Fra Palestina til Krim: Ingen fred uten rettferdighet

av

Publisert på nettstedet Solidaritet, 8.mai 2025 .Av Bjarke Friborg og Yivha Zban

Putins anneksjonspolitikk mot Krim er en klar parallell til Israels kolonisering av Palestina. Men verken Krim eller Palestina kan reduseres til bare være bytte for stormaktene – de er hjemlandet til urfolk med rettigheter og en historie som krever solidaritet og respekt.

Ukrainske krim-tatarer demonstrerer, 18. mai 2014 Foto: Wikimedia Commons

«Krim er hjemlandet til det innfødte krimtatariske folket og en integrert del av Ukraina. Derfor kan ingen under noen omstendigheter bestemme Krims skjebne annet enn den ukrainske staten og krimtatarene.»

Dette var reaksjonen til Refat Chubarov , leder av det høyeste representasjonsorganet for den innfødte krimtatariske befolkninga – Mejlis, som for tida holder til i Kyiv – da nyheten kom om Donald Trumps intensjon om å gi bort halvøya som en del av en avtale med Russlands Vladimir Putin.

Uttalelsen gjorde det også klart at «ethvert forsøk på å anerkjenne det midlertidig okkuperte territoriet på Krim-halvøya som russisk – uavhengig av hvem som gjør det og med hvilket formål – vil utgjøre et grovt brudd på FN-pakten, Helsingfors-sluttakten, FNs erklæring om urfolks rettigheter, en rekke FN-resolusjoner og andre grunnleggende normer i folkeretten.»Likevel hevder noen at Krim bør overleveres til Russland som en del av en fredsavtale – ikke bare på grunn av Russlands geopolitiske interesse i sin marinebase, men også fordi majoriteten av Krims befolkning i dag snakker russisk.

En annen måte å se det på er at Krim ikke er mer «russisk» enn Palestina er «israelsk». Spesielt fordi dagens demografi er et resultat av gradvis og voldelig kolonisering. Både krimtatarene og palestinerne har blitt utsatt for historisk og systematisk forfølgelse – men de har også opprettholdt en seig tradisjon for motstand.

Uansett hva stormaktene ser for seg, vil enhver fred forbli skjør hvis den ignorerer urfolks rettigheter.

Hvem er Krim-tatarene?

Krim-tatarene er et av urfolkene i Ukraina, sammen med krim-karaittene og krim-tjakene. Krimtatarene er et tyrkisktalende, muslimsk folk som har bodd på Krim-halvøya siden middelalderen, da de også var kjent som Krimkhanatet. Siden det russiske tsardømmet annekterte Krim i 1783, har de blitt utsatt for landkonfiskering, kulturell utsletting og tvangsflytting. De nye russiske herskerne hevda å ha «forvandla en ørken til en blomstrende hage».

I virkeligheten ble krimtatarene tvangsfordrevet, palasser ble bygget på landet deres – og frukthagene, vingårdene og kirkegårdene deres ble ødelagt. Det var en økologisk katastrofe, der tidligere fruktbare områder ble ufruktbare på grunn av manglende forståelse av lokal arealforvaltning – en krise som fortsatt rammer Krim i dag.

I 1917, etter det russiske imperiets kollaps, ble Krim-folkerepublikken etablert som verdens første tyrkiske og muslimske demokrati, hvor menn og kvinner hadde lik stemmerett og rett til å stille til valg.

Men allerede i januar 1918 ble Krim invadert av bolsjevikiske styrker, som ønska en sterk sentralmakt og motsatte seg sjølstyre for halvøya. Dette ble etterfulgt av en ekstremt turbulent periode frem til 1920, med massiv vold og erobringsforsøk fra både tyskere og begge sider i den russiske borgerkrigen.

Etter borgerkrigens slutt fortsatte den russiske koloniseringa, nå under sovjetisk styre. I 1921 ble befolkninga ramma av hungersnød, som kostet mange liv. Deretter ble sult bevisst brukt av det sovjetiske regimet som et verktøy for undertrykking og utrydding av flere etniske grupper, særlig gjennom den politisk framkalte og massive hungersnøden – Holodomor – i Ukraina i 1932–1933, og lignende katastrofer blant kasakhere og andre etniske grupper.

I 1944 ble nesten hele den Krim-tatariske befolkninga – rundt 200 000 mennesker – deportert av Stalin til Sovjet-Usbekistan og Uralfjellene under forferdelige forhold. Deportasjonene ble utført på falske anklager om samarbeid med nazistene – den samme typen retorikk som Russland bruker mot ukrainere i dag. Mellom 15 og 46 prosent døde av sult, sykdom og kulde i løpet av få år. Den sovjetiske regjeringa prøvde å slette alle spor etter deres tilstedeværelse ved å gi byer, elver og fjell russiske navn.

Gamle moskeer ble ødelagt, bøker brent, og begrepet «krim-tatar» ble forbudt fra offisielle dokumenter. I dag regnes tvangsutvisninga som folkemord av blant annet Ukraina, Canada og de baltiske landene – med klare paralleller til israelsk politikk i Palestina, hvor landsbyer blir jevna med jorden, navn endra og historien omskrevet for å viske ut ethvert tegn på palestinsk liv.


Fra deportasjon til motstand

De brutale deportasjonene av krimtatarene – i tillegg til lokale tyskere, grekere, armenere, tsjekkere og bulgarere, til sammen over 300 000 mennesker –avfolka nesten halvøya og skapte en alvorlig mangel på kvalifisert arbeidskraft.

De russiske nybyggerne som kom i deres sted mangla ekspertisen til å opprettholde jordbruket, spesielt i steppeområdene. I et forsøk på å dempe katastrofen de hadde skapt, bestemte Sovjetunionen seg i 1954 for å overføre Krim til Ukraina. Ikke som en «sjenerøs gave», som den offisielle russiske fortellinga sier, men som et forsøk på å utnytte ukrainsk landbruksekspertise og pålegge Ukraina en økonomisk byrde .

Verken lidelse eller forfølgelse satte en stopper for protestene. I kjølvannet av tvangsutvisninga og i flere tiår sendte tusenvis av krimtatarer brev og organiserte underskriftskampanjer, der de gikk imot den harde undertrykkinga. I 1966 ble en enkelt appell til den kommende partikongressen signert av 120 000 mennesker, et enormt antall i denne sammenhengen.

I 1969 demonstrerte 800 krimtatarer på Den røde plass i Moskva – noe som resulterte i harde represalier. I 1987 starta nye protester med sit-ins og offentlige demonstrasjoner i Moskva, der de krevde retten til å returnere til Krim og få sine rettigheter gjenoppretta.

De fleste krimtatarene kom først tilbake under perestroikaen på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Men de kom hjem til okkuperte hus, ødelagte landsbyer og marginalisering.

Etter Sovjetunionens kollaps ble Krim en del av det uavhengige Ukraina, og Krim-tatarene begynte gradvis å gjenoppbygge samfunnet sitt – med skoler, aviser, kulturinstitusjoner og et valgt parlament, Mejlis , for den krim-tatariske befolkninga. Ei utvikling som ble brått avbrutt av Russlands annektering i 2014.

Russland og Israel som kolonimakter

Akkurat som Israel rettferdiggjør sin okkupasjon av Palestina med bibelske fortellinger om historisk tilstedeværelse, bruker Russland myten om Krim som «hellig russisk land» for å legitimere annekteringa. Begge maktene benekter rettighetene og legitimiteten til urfolk.

Siden 2014 har undertrykkinga av krimtatarer blitt intensivert. Mejlis har blitt forbudt, og av minst 400 politiske fanger på halvøya er 243 kjent for å være krimtatariske aktivister – mange har blitt torturert, fengsla uten rettssak eller «forsvunnet ». Razziaer og bortføringer skjer midt på lyse dagen.

Samlingssteder som moskeer blir overvåka. Valgte representanter blir fengsla, mens skoler, media og språk sakte blir kveles. Nasjonal kultur erstattes av lojalitet til Kreml, og opptil 800 000 nye russiske bosettere har blitt importert – et tall som er fullt sammenlignbart med antallet israelske bosettere i Palestina, ifølge Amnesty International .

Dette er ikke bare en militær anneksjon – det er en systematisk nedkjempelse av befolkning, historie, språk og kultur. FN og Human Rights Watch har dokumentert vilkårlige arrestasjoner, sensur og kollektiv avstraffelse.

De samme metodene er velkjente i Palestina – senest med Israels bombing av Gaza og tvangsflytting på Vestbredden, hvor over 64 000 palestinere har blitt drept siden oktober 2023, ifølge The Lancet . Dødstallene varierer, men logikken er den samme : Fjern urbefolkninga, erstatt dem med nybyggere og avvikle språket, kulturen og den politiske motstanden deres.

Behov for solidaritet og avkolonisering

Ethvert folk har rett til sjølråderett og frihet fra undertrykking og utrydding. I dag utsettes både palestinere og krimtatarer for brutal, systematisk forfølging, mens hjemlandene deres blir sett på som forhandlingskort av stormaktene på klassisk imperialistisk og kolonialistisk vis – det være seg USA, Israel eller Russland.

Krim-tatarenes rettigheter som urfolk er internasjonalt anerkjent og beskytta av viktige traktater og FN-erklæringer – og av den ukrainske loven om urfolk fra 2021. Disse prinsippene må være utgangspunktet for enhver diskusjon om territorier.

Urfolks liv og rettigheter må ikke reduseres til brikker i Putins og Trumps storpolitiske spill.

Kilder og lesetips: