Artikkelen kommer fra Esquerda, 20. august 2023
Forfatter: Radar Internacional
Begynnelsen av invasjonen av Ukraina var ikke bare et spørsmål om utenrikspolitikk, men også en måte å disiplinere det russiske samfunnet på. Og når du ser tilbake på de første månedene av denne invasjonen, innser du hvordan de interne spillereglene har endret seg fullstendig i Russland. .
Ilya Budraitskis er en politisk aktivist og teoretiker. Han bodde i Moskva i mange år, hvor han befestet sin aktivisme, og er forfatter av flere tekster om russisk politikk, kultur og intellektuell historie. Han har publisert artikler i akademiske tidsskrifter som Radical Philosophy, New Left Review, Slavic Review og South Atlantic Quarterly, samt på viktige kritiske medieportaler som Jacobin, London Review of Books, E-Flux, Le Monde Diplomatique, Inprecor og Open Democracy. Hans essaysamling «Dissidents among Dissidents: Ideology, Politics and the Left in Post-Soviet Russia» ble utgitt av Verso i 2022. Han er også medlem av redaksjonsrådet for det russiske sosialistiske antikrignettstedet Posle.media.
Vogga til den største sosialistiske revolusjonen i historien, Russland, gjennomgikk intense sosiale, økonomiske og politiske omforminger gjennom det 20. århundre. Fra framveksten av Stalin til det nåværende Putin-regimet er det lite igjen av sovjetenes organisatoriske erfaring og den sosialistiske arven som karakteriserte de første åra av 1917-revolusjonen. Ilya Budraitskis er fast bestemt på at Putins nåværende regime bærer alle kjennetegnene til det som kan karakteriseres som fascisme fra det 21. århundre. Under sitt besøk i Brasil snakket Budraitskis med Radar Internacional om prosessen med avpolitisering av det russiske samfunnet etter Sovjetunionen, virkningene av nyliberalismen, egenskapene til Putin-regimet og dets strategier for tilnærming til det globale sør. Til slutt kommenterte han mulighetene for å organisere den russiske venstresida i dag. (Det er foretatt redaksjonelle endringer i den første delen av denne artikkelen. Oversetters merknad)
Vi vil starte med å spørre deg hvordan du karakteriserer Putins regime: Er det et nasjonalistisk regime? Fascistisk? Kan du si litt mer om det?
Ja, jeg vil si at dette regimet har eksistert i mer enn 20 år, og gjennom hele denne perioden har det gjennomgått en alvorlig transformasjon. Det starta som et nyliberalt bonapartistisk regime og ble til et slags åpent fascistisk diktatur. Og jeg tror at denne transformasjonen til et fascistisk regime tok til etter at invasjonen av Ukraina begynte. Jeg skal presentere en mer omfattende analyse av hvordan denne transformasjonen fant sted i løpet av disse åra.
Det skjedde på grunn av to parallelle trender i det russiske samfunnet, spesielt i løpet av det siste tiåret. For hvis vi ser på transformasjonen av Putins regime, kan vi si at den første perioden av dets eksistens, det vil si 2000-tallet, var preget av økonomisk vekst, implementering av nyliberale reformer og en dyp prosess med avpolitisering av det russiske samfunnet, noe som resulterte i at de fleste former for politisk selvorganisering ble passiviserte og fremmedgjort.
Men i 2011 og 2012 skjedde det noe viktig. Etter den økonomiske krisen i 2009 hadde den russiske økonomien ennå ikke blitt gjenopprettet, den økonomiske veksten var ennå ikke gjenoppstartet og den russiske økonomien stagnerte. I samme periode banet avpolitiseringen vei for en ny protestbevegelse som begynte på slutten av 2011 hovedsakelig i Moskva, men som også fikk konsekvenser i mange store russiske byer. Det var en bevegelse mot regimet, hvis krav for det meste var politiske snarere enn sosiale, men som jeg tror også reflekterte økende misnøye med den økonomiske og sosiale situasjonen.
Denne bevegelsen oppsto akkurat da Putin bestemte seg for å gå tilbake til presidentskapet og stille i presidentvalget i 2012, der han stilte for sin tredje periode. I motsetning til hans kampanjer på 2000-tallet, var denne ikke preget av en avpolitisert prosess, men av en konservativ og antirevolusjonær offensiv. Så fra dette øyeblikket er det mulig å si at en konservativ vending begynte i Putins regime. Synet han presenterte var at demonstrasjonene ikke var en intern opposisjonsbevegelse, men en gruppe eksterne agenter, nasjonale forrædere, folk som ønsker å ødelegge den tradisjonelle familien, tradisjonelle russiske verdier og så videre. Så fra det øyeblikket ble ekstremt konservativ retorikk etablert i ideologien til dette regimet.
I 2014 begynte Russland sitt militære engasjement i Ukraina med annekteringen av Krim. For Putin var dette ikke bare et spørsmål om utenrikspolitikk, om å gjenvinne Russlands imperialistiske innflytelse i det post-sovjetiske rommet, men også et spørsmål om innenrikspolitikk. Det handlet om å skape en patriotisk enhet i det russiske samfunnet rundt presidenten. Bare se hvor raskt Putin gjenvant sin popularitet i det russiske samfunnet etter annekteringen av Krim.
Men Krim-effekten, effekten av samlingen rundt flagget, varte ikke lenge. Tre år etter det som ble kjent som «gjenforeningen av Krim», begynte Putins popularitet å avta, og en ny bølge av demonstrasjoner begynte i Russland. Fra 2017 og framover oppsto en ny bevegelse mot korrupsjon, mot regimets autoritære styre og i siste instans mot den dype sosiale ulikheten som eksisterer i det russiske samfunnet. Disse demonstrasjonene ble nært knyttet til figuren Aleksej Navalnyj, men i virkeligheten var det ikke bare en bevegelse av hans personlige støttespillere. Fra regimets side ble alt dette formulert som kampen mot en «fargerevolusjon».
Så hva var det største problemet i Ukraina? Ifølge Putin var det Maidan, det var folkets ulovlige styrting av regjeringen, og dette var helt uakseptabelt. Så det var nødvendig å forhindre at dette skjedde i Ukraina og i Russland. Putin inntok en holdning mot denne mulige revolusjonen fordi for ham kom alle revolusjonene som fant sted i Russland, inkludert den i 1917, som et produkt av aktiviteten til eksterne fiender. Ifølge ham er alle revolusjoner en konspirasjon, de er prosesser som kommer utenfra for å destabilisere den russiske staten. Og faktisk er denne antirevolusjonære tenkningen veldig til stede i den offisielle versjonen av russisk historie, i skolebøker, i store historiografiske utstillinger. Ikke bare 1917-revolusjonen presenteres som et slags anti-russisk opprør organisert av Vesten, men selv de folkelige opprørene i det 18. århundre, som Pugatsjovs (link er lagt til av oversettter.), ble presentert som en konspirasjon utenfra.
I denne forstand er det mulig å se hvordan begynnelsen av invasjonen ikke bare var et spørsmål om utenrikspolitikk, men også en måte å disiplinere det russiske samfunnet på. Og når du ser på de første månedene av denne invasjonen, innser du hvordan de interne spillereglene har endret seg fullstendig i Russland. Siden begynnelsen av invasjonen har det ikke, på noen måte, vært mulig å kritisere krigen. Det er ikke engang lov å snakke om denne hendelsen som en krig. Å bruke ordet «krig» er en kriminell handling i henhold til russisk lov, fordi det offisielt ikke er en krig, men en militærspesialoperasjon». Dette er begrepet som skal brukes til å beskrive denne hendelsen.
Alle uavhengige medier som hadde vært i landet frem til dette tidspunktet ble utvist en uke etter invasjonen, og i dag kan du se denne undertrykkende trenden i gjenopprettingen av Russlands totale enhet, som Putin kaller det. For ham er vi som et russisk samfunn konsolidert rundt ideen om å kjempe mot Vesten, mot enhver form for intern eller ekstern fiende, og ingen form for kritikk er lenger tillatt i landet. For eksempel har du kanskje sett at Boris Kagarlitskij i forrige uke ble arrestert i Moskva. (Kagarlitskij ble arrestert 26.juli. Oversetters merknad) Dette skjedde som del av en voksende kampanje for undertrykking av demonstrasjoner, som allerede har etterlatt mange politiske fanger. Og da Putin på en pressekonferanse ble spurt om Kagarlitskij, sa han selvfølgelig at det var første gang han hadde hørt det navnet, som han alltid gjør, men han sa også: «Vi er nå i en militær konflikt med vår nabo. Derfor må alt som strider mot vår nasjonale enhet elimineres. Dette er årsaken til alle disse tilfellene.»
Jeg tror at hvis vi snakker om den fascistiske bevegelsen i dag, om hvordan fascismen ser ut i det 21. århundre, bør vi se på hva som allerede skjer i Russland. Fordi vi er i en kontekst der en massebevegelse nedenfra ikke lenger er nødvendig, kan det være en fascistisk dreining ovenfra. Hvis du tenker etter, så var klassisk fascisme, som dukket opp i det 20. århundre, alltid kombinasjonen av massebevegelser med den herskende klassen, som brukte massebevegelsen til å forvandle det politiske regimet. I dag, for samfunn som allerede har blitt sterkt ødelagt av nyliberalismen, med ødeleggelsen av enhver tradisjon for organisering, solidaritet osv., er en fascistisk massebevegelse ikke lenger nødvendig i disse samfunnene. Derfor synes jeg det er viktig å snakke om den fascistiske transformasjonen av den russiske staten, og jeg tror at i denne forstand er det russiske tilfellet ikke unikt. Det er ikke et unntak fra den globale trenden, men en gjenspeiling av den. Hvis vi ønsker å forstå hvordan disse høyreekstreme bevegelsene kan forandre samfunnet, bør vi ta Russland som et eksempel.
Når det gjelder Putins utenrikspolitikk, har han nærmet seg det afrikanske kontinentet og det globale sør generelt? Kan du si litt mer om det? Hvordan skal vi i det globale sør se på denne tilnærmingen fra Putin og krigen?
Det er et veldig interessant spørsmål, fordi Putin definitivt prøver å utnytte denne anti-vestlige, anti-amerikanske, antikoloniale følelsen og foreslår, i stedet for den nåværende verdensordenen, en annen type modell, som kalles den multipolare verden. Og hva er en multipolar verden? Det er eksistensen av bestemte sivilisasjoner, eller spesielle sivilisasjonsstater. «Statssivilisasjoner» er et viktig begrep som allerede er brukt i den nye versjonen av den russiske utenrikspolitiske doktrinen som ble vedtatt tidligere i år. Statssivilisasjon betyr ikke det samme som nasjonalstat, men snarere at virkelige suverene stater eksisterer som en slags sivilisasjon – som USA, Kina og Russland. La oss for eksempel si at Brasil er et nøkkelland for den søramerikanske sivilisasjonen. I utgangspunktet betyr dette at det må kontrollere hele kontinentet for å gjenopprette Brasils sanne suverenitet og for å kontrollere dominansen av sine nasjonale interesser som en sivilisasjonsstat. Det samme gjelder selvfølgelig for Russland, fordi den russiske sivilisasjonsstaten er noe mye større enn de nåværende grensene til den russiske staten. Så for eksempel tilhørte Ukraina organisk og historisk den russiske sivilisasjonsstaten. Det samme gjelder trolig Kina, for å gjenvinne sin egen sivilisasjonsstat.
I utgangspunktet, hvis du vil finne røttene til dette konseptet, kan du lese Samuel Huntingtons bok, «The Clash of Civilizations», der han foreslår nesten det samme. Huntingtons idé var at Vesten, USA, ikke skulle hevde å foreslå noen verdensorden, men bare være ansvarlig for sin egen sivilisasjon. Så vestlige sivilisasjoner som USA og Vest-Europa ville være en del av den samme sivilisasjonen, og USA ville være den ledende staten i den. Dette betyr at Vesten ikke bør være for ambisiøs om sin innflytelse og bør fokusere på sine egne verdier, sin egen religion, sine egne tradisjoner og så videre, noe som gir mulighet for andre sivilisasjoner å ha sine egne tradisjoner. For eksempel har du dine brasilianske tradisjoner, du har den tradisjonelle brasilianske typen politisk regime, som sannsynligvis er militærdiktaturet, fordi det er det beste regimet for å tjene interessene til din sivilisasjonsstat, og du har de tradisjonelle verdiene som er spesielle for sivilisasjonen din og som bør bevares. Dette er i utgangspunktet konseptet for en multipolar verden. Det er en verden uten noen følelse av universalisme, uten noen følelse av nasjonal selvbestemmelse, fordi det ikke handler om nasjoner, det handler om sivilisasjoner, og det er definitivt ikke en mer rettferdig eller mer likestilt verden enn den vi lever i, kanskje enda verre.
Hvis vi for eksempel ser på Afrika og alle spekulasjonene om hva Russland har sagt om Afrika og hva de faktisk har gjort der, er det Wagner-gruppa som er nøkkelen til å forstå russisk utenrikspolitikk på det afrikanske kontinentet. Du vil se absolutt samme type koloniale metode, fordi Russland for tida er nesten den viktigste våpenleverandøren på det afrikanske kontinentet og er et land som prøver å utnytte og utvinne naturressurser på samme måte som de koloniale og imperialistiske vestlige maktene. Hvis du ser på hva Wagner-gruppa gjør i Den sentralafrikanske republikk, hvor de i utgangspunktet kontrollerer de viktigste gullgruvene og utvinner dem i bytte mot militær støtte til den nåværende regjeringa, er dette den typiske nykoloniale måten å drive politikk på – å gi militær støtte til en herskende elite i bytte mot monopol på utvinning av naturressurser fra landet. Jeg ser ingen forskjell mellom denne politikken og politikken til Frankrike eller Storbritannia. Den eneste forskjellen er at Wagner-gruppa representerer en annen «sivilisasjonsstat». I Den sentralafrikanske republikk har de for eksempel aktivt fremmet den ortodokse religionen. De har organisert ortodokse misjoner, utdannet lokale prester osv.
Mot slutten av intervjuet vil jeg gjerne spørre deg om mulighetene for å organisere venstresida i Russland. Hvordan reagerer venstresida på Putins regjering? Hva er mulighetene for handling i kommunistpartiet? Hvordan er organiseringen av motstand i Russland?
Spørsmålet om venstresida i Russland er ganske komplisert, fordi jeg mener at grupper og partier som støtter invasjonen av Ukraina ikke kan betraktes som venstreorienterte eller sosialistiske. Vi ser at ledelsen i kommunistpartiet og et stort antall stalinistiske grupper nær kommunistpartiet støtter invasjonen av Ukraina fullt ut, noe som betyr at de forblir integrert i Putins politiske system. Dette systemet har blitt bygget og utviklet i løpet av Putin-regimets 20 år, og innenfor dette systemet har ledelsen i kommunistpartiet ingen kapasitet til politisk handlekraft. Det er fullstendig styrt av Kreml.
Det russiske kommunistpartiet og stalinismen generelt i Russland er i stor grad knytta til den imperialistiske arven fra den seine stalinistiske perioden. I løpet av de siste åra av andre verdenskrig og umiddelbart etterpå utnyttet Stalin i stor grad arven fra russisk nasjonalisme. Jeg mener at den stalinistiske tradisjonen i Russland har dette elementet av russisk sjåvinisme, og kontinuiteten i dette var veldig tilstede i posisjonene til Det russiske kommunistpartiet og andre stalinistiske grupper etter at invasjonen begynte.
Men selvfølgelig er det en annen venstreside i Russland, den venstresida som var i opposisjon til de imperialistiske ambisjonene til sin egen regjering, bestående av sosialistiske, trotskistiske og anarkistiske grupper. Og som jeg allerede har forklart, er det for øyeblikket ikke mulig å åpent uttrykke kritikk av krigen, som er den viktigste politiske saken i landet. Derfor er det ikke mulig for den russiske antikrigsvenstresida å operere lovlig i landet for øyeblikket. Mange sentrale aktivister som allerede var kjent for sine antikrigs- og anti-Putin-holdninger, har forlatt landet. I min organisasjon, den russiske sosialistbevegelsen, har mesteparten av ledelsen allerede forlatt landet. Kagarlitskij ble arrestert nettopp fordi han fortsatte å kritisere krigen mens han fortsatt var i landet. Derfor ble han arrestert.
Det er fortsatt noen medlemmer av antikrigsgruppene som prøver å gjøre noe i Russland, men på en halvhemmelig måte, for eksempel lukkede politiske diskusjoner, propagandaarrangementer med personlige invitasjoner, spredning av informasjon via Telegram eller Youtube. Men de som er i Russland må følge gjeldende russisk lovgivning, noe som betyr at de ikke kan gi noen kommentarer om krigen. Ikke bare om navnet på krigen, som ikke er en krig, men en militær spesialoperasjon, men også om handlingene til den russiske hæren generelt. Det er nå en lov i Russland som kriminaliserer alle falske nyheter om den russiske hæren, og definisjonen av falske nyheter er veldig enkel: enhver annen bruk enn de offisielle uttalelsene fra det russiske forsvarsdepartementet. Så, for eksempel, hvis du sier at den russiske hæren har begått krigsforbrytelser, kan du bli arrestert umiddelbart og få en dom på omtrent fem år.
Er det mulig å bli arrestert selv for å legge ut på sosiale nettverk som Facebook eller Instagram?
Ja, det er det. Og det er ikke bare en mulighet, det er flere slike tilfeller. Hundrevis av mennesker har blitt arrestert eller bøtelagt for å ha lagt ut saker på sosiale medier. Men når det gjelder Instagram og Facebook, har disse sosiale nettverkene allerede blitt forbudt på russisk territorium, så du har ikke lov til å bruke dem. Youtube og Telegram er fortsatt tillatt, men vi vet ikke hvor lenge. Det går rykter om at russiske myndigheter trolig vil blokkere Youtube ut året. Et alternativ er allerede foreslått, en slags russisk plattform fullstendig kontrollert av regjeringa for å erstatte Youtube, som er veldig populær i Russland.