Denne artikkelen av Hanna Sokolava (publisert 17. august, 2023) fant vi på ENSU sin nettside. Opprinnelig kommer artikkelen herifra.
Mange venstreorienterte i Vesten motsetter seg våpenleveranser til Ukraina og krever forsoning med aggressoren. Samtidig forsvarer den ukrainske venstresida landet sitt ved fronten.
«Døde i utkanten av Balakliya i Kharkiv-regionen», står det i inskripsjonen på graven til løytnant Jurij Samoilenko, gravlagt i Obukhiv i Kyiv-regionen. Bildet viser en ung mann med et selvsikkert utseende, han var 34 år gammel.
– Han var en mann med bakgrunn fra det antifascistiske miljøet. Samtidig var han veldig skolert, sier Jurijs krigsmedic-kollega med kallenavnet «Lesyk», som sitter foran graven. – Han mente at en storkrig var uunngåelig. Først tjenestegjorde han i ATO (antiterror-operasjoner i første fase i forsvaret av Donbas. Oversetters merknad), deretter studerte han ved Forsvarets universitet. Han fikk en militær spesialistutdanning og offisersrang. Han bestemte seg for å knytte livet sitt til hæren.»
Da Russland starta en fullskala krig mot Ukraina, tjenestegjorde Samoilenko i en av de territorielle forsvarsbrigadene i Kyiv-regionen. Flere dusin av hans venner fra det venstreorienterte miljøet, inkludert Lesyk, slutta seg til brigaden for å kjempe under hans kommando. De kalte seg «Motstandskomiteen», en uformell gruppe venstreorienterte krigere grunnlagt like før invasjonen. Samoilenko organiserte militær trening for dem og planla å opprette en egen enhet.
Det var et forsøk på å samle alle slags venstreorienterte aktivister i én militær enhet, sier Lesyk. På grunn av byråkratiske hindringer var det imidlertid ikke mulig å registrere denne enheten, så krigerne gikk til andre brigader, hvor de fortsetter å kjempe i alle deler av frontlinjen. «Lesyk» forble i terrorforsvaret. Som krigsmedic deltok han i kampene i Sievierodonetsk, Lysychansk og Bakhmut.
«Det russiske regimet er nær fascismen»
«I post-sovjetiske land er det sjelden politiske partier eller grupper kan klassifiseres som venstre eller høyre – alt er blandet,» reflekterer Lesyk. – «Og i 30 år var de venstreorienterte partiene, som vanligvis ble kalt ‘kommunistiske’, etterfølgere av Sovjetunionens kommunistiske parti. De brukte dette navnet og dets symboler, men faktisk var de partier med et høyrekonservativt syn. Det er derfor det finnes en stereotypi om at venstresida er russiske imperialister. Men det finnes ikke noe mer grunnleggende naturlig for venstresida enn å ønske å overvinne imperialismen.»
I likhet med Samoilenko og resten av kameratene kaller Lesyk seg en antiautoritær kriger fordi han har venstreorienterte synspunkter. – Jeg tror at samfunnet vårt vil bli mer harmonisk hvis vi får et mer deltakende demokrati, hvor materielle og kulturelle goder fordeles jevnere. Jeg tror også at historiske prosesser i stor grad er avhengig av teknologi, store selskaper eller grupper av mennesker (og ikke enkeltindivider. Oversetters merknad) Disse synspunktene kan nok kalles sosialistiske, forklarer Lesyk.
Han har vært involvert i venstreorienterte antifascistiske grupper, organisasjoner og i fagforeninger. En av aktivitetene gjaldt spesielt arbeidstakerrettigene for løsarbeidere og arbeidere med ustabile ansettelsesforhold.
«Lesyk» er enig i at det er mange stereotypier rundt venstresida. For eksempel at Sovjetunionen er venstresidas ideal og at den moderne venstresida ønsker å gjennopprette dette regimet, sier han. – Det stemmer sjølsagt ikke. I løpet av forrige århundre var det venstresida som hadde den mest dyptgripende og systematiske kritikken av det sovjetiske eksperimentet. Bare kunnskap forhindrer stereotyper.
Etter et års tjeneste vendte han tilbake til det sivile liv, men fortsatte å jobbe som medisinsk instruktør på frivillig basis. Da fullskala-invasjonen begynte, slutta han seg til hæren igjen. – Det russiske regimet er et ytrehøyreregime. Det er veldig nær fascismen. Jeg var helt sikker på at hvis Kyiv ble okkupert, ville vi bare bli skutt, og jeg trodde at jeg hadde en bedre sjanse med våpen i hendene. I tillegg tror jeg at historien i stor grad skapes ikke av helter og ledere, men av vanlige mennesker. Så det blir feil å trekke seg unna, sier Lesyk. Ifølge ham har ukrainske venstrevridde krigere fått hjelp av sine kolleger fra Europa siden de første dagene. Dette er egne organisasjoner fra Polen, Tyskland og Spania. Hjelpen blir samla inn og levert til militæret av representanter for den ukrainske venstreorienterte organisasjonen Solidarity Collectives.
«Hæren har sine gode sider – jeg vet hva jeg skal gjøre i de fleste situasjoner,» reflekterer Lesyk. –Det er vanskelig for meg å tenke på framtida, men på en eller annen måte ønsker jeg å påvirke endringer i samfunnet. Tross alt, etter seieren, vil vi møte ekstremt vanskelige sosiale problemer – behov for å mobilisere for gjenoppbygging og overvinne emigrasjon. For å gjøre dette trenger vi et gjenoppbyggingsprogram som ivaretar interessene til flertallet av ukrainerne, ikke bare visse finans- og industrigrupper. For at Ukraina skal fortsette sin eksistens som et normalt samfunn etter krigen, trenger vi et sosialdemokrati, sier han.
«Jeg satte til en viss grad tonen for diskusjonen på den vestlige venstresida»
Hvorvidt den ukrainske venstresiden vil ha en politisk framtid etter krigen, avhenger av hvordan den ender, sier venstreaktivisten Taras Bilous. Han fungerer for tida som sambandsoffiser i Kharkiv-regionen. – Hvis Ukraina taper eller blir tvunget til å inngå smertefulle kompromisser, vil det bli svære konflikter om hvem som har skylda. I den situasjonen tror jeg vi vil ha dårlige utsikter. Folk i Ukraina er jo vant til å skylde på venstresida for alt, mener Taras.
Han er fra Luhansk. – Jeg kommer fra en ukrainsktalende, nasjonalistisk familie – det var slik jeg ble oppdratt, sier han. Etter å ha flytta til Kyiv for å studere, Maidan-protestene og krigsutbruddet i 2014, begynte synet hans å endre seg fra sentrum-høyre til sosialdemokratisk. «Jeg mener at kapitalismen er et urettferdig system og bør erstattes av et mer egalitært og demokratisk samfunn,» forklarer Taras sine synspunkter. Han ble medlem av redaksjonen for det venstreorienterte magasinet Spilne (på eng. Commons. Oversetters merknad) og organisasjonen Sosial Bevegelse . (dvs. Sotsialnyi Rukh. Oversetters anmerk)
Det venstreorienterte miljøet i Kyiv forberedte seg på en fullskala krig, sier Taras. Han deltok på et av møtene og bestemte seg for å bli med i en frivillig gruppe som skulle hjelpe frivillige og flyktninger. Men da invasjonen begynte, ombestemte han seg. – Det tok meg en dag, sier han. – En av grunnene til at jeg ikke ville tjenestegjøre i starten, var at jeg mistenkte at jeg ikke ville bli en god soldat. Og for å være ærlig, etter halvannet års tjeneste, er jeg tilbøyelig til å si at jeg er det. Men jeg innså at jeg rett og slett ikke hadde noe valg.
Han ble inspirert av likesinnede mennesker – en hel gruppe anarkister gikk i krig. En annen venn kom tilbake fra Polen, hvor han hadde jobba. Taras sluttet seg til territorialforsvaret (dvs. «heimevernet». Oversetters anmerk.) , men seinere ble han overført til en annen brigade. Det tok ham en stund å bli rekruttert, og han brukte denne tida til å diskutere med vestlige venstreorienterte som inntok en pasifistisk eller åpent pro-russisk holdning. Han ga intervjuer, publiserte artikler og provoserte frem diskusjoner på sosiale medier.
«Jeg ble tilbudt å skrive en artikkel for Jacobin, et velkjent amerikansk venstreorientert magasin som inntok et ubrukelig standpunkt til krigen, og som under opptakten til invasjonen publiserte noe fullstendig tøys. Og de tilbød seg å skrive om hvordan den ukrainske venstresiden opplevde invasjonen, minnes Taras med indignasjon. – Jeg sa jeg var klar for å skrive hva jeg mente om deres tidligere utgivelser.
Til slutt nekta magasinet å publisere artikkelen hans, og hevda at det var upassende å kritisere venstresida. Taras publiserte sin tekst med tittelen «A Letter to the Western Left from Kyiv» i den britiske publikasjonen openDemocracy. Der takket han den venstresida som støtter ukrainerne og henvendte seg til «den andre delen av den vestlige venstresida» – «de som forestilte seg en ‘NATO-aggresjon i Ukraina’ og ikke så den russiske aggresjonen», – «som kritiserte Ukraina for ikke å oppfylle Minsk-avtalen, men tiet om bruddene på avtalen fra Russland og de såkalte ‘folkerepublikkene’», – «som overdrev innflytelsen fra ytre høyre i Ukraina, men la ikke merke til ytre høyre i «folkerepublikkene» og unngikk å kritisere Putins konservative, nasjonalistiske og autoritære politikk».
Mange begynte å skrive til meg og takke meg. Mine motstandere erkjente også at jeg til en viss grad hadde satt tonen for diskusjonen på den vestlige venstresida, sier Taras. – Når jeg nå ser tilbake, tenker jeg at hvis vi kunne ha overbevist noen, så var det de første månedene. Så, på høsten i fjor, innså jeg at alle allerede hadde dannet sin posisjon. Det er vanskeligere å påvirke noen med ord, innrømmer Taras. Han tror mange vestlige radikale venstreorienterte fortsatt har pasifistiske eller prorussiske synspunkter.
«Plikt er viktigere enn lyst»
Pasifisme er et privilegium, sier Anna Zyablikova, en selverklært anarkofeminist som for tida tjenestegjør i Zaporizhzhia-sektoren som rifleskytter og medic i et medisinsk evakueringsmannskap. – Du kan være en veldig god person og følge alle regler, men en russisk rakett vil fortsatt treffe deg. Og det er vanskelig for dem å forstå, sier Anna med henvisning til den vestlige venstresida. – De avviser følelsen av maktesløshet i møte med militær aggresjon og gjemmer seg bak pasifisme: «krig er dårlig». Vi i Ukraina liker heller ikke krig! Vi liker ikke at folk dør. Jeg liker ikke at jeg måtte gi opp karrieredrømmene mine. Men jeg kan ikke gi det opp. Jeg har ikke råd til å gjemme meg i pasifismen.»
Anna er fra Kharkiv. «Tilbake på Maidan følte jeg meg mer komfortabel blant studenter med venstreorienterte synspunkter. Den høyreorienterte subkulturen handler tross alt om å dyrke et «idealmenneske». Jeg ikke likte denne retorikken, ville jeg ha noe motsatt, og anarkismen ble mitt ideal. Og fordi jeg er kvinne, ville jeg ha en stemme, så det ble anarkofeminisme, forklarer Anna. Sommeren 2014 ble hun med på en husokkupasjon, et sosialt og kulturelt senter ble satt opp i en forlatt bygning i sentrum av Kharkiv. Bygningen var hovedsakelig bebodd av venstreorienterte aktivister som hadde flytta fra de okkuperte områdene i Donbas og Krim.
Da fullskalakrigen brøt ut, var Anna på universitetet i Belgia, studerte tropisk økologi og biologisk mangfold, og forsket på flaggermus. Men det var vanskelig for Anna å bli i utlandet. Hun var rasende over de pasifistiske uttalelsene fra enkelte europeere, inkludert de venstreorienterte som hun hadde kontakt med. Så på slutten av fjor vår forlot hun studiene og reiste hjem.
– Jeg kom tilbake for å befinne meg i denne krigen. Jeg skled sakte inn, som i vann. Først kom jeg til Lviv. Jeg trodde jeg ville få panikkanfall bare fra sirenene – jeg var så redd. Jeg forventa veldig lite av meg selv, innrømmer Anna. – Men jeg følte bare at jeg hadde det bedre i Ukraina. Hvis jeg skulle bli, måtte jeg slutte meg til den organiserte motstanden.» En stund jobbet hun frivillig i Lviv, deretter i Kharkiv. Til slutt bestemte hun seg for å søke på til en av kampbrigadene. Og det gjorde hun – først til hovedkvarteret, deretter til en medisinsk evakuering.
Før fullskalakrigen var Anna aktivist i LHBT-bevegelsen og deltok i organiseringen av demonstrasjoner for like rettigheter. Hun er nå en del av det militære LHBT-miljøet på rundt 300 personer. Men våren i år ble Anna utvist fra organisasjonskomiteen til Kharkiv Pride fordi hun ikke støttet en offentlig uttalelse fra en av bevegelsens ledere. Sistnevnte uttalte seg mot omdøpingen av en gate i Kharkiv til ære for den falne soldaten og lederen av den nasjonalistiske organisasjonen Frykor, Heorhiy Tarasenko. Denne organisasjonen har hindret likestillingsmarsjer i Kharkiv og har ifølge LHBT-aktivister angrepet dem.
«Jeg har bare en annen holdning til minner nå, fordi jeg er så nær døden,» forklarer Anna. – «Og for å fungere ordentlig i dette, trenger jeg noen eventyr – troen på at når jeg dør, vil det være en blankett på skolen min om meg, som døde heroisk i krigen. Og jeg vil ikke at høyresida skal komme og slå ned den blanketten fordi jeg er LHBT. Jeg vil heller ikke at LHBT-personer skal organisere sånne protester.
Jeg har også en Frykor-aktivist i min avdeling. Da jeg fortalte ham at jeg var imot den uttalelsen, svarte han: Det er ikke viktig nå, det som er viktig nå er dette – og pekte på et kart vi skulle til å bruke for å evakuere sårede. Og sånn må det være.
Anna mener at fullskalakrigen ikke har påvirket hennes politiske syn. Hun har imidlertid merket noen endringer i seg sjøl. «Jeg har begynt å vurdere plikten til å være nyttig i denne krigen som viktigere enn mine egne ønsker,» sier hun, og husker hvordan hun i 2015 pleide å gå til militære vervingskontorer for å «konfrontere» vennene sine som hadde blitt innkalt til tjeneste. – Det ville jeg ikke gjort nå, ler Anna.
– Jeg forstår alle problemene med verneplikten. Jeg forstår at noen gir bestikkelser, og at noen slipper unna fordi de ikke blir innkalt sjøl om de er fysisk skikket til tjeneste. Men jeg kjenner ingen annen mekanisme for å sikre at hæren har nok menneskelige ressurser, sier Anna. – Jeg ser folk rundt meg som ikke er skapt for krig. Og jeg er heller ikke skapt for krig. Og de som kommer til meg i min jobb som medisinsk personell; De ønsket ikke å tråkke på en mine, å komme under ild. Og de ville ikke dø. Men for å forhindre at denne tilværelsen av smerte og død sprer seg, må vi stå imot og kjempe. Og dette krever folk. Dette er ikke raketter eller ammunisjon. Det er noe som ingen vil sende oss.»
