Publisert på nettstedet Anti Capitalist Resistance, 20. september 2025. Av Fred Leplat.
Ukraina gjør fortsatt heroisk motstand mot Russlands imperialistiske annekteringskrig.
Det var håp om en våpenhvile før Trump-Putin-toppmøtet i Alaska. Men i opptakten til toppmøtet og etterpå har Russland eskalerte angrepene på Ukraina, med flere droner og missiler retta mot sivile boliger og infrastruktur, samtidig som de bare har gjort begrensa framskritt på bakken. Russland har nå også sendt droner over Polen og Romania.
Eskaleringa av angrepene på sivile i august fikk Trump til å true med strengere sanksjoner mot Russland, hvis landet ikke gikk med på en våpenhvile og innledet forhandlinger.
Toppmøtet i Alaska viste seg å bli en stor suksess for Putin. Han ga ingen innrømmelser, mens Trump ga ham internasjonal legitimitet, til tross for at det ble utstedt arrestordre mot ham av Den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser og folkemord.
Trump pressa Ukraina ved å foreslå at landet burde bytte territorier med Russland for å få til en fredsavtale, noe som betyr at Ukraina skulle akseptere russisk annektering av Donbass og Krim. Trump lar det nå være opp til europeiske land å kjøpe våpen fra USA, for å kunne bidra til Ukrainas krigsinnsats.
Toll på 50 % fra USA på land som India, som kjøper russisk olje, handler mer om Trumps proteksjonisme og hans forsøk på å splitte den pro-russiske alliansen av land som Kina, enn støtte til Ukraina. Etter å ha fått noen innrømmelser fra Putin, sier Trump nå at han er sint og har blitt «lurt» av ham. Men disse uttalelsene har ikke skremt Putin.
Putin har gjort det klart at hans krigsmål forblir uendra: Ukrainas må anerkjenne at de okkuperte områdene tilhører Russland; fjerning av Zelenskyj; veto mot Ukrainas medlemskap i NATO; og en drastisk reduksjon av størrelsen på Ukrainas væpna styrker. Putin har avvist enhver våpenhvile som en forutsetning for fredssamtaler. Faktisk ønsker han ikke fredssamtaler, da han håper å sakte kvele den ukrainske motstanden. Han foreslo til og med at Zelenskyj skulle reise til Moskva for fredssamtaler. I tillegg til å være en stor trussel mot Zelenskyj’s sikkerhet, ville det bli sett på som en kapitulasjon fra Ukraina.
Russland tror at de kan vinne krigen med sine større ressurser, og de vet at Vesten er motvillige til å støtte Ukraina helhjertet. Vesten er delt mellom land som ønsker en rask slutt på krigen for å normalisere handelsforbindelsene med Russland, og de som ønsker en lengre krig for å svekke Russland. Det er derfor Ukraina ikke har mottatt militærhjelp og annen hjelp raskt nok og i tilstrekkelige mengder.
USA er sannsynligvis det landet som er mest ivrig etter å normalisere forholdet til Russland, ikke bare fordi Trump beundrer Putin som en «sterk leder» på ytterste høyre, i likhet med ham sjøl, men også av hensyn til amerikansk kapital. Den amerikanske utsendinga Kellogg besøkte nylig Belarus, en viktig alliert av Russland, for å møte landets autoritære president Lukasjenko. Resultatet ble at noen politiske fanger ble løslatt, i bytte mot at USA lot Boeing levere reservedeler til Belarus’ flyselskap.
Etter over tre år med krig er det ikke overraskende at mange ukrainere ønsker å forhandle fram en fredsavtale, men Putin er ikke interessert. Ukrainerne har ikke noe annet valg enn å fortsette å motstå Russlands invasjon, og sjøl om de ønsker fred, ønsker de heller ikke å kapitulere for Russland.
Det faktum at Russland etter mer enn tre år med krig ikke har klart å oppnå sine opprinnelige krigsmål, som de hadde håpet ville skje innen få uker, viser at den ukrainske befolkninga fortsatt støtter krigsinnsatsen.
Nyliberale angrep
Men folket i Ukraina motstår ikke bare Russlands anneksjonskrig, de motstår også Zelenskyjs nyliberale angrep.
I mai stemte Ukrainas parlament for en avtale med USA om utvinning og forsyning av sjeldne jordartsmineraler, noe som gir USA nye innflytelsesmuligheter over Ukrainas økonomiske og politiske situasjon. Zelenskyj-regjeringa tiltrekker seg risikabel utenlandsk kapital i stedet for å nasjonalisere strategiske industrier, innføre en progressiv skatt og kjempe mot skyggeøkonomien.
I juni protesterte demonstranter mot at Fagforeningshuset i Kyiv ble beslaglagt av det private selskapet KAMparitet, og krevde at det skulle returneres til sin rettmessige eier, FPU, Føderasjonen av Fagforeninger i Ukraina.
I juli brøt det ut masseprotester rundt om i landet mot at Zelenskyj-regjeringa hasta en lov gjennom parlamentet en lov som fratok antikorrupsjonsenhetene Det nasjonale antikorrupsjonsbyrået (NABU) og det spesialiserte antikorrupsjonsadvokatembetet (SAPO) deres uavhengighet. Protestene fortsatte inntil Zelenskyj ble tvunget til å trekke seg tilbake ved å innføre en ny lov som gjenoppretta NABUs og SAPOs uavhengighet.
Den 5. september samla hundrevis av demonstranter seg på Uavhengighetsplassen i Kyiv for å protestere mot lovforslag fra parlamentet som ville ilegge strengere straffer for soldater for ulydighet. Erfaringene fra de siste årene beviser imidlertid det motsatte: Straffetiltak løser ikke bare ikke problemer, men skaper også nye. Igjen, i møte med protestene, trakk regjeringa seg tilbake og fjernet noen av de strengeste tiltakene.
Det faktum at disse demonstrasjonene og protestene kunne og fant sted i Ukraina, til tross for at landet er i krig, viser hvor forskjellig situasjonen er i Ukraina fra situasjonen i Russland, hvor protester mot regjeringa ikke tolereres.
I sterk kontrast til Russland, og til tross for krigsforholda, finnes det et levende sivilsamfunn i Ukraina. Det finnes en sjølorganisering som gir gjensidig hjelp og støtte til andre borgere når staten er fraværende, men det finnes også uavhengige sosialistiske, fagforenings- og feministiske organisasjoner som tilbyr et alternativ til Zelenskyjs nyliberalisme. Fagforeningsfolk og ungdom forsvarer sine lønninger, rettigheter og arbeidsforhold mot nyliberale reformer, korrupsjon og oligarker, samtidig som de sikrer forsvaret av hjemlandet sitt både på og bak frontlinja.
Ukrainerne er ikke brikker for vestlig imperialisme, til tross for dens åpenbare kyniske egeninteresse i å støtte Ukraina.
Vestlig imperialisme ønsker åpenbart en kapitalistisk nyliberal gjenoppbygging av Ukraina. Det er blant annet derfor de ikke sletter Ukrainas gjeld. Det finnes noen umiddelbare skritt Storbritannia og andre land kan ta for å støtte Ukraina, som å beslaglegge «frosne»russiske eiendeler; reversere kutt i utenlandshjelp; innføre strengere sanksjoner mot det russiske regimet; straffe selskaper, som det britiske Seapeak, som omgår eksisterende sanksjoner; utvide beskyttelsen til ukrainske flyktninger utover 2026; og gi asyl til russiske og belarusiske motstandere av krigen. Sistnevnte kan bli stadig mer nødvendig hvis russiske og hviterussiske motstandere av Putin som for tiden bor i USA, står overfor trusler om deportasjon.
Vesten griper muligheten til krig i Ukraina til å presse gjennom en remilitarisering av Europa med EUs ReArmEurope og UK Defence Review. Sjøl om Ukraina bør motta alle våpen og all hjelp som er nødvendig for å motstå Russland, trenger ikke dette å innebære en massiv økning i militærbudsjettene. Våpensalg bør umiddelbart stoppes til land som det brutale saudiske regimet eller den israelske regjeringa, som bedriver folkemord.
Å motsette seg militarisme og imperialistiske kriger er ikke pasifisme, ettersom land bør ha rett til å forsvare seg mot okkupasjon og annektering, inkludert med militære midler.
Verdensordenen etter andre verdenskrig er i endring etter hvert som vi går inn i en ny multipolar verden, der amerikansk imperialisme konfronterer Russland og Kina stadig mer direkte. Noen mennesker – også på venstresida – ser positivt på denne utviklinga. De er med rette kritiske til den vestlige imperialismens historie, men de ser på Russlands og Kinas framvekst som økonomiske og militære makter som ei progressiv utvikling. De opererer ut fra det feilaktige prinsippet om at min «fiendens fiende er min venn».