Publisert på nettstedet Workers Liberty, 16. juni 2025 . Av : Michael Baker
a
Bilde: Wikimedia
Med fredssamtalene mellom Russland og Ukraina som skrider sakte framover med lite resultat, og mye diskusjon i pressa om territorier som skifter hender, men det er nesten ingen oppmerksomhet retta mot situasjonen i de okkuperte områdene i Øst-Ukraina. På grunn av streng sensur og hard rettsforfølging er det svært få rapporter som kommer fra Donetsk-, Luhansk-, Zaporizjzja- og Kherson-regionene, eller fra Krim-halvøya, som ble annektert allerede i 2014.
Den russiske regjeringa planlegger å gjøre store deler av det okkuperte Ukraina om til et militærproduksjonskompleks. I april 2025 ble hele industrisektoren i byen Melitopol i Zaporizhzhia oblast omgjort til ett enormt militærproduksjonsanlegg. På noen måter gjenspeiler dette omforminga av mye av infrastrukturen i sjølve Russland mot militærproduksjon. Men omfanget og hastigheten på overgangen er mer drastisk, og skaper sentre for våpen- og kjøretøyproduksjon mye nærmere frontlinja.
Parallelt med denne store industrielle transformasjonen skjer det en demografisk endring. Russland har i stor grad brukt intensiver for å få sine egne borgere til å flytte til de okkuperte områdene, sjøl om det er umulig å identifisere nøyaktige tall. Delvis gjøres dette for å befolke fabrikkbyene og tettstedene med en ny arbeidsstyrke. Det bidrar også til å «homogenisere» Øst-Ukraina med makt – det er lettere å håndheve lover om å snakke russisk når en betydelig del av den nye befolkninga uansett bare kan snakke russisk, og lettere å straffe de som identifiserer seg som ukrainere når de har vært omringa av russere [og ikke bare russisk-språklige ukrainere].
I seg sjøl er dette en vanskelig opplevelse for mange av regionenes opprinnelige innbyggere. Problemet forverres av tvungen russifisering i masseskala. Bl.a Simon Pirani har tidligere rapportert om ukrainere som blir tvunget til å godta russiske pass for å få tilgang til grunnleggende ting som sentralvarme, helsetjenester eller stemmerett. Ikke overraskende har dette ført til ei stor økning i russiske pass – den russiske regjeringa hevder at 95 % av de okkuperte områdene nå er statsborgere i Den russiske føderasjonen, en prosess som innebærer å spille inn en video som erklærer at man støtter Russlands krigsinnsats og dens regjering. I realiteten er dette masseproduksjon av utpressingsvideoer,hvorav noen allerede har blitt sirkulert på russisk statlig TV og internett.
Til tross for tilsynelatende russisk suksess, ble det i år innført en ny lov som krever russisk pass for å kjøpe bussbilletter, noe som tyder på at det finnes folk som er motvillige nok til at det kreves ytterligere trusler.
Mens russere oppfordres til å flytte til Ukraina, gjelder ikke det motsatte. Til tross for at de er lovlige statsborgere i Russland, blir ukrainere med russisk pass som prøver å reise inn i Russland ofte utsatt for «filtrerings»-prosedyrer på russiske flyplasser, hvor de må vente under trange og uhygieniske forhold i timevis, til og med dager, før de får reise videre (eller ikke). I 2024 ble det registrert minst fire dødsfall blant personer som venta på filtreringsavgjørelser på Sjeremetjevo lufthavn i Moskva.
De ny-ankommende russerne i de okkuperte områdene trenger hjem å bo i. Eastern Human Rights Group (EHRG) rapporterer at staten tilbyr opp hjem blir betegna som «forlatte». Innen juli 2024 hadde over én million hjem blitt overtatt av staten, i stor grad for å bli omfordelt til russiske «bosettere».
Det finnes mange historier om ukrainere som reiser til en annen del av landet eller til utlandet i så lite som en måned, for så å returnere og oppdage at en annen familie som bor i leiligheten deres. Prosessen har urovekkende likheter med behandlingen av palestinske familier og deres hjem på Vestbredden.
Korrupsjonen som herjer i russisk byråkrati (og riktignok også i Ukraina) er i full virksomhet også her: familier vil vilkårlig bli fortalt at boligen deres juridisk sett ikke har noen «eier», noe som tvinger dem til å bestikke lokale myndighetspersoner for å kunne fortsette å bo i sitt eget hjem.
Vera Yastrebova, talsperson for Eastern Human Rights Group, sa i en video som forklarer beslagleggelsen av ukrainske hjem: «Her er din virkelige ‘russiske verden’ for deg: de kom med maskingevær, dekket byene deres med blod, ødela hjemmene deres, og nå plyndrer de og deler opp andres eiendom mellom seg. Ukrainske leiligheter blir gitt over i hopetall til russiske plyndrere, som trofeer.»
Behandlinga av barn i de okkuperte områdene får sakte, men sikkert noe av den presseoppmerksomheten den fortjener. Det er ekstremt vanskelig å fastslå antallet, men i det minste har titusenvis av ukrainske barn (muligens hundretusenvis) blitt tatt fra Øst-Ukraina til det russiske omsorgssystemet, ofte via hemmelige «gjenopplæringsleirer» for å prøve å innvie dem i livet som russere. I likhet med politiske fanger og krigsfanger blir ukrainske barn, når de først er kommet inn i det russiske omsorgssystemet, systematisk fjerna bort fra sjølve Ukraina til omsorgstjenester i fjerne hjørner av Russland. Foreldre som nekter å gi barna sine russiske pass, kan miste foreldreretten til dem, og mange framtredende russiske politikere og offentlige personer har nå gjort et show med å adoptere ukrainske barn som blir «redda» , nesten som et trend-begrep.
Skoleplanene i de okkuperte områdene har blitt fullstendig omskrevet. Undervisning på ukrainsk er strengt forbudt, og lærere som enten snakker ukrainsk eller lar elevene sine gjøre det, kan bli strengt straffa. All historie og kultur som undervises i på skolene er nå russisk historie og russisk kultur.
Ukrainere fengsles i de okkuperte områdene for en rekke anklager og i ekstremt høy grad. Når de først er flytta til russiske fengsler , blir de behandla som en lavere kaste, utsatt for juling, mishandling og tortur fra både andre fanger og vakter. Dette gjelder kanskje enda større grad for etniske og religiøse minoriteter fra regionen, særlig krimtatarer. Denne gruppa har blitt utsatt for systematisk forfølging siden annekteringa i 2014, med rundt 150 politiske og samfunnsmessige personligheter som for tida er klassifisert som politiske fanger.
Risikoen forbundet med ei likegyldig holdning til gjenoppbygging og miljøsikkerhet bør ikke undervurderes. Russland har bevisst fjerna mye av det utstyret som overvåker tilstanden til de oversvømte kullgruvene i Donbas. Dette for å unngå innsyn fra det internasjonale forskningsmiljøet, samt for å unngå å måtte iverksette akutte tiltak for å begrense ulike forurensende stoffer og giftstoffer som siver ut fra de ikke sikra gruvene og inn i jordsmonnet rundt. Basert på tilgjengelig informasjon anslo en nylig rapport at dersom det ikke blir iverksatt omfattende tiltak innen fem til tolv år, kan to tredeler av Donbas bli ubeboelig.
Russland har skrytt av Mariupol som en revitalisert by, med reparerte bygninger og hvor nesten hele befolkninga som har returnert. Rapporter på bakkenivå varierer , og beskriver renoveringene som har funnet sted som overfladiske, med mange bygninger og tjenester i byen som fortsatt ikke er tilgjengelige eller fungerer, og langt færre mennesker bor i Mariupol enn det myndighetene hevder. Viktigst av alt, de to store stålfabrikkene som var byens livsnerve har ikke blitt gjenoppbygd i det hele tatt.
Zelenskyjs regjering er en korrupt, thatcheristisk makt, skyldig i angrep på arbeiderbevegelsen og kurtisering av utenlandsk kapital på bekostning av Ukrainas arbeiderklasse. Men å hevde at regjeringa på noen måte er likeverdig med marionettstatene som ble påtvunget folket i Donbas, Kherson, Zaporizjzja og Krim, er fullstendig feil. For at folket i Øst-Ukraina skal kumne overleve krigen og de harde åra som følger, må de bygge opp styrken i arbeiderklassen og i sosiale bevegelser, som for tida systematisk og brutalt kveles av en invaderende styrke. Enhver diskusjon om fredsforhandlinger må erkjenne at dette er et faktum.