Forfatter Oleksandr Kiselov. Jobber som forskingsassistent ved Institutt for Statsvitenskap ved Univestitetet i Uppsala. Medlem av Vänstrepartiet i Sverige og kontaktperson i Norden for Sotsialnyi Rukh . Vi fant artikkelen på Commons. (Oversetters merknad)
Situasjonen på den militære fronten er dyster. Til tross for visse taktiske prestasjoner ble ikke de store forhåpningene til motoffensiven oppfylt. I stedet har Valerii Zaluzhnyi, ukrainsk øverstkommanderende, åpent erkjent at det er en fastlåst situasjon. De nasjonale meningsmålingene indikerer voksende utmattelse. Det globale samfunnet mister interessen, hjelpepakker stopper opp, lastebiltransport er blokkert. Vinteren er her, og det samme er russiske missilangrep mot energi-infrastrukturen.
Det er ikke bedre politisk heller. Ukrainas venstreside, som ser mer ut som en konstellasjon av frivillige organisasjoner, aktivistgrupper og lokale fagforeningsledere enn en sammenhengende bevegelse, er effektivt satt på sidelinja og marginalisert. Hovedstrømmen i media ligner en merkelig blanding av språksjåvinisme og hemningsløs nyliberalisme. «Samling rundt flagget’-effekten avtar, men holder fortsatt stand: presidenten, hæren og frivillige nyter et meget høyt nivået av tillit . Det overveiende flertallet av den ukrainske befolkninga ønsker ikke nyvalg med henvisning til kostnader, begrensninger av krigsloven, mangelen på sikkerhet og det faktum at en betydelig andel av ukrainere er avskåret fra å stemme.
Hvem eller hva skal man kjempe for?
Det vil selvsagt være naivt å kreve uforbeholden solidaritet fra den internasjonale venstresida. Det er så mye urettferdighet i verden, og å stå sammen med Ukraina ser ikke alltid like tiltalende ut. Tross alt trenger man ikke grave dypt for å finne offentlige tjenestemenn som instrumentaliserer frykt og hat eller bedriftslobbyister som drømmer om om å fjerne alt som er igjen av sosiale goder. På samme måte er det lett å peke på de ambisiøse nyføydale som er ivrige etter å holde grensene stengt slik at deres livegne ikke slipper unna, eller middelklassens fremmedfiendtlige som krever at innbyggerne i de okkuperte områdene fratas rettigheter. På en eller annen virkelig orwellsk måte støtta president Zelenskyi sjøl utvetydig okkupasjonsmakta i Israel , som om han glemte hvordan hans eget land lider under pseudohistoriske krav fra naboen.
Det er unødvendig å si at det ikke forventes noen solidaritet med et slikt utgangspunkt. Men husk at det er et sterkt sammensatt bilde man ser idag. Venstresida må handle utfra et motiv om å støtte det arbeidende folket! Bøndene fra Kherson som dyrker mat i de minebelagte jordene. Togførerne fra Kiev som leverer livsviktige forsyninger med nedslitte tog. De underbetalte sykepleierne fra Lviv som tar seg av de syke og sårede. De russisktalende gruvearbeiderne fra Kryvyi Rih som kjemper for å beskytte hjembyen. Bygningsarbeiderne fra Mykolaiv som rydder opp i ruinene med, til tider, farlig byggemateriell for så å bygge nytt, men som sliter med å brødfø familiene sine. Støtt dem, det usynlige flertallet, som har en stemme sjelden blir hørt, men som ikke har noe annet sted å gå. Etablissementet bør derimot fotfølges så tett som mulig.
Hvordan støtte?
Tallrike initiativ har allerede slått rot, og hver av dem er et eksempel på hva som er mulig å få til. Internasjonal støttearbeid fra European Network in Solidarity with Ukraine , tydelig støtte fra Nordisk Grønn Venstre (dvs. Enhedslisten/Danmark, Vänsterpartiet/Sverige, Venstrealliansen/Finland, Sosialistisk Venstreparti(Norge) og Rødt (Norge)) en samla stemme fra de danske fagforeningene , fordragsturneer med ukrainske arbeiderledere, hjelp til organisasjonsutvikling for Sotsialnyi Rukh, syndikalistisk fagorganisering av ukrainske arbeidere i Stockholm . Omfanget av mulige handlinger er stort, men noen spørsmål dukker definitivt opp i diskusjonene rundt disse spørsmålene.
Si fra om hvordan du ønsker at skattepengene dine brukes! Ukrainas avhengighet av ekstern støtte er neppe noen hemmelighet. Ingen vil at skatten deres skal havne på bankkonto i Sveits i stedet for å tjene de som trenger det. Da er det bare logisk å presse på for å inkludere sosiale klausuler i bistandsvilkår og offentlige anskaffelser eller peke på urettferdig praksis der de eksisterer. Bistand til gjenoppbygging bør gå hånd i hånd med krav om nye «grønne jobber», en anstendig minstelønn , fagforeningsrettigheter, ansvarliggjøring av arbeidsgiverne, faste ansettelser og et sunt og trygt arbeidsmiljø!
Krev for gjeldslette! Ukrainas utenlandsgjeld overstiger 93 milliarder dollar Gjennom åra var låneopptak en enkel utvei for regjeringer for å unngå å utfordre status quo og slippe å blande seg inn i oligarkenes aktiviteter. De siste lånene har allerede fått etablert strengere krav for å motvirke en økonomisk gisselsituasjon for staten, og ting endrer seg. Men mengden gammel gjeld som henger med videre, brukes allerede som påskudd for å rettferdiggjøre innstramninger. Dessuten reproduserer det avhengighet ,der gjenoppbygging finansieres av nye lån. Det som tjenes inn brukes i stedet på nedbetaling. Man kan stille spørsmål ved hvor rettferdig det er for folket i det ødelagte landet å betale for den herskende klassens feilaktige politiske beslutninger i det hele tatt. Enda viktigere er det å huske hovedlærdommen fra suksessen til Marshall-planen: krigsherjede land trenger tilskudd, ikke lån.
Ikke overse problemene med demokrati og menneskerettigheter! Da invasjonen starta stilte innbyggere med ytterst forskjellig sosial bakgrunn seg opp foran rekrutteringssentrene. Nesten to år senere er dette ikke lenger tilfelle .
. Det primære verktøyet for militær rekruttering er mobilisering med alle dens problemer .
. Men for at folk skal risikere livet, må de være sikre på at det er rettferdig og at de eller deres familier blir tatt hånd om hvis noe uheldig skjer. Og de må tilbys muligheten til å være med å definere landets framtid. Men hvorfor skulle myndighetene bry seg om dette hvis det er en enkel vei ut? Under påskudd av plikten til å forsvare landet vil massemoblisering på gater eller offentlig transport fortsette å spre seg med mindre det kommer reaksjoner.
Det samme gjelder å løse en demografisk utfordring etter krigen eller å reintegrere Donbass og Krim. Ikke stengte grenser, ikke sterk propaganda, men anstendige lønninger, rimelige boliger og sosial trygghet kan overbevise folk om å bli eller returnere. Ikke arrogant moralisering, troverdighetstester eller omskoleringsleirer, men gjensidig respekt, anerkjennelse av menneskeverd og delt ansvar for gjenoppbygging kan muliggjøre forsoning.
Støtt fagforeningene! De er de eneste etablerte masseorganisasjonene som eksisterer spesielt for lønnstakere. Sjøl om de ikke er de mest militante, men altfor byråkratiske og hjelpeløse eller bare halvveis oppe på beina, så finnes det ingenting annet. Institusjonell anerkjennelse av fagforeningenes spesielle rolle i utviklinga etter krigen kan revitalisere dem og stimulere til å få fart i fagforeningsarbeidet. Det vil også kunne etablere en troverdig partner i arbeidet for å bekjempe korrupsjon og sosial dumping. Det er klart at noen fagforeninger umiddelbart vil bli overtatt av opportunister. Men dette er også en grunn til å argumentere for internt demokrati og selvstyre i din lokale fagforening og forsvare muligheten for uavhengig fagforeningsaktivitet.
Enige om å være uenige! Noen ting ukrainere tror på kan virke feil eller irrasjonelle for deg. Du kan ha rett, men de samme begrepene kan ha forskjellige betydninger. I moderne historie hadde Ukraina bare hatt perioder med fred.Det har åpent blitt stilt tvil om landets rett til å eksistere . Ukrainere har lenge vært skuffet over sine herskere og har mangla muligheten til å ha innflytelse , utover å gjøre opprør en gang iblant. Da er det ikke rart at det ofte eksisterer større tillit til internsjonal involvering i inneriks saker . Velg dine kamper og fokuser på det vi har til felles!
Knytt forbindelser: person til person, by til by, forening til forening! Folkelige bevegelser over hele verden har samla en enorm politisk erfaring du kan dele. Tradisjonelle «venstrefortellinger» blir diskreditert i det ukrainske samfunnet på grunn av deres fortid med misbruk av begreper som sosialisme. Så menneskene du har kontakt med er kanskje ikke politisk skolert, men det er her praksis er viktigere – å strekke ut hånda for å kjempe sammen med en småbyordfører som bryr seg om innbyggerne sine, en lokal fagforeningsleder som er frustrert over likegyldighet og maktesløshet , eller en nylig innvandrer som har blitt snytt for lønn. Å engasjere de som allerede er her vil være spesielt aktuelt i årevis og kan utgjøre en forskjell. Enten de blir eller vil reise tilbake, vil de ha med seg denne nye opplevelsen.
Det er kanskje ikke noe revolusjonerende i slike enkle punkter som jeg har nevnt her. Poenget er imidlertid at mange små skritt kan føre til gradvis endring ved å skape nødvendige forutsetninger og skaffe forståelse for en progressive agenda. Men for å legge til rette for dette trenger venstresida troverdighet og pålitelighet, noe som ville være praktisk talt umulig for de som undergraver våpenforsyningen.
Uten tvil bør venstresida gjøre mer enn å bare sende våpen, men det er et minimum å ikke motsette seg. Retten til å forsvare seg er meningsløs uten midler til å kjempe. Å nekte våpenforsyning truer Ukrainas overlevelse som land. Husk at tilgjengeligheten av våpen ikke er det samme som bruken av dem. Selv om krigen ender ved forhandlingsbordet, vil det å ha våpen ikke overlate Ukraina til Russlands nåde, og Ukraina vil heller ikke være hjelpeløst hvis Putin bestemmer seg for å bryte våpenhvilen.
Kjempe til seier?
Fastlåst situasjon
For situasjonen slik den er, er det ingen forutsetninger for en rask løsning. Den russiske hæren kontrollerer ikke fullt ut noen av regionene den har okkupert, bortsett fra Krim. Likevel er alle disse regionene nå nevnt i den russiske grunnloven som «en umistelig del av Russland». Ukraina er like bundet av sin grunnlov. Å gå tilbake og bøye seg risikerer å provosere fram alvorlige interne problemer bare høyresida vil tjene på. Så, hvis ingen kraft kan seire, er det en risiko for å gli inn i en langvarig, lavintensitetskonflikt. Det betyr i bunn og grunn enda mer ødeleggelse og mindre håp før den eventuelle forbedringa. Det beste utgangspunktet å ha i denne saka vil handle om å sikre sivile liv, integrere flyktninger og redusere konsekvensene for verden ved for eksempel å etablere FN-demilitariserte soner ved atomkraftverkene .
Russlands nederlag
Den beste garantien for framtidig fred er et demokratisk Russland. Mens russisk imperialisme utvilsomt er svakere enn sine rivaler, gjør det å utfordre USAs hegemoni verken Russland mer progressivt i seg sjøl eller til et mindre onde for dets naboer. Allerede før Russlands gikk inn med direkte ekspansjonisme var livet i Ukraina prega av Russlands konstante innblanding i det politiske og økonomiske livet, deres kamp for kulturell dominans og deres bruk av militær makt, blant annet gjennom å ha militærbaser på Krim.
Håpet har alltid vært at å tvinge Russland til å trekke seg ville utløse en endring internt. Dette er grunnen til at Ukraina fortsetter å kjempe. Men det har kostnader. Først og fremst det uerklærte, men forferdelige antallet døde og skadde. Spørsmålet er hvor mye lenger det ukrainske samfunnet har råd til slike ofre og hva konsekvensene vil bli. I denne kampen er støtte et spørsmål om å øke kostnadene for Russland, så det gir seg tidligere, og senke kostnadene for Ukraina, så det overlever. Det er grunnen til at både den ukrainske og den russiske venstresida har bedt om strengere sanksjoner, et punktum for olje- og gassimport og levering av moderne våpen til rett tid.
Våpenhvile
Partene kan bestemme seg for å undersøke en mulig våpenhvile. Men vi må huske på at Ukraina er en mindre og svakere stat, ødelagt av krigen og opplever alvorlige demografiske problemer. Den største frykten for en våpenhvile er å ende opp glemt og alene. Da ville ingenting stoppe Russland fra å starte et nytt angrep når de er bedre forberedt. For å ha den minste utsikt til å motstå, ville Ukraina måtte forvandle seg til en militærleir og likevel leve i en tilstand av permanent usikkerhet. Nettopp dette er den viktigste faktoren for den overveldende støtten til NATO-medlemskap, som en avskrekking, som en garanti for fred. Det eneste mulige alternativet ville være en bindende avtale med tilsvarende effekt. Mer enn noen gang vil din stødige stemme og støtte være nødvendig for å navigere i dette.
Håper på det beste, forbereder seg på det verste
Til syvende og sist trenger ikke solidaritet med Ukraina være et tegn på dyd og høy moral. Det er en rasjonell reaksjon. Hvis legitimiteten til «innflytelsessfærene» anerkjennes, hvilket valg ville mindre stater ha annet enn å slutte seg til en av blokkene? Hvis atommakter kan diktere sin vilje, hvem ville da noen gang valgt nedrustning? Hvis avhengigheten av fossilt brensel tillater kjepphøye autokrater å utpresse verden, hva er det igjen av demokratiet? Hvis Ukraina faller, hva vil hindre kriminelle arbeidsgivere og mafianettverk i ditt land fra å utnytte millioner av traumatiserte og fordrevne mennesker?
Til syvende og sist, hvis det verste skjer, vil det være nok en spiker i kista for global fred, og bidra til den økende ustabiliteten. I den nye verden av konkurrerende mindre imperialismer, som markerer det amerikanske imperiets forfall, må vi forberede oss på de mørkere tider og tilrettelegge forholdene for en eventuell ny oppvåkning. Det minste vi kan gjøre da er å opprettholde forbindelser og ikke se hverandre som fiender, sjøl om vi skulle havne i konkurrerende leire. La oss følge Joe Hills råd og ikke kaste bort tid på å sørge. La oss organisere!