Taras Bilous er en ukrainsk historiker, redaktør for tidsskriftet Commons: Journal of Social Criticism, og aktivist i organisasjonen Sotsialnyi Rukh/ Sosial Bevegelse. For tida også soldat i kampen mot russiske aggressorer. (Denne artikkelen ble først publisert i tidsskriftet (jacobin.com) i juli 2022.)
Som sosialist og internasjonalist avskyr jeg krig. Men det grunnleggende prinsippet om nasjonal selvbestemmelse rettferdiggjør den vanlige ukrainers motstand mot Vladimir Putins brutale invasjon av landet vårt.
Jeg skriver fra Ukraina, der jeg tjenestegjør i Territorialforsvars-styrkene. For ett år siden kunne jeg ikke se for meg å være i denne situasjonen. Som for millioner av ukrainere har livet mitt brått blitt snudd på hodet av krigens kaos.
De siste fire månedene har jeg hatt muligheten til å være sammen med mennesker som jeg knapt ville ha truffet under andre omstendigheter. Noen av dem hadde aldri tenkt på å ta til våpen før 24. februar 2022, men den russiske invasjonen tvang dem til å legge alt til side og dra på slagmarken for å beskytte familiene sine.
Vi kritiserer ofte handlingene til den ukrainske regjeringa og måten forsvaret er organisert på. Men ingen av oss stiller spørsmål ved nødvendigheten av gjøre motstand, og forstår godt hvorfor og hva vi kjemper for.
Samtidig har jeg, i løpet av disse månedene, prøvd å følge med på og delta i diskusjonene på den internasjonale venstresida om den russisk-ukrainske krigen. De sterkeste følelsene jeg sitter igjen med etter disse diskusjonene er imidlertid oppgitthet og skuffelse.
For mye tid må brukes på å imøtegå åpenbart falsk russisk propaganda, for mye tid må brukes på åforklare hvorfor Moskva ikke hadde «legitime sikkerhetsbekymringer» som skulle kunne rettferdiggjøre krigen, og for mye tid må brukes på å fastslå grunnleggende prinsipper om nasjonal selvbestemmelse som enhver venstreorientert allerede i utgangspunktet burde være enig i.
Det som kanskje er mest slående med mange av disse debattene om den russisk-ukrainske krigen er ignoreringen av ukrainernes egne meninger. En del venstreorienterte debattanter framstiller ukrainerne enten som passive ofre man skal ha medfølelse med, eller som nazister som skal fordømmes. Men realiteten er at den ytterliggående høyresiden utgjør en klar minoritet av den ukrainske motstanden, og at flertallet av ukrainere støtter motstanden og ønsker ikke å bare være passive ofre.
Forhandlinger
Selv blant mange velmenende mennesker har det de siste månedene vært stadig høyere, men diffuse, krav om forhandlinger og en diplomatisk løsning på konflikten. Men hva betyr egentlig dette?
Forhandlinger mellom Ukraina og Russland fant sted i flere måneder etter invasjonen, men de stoppet ikke krigen. Før det hadde det vært forhandlinger om Donbass i over sju år, med fransk og tysk deltakelse; men til tross for signerte avtaler og våpenhvile ble konflikten aldri løst. På den annen side; selv vilkårene for overgivelse blir vanligvis avgjort ved forhandlingsbordet i en krig mellom to stater.
Et krav om diplomati i seg selv betyr ingenting hvis vi ikke ser dette opp mot forhandlingsposisjoner, konkrete innrømmelser og partenes vilje til å overholde eventuelle signerte avtaler. Alt dette avhenger direkte av utviklinga i krigshandlingene, som igjen avhenger av omfanget av internasjonal militærhjelp. Og dette kan igjen fremskynde ei rettferdig fredsslutning.
Situasjonen i de okkuperte områdene i Sør-Ukraina indikerer at russiske tropper prøver å etablere en permanent posisjon der, fordi det gir Russland en landkorridor til Krim. Kreml benytter det plyndrede kornet i disse områdene til å støtte sine klientregimer og samtidig true hele verden med sult ved å blokkere ukrainske havner. Avtalen om opphevelse av eksportrestriksjoner for ukrainsk korn, signert 22. juli i Istanbul, ble brutt av Russland dagen etter at den ble signert ved å angripe havna i Odessa med missiler.
Samtidig fortsetter høytstående russiske politikere, som tidligere president og nåværende nestleder isikkerhetsrådet, Dmitry Medvedev, eller Dmitry Rogozin, lederen for Roskosmos (Den føderale russiske romorganisasjonen. Oversetters kommentar), å skrive at Ukraina må ødelegges. Det er ingen grunn til å tro at Russland vil stoppe sin territoriale ekspansjon, selv om det en dag skulle bli gunstig for Kreml å signere en midlertidig våpenhvile.
På den annen side anser 80 prosent av ukrainere territoriale innrømmelser som uakseptable. For ukrainere betyr det å gi fra seg de okkuperte områdene det samme som å svikte medborgerne og slektningene sine, og å måtte tåle daglige bortføringer og tortur utført av okkupantene. Under slike forhold vil parlamentet ikke ratifisere en overføring av landområder, selv om Vesten tvinger den ukrainske regjeringa til å godta territorielle tap. Dette ville bare være å diskreditere president Volodymyr Zelensky og føre til gjenvalg av mer nasjonalistiske myndigheter, samtidig som ytre-høyre ville bli belønnet med gunstige politiske og sosiale forhold for rekruttering av nye medlemmer.
Zelensky
Zelenskys regjering er selvfølgelig nyliberal. Ukrainske venstreorienterte og fagforeningsfolk har drevet en omfattende organisering mot hans sosiale og økonomiske politikk. Men når det gjelder krig og nasjonalisme, er Zelensky den mest moderate politikeren som kunne ha kommet til makta i Ukraina etter annekteringa av Krim i 2014 og starten av krigen i Donbas.
Det har også vært noen misforståelser om Zelenskys politiske ståsted. For eksempel legger mange debattanter nå skylda på Zelensky for den nasjonalistiske språkpolitikken, som dreier seg om begrensninger på russisk språk i det offentlige rommet, inkludert begrensninger på videregående opplæring på språket til nasjonale minoriteter. Faktisk ble disse språklovene vedtatt under forrige parlamentsperiode, men enkelte bestemmelser i lovene trådte i kraft etter at Zelensky tiltrådte. Hans regjering har gjentatte ganger forsøkt å myke opp lovene, men har hver gang trukket seg tilbake etter nasjonalistiske protester.
Dette ble tydelig etter invasjonens begynnelse gjennom Zelenskys hyppige appeller til russerne, hans invitasjon til Kreml for forhandlinger og hans uttalelser om at den ukrainske hæren ikke vil prøve å gjenerobre områdene som var under russisk kontroll før 24. februar, men heller søke å få dem tilbake gjennom diplomatiske midler i framtida. Hvis Zelensky ble erstattet av noen som var mer nasjonalistisk, ville situasjonen bli mye verre. Jeg trenger knapt å nevne konsekvensene om det skulle bli en realitet.
Det ville bli enda mer autoritære tendenser i landets innenrikspolitikk, revansjistiske holdninger vil vinne fram, og krigen ville ikke stoppe. Enhver ny regjering ville være mye mindre tilbakeholden med å beskyte russisk territorium. Med et gjenoppvåknet ytre høyre ville landet vårt bli dratt dypere inn i en malstrøm av nasjonalisme og reaksjonær politikk.
Russland
Som en av dem som har sett grusomhetene i denne krigen, forstår jeg ønsket om at krigen skal avsluttes snart som mulig. Ingen andre ønsker mer enn oss som lever i Ukraina at krigen skal ta slutt, men det er også viktig for ukrainere hvordan krigen vil ende. Jeg var også en av dem som i begynnelsen av krigen, håpet at den russiske motstandsbevegelsen ville kunne tvinge Kreml til å avslutte invasjonen. Men dessverre skjedde ikke dette. I dag kan den russiske motstandsbevegelsen bare påvirke situasjonen ved å gjennomføre sabotasjeaksjoner mot jernbane, militære fabrikker og lignende. Mer omfattende initiativer enn dette vil bare være mulig uten en militær nedkjempelse av Russland.
Selvfølgelig kan det under visse omstendigheter være fordelaktig å gå med på en våpenhvile. Men en slik våpenhvile ville bare være midlertidig. Enhver russisk suksess ville styrke Vladimir Putins regime og dets reaksjonære tendenser. Det ville ikke bety fred, men tiår med ustabilitet, geriljakrigføring i okkuperte områder og gjentatte sammenstøt ved demarkasjonslinja. Det ville være en katastrofe ikke bare for Ukraina, men også for Russland, hvor ei reaksjonær politisk utvikling ville intensiveres og økonomien ville lide under sanksjoner, med alvorlige konsekvenser for vanlige mennesker.
En militær nedkjempelse av den russiske invasjonen er derfor også i russernes interesse. Bare en massiv innenlandsk bevegelse for forandring kan åpne muligheten for gjenopprettelse av stabile relasjoner mellom Ukraina og Russland i fremtiden. Men hvis Putins regime seirer, vil den revolusjonen være umulig i lang tid framover. Putin-regimets nederlag er nødvendig for muligheten for progressive endringer i Ukraina, Russland og hele den postsovjetiske verden.
Hva sosialister bør gjøre
Jeg skal erkjenne at fokuset mitt i stor grad har vært på det innenlandske perspektivet, både for ukrainere og russere, i den nåværende konflikten. For mange venstreorienterte i utlandet pleier diskusjonene å dreie seg om de bredere geopolitiske implikasjonene. Men etter min mening bør sosialister først og fremst være oppmerksomme på menneskene som er direkte involvert i konflikten. For det andre undervurderer mange venstreorienterte de truslene som kan oppstå ved en eventuell suksess for Russland.
Beslutningen om å motsette seg den russiske okkupasjonen ble ikke tatt av Joe Biden eller Zelensky, men av det ukrainske folket, som reiste seg i masseopprør de første dagene av invasjonen og stilte seg i kø for å skaffe seg våpen. Hvis Zelensky hadde bøyd seg da, ville han bare ha blitt diskreditert i de flestes øyne, men motstanden ville ha fortsatt i en annen form, ledet av ytterliggående nasjonalistiske krefter.
Som Volodymyr Artiukh tidligere har påpekt i magasinet «Jacobin», ønsket ikke Vesten denne krigen. USA ønsket ikke problemer i Europa fordi de ville fokusere på konfrontasjonen med Kina. Tyskland og Frankrike ønsket enda mindre denne krigen. Selv om Washington i fjern og nær historie har gjort mye for å undergrave folkeretten (vi, som sosialister overalt i verden, vil aldri glemme den kriminelle invasjonen av Irak, for eksempel), så gjør de rett ved å støtte den ukrainske motstanden mot invasjonen.
For å sette det i en historisk sammenheng er krigen i Ukraina ikke mer en stedfortreder-krig enn Vietnamkrigen var en stedfortreder-krig mellom USA på den ene sida og Sovjetunionen og Kina på den andre. Samtidig var det også en nasjonal frigjøringskrig for det vietnamesiske folket mot USA, samt en borgerkrig mellom tilhengerne av Nord- og Sør-Vietnam. Nesten enhver krig er flerdimensjonal; dens karakter kan endre seg i løpet av krigen. Men hvilke praktiske konsekvenser får dette for oss?
Under den kalde krigen trengte ikke internasjonalister å hylle Sovjetunionen for å støtte den vietnamesiske kampen mot USA. Og det er usannsynlig at sosialister ville ha rådet venstreorienterte dissidenter i Sovjetunionen til å gå imot å støtte til Vietcong. Burde den sovjetiske militære støtten til Vietnam ha blitt avvist fordi Sovjetunionen brutalt slo ned Praha-våren i 1968? Hvorfor blir da de blodige okkupasjonene av Afghanistan og Irak ansett som motargumenter for støtte til Ukraina?
I stedet for å se på verden som sammensatt utelukkende av geopolitiske leire, må sosialistiske internasjonalister vurdere hver konflikt basert på interessene til arbeidsfolk og deres kamp for frihet og likhet (uthevet av oversetter). Den revolusjonære Leon Trotsky skrev en gang at hvis det fascistiske Italia, for å fremme sine egne interesser, hadde støttet den anti-koloniale oppstanden i Algerie mot det demokratiske Frankrike, burde internasjonalistene ha støttet den italienske væpninga avopprørerne. Dette høres ganske riktig ut, og det hindra ikke Trotsky i være anti-fascist.
Vietnams kamp kom ikke bare Vietnam til gode; USAs nederlag hadde en betydelig (om enn midlertidig) avskrekkende effekt på amerikansk imperialisme. Det samme gjelder for Ukraina. Hva vil Russland gjøre hvis de klarer å beseire Ukraina? Hva ville hindre Putin i å erobre Moldova eller andre tidligere sovjetstater?
Amerikansk hegemoni har hatt forferdelige konsekvenser for menneskeheten, og heldigvis er det nå i tilbakegang. Imidlertid kan en avslutning på amerikansk dominans enten bety overgang til en mer demokratisk og rettferdig internasjonal orden, eller en tilstand der alle kjemper mot alle. Det kan også bety en tilbakevending til politikken med imperialistiske innflytelsessfærer og militær endring av grenser, slik det var i tidligere århundrer.
Verden vil bli enda mer urettferdig og farlig hvis ikke-vestlige imperialistiske makter utnytter amerikansk tilbakegang til å legitimere en aggressiv utenrikspolitikk. Ukraina og Syria er eksempler på hvordan en «multipolar- verden» kan se ut hvis appetitten til ikke-vestlige imperialister ikke blir begrenset.
Jo lenger denne grusomme konflikten i Ukraina varer, desto mer kan misnøyen vokse blant folk i vestlige land som følge av de økonomiske vanskelighetene som krig og sanksjoner fører med seg. Kapitalkreftene som ikke liker tap av profitt og ønsker å vende tilbake til «business as usual», kan forsøke å utnytte denne situasjonen. Det kan også bli brukt av høyrepopulister som ikke har noe imot å dele innflytelsessfærer med Putin. Men at sosialister skal bruke denne misnøyen til å kreve mindre hjelp til Ukraina og mindre press på Russland, ville være en avvisning av solidaritet med de undertrykte.