Publisert på nettstedet Labour Solidarity, 26. august 2025 https://laboursolidarity.org/en/. Olena Tkalich blir intervjuet av Patrick Le Tréhondat
Ifølge Ukrainas viseminister for sosialpolitikk (2023) mottar 70 % av ukrainske pensjonister en pensjon på under €116. Som en av de mest sårbare delene av befolkninga har ukrainske pensjonister levd i et helvete siden 24. februar 2022. De lever i fattigdom og er tvunget til å tåle redslene i en krig som ødelegger alt de har brukt livet på å bygge opp.
Olena Tkalich, journalist og sjefredaktør i nyhetsbyrået Socportal, var så vennlig å svare på spørsmålene våre om situasjonen til denne ofte glemte delen av befolkninga.
Kan du først fortelle oss om pensjonssystemet i Ukraina? Hvordan er det finansiert? I hvilken alder kan folk pensjonere seg, og med hvilke betingelser? Hvor mye mottar de i pensjonsutbetalinger?
Pensjonssystemet i Ukraina har offisielt tre nivåer (ukrainsk lov «Om obligatorisk pensjonsforsikring» av 09/07/2003 nr. 1058-IV), men i praksis er det ifølge en ekspert, Sergei Korobkin, bare ett og et halvt:
1. Solidaritetsnivået. Dette er hovednivået. Det finansieres av bidrag fra personer som for tida er i arbeid. På grunn av den høye andelen svart arbeid, der det ikke betales noen bidrag, eller «grått» arbeid, der ansatte offisielt mottar minstelønn, noe som gjør at arbeidsgivere kan betale mye lavere bidrag, er imidlertid midlene som er tilgjengelige for pensjoner ekstremt begrensa.
2. Obligatorisk individuell pensjonsforsikring. Denne er ikke i drift for øyeblikket og skal finansieres av bidrag fra arbeidstakerne sjøl, hvor det «sette av» rundt 5 % av lønna til framtidige pensjoner. Myndighetene snakker ofte om å innføre dette nivået, men den høye andelen svart arbeid, lave lønninger og mistillit til fondene som disse bidragene skal innbetales til, hindrer for tida implementeringa.
3. Frivillig individuell pensjonsforsikring. Dette gir private pensjonsfond som enkeltpersoner kan bidra til frivillig for å bygge opp pensjonssparing. Det ligner på et bankinnskudd, men med visse nyanser og litt flere garantier. Dette alternativet er lite brukt, hovedsakelig av personer med høy lønn.
Med andre ord mottar de aller fleste pensjonister kun ytelser utbetalt via «solidaritetssystemet». For å være kvalifisert må du enten være ufør eller ha tilstrekkelig forsikringsdekning (perioden arbeidsgiveren din betalte innskudd for deg). I 2017–2018 ble det innført en reform av pensjonssystemet, hvoretter ansiennitetskravene begynte å øke jamnt og trutt. Tidligere var 15 års ansiennitet tilstrekkelig for å pensjonere seg ved 60 år, men i 2018 ble dette kravet betydelig økt til 25 år, og er nå 32 år. Innen 2028 vil dette kravet økes til 35 år. Med lavere ansiennitet vil det være mulig å pensjonere seg seinere, ved 63 eller 65 år, men ansiennitetskravene vil også øke hvert år fram til 2028. Gitt at millioner av mennesker i Ukraina på 1990-tallet, på grunn av krisa som fulgte Sovjetunionens kollaps, jobba «utenfor regnskapsføringa», og at denne praksisen fortsatt er vanlig i dag, har mange ikke denne tjenestetida. Sjøl om det er mindre enn 15 år, har personer over 65 år rett til sosiale ytelser. Disse overstiger imidlertid ikke 2361 hryvnia, eller omtrent 50 euro (ca. 587 NOK). Det er umulig å overleve på dette beløpet. Men sjøl personer med tilstrekkelig ansiennitet får vanligvis ikke en anstendig pensjon. Dette er enten fordi lønningene deres var lave, eller fordi de offisielt mottok minstelønn, og arbeidsgiveren deres ikke betalte tilstrekkelige bidrag.
Gjennomsnittlig pensjon i Ukraina i juli 2025 var 6400 UAH (133 euro, ca. 1560 NOK). Imidlertid mottar 30 % av pensjonistene mellom 3000 og 4000 UAH, dvs. halvparten så mye, og 20 % mottar mellom 4000 og 5000 UAH. Disse ytelsene er heller ikke tilstrekkelige til å kunne gi en anstendig levestandard i Ukraina, hvor gjennomsnittslønnen, som mer eller mindre dekker grunnleggende behov, er 25 000 UAH (500 euro, 5870 NOK). Dette er sjølsagt grunnen til at noen pensjonister fortsetter å jobbe, vanligvis i ufaglærte jobber, lever av jordbruk (eldre mennesker bor mer sannsynlig i landsbyer enn unge mennesker) og er avhengige av hjelp fra sine slektninger. Eldre mennesker som bor alene er i en ekstremt sårbar situasjon. De bør få hjelp fra sosialarbeidere, men bare hvis det er bevist at de virkelig er alene og ikke i stand til å forsørge seg selv, da det er stor mangel på sosialarbeidere. (Jeg antar at med begrepet sosialarbeidere i denne sammenheng, i stor grad samsvarer med det vi i Norge kaller hjemmehjelpere. Oversetters merknad)
Hva er pensjonistenes sosiale situasjon under disse omstendighetene?
Jeg har allerede delvis besvart dette spørsmålet. Det er også viktig å merke seg at i Ukraina er flertallet av pensjonistene kvinner, – de utgjør to tredjedeler av det totale antallet pensjonister. I realiteten lever menn kortere liv, og blir sjelden 70 år, og denne situasjonen har blitt forverra av krigen. Kvinner har imidlertid generelt hatt lavere lønn og har derfor lavere pensjoner enn menn, rundt 30 % mindre. Fattigdom blant eldre i Ukraina rammer derfor hovedsakelig kvinner.
Totalt har Ukraina rundt 10 millioner pensjonister. Og 9 millioner mennesker er offisielt ansatt (rundt 4 millioner jobber svart). Det er derfor flere pensjonister enn personer i arbeid, noe som objektivt sett forklarer belastninga på pensjonsfondene.
Staten gjør imidlertid ikke nok for å bekjempe svart arbeid, noe som fører til et underskudd i bidrag. Det er også spørsmålet om spesialpensjoner: dommere, aktorer, parlamentsmedlemmer og ministre mottar betydelig høyere pensjoner, i området € 1000 til € 2000 [ca 11 700- 23 400 NOK]. De representerer ikke en høy prosentandel, men dette skaper mye spenning i samfunnet fordi forskjellen er enorm.
Et medlem av studentfagforeninga Priama Diia fortalte meg for noen måneder siden at bestemoren hans, en tidligere lærer, overlevde ved å dyrke grønnsaker i hagen sin fordi pensjonen hennes var for lav. Det ser ut til at pensjonister er de første ofrene for ekstrem fattigdom?
Ja, dette er en vanlig situasjon. Pensjonister er en av de mest sårbare gruppene. Tidligere var familiestøtte eller jordbruk avgjørende, men krigen har brutt disse båndene, og noe av landet har blitt okkupert, noe som har forverra situasjonen for pensjonister betraktelig. Disse er blant dem som forblir i de okkuperte områdene eller i kampsonen, fordi det er umulig å overleve på pensjonene sine uten bolig eller grønnsakshager. Disse menneskene er redde for å reise til utlandet, og støtta til internt fordrevne i Ukraina er for tida svært begrensa.
Vi vet at eldre kvinner har forlatt landet på grunn av krigen. Kan de fortsatt motta pensjonen sin, eller står de overfor vanskeligheter?
Det er få eldre blant ukrainske flyktninger, rundt 10 %. Igjen, dette er fordi eldre allerede synes det er vanskelig å tilpasse seg et nytt miljø. Jeg kan fortelle deg om Østerrike: her mottar ukrainske flyktninger 260 euro [ca 3050 NOK]. Og pensjonister får dette beløpet trukket fra pensjonen de mottok i Ukraina. Som regel representerte dette et tap på €60 til €80, men dette beløpet ble fortsatt trukket fra. I august i år lyktes vår diaspora (sammen med organisasjonen «Mriya», som jeg gjerne vil intervjue) med å få disse fradragene avskaffa.
På den annen side krever pensjonssystemet vårt at pensjonister gjennomgår en kontroll hver sjette måned for å sikre at de er i live og at det ikke er svindel med kortene deres. Systemet er imidlertid ikke veldig komplisert. Alt du trenger å gjøre er å gå til et hvilket som helst pensjonskontor eller be om en telefonsamtale på nettet.
Det er også spørsmålet om pensjonister som bor i russisk-okkuperte områder. Hva er deres situasjon?
For å motta ukrainsk pensjon må man bevise at personen ikke mottar russisk pensjon. Hvis personen har jobba i Russland, tas ikke ansienniteten deres med i betraktninga (i hvert fall ikke de siste åra). Pensjonister kan imidlertid søke om pensjon på nett fra de okkuperte områdene. Jeg vet imidlertid ikke hvor effektivt dette er.
Eldre mennesker har ofte helseproblemer, og helsevesenet i Ukraina er i krise på grunn av krigen, men også på grunn av den ukrainske regjeringas heftige nyliberale «optimaliseringsprogram». Hvilke problemer møter pensjonister når de skal få tilgang til helsetjenester?
Ut fra det jeg har observert, gitt at finansieringa til helsevesenet er begrensa, blir ressursene hovedsakelig prioritert til barn og unge. Pensjonister i store byer har tilgang til grunnleggende hjelp, men når det gjelder dyre behandlinger, må man enten betalte for disse og de er i tillegg svært vaanskelig å få tilgang til.
Folk som bor i landsbyer kan ende opp uten hjelp i det hele tatt på grunn av den utbredte nedlegginga av små sykehus. I teorien kan de gå til store sykehus, men siden de ikke er vant til å reise til byen for medisinsk behandling og ikke har tilstrekkelige transportmidler, befinner de seg i en svært vanskelig situasjon.
I tillegg, ettersom barn ofte forlater familiehjemmet, befinner eldre seg aleine og har ingen til å hjelpe dem med å komme seg til legen eller ta vare på dem etter at de har forlatt sykehuset, noe som øker dødeligheten. Dette problemet skyldes imidlertid også mangelen på et tilstrekkelig system av sosialarbeidere.
Planlegger den ukrainske regjeringa å innføre en eller annen form for pensjonsprivatisering med pensjonsfond? Hva er statusen for disse reformene?
Som jeg nevnte tidligere, finnes det private pensjonsfond, men de brukes av et svært lite antall personer og er ikke obligatoriske. Obligatoriske private fond er ennå ikke innført, og jeg ser ingen utsikter til at dette vil skje i de kommende åra.
Hvordan reagerer fagforeningene på alle disse problemene?
Det kan ha vært noen reaksjoner tidligere, men de siste åra har jeg ikke hørt noe om noe fagforeningsaktivitet til støtte for pensjonister. Det eneste er at det i Ukraina finnes noen spesielle pensjoner for folk som jobber under vanskelige forhold. Menn kan pensjonere seg som 50-åringer, med 25 års tjenestetid, inkludert 10 år under vanskelige forhold. Kvinner kan pensjonere seg som 45-åringer, med 20 års tjenestetid, inkludert 7½ år under vanskelige forhold.
Det finnes også litt mindre krevende jobber, som lar menn pensjonere seg som 55-åringer og kvinner som 50-åringer. Dette gjelder en svært liten andel pensjonister: gruvearbeidere, metallarbeidere, kjemiske fabrikkarbeidere, leger som jobber med røntgen, osv.
På grunn av avindustrialiseringa i Ukraina blir disse yrkene stadig sjeldnere. Det er imidlertid nettopp i disse områdene at fagforeninger er aktive og ofte krever at visse yrker skal ha tilgang til denne fortrinnspensjonen. Under den store pensjonsreformen i 2017–2018, som førte til en betydelig økning i innskuddsperioden (som i realiteten førte til ei økning i pensjonsalderen og avskaffing av mange ytelser), var det imidlertid ingen større fagforeningsprotester.
Dessverre er pensjonister i Ukraina svært spredt og har så å si ingen organisering. Dette står i skarp kontrast til for eksempel Østerrike, hvor jeg for tida holder til og hvor pensjonister har mange muligheter for sosialisering og aktivisme.