke kommet noen vei i det hele tatt.
Ukraina har løst en rekke problemer
Hva har skjedd? Her er min egen vurdering:
For det første ser det ut til at Ukraina har klart å løse noen av problemene de har hatt med organisering av forsvaret og roterende styrker ved fronten.
For det andre mangler Russland i økende grad pansra personellvogner og stridsvogner for sine angrep – og er derfor tvunget til å angripe til en viss grad med infanteri og ved bruk av lastebiler og sivile biler. Dette øker sjølsagt de russiske tapene.
For det tredje har Ukraina lykkes i å presse det russiske luftvåpenet noe tilbake – også fra flybaser nær Ukraina – og som et resultat har effektiviteten til de russiske glidebombene avtatt noe.
Og for det fjerde blir droner stadig mer sentrale i krigen, og i den forbindelse har Ukraina en nyskapende fordel – sjøl om Russland raskt kopierer Ukrainas framskritt. Den siste dingsen er droner, som ikke styres av radio, men via optiske kabler – forestill deg en slags fiskesnøre. De er best til forsvar fordi de kan ligge klare og «sove» foran fronten når fienden angriper, og så kan de våkne og gå i kamp.
Men totalt sett er maktbalansen nå mer lik enn noen gang før. Nå snakkes det om at Russland kanskje forbereder en våroffensiv, men de trenger ikke vente lenge før våren er over. Ukraina har også okkupert en del av Russland i seks måneder – på et tidspunkt var rundt 700 kvadratkilometer i Kursk oblast under ukrainsk kontroll, men Ukraina har nå stort sett trukket seg tilbake. Men det pågår fortsatt kamper i Russland like ved grensa.
Fallende oljepris og fallende våpensalg – hvordan går det med Russland?
Tim Knudsens realisme er mest basert på at Russland ikke lar seg beseire – at Ukraina ikke kan vinne – og dette er igjen basert på at Russland gjør det bra – har gode inntekter, flere våpen og soldater enn Ukraina. Men hvordan går det nå?
Donald Trumps bisarre økonomiske utenrikspolitikk har fått oljeprisen til å falle, nå er den på 63,66 dollar per fat, etter å ha nådd et lavpunkt på 62,82 dollar tirsdag 8. april. Dette er det laveste nivået i hele Ukraina-krigen. Hvis oljeprisen fortsetter å være lav, vil det ramme russisk økonomi hardt.
Russlands våpeneksport lider også, da Russland sjøl trenger våpnene i Ukraina, og de klarer heller ikke å overholde leveringsfristene.
Russland er en stor våpenprodusent – og har også vært en stor eksportør av våpen.
Maksim Katz, en russisk opposisjonsblogger, har publisert en rapport om russisk våpensalg fra 2018 til 2024. Det ser ut til at eksport bare er en skygge av deres tidligere jeg.
Tilsynelatende begynner Russland faktisk å redusere sin våpenhandel noen år før krigen starter og fortsetter å gjøre det under krigen. Man kan gjette årsakene: Russland trenger alle våpnene de kan lage til egne formål i Ukraina, flaskehalser i økonomien og ukrainske angrep på fabrikker forårsaker forsinkelser, og noen land er uvillige til å kjøpe russiske våpen.
Dette er et stort slag for Russlands økonomi, hvis viktigste eksportvare er oljeprodukter.
Tim Zadorozhnyj fra Kyiv Independent kommenterer også den 10. mars nedgangen i russisk våpeneksport, som beregnet av SIPRI i en rapport fra mars 2025, og skriver at: «Nedgangen tilskrives Russland som prioriterer våpenproduksjon for sitt eget militær, virkninga av vestlige sanksjoner, og økt press fra USA og dets allierte mot land som kjøper russiske våpen.»
Og ikke minst er Russlands ressurser av menn som kan rekrutteres til hæren ikke utømmelig.
Bekymring for det syke Europa
Tilsynelatende er Tim Knudsen mest bekymret for om «Europa» kan klare seg uten støtte fra USA – og han stiller meg et annet direkte spørsmål: «Mikael Hertoft bør forklare følgende for oss: Hvis vi ikke kan stole på USA, kan vi engang være sikre på at «Europa» kan hjelpe Ukraina til seier. I mine øyne ser det veldig vanskelig ut. Det er en lang vei til en sint europeisk enighet og en sjøstendig politikk uten å forventninger til USA.»
I løpet av de tre åra siden Russland invaderte, har europeisk og amerikansk støtte til Ukraina sjelden vært helhjertet, effektiv eller stabil. Det har vært våpenleveranser – mange, men ustabile og forsinka– og det har vært økonomisk bistand – som har vært svært omfattende fra EU-landa.
For tida vedtar EU-landa større og mer omfattende bistand til Ukraina. Men vi kan sjølsagt ikke være sikre på at dette vil fortsette. Vi kan gå inn for det, og vi kan støtte det.
På den annen side vet vi at Ukraina har blitt mer sjølstendig de siste åra – har utvikla droner og sjødroner enormt, etablert egen produksjon av artillerigranater osv. Så Ukrainas nederlag er ikke gitt.
Jeg er glad for Tim Knudsens formulering om at Europa kan hjelpe Ukraina til seier. Det er et sjølstendig poeng at det først og fremst er Ukraina som kjemper sin forsvarskamp – og at det er vår oppgave å «hjelpe».