Publisert på nettstedet Europe Solidaire Sans Frontières, 15. mai 20215. Artikkelen ble først publisert på sozialismus.ch. Philipp Schmid intervjuer med Ilja Budraitskis om framveksten av høyreekstreme bevegelser og om antifascistiske strategier
Den russiske statsviteren og aktivisten Ilja Budraitskis, som befinner seg i eksil, forklarer årsakene til framveksten av den ekstreme høyresida. Om målene til de nye fascistene, og hvilke lærdommer den radikale venstresida bør trekke fra det 20. århundre for kampen mot fascismen. Han kommer med noen forslag til hvor antifascistisk politikk kan begynne i dag.
Philipp Schmid: Den politiske utviklinga i Europa er ekstremt bekymringsfull. Det fascistiske partiet Alternativ für Deutschland (AfD) oppnådde 20,8 % i forbundsvalget i 2025. På demonstrasjoner i Tyskland sier folk at klokka ikke er 5 minutter på midnatt, men 19:33. Er denne panikken berettiga?
Ilya Budraitskis: Ja, jeg tror denne angsten er på sin plass. Vi kan observere hvordan innflytelsen fra ulike høyre-ekstreme partier i Europa, i USA, i Latin-Amerika osv. stadig øker. Denne globale trenden manifesterer seg sjølsagt ulikt i ulike nasjonale sammenhenger, men faren er reell. Fordi noen deler av elitene ønsker å endre dagens maktstruktur og innføre et helt annet politisk styresett. I Russland har dette allerede skjedd; i USA er denne prosessen i gang. I Vest-Europa har den ekstreme høyresida oppnådd store valg-suksesser, men omforminga av det politiske styret er fortsatt henger etter. Men gitt deres styrking er dette et mulig scenario for framtida.
Hvilken politisk orden sikter de mot?
Dette kan best sees i eksemplet med USA. Med Trump er den ekstreme høyresida tilbake ved makta. De kontrollerer de viktigste delene av statsapparatet, som Senatet, Representantenes hus og Høyesterett. Og nå prøver de å gjenoppbygge det politiske systemet ovenfra, i retning et autoritært styre. Det skal organiseres som et kapitalistisk foretak. Det er målet til Trump og Musk. Og følgelig betyr det avskaffing av det liberale demokratiet og erstatte dette systemet med et slags moderne monarki. De streber etter et regime der autoritet ikke er basert på demokratisk legitimitet, men på prinsippet om personlig makt og en autoritær leder.
Hva er det ideologiske programmet til den ekstreme høyresida, bortsett fra den autoritære omstruktureringa av samfunnet?
Kjerna i deres ideologiske program er at det liberale demokratiet er ved sin . De hevder at dette er et falskt styre, og at det bak dette styret skjuler seg en global elite, styrt av «falske prinsipper» som internasjonal lov og toleranse. Den ekstreme høyresida kritiserer den angivelige moralen og verdiene til liberale eliter, fordi de angivelig beskytter de svake og ikke de sterke.
«En av hovedårsakene til framveksten av ytre høyre er den nyliberale omstruktureringa av de europeiske samfunnene. Den konstante individualiseringa av samfunnet og ødeleggelsen av fagforeninger går hånd i hånd med stadig dårligere tilknytning til i demokratiske tradisjoner. Dette er det materielle grunnlaget for den ideologiske krisen blant de liberale elitene.»
I den ekstreme høyresidas fantasi burde det eneste prinsippet i internasjonal politikk være den sterkestes makt. Dette er den «naturlige» måten å styre samfunnet på. Dette er logikken bak måten Trump og Putin styrer på. Vi ser dette i eksemplet med Putins kritikk av støtta til Ukraina: i hans tankegang er at mindre nasjoner som ikke kan forsvare seg sjøl ikke har rett til å eksistere. Og derfor er disse nasjonenes suverenitet, det vil si deres eksistens som uavhengige land, er kunstig i den ekstreme høyresidas øyne.
Hvordan forklarer du framveksten av høyreekstreme og fascistiske krefter i Europa de siste 10 åra?
Det er mange grunner til den økende valgsuksessen til høyreekstreme partier i Europa. En av de viktigste er transformasjonen av europeiske samfunn som følge av de nyliberale reformene de siste tiåra. Den økende sosiale atomiseringa av folket, knusing av fagforeninger og andre former for sjølorganisering av arbeidere, går hånd i hånd med nedgangen i demokratiske tradisjoner, som ikke bare skal forstås som et system av liberale institusjoner, men også som samfunnets evne til å forsvare seg kollektivt og på en organisert måte.
Dette er det materielle grunnlaget for den ideologiske krisa til de liberale elitene, fordi folk i økende grad blir desillusjonert av det borgerlig-liberale demokratiet og dets institusjoner. De føler seg ikke representert og ikke hørt. Den ekstreme høyresida er dyktige til å knytte an til disse utbredte følelsene.
Klassisk marxistisk analyse av fascisme har alltid forstått fascisme som en reaksjon på kapitalismens krise og som borgerskapets svar på styrkinga av arbeiderbevegelsen. Gjelder denne analysen fortsatt?
Til tross for de historiske forskjellene, finnes det faktisk likheter mellom 1920-/30-tallet og dagens situasjon. Krisa i de politiske institusjonene i Weimarrepublikken, den store depresjonen fra 1929 og utover og de tilhørende enorme sosiale forstyrrelsene danna grobunn for den tyske fascismens framvekst og maktovertakelse. Sjøl om det ikke var noen umiddelbar fare for en proletarisk revolusjon, var arbeiderbevegelsen i Tyskland en av de sterkeste i verden. Det sosialdemokratiske SPD og det kommunistiske KPD var massepartier som fascistene konkurrerte med om innflytelse. På grunn av den generelle sosiale krisa var det en massiv desillusjon i befolkninga over systemet med et borgerlig-liberalt demokrati. Vi kan også observere sistnevnte i dagens situasjon, som også er preget av en multippel krise i den kapitalistiske orden. Det er imidlertid en sentral forskjell.
Hvilken?
På 1920- og 1930-tallet konkurrerte fascistene med arbeiderbevegelsen om alternative framtidsvisjoner til det kapitalistiske systemet. De propaganderte for en framtidsvisjon der det ikke ville være flere klassekonflikter og der nasjonal ære ville forene befolkninga.
Og de hadde ambisjonen om å skape et nytt menneske som ville være knytta til samfunnet i form av nasjonal solidaritet og en slags fascistisk kollektivisme. Det er derfor denne reaksjonære fascistiske utopien var så attraktiv for mange mennesker i Europa på 1920- og 1930-tallet. Og det er derfor den konkurrerte med den sosialistiske utopien og den sosialistiske visjonen om en annen type menneskelig relasjon. I dag ser jeg ikke en konkurranse mellom alternative framtidsvisjoner.
«Den viktigste lærdommen fra historien er at fascisme alltid fører til militarisering og krig. Derfor bør vi kombinere vår antimilitaristiske og antiimperialistiske propaganda med antifascistisk propaganda.»
Men propaganderer ikke fascistene fortsatt for et annet samfunn i dag med [stengte] landegrenser, et homogent folk og tydelig fordelte kjønnsroller?
Ja, men tidsoppfatninga og forståelsen av tid er ganske annerledes enn for hundre år siden i Europa. På den tida var spørsmålet om ei bedre framtid og sosial framgang sentralt i samfunnets ambisjoner. Under det seinkapitalistiske styret, siden 1980-tallet, er ideen om ei framtid i ferd med å forsvinne. Folk er først og fremst opptatt av nåtida og tolkninger av fortida som har ført til den nåværende situasjonen.
Vi lever i nåtida, der en alternativ framtid er utenkelig. Det er nettopp resultatet av den nyliberale omstruktureringen av samfunnet. Margaret Thatchers berømte ordtak «det finnes ikke noe alternativ» (TINA – «There Is No Alternative») har mer eller mindre blitt den sosiale konsensusen. Trumps politiske program viser dette tydelig. Han kommer ikke med konkrete forslag og formidler ikke en klar visjon om framtida. Han avviser det nåværende liberale samfunn, kun med henvisning til en «sannhet» han sjøl har definert.
Tilbake til karakteriseringa av den nye ekstreme høyresida. Den kjente marxistiske fascismeforskeren Enzo Traverso foreslår begrepet postfascisme i sin bok «Les nouveaux visages du fascisme» fra 2017 for å beskrive de nye fascistene. Hva mener han med det?
Enzo Traverso mener at dagens postfascistiske partier, i motsetning til sine historiske forbilder, ikke prøver å bryte med mekanismene i det borgerlig-liberale demokratiet. I stedet bruker de demokratiets mekanismer med hell til å utvide sin innflytelse. De ønsker bare å bruke systemet til å komme til makta.
Dette kan observeres for eksempel i Italia. Den postfascistiske Giorgia Meloni har ikke snudd det politiske systemet på hodet og erstatta det med et fascistisk regime. Et slikt scenario er også usannsynlig hvis Marine Le Pen i Frankrike eller AfD i Tyskland går inn i regjeringsposisjon. Snarere vil de forsøke å gradvis endre mentaliteten til samfunnet og eliten. Foreløpig er det ingen enighet i de herskende kretsene om å transformere det politiske systemet til en ny form for autoritær fascisme. Men dette kan endre seg under det fortsatte presset fra den ekstreme høyresida.
Allerede i dag overtar liberale og konservative regjeringer politikken fra den ekstreme høyresida. Vi må forstå at den ekstreme høyresidas bruk av borgerlig-liberale institusjoner og valg kan representere et overgangssituasjon på veien mot realiseringa av det ultimate politiske prosjekt for alle disse bevegelsene. Av disse grunnene mener jeg begrepet postfascisme er nyttig for å beskrive fellestrekkene og forskjellene mellom den nåværende ekstreme høyresida og de historiske fascistene.
Kan denne analysen også anvendes på Russland og Putins regime?
Ja, Russland har gått gjennom nettopp denne prosessen og er i dag et ultraautoritært regime. I løpet av de siste 25 åra av Putins regjeringstid har det russiske regimet fundamentalt endra seg. I det første tiåret, på 2000-tallet, var Russland mer et slags autoritært, teknokratisk, nyliberalt regime. Den globale økonomiske krisa fra 2007/08 førte ikke bare til en generell politisk krise i den arabiske verden, men også i Russland. I 2011/12 var det massive protester i Moskva og andre russiske byer mot Putins gjenvalg. Disse sivilsamfunnsprotestene ble oppfatta som en politisk og ideologisk trussel og førte til at de russiske elitene ble overbevist om at en autoritær transformasjon av deres styresett var nødvendig.
Hvordan har denne transformasjonen påvirket tingene?
Ideen om at sosiale bevegelser nedenfra kan styrte ei regjering er en eksistensiell trussel mot autokratiske regimer. Derfor var Putins tilbakekomst til presidentembetet i 2012 forbundet med en ideologisk vending mot såkalte tradisjonelle, antidemokratiske verdier.
Og disse antidemokratiske elementene var basert på ideen om at den russiske staten ikke var et resultat av en sosial kontrakt, men et resultat av historien. Den russiske føderasjonen er den direkte fortsettelsen av det russiske imperiet og Sovjetunionen. Dette betyr at Putin ikke trenger å bli valgt av folket, men er forutbestemt av skjebnen til å lede landet. Putin ser på seg sjøl som den direkte etterfølgeren til Peter den store og Stalin. Disse ideene ble til slutt nedfelt i den russiske grunnloven i 2020. I kjernen er disse overbevisningene også ansvarlige for den voldelige reaksjonen på hendelsene i Ukraina under Maidan-protestene i 2013/14.
Hvorfor?
Ukrainerne på Maidan protesterte mot Russlands innflytelse og for Ukrainas nasjonale suverenitet. Protestene ble ikke bare beskrevet av det russiske regimet som «iscenesatt utenfra», men også oppfatta som en intern trussel mot det såkalte «historiske Russland». I dette andre tiåret av Putins styre starta den militær intervensjonen i Ukraina, inkludert annekteringa av Krim. Dette gikk hånd i hånd med den økte autotære utviklinga av Putins styre og etableringa av Putin som livslang hersker.
Hvordan reagerte den demokratisk tenkende russiske sivilbefolkninga på denne utviklinga?
Putin ble nok en gang konfrontert med en styrka demokratisk protestbevegelse og misnøye fra store deler av det russiske samfunnet. Han oppfatta også denne bølgen av protester som en kombinasjon av eksterne og interne trusler. Alle revolusjoner, inkludert den russiske i 1917, hadde angivelig blitt i hemmelighet kontrollert av Russlands eksterne fiender. Vesten hadde forgifta det russiske samfunnet med falske, liberale eller sosialistiske ideer. Putins svar på de fornya protestene var invasjonen av Ukraina i februar 2022. For Putin er Ukraina-spørsmålet ikke bare et spørsmål om den russiske statens geostrategiske interesser på den globale arenaen. Det handla ikke bare om konkurranse med NATO, men også om eksistensen av hans eget regime. Derfor var invasjonen av Ukraina et vendepunkt. Putin brukte krigen til å forvandle regimet til et undertrykkende diktatur.
Så beskriver du Putins regime i dag som fascistisk?
Ja, hvorfor ikke? Dagens fascisme skiller seg sjølsagt på mange måter fra den historiske. I Russland, i motsetning til i Tyskland og Italia, har fascismen ingen historisk modell. I stedet finnes det diverse andre autoritære tradisjoner som Putins regime kan trekke på. Dermed bruker Putin den ekstremt konservative, geistlige tradisjonen til det russiske imperiet for å rettferdiggjøre sitt autokrati. Undertrykkende praksiser fra den stalinistiske fortida ble også tatt i bruk, noe rollen til den hemmelige tjenesten FSB (etterfølgeren til KGB) viser. FSB er nå det mest innflytelsesrike elementet i det russiske regimet.
Deler av den radikale venstresida i Vesten ignorerer – eller verre: benekter– faren som fascistregimet i Russland utgjør.
Nettopp, og enda mer tragisk, er den også fullstendig uforberedt på fascismens framvekst i sine egne land. Framveksten av den nye fascismen er ei stor utfordring for venstresida. I USA, for eksempel, før Trumps gjenvalg, konsentrerte den radikale venstresida sin kritikk hovedsakelig mot Biden og Det demokratiske partiet, og glemte den faktiske faren ved trumpismen. Nå er de tapt fullstendig. Dette kan også skje i andre land.
Vi vet fra historien at venstresida i det 20. århundre heller ikke var forberedt på fascismens framvekst. Den stalinistiske kommunistiske internasjonale bevegelsen bagatelliserte den fascistiske faren altfor lenge. Forskjellen i forhold til i dag er at den radikale venstresida er mye svakere enn den var for hundre år sida.
Hvilke andre lærdommer kan man trekke fra den antifascistiske motstanden i det 20. århundre ?
Den viktigste lærdommen fra historien er at fascisme alltid fører til militarisering og krig. Dette var ikke klart for de europeiske antifascistene i begynnelsen av fascisternes maktovertakelse på 1920- og 1930-tallet. I dag er dette mye mer åpenbart, og derfor bør vi kombinere vår antimilitaristiske og antiimperialistiske propaganda med antifascistisk propaganda.
Venstresiden bør ikke begrense seg til å kritisere de økende militærutgiftene. Et regime som Putins avviser enhver form for fredelig sameksistens og glorifiserer krig som et middel til å styre landet og utvide dets innflytelse. Denne logikken ligger bak konseptet om den såkalte multipolare verden – en verden der det ikke lenger skal være universelle rettigheter og regler, men der den sterkeste nasjonen seirer.
Hva måtte en antifascisme i det 21. århundre være basert på for å kunne bekjempe (post)fascismen på en mer vellykka måte enn tidligere?
Vi må danne brede koalisjoner mot framveksten av den ekstreme høyresiden. Men disse må ikke påberope seg forsvaret av borgerlig-liberale institusjoner. Det er ikke vår oppgave, og det ville også være nytteløst. Fordi nettopp krisa i det liberale hegemoniet er en av grunnene til at så mange mister tilliten til de eksisterende strukturene og vender seg til den ekstreme høyresida.
Etter min mening bør den radikale venstresiden forfølge to mål: For det første må vi ta tak i sosial misnøye – men tilby andre løsninger. Den ekstreme høyresida ønsker å få folk til å tro at migrasjon er årsaken til alle problemene deres. Ytre høyre ønsker å få folk til å tro at migrasjon er årsaken til alle deres problemer. At dette objektivt sett ikke stemmer, vises tydelig ved at AfD fikk flest stemmer i forbundsvalget i 2025 i områder med den laveste andelen migranter i befolkninga. Dette åpner opp et mulig politisk vakuum som venstresida må fylle ved å peke på de reele årsakene til folkets virkelige problemer.
Og for det andre?
For det andre bør vi sette forsvaret av «demokrati» i sentrum, og ikke et «demokrati» som er begrensa til borgerlig-demokratiske institusjoner og deres funksjon. Vi må koble forsvaret av «demokrati» med kravet om likhet og deltakelse. For det var dette det handla om da det dukka opp på 1700- og 1800 – tallet: «de lavere klassenes» kamp for politisk innflytelse og representasjon.
En slik venstreorientert eller sosialistisk forståelse av demokrati som «makt nedenfra» kan tjene som et felles grunnlag for en brei antifascistisk koalisjon som samler venstreorienterte partier, fagforeninger og de ulike formene for feministisk, antirasistisk, økologisk og nabolagsbasert sjølorganisering.
Fordi dette er nettopp de prosjektene post- eller nyfascistene ønsker å ødelegge, fordi de står imot deres idé om en hierarkisk statsorden bygget som et kapitalistisk foretak.