Pavlo Holota er en ledende aktivist i NGPU (Uavhengig Fagforening for Gruvearbeidere i Ukraina), som er tilknytta KVPU (Konføderasjonen av frie fagforeninger i Ukraina, av og til også omtalt under det engelske akronymet CFTU. Dette er den ene av to store faglige hovedorganisasjoner i Ukraina. Oversetters merknad). Gruva hvor Pavlo var fagforeningsleder, ligger i byen Novovolynsk, som har opplevd den første store protesten fra arbeidere i Ukraina siden den russiske invasjonen.
(Christopher Ford intervjuet Pavlo for Ukraine Solidarity Campaign – Tolket av Serhiy Girik. Dato: 4. mars 2023)
–Hvor lenge har du jobba i gruvene?
Jeg jobba mer enn 12 år i Lviv-Volhynia gruvene. I januar 2022 ble jeg skada i beinet mens jeg var under bakken. Da måtte jeg slutte i den jobben.
–Vennligst forklar din egen posisjon i NGPU?
Jeg ble medlem av NGPU i 2013. Det var ikke en feil belutning. Denne fagforeninga, med dens leder Mykhailo Volynets i spissen, forsvarte aktivt gruvearbeidernes legitime rettigheter og interesser. I 2018, da jeg etterhvert forstod fagforeningas rolle og utfordringene den sto overfor, begynte jeg å ta aktiv del i fagbevegelsen. Jeg ble nestleder for NPGU for Volhynia og Lviv-regionen. Det er mer enn tusen gruvearbeidere i denne regionen.
Jeg hadde jevnlig kontakt med fagforeninger fra Luhansk og Donetsk-regionene. Vi stod alltid sammen, i solidaritet med hverandre. Jeg deltok aktivt i å organisere ikke-voldelige protester mot de vilkårlige beslutningene til energiministeriet, f.eks. forsinkede lønnsutbetaling eller utnevnelser av inkompetente personer eller personer uten relevant erfaring til stillinger som gruvedirektører.
–Hva var de viktigste utfordringene fagforeninga sto overfor før den nåværende russiske invasjonen?
Jeg vil si at fagforeninga alltid har stått overfor mange utfordringer. De viktigste var forsinkede lønnsutbetalinger og usikre arbeidsforhold. Før den russiske fullskala invasjonen var hovedfokuset på å diskutere endringer i arbeidslovgivninga og å forhindre elimineringa av fagbevegelsen som sådan. Vi prøvde også å motstå forverring i arbeidstakernes rettigheter, uavhengig av bransje, som ville føre til at de står ubeskytta og dermed kunne bli sparka når som helst.
–Hva har vært innvirkningen av krigen på levevilkårene i gruvene og gruvearbeidersamfunnet i Novovolynsk?
Jeg jobba i gruvene til «Lvivvuhillya» (Lviv-regionen) og DP ‘Mine N. 9’. Novovolynska” (Volhynska regionen). De ligger i nabobyene. Begge mine tidligere arbeidsplasser var kullgruver, så deres problemer lignet på hverandre. Etter den russiske fullskala invasjonen er den største utfordringa alle gruvene står overfor (spesielt i Novovolynsk) å overleve under krigslignende forhold. Mange gruvearbeidere ble innkalt til hæren. En gruve trenger kvalifiserte arbeidere. Derfor var det en reell trussel om at gruvene måtte stoppe drifta. Mange leverandører av nødvendig utstyr for gruvene er fullstendig ødelagt. Produsentene av reservedeler fra Kharkiv og Donetsk-regionene har stoppa produksjonen.
–Hva er de største utfordringene for NGPU Novovolynsk siden invasjonen?
Den største utfordringa er at mange av fagforeningas medlemmer ble innkalt til de ukrainske væpnede styrkene. De er i frontlinjen i forsvaret. Hver dag trenger de vår hjelp, for å kjøpe biler, droner og mye mer. Disse tingene er veldig dyre for fagforeninga, så vi ber om hjelp overalt. Våre medlemmer ved frontlinja har fortalt oss at en bil som blir brukt i en kamphandling vanligvis forblir intakt i fra noen timer opp til noen dager. Så, det er alltid behov for nye biler! Våre militære vil ikke vært så mobile uten dem.
–Hvordan håndterer fagforeninga selskaper som har forsøkt å utnytte arbeidere under invasjonen?
Dessverre er det noen representanter for energiministeriet som handler i sine egne interesser i denne krigstida. For eksempel, i september 2022 forsøkte de å utnevne en inkompetent direktør for en av Novovolynska-gruvene, en som har en kriminell fortid. En av ministeriets tjenestemenn drev lobbyvirksomhet for denne utnevnelsen og brukte et privat sikkerhetsfirma for å hjelpe ham med å gå inn i denne stillinga. Vår fagforening, sammen med andre medlemmer av fagbevegelsen, tillot ikke at dette skjedde.
Samtidig fortsetter mine kolleger i NPGU-avdelingene å forsvare arbeidstakeres rettigheter gjennom forhandlinger med arbeidsgivere, sosial dialog eller rettssaker.
–Hva har vært NGPUs rolle i å organisere motstanden mot invasjonen?
Hovedmålet til NGPU etter den russiske invasjonen er å hjelpe de av medlemmene våre som ble innkalt til hæren, samt medlemmer av deres familier, internt fordrevne personer og de som bor under beskytning nær frontlinja. NPGU har hjulpet militæret og internt fordrevne personer siden 2014. Etter den russiske invasjonen har omfanget av dette arbeidet økt betydelig. Mine kolleger fra NPGU har motstått okkupasjonen av deler av Donetsk og Luhansk-regionene i de siste 9 årene, og organisasjonen deres ble forbudt i de såkalte «republikkene».
Til dags dato forsvarer mange gruvearbeidere Ukraina, og kjemper for fred og demokrati, i de væpnede styrkene i Ukraina. Dessverre har noen av mine medlemmer i NPGU, gruvearbeidere og venner, dødd i kamp mot de invaderende russiske styrkene. De kunne ha levd i fred, oppdratt sine barn og bidratt til økonomien i regionene og Ukraina generelt. Men Russland har starta denne forferdelige krigen. Vi må kjempe for å gjenopprette fred og sikre en fredelig og demokratisk framtid for barna våre.
–Har det vært en mobilisering i Novovolynsk for å organisere og hjelpe hverandre etter invasjonen?
Jeg kan med stolthet si at folket vårt er samla. Vi forstår at Russland ønsker å ødelegge Ukraina som en nasjon og ødelegge vår kultur og historie. Derfor har det ukrainske folket ikke bare klart å forene oss selv. Vi har også forent oss med andre folk rundt oss, i forståelsen av at nåværende Russland er ondskapen selv. Hvis de erobrer Ukraina, vil de ikke stoppe. Hvis vi ikke stopper dem her og nå, vil de aldri stoppe!
–Samhandler forskjellige fagforeninger?
Ja. Før den russiske invasjonen hadde vi noen uenigheter, men etter fullskala-invasjonen 24. februar (2022 , oversetters merknad) jobber vi alle for seier for Ukraina!
–Den totale invasjonen har nå vart i ett år, kan Ukraina opprettholde et år eller mer med motstand under slike vanskelige forhold for å befri hele landet?
Dessverre er krigen ikke over. Hver dag kjemper Ukraina for sin eksistens. Ukrainske borgere kjemper for sine liv. Det er ikke noen hemmelighet at Ukraina trenger mer militær hjelp for å beseire Russland. Vi er takknemlige for alle som bidrar med humanitær hjelp til ukrainske sivile eller hjelper våre militære. Blant dem er mange vanlige arbeidere og folk med ulike yrker. Det er også viktig å hjelpe flyktningene våre. De fleste av dem er kvinner med barn, eldre og mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vi tror på seier, men vi trenger hjelp for å oppnå den.
–Med økende «levekostnadskrise» har noen i Storbritannia argumentert for at det bør være våpenhvile og fred nå – hvordan reagerer du på et slikt synspunkt?
Jeg synes synd på de som tror at Russland vil stoppe. Dagens Russland er et monster som alltid vil ha blod. Hvis de beseirer Ukraina, vil de gå videre. Jeg forstår at noen er «trøtte» av nyhetene om krigen i Ukraina. Men forestill deg at raketter flyr mot deg, at kroppene til dine slektninger og venner ligger i ruinene. At barn må ha opplæring i bomberom i stedet for å gå på skole. At fabrikker blir ødelagt, og med dem landets økonomi som helhet. Vi ønsker ikke at noen skal føle smerten og frykten som ukrainere føler i dag. Men som folk sier, hvis dette onde ikke stoppes, vil det spre seg.
–Hvordan kan fagbevegelsen i Storbritannia hjelpe Ukraina å vinne krigen?
Jeg vet at britiske fagforeninger har gjort sitt beste for å hjelpe Ukraina. Nå trenger NPGU hjelp med å kjøpe biler, droner og andre ting til fronten. Vårt militære trenger dem akkurat nå. Vi er klar over at fagbevegelsen i Storbritannia også står overfor egne utfordringer og må forsvare rettighetene til britiske arbeidere. Så vi setter stor pris på deres hjelp og ressurser!
–Er våpnene som blir gitt tilstrekkelig? Bør vi kjempe for å sende mer våpen til Ukraina?
Jeg er ikke kompetent til å si om det er nok eller ikke. Imidlertid anser jeg det som nødvendig å kjempe for å gi mer våpen til Ukraina, for å stoppe morderne. Jeg takker også den tverrpolitiske alliansen av parlamentsmedlemmer i Storbritannia, inkludert medlemmer av Labour, som fremmet en Early Day Motion (EDM 808) som krever en betydelig økning i tunge våpen til Ukraina. Denne oppfordringa har fått støtte fra ukrainske fagforeninger og fra Labour’s søsterparti i Ukraina, den sosialdemokratiske plattformen.
–Den ukrainske regjeringa har innført nye arbeidslover. Hva er din oppfatning av disse nye lovene?
Den ukrainske parlamentsmedlemmet Mykhailo Volynets, som leder Føderasjonen av frie fagforeninger i Ukraina (KVPU), har gjentatte ganger tatt opp dette spørsmålet i det ukrainske parlamentet. Han har uttalt at lobbyister for arbeidsgivere og storkapitalen i det parlamentariske flertallet allerede har fått vedtatt seks lover som reduserer arbeidstakernes rettigheter i Ukraina. Omtrent 30 lovforslag er registrert og kan snart bli vedtatt av flertallet. Dette vil faktisk føre til etableringa av et arbeidsgiverdiktatur. Så våre fagforeninger står overfor mange utfordringer knyttet til vedtak av slike lover. Selvfølgelig har arbeidet for seier over Russland en topprioritet. Men vi kan heller ikke tie om arbeidernes problemer. I denne sammenhengen vet jeg at lederen for Føderasjonen av frie fagforeninger i Ukraina (KVPU), Mykhailo Volynets, som en del av en gruppe ukrainske parlamentsmedlemmer, nylig møtte Generaldirektøren for Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO, oversetters merknad) Gilbert Houngbo og andre embedsmenn i Genève.
–Hva mener du bør være de ukrainske fagforeningenes (KVPU) prioriteringer for gjenoppbygginga av Ukraina?
Først og fremst, etter den den helt nødvendige seieren for Ukraina, vil hovedoppgaven til fagforeningene være å forbedre arbeidslovgivninga, sikre anstendige lønninger og trygge arbeidsforhold. I tillegg vil det øverste prioriteten være å hjelpe demobiliserte soldater som vil returnere til sine gamle jobber etter tjeneste i militæret.
–Det er en folkelig bevegelse for å motstå invasjonen – hvordan tror du erfaringene fra denne kampen vil forme hva slags ønsker Ukrainas arbeidende folk har etter krigen?
Krigen har forandra livene våre og forandrer prioriteringene våre. Vi har forent oss, mobilisert, alt for en seier. Alt for vår framtid.
–Hva bør være prioritert i solidaritetsarbeidet for fagforeningene i Storbritannia?
Presidenten i Ukraina, Volodymyr Zelensky, argumenterte for at den russiske ledelsen forventer at ukrainere, europeere og resten av verden vil bli lei av krigen. Han understreket at vi bør gjøre alt for å oppnå en situasjon der det ikke er vi, og ikke våre venner og partnere, som blir trøtte, men vår fiende.
Derfor tror jeg at hovedoppgaven for våre fagforeninger i Ukraina og Storbritannia må være å minne om at krigen ikke er over.
Ære være Ukraina! Ære være heltene!