Publisert på nettstedet Jacobin, 6. september 2025 Av Oleksandr Kyselov. fra Donetsk, ukrainske venstreorientert aktivist, forskningsassistent i Uppsala
Russiskspråklige ukrainere er blant hovedofrene for Vladimir Putins invasjon, og mange har tjent i den ukrainske hæren. Oppfordringa om å «avkolonialisere» Ukraina ved å forvise russisk språk overser dette, og pålegger en visjon om snever kulturell homogenitet.
Russlands utenriksminister, Sergej Lavrov, insisterer fortsatt på at uten full anerkjenning av rettighetene til russere og russisktalende i Ukraina, er ingen fred mulig. «Vårt mål var, og er fortsatt, å beskytte det russiske folket som har levd i dette området i århundrer,» sa han til en intervjuer 19. august. Samtidig bomber Russland byene der de fleste av disse russisktalende bor, ødelegger hjemmene deres og sprer familiene deres — det er beskyttelse gjennom utsletting.
Få tviler på den imperialistiske naturen i Russlands aggresjon. Likevel faller enkelte i Ukraina fortsatt for okkupantens formelle påskudd og gjengir en forvridd versjon av narrativet — der språk oppfattes som et lojalitetsmerke til Ukraina og kulturell identitet reguleres. Ta aktivisten Sviatoslav Litynskyi, som argumenterte med at språkbarrieren «svarer til frontlinja» og bidrar like mye til Ukrainas forsvar som hæren. Eller kjendis-frivillige som Serhii Prytula, som sa at russisk som snakkes på gatene er «et verktøy for Russlands ekspansjon», og at de som bruker det blir sjøl verktøy.
Dette er grepet: gjøre språk om fra et kommunikasjonsmiddel til et «sikkerhetsspørsmål»: russisk blir et våpen, ukrainsk et skjold. Rammet inn på den måten, framstår hverdagsforskjeller mellom vanlige folk som en fare. For et samfunn som allerede utmatta av krig, innstramminger og tiår med institusjonell forsømmelse, er denne snevre innramminga av tilhørighet en form for sjølskading. I stedet for å bygge solidaritet og bygge bruer, insisterer det politiske språket stadig oftere på at sann enhet krever kulturell homogenitet.
En historie om undertrykking
Ukrainsk har virkelig vært undertrykt i århundrer. Under det russiske imperiet nekta Valuev cirkulæret (1863) for dets eksistens som språk og forbød det i religiøse og utdanningsmessige tekster. Ems dekreteret (1876) gikk enda lenger og fjerna det helt fra offentlig trykk og framføring. I sovjettida, etter en kort periode med korenizatsiya («innfødningspolitikken», formelt ment å styrke ikke-russiske nasjoner), ble den ukrainske kulturfornyinga omtalt som «borgerlig nasjonalisme», og språket ble pressa inn i en smal nisje. Russisk, derimot, ble fremma som interetnisk kommunikasjonsspråk i hele Sovjetunionen, dominant innen kunnskapsproduksjon, politikk og kultur.
Etter uavhengigheten i 1991 forbedra ikke ukrainsks status seg vesentlig utafor landets vestlige kjerneområder. Embetsfolk slet ofte med å bruke språket — og det verserte en spøk om at den sikreste måten å unngå bot var å snakke ukrainsk, fordi politiet ikke ville vite hvordan de skulle svare.
Ukrainsk overlevde som et symbolsk merke i alternativ kultur og sivile samfunnskretser, mens det i hverdagslivet kunne bli latterliggjort som «språket til usiviliserte bønder».
Interessant nok var min første skikkelige jobb etter studiene hos flyselskapet Lufthansa i Tsjekkia. Etter Euromajdan bestemte de seg plutselig for å ansette ukrainskspråklige telefonoperatører; før det hadde passasjerer fra Ukraina bare hatt alternativene russisk eller engelsk. Det sier mye om hvor «usynlig» ukrainsk var inntil nylig.
Historien forklarer sinnet og følsomheten. Den forklarer også hvorfor språkpolitikk for noen har blitt en viktig sjølstendighetsmarkør. Men det kan ikke rettferdiggjøre å reprodusere eksklusjonens logikk i omvendt retning.
Dramatiske skifter
I en slående ironi har Kremls «beskyttelse» av russisk vært en boomerang. I perioden 2015–2024 tredobla andelen ukrainere som støtta å fjerne russisk fra offisiell kommunikasjon seg — den utgjør nå to tredjedeler. Endringa akselererte etter 2022: nå sier nesten to tredjedeler at ukrainsk er deres primære talespråk hjemme; russisk falt til 13 %. Andelen som mener russisk ikke bør studeres i det hele tatt, har steget fra 8 % til 58 %.
Om Moskva noen gang skulle lykkes med å få offisiell anerkjenning av russisk, vil sannsynligvis tilbakeslaget blitt enda kraftigere. Likevel fortsetter alarmistisk retorikk som om ukrainsk var på randen av utrydding.
Denne behandlinga av språk som sikkerhetsspørsmål er ikke lenger bare en kulturell stemning. Det er lov. Sjøl om grunnloven garanterer fri utvikling og bruk av russisk og andre minoritetsspråk, og forbyr språklig diskriminering, erklærte Grunnlovsdomstolen i 2021 ukrainsk som «nasjonens kode», og slo fast at russisktalende — fordi de forstår og kan bruke ukrainsk — ikke utgjør en distinkt samfunns-demografisk gruppe. De ble i stedet definert som en politisk konstruksjon, produsert av tiår med russifisering, og dermed uten grunnlag for den samme kollektive beskyttelse som andre minoriteter har.
Lovgivninga forsterker dette rammeverket. Loven om statsspråk begrenser undervisning på minoritetsspråk til EU-språk. Lov om nasjonale minoriteter ekskluderer uttrykkelig retten til å bruke et minoritetsspråk hvis det er språk for en angripende eller okkuperende stat. Verkhovna Rada-presidenten, Ruslan Stefanchuk, forklarte at «hvis et folk begår aggresjon, må dets rettigheter innskrenkes». Utdanningsministeren var enig: like utviklingsmuligheter «gjelder kategorisk» ikke for språk «brukt som våpen».
Embetsfolk kappes nesten om å gå lengst mulig. En tidligere språkombudsman minnet om soldater som «skjøt ved å høre russisk» og beskrev ukrainsk som vår «venn eller fiende-identifikasjon». Hans etterfølger krevde forbud mot russiske sanger fordi «i krigstid er scener og gater meningsbærende rom» reservert for «språket til det ukrainske folkets åndelige styrke». En ombudskvinne for utdanning antyda rett ut at lærere burde nekte å forstå elever som snakker russisk.
Kulturelle aktører forsterker budskapet. En kjent skuespiller foreslo å piske barn som bruker russisk. En etablert forfatter krevde overvåkning av lekeplasser og irettesettelse av foreldre til russifiserte barn. En populær blogger skrøt av at hun innpoda et så negativt forhold til russisk i barna sine at de kanskje ville slått jevnaldrende som taler det.
En studie av det sivile nettverket OPORA viser hvordan denne retorikken infiltrerer medieøkosystemet. I ledende Telegram-kanaler blir russisktalende ukrainere ofte portrettert som årsaken til invasjonen, bærere av fremmed kultur, potensielle kollaboratører, rester av Sovjet-tida. Demonisering er blitt ny normal. Dette er ikke lenger perifer, men ny ortodoksi.
Hvem betaler prisen?
Hvem er disse som fortsatt bruker russisk — det ISLND TV-segment kalte «underklassenes språk», et tegn på lav intelligens?
Kostnadene faller tyngst på dem som allerede er sårbare på grunn av krigen. Russisk ble mest brukt i sør og øst — nettopp i områdene ødelagt av invasjon og okkupasjon. Millioner fordrevet fra disse områdene står overfor alvorlige økonomiske og sosiale utfordringer. Undersøkelser fra Den internasjonale organisasjonen for migrasjon viser at forflytta husstander er overrepresentert blant eldre, kvinner og omsorg for personer med kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelser.
Men i stedet for solidaritet møter disse russiktalende mistro. Internt fordrevne familier blir anklaga for å «bringe okkupantens språk» med seg; det oppstår oppfordringer om «språkinspeksjoner».
Å behandle språk som lojalitetsindikator identifiserer ikke den reelle trusselen. Det hjelper knapt å mobilisere innbyggerne til et bredt nasjonalt prosjekt når deres hverdagslige tro og praksiser blir definert ut av «nasjonens kropp». Det fremmer avstand eller stille sabotasje — og gir Moskva et stort propaganda-poeng.
Russiskspråklige Telegram-kanaler sprer allerede narrativer om trakassering og forræderi, rammer russisktalende ukrainere som ei forfulgt gruppe tvunget til å gi avkall på sin identitet, og bygger hat mot «ubalanserte» språkaktivister. På nettet leser man ofte oppfordringer om å frita russisktalende fra militær tjeneste — «hvis vi ikke er ukrainske, hvorfor skal vi kjempe eller bli liggende her og vente på bomber?» Likevel synes plikt å være mer universell enn respekt.
Det skaper også hindringer for framtidig forsoning. Som den venstreorienterte gruppa Sotsialnyi Rukh skrev i et innlegg fra 2022, er russisk fortsatt morsmål for millioner av ukrainere, også de som kjemper mot russisk imperialisme, og å nekte folk retten til sitt morsmål fremmedgjør bare en stor del av samfunnet. Og hvis det ikke finnes en legitim måte å uttale seg på — hvorfor skulle de ikke stemme på et politisk talerør som lover å endre dette for dem? Det forsterker polariseringa. Enhver misfornøyd og ekskludert minoritet er en risiko, ikke bare i krig, men også når det er tid for gjenoppbygging.
Jeg husker dette fra Sloviansk, hvor jeg jobba før jeg dro til utlandet for studier — byen som ble overtatt av pro-russiske militser og markerte begynnelsen på den væpna konflikten i 2014. Lokale «dekoloniseringskrigere» — ofte med mer kulturell kapital, noen voldsomt tilhengere av blod og jord-symbolikk — unngikk ikke en mulighet til å forelese om at alle må snakke ukrainsk i deres nærvær, og at hvert gatenavn må «dekommuniseres» så snart som mulig.
I en by med forfalt industri, aldrende befolkning og høy arbeidsledighet, vant ikke dette støtte, men heller hardna motstanden. Det tause flertallet trakk på skuldrene og fortsatte å stemme på hvilken som helst representant fra det gamle Regionenes parti, landets dominerende flanke i russisk talende øst før Euromajdan. Det som ble framstilt som frigjøring, opplevdes som moralsk påtvingelse.
Logikken stopper ikke ved språk; den er ekspansiv. En av de ortodokse kirkene blir anklaga som «underlagt Moskva» til tross for sine statutter. Minnepolitikken følger samme mønster: i juli demonterte myndighetene i Lviv et sovjetisk minnesmerke fra andre verdenskrig, fjerna levningene til 355 soldater, og tilbød dem i bytte mot ukrainske krigsfanger. Purisme flytter lett fra ord til graver.
Verst av alt, purisme hjelper sannsynligvis ikke. Om Vladimir Putin bestemte seg i morgen for å krones som ortodoks tsar og beskytter, ville ikke en rask folkelig omvendelse til katolisismen stoppe ham. Han kunne like gjerne kalle det nok et plott fra vestlige marionetter for å hjernevaske det han fortsatt kaller «et broderfolk».
Avkolonisering eller essensialisme?
Rettferdiggjøringa av denne tilstanden er et krav om «avkolonisering». Å rette opp ulikheter, garantere utvikling av ukrainsk språk og styrke dets brukere – dette er legitime mål. Men er det det som skjer?
Kultur er ikke et begravd vesen som venter på å graves fram. Den er pluralistisk, levende, rotete. Men den samtidas «avkoloniserings»-bølge behandler den annerledes: som noe som skal renses, renses for imperialistiske spor, og formes til én form — en unnskyldning for å lære de ignorante «sannheten», kreve anger, bekjennelse og omprogrammering. I praksis tilpasser denne retorikken bare etnonasjonalistiske påstander i et progressivt språk for vestlige publikum.
Fokuset på historiske narrativer i stedet for menneskers erfaringer gjør at disse «dekoloniserings»-forkjemperne likner logikken de hevder å motarbeide. Det faktum at ukrainsktalende en gang følte seg marginalisert, gir dem — eller de som handler på deres vegne — ingen rett til å trakassere andre i dag. Ingen ukrainer vinner på å erstatte én eksklusjon med en annen.
Overlevelse for hva?
Her er situasjonen: russiskspråklige ukrainere bomba av Russland, mistenkeliggjort og skjøvet bort hjemme — klemt mellom hammer og ambolt. Den ene invaderer, den andre ekskluderer. Men et prosjekt som snevrer inn sitt folk for å overleve, kan ikke frigjøre dem; det kan bare omfordele frykt. Så må vi spørre: Hvis overlevelse krever dette, hva er det vi egentlig overlever for?