Publisert på nettstedet til Ukraine Solidarity Campaign, 7.september 2025. Av Sian Norris
I juni i år sendte bystyret i Ivano-Frankivsk en offentlig appell til Ukrainas RADA om å suspendere retten til trygg og lovlig abort over hele landet. Kvinnerettighetsaktivister har advart om at det er et startskuddskudd i retning et permanent forbud.
Mennene bak søknaden hevda at Ukraina står i faresonen for en demografisk krise. Landets fødselsrate har sunket dramatisk siden starten av Russlands fullskala-invasjon, og i fjor hadde landet den høyeste dødsraten i verden. Men å forby abort for å prøve å løse en demografisk krise er tatt rett ut av den fascistiske håndboken, slik boka mi * Bodies Under Siege* beskriver. Den posisjonerer kvinners kropper som en ressurs, der kvinner er tvunget til reproduktivt arbeid i tjeneste for nasjonen og rasen.
Abortforbud er et angrep på kvinners frihet. De krever at kvinner gir avkall på rettighetene våre over våre egne kropper, og setter kroppene våre under ekstern kontroll. Forbudene begrenser kvinners muligheter – for sysselsetting, utdanning og framtidige avgjørelser om familiene våre. Og viktigst av alt, de slår fast at kroppene våre ikke er våre egne: de kan brukes og utnyttes for å oppnå breiere politiske mål. I dette tilfellet er målet å gjenoppbygge en nasjon under og etter krig.
Fra et høyreekstremt perspektiv, som forskninga mi har vært fokusert på, er abortforbud et verktøy for å bekjempe «utskifting»[replacement]. I Vesten er denne utskiftinga en innbilt trussel – trua på at migranter «erstatter» hvite mennesker, og at utskiftninga støttes av feminister/liberalister som senker fødselsraten blant «hvite» , gjennom abort og prevensjon. Abortforbud utnytter kvinners reproduktive innsats, hvor kvinner blir «nasjonens livmor» og skal føde nok barn til å erstatte en synkende befolkning.
I Ukraina er trusselen om «utskifting» sjølsagt mye mer reell, som et resultat av invasjon og okkupasjon, der Russland prøver å si at Ukraina ikke har noen rett til å eksistere. Løsninga på denne trusselen kan imidlertid ikke bety å fjerne kvinners rett til kroppslig integritet og følge en høyreekstrem strategi som plasserer kvinner i ei rolle som reproduktive verktøy.
Abort er lovlig i Ukraina, og tilgjengelig på forespørsel i opptil 12 uker. Kvinner kan få tilgang til abortpiller, og under visse omstendigheter kan de avbryte et svangerskap etter første trimester. Men abort er fortsatt stigmatisert, og kvinners kropper har blitt behandla som en slagmark for amerikanske og russiske antiabortkrefter, ikke minst siden starten av fullskala-invasjonen.
I 2023 rapporterte jeg hvordan abort-motstanderne amerikanske veldedighetsorganisasjonen Heartbeat International massivt økte sin innsats i Ukraina. Veldedighetsorganisasjonen finansierer såkalte «krisegraviditetssentre» rundt om i verden, og sprer desinformasjon, inkludert at abort forårsaker kreft, psykiske lidelser og infertilitet. Dette i tillegg til – som jeg avslørte i 2020 – den sensasjonelle påstanden om at abort kan «forårsake» homoseksualitet hos mannlige partnere (en påstand de fjerna fra nett-opplæringa si etter min undersøkelse).
Heartbeat ga støtte til et krisegraviditetssenter i Kharkiv. Min undersøkelse fant ut at senteret gikk imot abort sjøl i tilfeller av voldtekt.
Siden starten av fullskala-invasjonen har det vært flere rapporter om at ukrainske kvinner har blitt voldtatt av russiske soldater, og noen har ført til graviditet. Samtidig betyr «Helms-tillegget» – et anti-abort-element i amerikansk utenrikspolitikk – at kvinneorganisasjoner ikke kan tilby råd eller behandling om abort når de mottar amerikansk bistand. Dette har hatt en avskrekkende effekt på muligheten for å øke kvinners tilgang til helsetjenester.
Så har vi Russland. I de okkuperte områdene har russiske abortlover forrang: abortpiller klassifiseres sammen med morfin, det finnes ingen medisinsk abort, kvinner må gjennomgå anti-abort-rådgivning før de kan avslutte et svangerskap, og babyer verdsettes som framtidige soldater – ukrainske barn blir bortført og indoktrinert til å se seg sjøl som russere. I Russland viser propagandaplakater småbarn i militæruniformer plassert ved siden av bilder av et foster, mens han fremmer den høyreekstreme politikken om at kvinner er «nasjonens livmor» og at kvinners reproduktive innsats er avgjørende for krigsinnsatsen.
I løpet av det siste halvannet tiåret har oligarker nær Putin, som Konstantin Malofeyev og Vladimir Yakunin, støtta og finansiert abortmotstandere over hele Europa, inkludert spredning av støtte til abortmotstandere og høyreekstreme konspirasjoner via mediekanalene sine (Malofeyevs Tsargrad) og konferanser (Yakunins Large Families Summit).
Malofeyev er nå gift med Maria Lvova Belova, arkitekten bak Russlands barnebortføringspolitikk. Hans kollega ved St. Basil The Great Foundation, Alexey Komov , representerte russiske antiabortinteresser i USA og Europa. Fram til 2022 satt han i styret for antiabortkampanjegruppen CitizenGO, som lanserer globale underskriftskampanjer mot abortrettigheter og LHBTQ+-rettigheter. Komovs kollega Pavel Parventiev – den russiske representanten hos CitizenGO og også involvert i WCF – var en del av Agenda Europe-nettverket , ei nettgruppe av antiabortpolitikere, aktivister, advokater og tenketanker, hvor han jevnlig blanda antiabortkampanjer med pro-russiske taleemner.
Komov var også den russiske representanten for Brian Browns World Congress of Families(WCF), en årlig anti-abort- og anti-LHBTQ-konferanse. Tidligere talere inkluderer Viktor Orban og Matteo Salvini. Han er kanskje mest kjent i Ukraina for å ha spredt desinformasjon om at land må legalisere ekteskap av samme kjønn for å bli med i EU.
Da Russland invaderte Ukraina i 2014, ble den planlagte WCF-konferansen i Moskva avlyst og erstatta av et «Large Families»-toppmøte. Til tross for sanksjoner var mange av de samme personene til stede på toppmøtet som hadde planlagt å delta på WCF, inkludert britiske abortmotstandere som var invitert. Gjennom dette toppmøtet, sin tilstedeværelse og støtte til initiativer som WCF og CitizenGO, samt sin økte innsats når det gjelder finansiering og organisering mot abort, har Russland forsøkt å så splittelse i Europa, med kvinners kropper som sin metaforiske slagmark.
Vi må stå sammen med våre ukrainske søstre i kampen mot ethvert forsøk på å frata dem retten til kroppslig autonomi og abort. Kampen for Ukraina er en kamp for frihet og demokrati – en kamp mot de høyreekstreme, fascistiske kreftene som Russland representerer. Demokrati og frihet kan bare skje når kvinner er frie og behandles fullt ut som sjølstendige mennesker.