Hvordan Mexicos urfolksrevolusjonære valgte solidaritet framfor geopolitisk bekvemmelighet
Publisert på nettstedet Europe solidaire sans frontières (ESSF) Mandag 8. september 2025 .Av MARTINEZ Luisa
Da Russland invaderte Ukraina i februar 2022, sto venstreorienterte bevegelser over hele Latin-Amerika overfor et dilemma som avdekka grunnleggende motsetninger i deres egen politikk. Hvordan kunne de opprettholde antiimperialistiske prinsipper i møte med russisk, ikke-vestlig imperialisme? De fleste valgte minste motstands vei: å støtte Russland, gå inn for en nøytralitet iforhold til «begge sider», eller å trekke seg tilbake i stillhet.
Zapatista-hæren for nasjonal frigjøring valgte annerledes. Fra fjellene i Chiapas kom revolusjonære fra Mexicos urbefolkning med en kompromissløs fordømming av invasjonen, og prioriterte solidaritet med grasrotmotstand framfor geopolitisk bekvemmelighet. Deres posisjon – å støtte ukrainsk motstand og russiske antikrigsbevegelser samtidig som de avviste både Putin og NATO – tilbød et radikalt alternativ til den campistiske logikken som dominerte på venstresida over hele Latin-Amerika og i Spania.
Da Israel starta sitt angrep på Gaza i oktober 2023, anvendte zapatistene det samme etiske rammeverket og fordømte de som «rettferdiggjorde Putins invasjon av Ukraina med henvisning til ‘sjølforsvar’, men nå avviser dette argumentet mot Israel, og omvendt».Denne konsistensen på tvers av konflikter viser hvordan en feministisk anti-imperialistisk politikk kan overskride de falske valgene som påtvinges av stormaktsrivalisering, og tilby ikke bare solidaritet, men også er en grunnleggende utfordring til å tenke nytt om anti-imperialisme.
I mars 2022, kjempet store deler av den latinamerikanske venstresida for å finne standpunkter om Russlands invasjon av Ukraina som ville kunne bevare deres antiimperialistiske troverdighet og samtidig unngå direkte fordømmelse av Putins krig. Samtidig utstedte Zapatista Army of National Liberation (EZLN) en uttalelse som skar gjennom den ideologiske tåka med en karakteristisk klarhet.
«Etter slaget vil det ikke være noe landskap igjen», erklærte kommunikéet fra den sjette Zapatista-kommisjonen, hvor de etablerte en posisjon som ville skille de urbefolkningsrevolusjonære i Chiapas fra så godt som alle andre betydelige venstreorienterte strømninger i Mexico, Latin-Amerika og Spania. Der andre så geopolitiske sjakktrekk og imperialistisk rivalisering, så Zapatistene noe enklere og mer grunnleggende: en aggressiv krig mot vanlige folk som krevde utvetydig motstand.
Zapatista-posisjonen: Solidaritet nedenfra
EZLNs holdning hvilte på prinsipper som har styrt bevegelsen deres i tre tiår: «Som zapatister støtter vi ikke noen av statene, men snarere de som kjemper for livet mot systemet.» Dette var ikke bare retorikk. Zapatistene søkte aktivt kontakt med anarkistiske og anti-autoritære grupper i både Russland og Ukraina, og sendte økonomisk hjelp til de som motsatte seg sine respektive regjeringer.
Analysen deres anerkjente kompleksiteten samtidig som den opprettholdt moralsk klarhet. Ja, de anerkjente at «storkapitalens interesser spiller inn på begge sider». Ja, vestlige regjeringer hadde kynisk kalkulert hva de kunne få ut av Ukrainas motstand. Men disse realitetene svekka ikke det grunnleggende faktum: «Det finnes en aggressor: den russiske hæren.»
Zapatistenes avvisning av Putins «avnazifiserings»-narrativ var spesielt tydelig. De gjennomskuet denne retorikken som klassisk imperialistisk rettferdiggjøring – den samme logikken som seinere skulle bli brukt til å invadere «andre geografiske områder for å redde dem fra ‘nynazistisk tyranni’ eller for å eliminere nabolandenes ‘narkostater’». Som deres kamerater i Russland fortalte dem: «Russiske bomber, raketter og kuler flyr mot ukrainere, og man spør dem ikke om deres politiske meninger og språket de snakker.»
En ensom stemme: Latin-Amerikas venstreside velger side
Zapatistenes posisjon sto i sterk kontrast til reaksjonene på tvers av Latin-Amerikas venstreorienterte spektrum. Fra Mexicos MORENA-parti til Brasils PT, fra Argentinas kirchnerisme til Spanias Podemos, var den dominerende tendensen enten eksplisitt støtte til Russland eller en uærlig «begge sider»-nøytralitet, som effektivt tjente russiske interesser.
Den meksikanske presidenten Andrés Manuel López Obradors(AMLO’s) reaksjon eksemplifiserte denne tilnærminga. AMLO proklamerte nøytralitet, men gjentok konsekvent russiske argumenter, og oppfordra Ukraina til å forhandle om overgivelsesvilkår og kritiserte vestlige våpenforsyninger. Regjeringas avslag mot å innføre sanksjoner mot Russland ble forkledd som en prinsipiell ikke-intervensjonpolitikk, men fungerte som en de facto støtte til aggressoren.
Dette mønsteret gjentok seg over hele regionen. Venezuelas Maduro ga full støtte til Putins «spesielle militæroperasjon». Nicaraguas Ortega roste Russlands «legitime rett» til å forsvare seg sjøl. Mer progressive skikkelser som Colombias Gustavo Petro etterlyste forhandlinger som ville belønne russisk aggresjon med territoriale innrømmelser.
I Spania ga Podemos-leder Pablo Iglesias i utgangspunktet NATO-utvidelsen skylden for å ha provosert fram krigen, mens partiets offisielle standpunkt krevde dialog uten å tydelig identifisere Russland som aggressoren. Denne «en plage for begge parter»-tilnærmingen ble også den behagelige middelveien for store deler av den europeiske venstresida.
Historiens og ideologiens vekt
Å forstå disse posisjonene krever en forståelse av de historiske og ideologiske rammene som former latinamerikansk venstreorientert tankegang. For mange representerte støtta til Russland en nostalgisk forbindelse til Sovjetunionen, som en gang ga materiell og ideologisk støtte til frigjøringsbevegelser i hele det globale sør. Putins Russland ble oppfatta som en fortsettelse av denne antiimperialistiske arven, til tross for at den ble forvandla til en oligarkisk kapitalistisk stat.
Den «campistiske» logikken – å automatisk støtte alt som motsetter seg amerikansk imperialisme – viste seg å være spesielt sterk. Hvis USA motsatte seg Russland, måtte Russland representere historiens progressive side. Denne mekaniske antiimperialismen blindet mange for realiteten av russisk imperialisme og den genuine folkelige motstanden den møtte i Ukraina.
Økonomiske interesser spilte også en rolle. Mange latinamerikanske land hadde utvikla betydelige handelsforbindelser med Russland, særlig innen energi og landbrukseksport. For regjeringer som var avhengige av disse økonomiske båndene, medførte moralsk fordømmelse av Russland materielle kostnader.
Kanskje viktigst av alt, mange venstreorienterte intellektuelle og politikere hadde absorbert russiske propagandafortellinger om ukrainske «nazister» og vestlige «marionettregimer». Disse diskusjonstemaene fant grobunn blant de som var disponert for å se amerikansk manipulasjon bak ethvert folkelig opprør.
Den feministiske dimensjonen: Å se kvinners motstand
For en bevegelse med dype feministiske prinsipper, tilbyr Zapatistenes reaksjon spesielle innsikter. Der andre venstreorienterte strømninger fokuserte på stormaktsrivalisering og geopolitiske abstraksjoner, fokuserte Zapatistene på vanlige menneskers levede erfaringer – inkludert de ukrainske kvinnene som dannet ryggraden i den sivile motstanden.
EZLNs tilnærming avviste den maskuline logikken som dominerer mye av den internasjonale diskusjonen, der kriger analyseres som et spill mellom mektige menn, snarere enn angrep på lokalsamfunn og familier. Deres direkte kontakt med motstandsgrupper på grasrota i begge land reflekterte en politikk som prioriterte horisontal solidaritet framfor vertikal geopolitisk lojalitet.
Denne kjønnsbaserte analysen blir enda skarpere når man vurderer den systematiske bruken av seksuell vold som krigsvåpen russiske fra styrker – en realitet som i stor grad ignoreres av Putins venstreorienterte apologeter over hele Latin-Amerika. Zapatistenes ubetinga støtte til ukrainsk motstand anerkjente implisitt at kvinners kropper hadde blitt en slagmark i Russlands imperialistiske prosjekt.
Prinsippets pris
Zapatistenes posisjon kom med kostnader. Den satte dem i konflikt med store deler av den internasjonale venstresida, inkludert mange tidligere allierte i antiglobaliseringskampene. Deres innsamling av midler til ukrainsk motstand ble kritisert av de som hevda at det uunngåelig ville støtte nazimilitser eller korrupte tjenestemenn.
EZLN forutså denne kritikken: «Det vil bli sagt at de som gjør motstand i Ukraina og Russland er et mindretall, og at de spiller ballen i henda på høyresida.» Deres svar var karakteristisk direkte: «Verdighet og etikk måles ikke i tall.»
Denne etiske holdninga gjenspeiler de hardt tilegna lærdommer fra zapatistenes egen kamp. De forsto at frigjøringsbevegelser ikke kan være «rene», at folkelig motstand uunngåelig inkluderer motstridende elementer, og at solidaritet betyr å støtte folks rett til å forsvare seg sjøl, i stedet for å bedrive ideologiske tester på avstand.
Konsistens: Palestina som speil
Den sanne testen på zapatistenes etiske rammeverk kom i oktober 2023, da Israel satte i gang sitt ødeleggende angrep på Gaza. I en uttalelse med tittelen «Om å så og høste» demonstrerte underkommandant Moisés konsistensen av zapatistenes prinsipper på tvers av ulike konflikter.
Uttalelsen inkluderte en skarp observasjon om hykleriet i mye internasjonal kommentar: «De som for bare noen måneder siden rettferdiggjorde og forsvarte invasjonen av Putins Russland i Ukraina, med henvisning til sin ‘rett til å forsvare seg mot en potensiell trussel’, må nå sjonglere (eller håpe på dårlig hukommelse) for å ugyldiggjøre dette argumentet mot Israel. Og omvendt.»
Denne sammenligninga avslørte zapatistenes forståelse av at etisk konsistens krever å avvise imperialistisk logikk, uavhengig av hvilken stat som bruker den.
De som fordømte russisk aggresjon i Ukraina mens de støttet israelsk aggresjon i Palestina (eller omvendt), anvendte forskjellige moralske standarder basert på politisk bekvemmelighet, snarere enn prinsipiell motstand mot angrep på sivilbefolkninga.
Zapatistenes posisjon forble karakteristisk klar: «Hverken Hamas eller Netanyahu. Israels folk vil overleve.» Akkurat som de hadde erklært «Verken Zelenskyj eller Putin» i 2022, nekta de å velge mellom konkurrerende myndigheter, samtidig som de uttrykte solidaritet med vanlige mennesker fanget i volden.
Denne uttalelsen fra 2023 viste at zapatistenes posisjon i Ukraina ikke var en isolert holdning, men en del av et sammenhengende verdensbilde som prioriterer vanlige menneskers liv og verdighet framfor de strategiske beregningene til stater og deres forsvarere.
Lærdommer for internasjonal solidaritet
Zapatistenes respons når det gjelder Ukraina tilbyr viktige lærdommer for feministiske og venstreorienterte bevegelser som sliter med internasjonal solidaritet i ei tid med gjenoppblomstrende autoritarisme.
For det første demonstrerer det muligheten for å opprettholde antiimperialistiske prinsipper samtidig som man avviser den campistiske logikken som gjør solidaritet til et nullsumspill mellom rivaliserende makter. Motstand mot amerikansk imperialisme trenger ikke å oversettes til støtte for russisk imperialisme.
For det andre viser det hvordan det å sette i sentrum stemmene og erfaringene til vanlige mennesker – særlig kvinner og marginaliserte samfunn – kan skjære gjennom tåka av geopolitiske abstraksjoner. Zapatistene trengte ikke komplekse teorier om NATO-utvidelse for å innse at russiske bomber drepte ukrainske sivile.
For det tredje illustrerer det viktigheten av horisontale nettverk og direkte relasjoner for å bygge autentisk internasjonal solidaritet. I stedet for å stole på diplomati mellom stater eller forbindelser mellom partier, søkte zapatistene opp grasrotbevegelser som delte deres verdier.
Til slutt viser det at etisk konsistens noen ganger betyr ensomme posisjoner. EZLNs vilje til å bryte med mye av den internasjonale venstresida gjenspeiler deres forståelse av at prinsipper er viktigere enn politisk bekvemmelighet.
Utover solidaritet: Å bygge feministisk antiimperialisme
Etter hvert som krigen i Ukraina fortsetter og andre konflikter dukker opp, peker Zapatista-eksemplet mot nye muligheter for feministisk antiimperialistisk politikk. I stedet for å velge mellom konkurrerende imperialmakter, kan vi bygge solidaritet med grasrotbevegelser uansett hvor de dukker opp.
Dette betyr å støtte ukrainske kvinner som forsvarer lokalsamfunnene sine, samtidig som man støtter russiske feminister som er fengsla for antikrigsaktivisme. Det betyr å motsette seg NATOs militarisme, samtidig som man motsetter seg russisk ekspansjonisme. Det betyr å anerkjenne at vanlige folks rett til sjølbestemmelse er viktigere enn de geopolitiske preferansene til venstreorienterte intellektuelle, som befinner seg langt fra der kampen står.
Zapatistene forsto noe som store deler av den latinamerikanske venstresida ikke forsto: solidaritet er ikke en geopolitisk kalkyle, men en etisk forpliktelse . Ved å velge å stå sammen med ukrainsk motstand og russiske antikrigsbevegelser, demonstrerte de at en annen type internasjonalisme er mulig – en som er forankra i feministiske prinsipper om omsorg, gjensidig hjelp og kollektiv frigjøring.
Som subcomandante Marcos en gang skrev: «Vi beklager ulempen, men dette er en revolusjon.» Ulempen med å støtte ukrainsk motstand kan ha isolert zapatistene fra deres tradisjonelle allierte, men den pekte også mot en revolusjon i hvordan vi tenker på internasjonal solidaritet i seg sjøl.
I ruinene av ukrainske byer og cellene i russiske fengsler fortsetter denne revolusjonen. Spørsmålet for resten av oss er om vi vil bli med på den.
Luisa Martinez
*Forfatteren anerkjenner det pågående arbeidet til ukrainske feministorganisasjoner, russiske antikrigsaktivister og zapatistasamfunnene i Chiapas i deres kamp for frigjøring og verdighet.
Kilder
1. EZLNs sjette kommisjon, «Etter slaget vil intet landskap være igjen (Om den russiske hærens invasjon av Ukraina)», 2. mars 2022. Tilgjengelig på: https://enlacezapatista.ezln.org.mx/2022/03/07/after-the-battle-no-landscape-will-remain/
2. Raúl Zibechi, «Zapatistene og invasjonen av Ukraina», Schools for Chiapas, 23. mars 2022. Tilgjengelig på: https://schoolsforchiapas.org/the-zapatistas-and-the-invasion-of-ukraine/
3. EZLN, «Om såing og høsting», oktober 2023. Som rapportert i: Chiapas støttekomité, «Chiapas: EZLN publiserer kommuniké om Israel-Palestina-konflikten», 17. oktober 2023. Tilgjengelig på: https://sipazen.wordpress.com/2023/10/17/chiapas-ezln-releases-communique-on-israel-palestine-conflict/
Disse representerer de nyeste tilgjengelige Zapatista-uttalelsene som spesifikt omhandler krigen mellom Russland og Ukraina. Mens EZLN har utstedt en rekke kommunikeer om andre emner siden mars 2022, gir deres uttalelse fra 2023 om Palestina-Israel viktig innsikt i konsistensen av deres antiimperiale rammeverk på tvers av ulike konflikter.*