av Ilya Budraitskis Publisert i Tempest 14, januar 2024
Ilya Budraitskis, russisk sosialist, gir en oppdatering og perspektiv på den nåværende politiske situasjonen i Russland og den pågående imperialistiske krigen i Ukraina.
Den russiske imperialismens krig i Ukraina viser ingen tegn til å stoppe. I sommer og høst var vi vitne til duellerende offensiver, først en fra Ukraina med sikte på å frigjøre sine okkuperte områder, og en motoffensiv fra Russland. som fortsatt pågår, for å ta mer territorium.
Moskva har nylig gjennomført et massivt rakettangrep mot Ukraina, retta mot sivile og infrastruktur nyttårsaften. Mens den russiske grensebyen Belgorod ble et mål for gjengjeldelsesmissilangrep. Russland har en halv million soldater i frontlinja for å forsvare okkupasjonen og vil trenge flere til hele offensiven som kan starte til våren.
Vladimir Putin og den russiske styringsklassen er fast bestemt på å føre denne krigen til siste slutt. Putin gjorde dette klart i sitt årlige offentlige spørsmål og svar-arrangement «Direkte linje med Vladimir Putin» den 14. desember, der han besvarte nøye arrangerte spørsmål fra publikum i flere timer..
Han sa at målet med den såkalte spesielle militæroperasjonen fortsatt er den såkalte avnazifiseringa og avmilitariseringa av Ukraina. Det betyr at han har til hensikt å fortsette krigen til han oppnår regimeskifte i Ukraina og omforming av Ukraina til en russisk halvkoloni.
For å oppnå dette prøver hans regime å stabilisere det russiske samfunnet, oppildne til politisk konflikt i USA og NATO-land, legitimere sitt styre gjennom presidentvalget i mars, og mobilisere russiske tropper til en ny offensiv til våren.
Stabiliserer det russiske samfunnet
Regimet har engasjert seg i en intens kampanje for å stabilisere det russiske samfunnet etter kuppforsøket ledet av Jevgenij Prigozjin og hans Wagner-gruppe i fjor sommer. Putin overvant denne største utfordringa for sitt styre gjennom en kombinasjon av bruk av «pisk og gulrot».
Han tilbød avtaler om at Wagner-leiesoldater skulle kunne komme tilbake under «regimets vinger» igjen. Noen få hærgeneraler som sto Wagner nær, ble arrestert. Når det gjelder Prigozjin selv, fikk Putin ham drept i august i et rakettangrep ikke langt fra Moskva som sprengte krigsherrens fly.
Deretter brøt Putin opp sjølve Wagner-gruppa, la deler av den inn i det russiske forsvarsdepartementet og lot andre bli beholdt av Prigozjins sønn, så vel som andre private militære selskaper.
Den fortsatte eksistensen av disse selskapene kan utgjøre et problem etterhvert for regimet, spesielt hvis krigen går dårlig. Det kan føre til splittelse mellom staten og selskapene angående militær strategi og taktikk som kan destabilisere regimet igjen.
Også Prigozhins kupp viste eksistensen av den skjulte dissensen blant hærens tjenestemenn. Men foreløpig har Putins samarbeids- og undertrykkelsesstrategi overvunnet krisa utløst av Prigozjin.
Putin har også klart å stabilisere økonomien, i hvert fall foreløpig. Vestens sanksjonsregime har ikke skadet russisk økonomi så mye som ventet. Regimet og landets selskaper har skapt ulike måter å omgå sanksjonene på.
De har økt handelen og investeringer gjennom nøytrale stater som stater i Sentralasia, samt Tyrkia, De arabiske emirater, og mange andre, spesielt i det globale sør. Disse landene har bukket under amerikansk press for å overholde sanksjonsregimet.
I tillegg har Russlands statlige oljeselskaper etablert nye eksportavtaler med mange land, spesielt Kina, som også har holdt økonomien flytende. Så sanksjonene har verken kasta den russiske økonomien ut i krise eller hindra staten i å føre krigen i Ukraina.
Til tross for motstandskraften i den russiske økonomien, står den overfor mange problemer. For eksempel vokser inflasjonen og utgjør alvorlige økonomiske belastninger for de fleste vanlige russere.
Som svar hevet den russiske sentralbanken nettopp renta for å få inflasjonen under kontroll. Men det kan igjen føre til at økonomien bremser, øker arbeidsledigheten og hamrer løs på arbeiderklassen.
For å opprettholde hegemoni over befolkninga har Putin vendt seg til undertrykking og nyfascistisk ideologi. Han har undertrykt nesten all venstreorientert dissens, spesielt antikrigsaktivister.
Samtidig har han forsøkt å vinne samtykke fra befolkninga gjennom russisk etnisk nasjonalisme, og demonisert alle grupper som truer den. For eksempel advarte han om at muslimske innvandrere fra Sentral-Asia i Russland truer den etniske balansen i landet.
Lederen for den russisk-ortodokse kirken, patriark Kirill, overgikk Putin i en slik islamofobi. I en nylig tale som kunne vært holdt av Trump eller Enoch Powell (linken er lagt til av oss. Oversetters merknad), advarte han mot den sivilisatoriske trusselen fra muslimer og innvandrere generelt.
Når regimet og kirka bruker etnisk nasjonalisme for å holde sammen sin base, kan det slå tilbake på dem. Slike fordommer kan vekke til uro blant og friksjoner med landets rundt 15 millioner muslimske borgere, som utgjør 10 prosent av befolkninga.
Putin har også satt i gang en intens kampanje for å håndheve såkalte tradisjonelle familieverdier. Han har angrepet feminister og LHBTQ-personer som trusler mot det russiske samfunnet.
Regimet er i ferd med å innføre totalforbud mot abortrettigheter i kjølvannet av at det nylig ble forbudt på private klinikker. Det har også kunngjort et totalt forbud mot LGBTQ-grupper, arrangementer og til og med nattklubber.
Putin har på dette tidspunktet lykkes med å stabilisere det russiske samfunnet gjennom undertrykkelse og disse ideologiske kampanjene.
Erobrer Ukraina
Basert på den stabiliteten ønsker han å eskalere krigen i Ukraina. Hans umiddelbare mål er å ta resten av Donbas-regionen, som har symbolsk betydning i Putins imperiale forestilling og hans begrunnelser for krigen.
Den sannsynlige våroffensiven vil utspille seg i etapper. Målet er å ta Kharkiv, den nest største byen i Ukraina, og etablere en ny front ved Dnipro-elven.
Planen kan være å dele Ukraina i to deler. Først ville Russland annektere hele territoriet øst for Dnipro. For det andre ville de forsøke å etablere resten av landet vest for elven som en nøytral «avnazifisert» (Russland-avhengig) stat.
Men det ville bare være et midlertidig mål. Den russiske staten er fortsatt fast bestemt på å utvide sitt imperium til resten av det post-sovjetiske rommet.
Oppildning til konflikt i USA og NATO
Putin satser på fremveksten av høyresiden i USA og NATO for å undergrave deres motstand mot hans imperialistiske ekspansjonisme. Under spørsmål-og-svar-arrangementet understreket Putin også at Vesten er veldig splitta i synet på bistand til Ukraina.
Han refererte spesielt til konflikten mellom republikanerne og Biden-administrasjonen over den foreslåtte hjelpepakka til landet. Han gjorde det klart at han ville ønske velkommen en republikansk seier, spesielt en for Trump, i det amerikanske presidentvalget, siden den nye administrasjonen sannsynligvis ville redusere, om ikke stoppe all støtte til Ukraina, og til og med trekke seg fra NATO.
Han kurtiserer også ytre høyre i resten av NATO-landene. Han fyrer opp under spenningen med Finland, som er et nytt medlem av pakten. Etter eksemplet satt av Hviterusslands president Lukasjenko, har Putin ønsket velkommen innvandrere fra Irak, Afghanistan, Libya og andre land og deretter oppfordret dem til å komme inn i EU gjennom den finske grensa.
Putin kurtiserer ytre høyre i resten av NATO-landene … Han gjør dette for å framprovosere ei krise for den politiske majoriteten og fyre opp under veksten på den innvandringsfiendtlige ytre høyrefløyen i Finland og EU generelt.
Han håper deres vekst og suksess vil undergrave NATO innenfra. Følgelig feiret de russiske offisielle mediene den nylige seieren til ytrehøyrepolitikeren Geert Wilders i det nederlandske valget, som stilte på en islamofobisk, anti-innvandringsplattform.
Til slutt forsøker Putin å utnytte Israels brutale krig i Gaza til sin fordel mot USA og landets NATO-allierte, som har bevæpna og støtta Israel. Offisielt krever Russland en tostatsløsning, støtter våpenhvile og FNs humanitære nødhjelp.
Sjølsagt er alt dette hykleri. Russland driver nøyaktig samme type anneksjonskrig i Ukraina som Israel gjør i Gaza. Og bak kulissene beholder Putin politiske, diplomatiske og økonomiske forbindelser med Israel.
Men de utnytter likevel Israels grusomme krig til å rehabilitere seg sjøl, spesielt i det globale sør, og svekke USA og NATO. Putin håper det vil gi ham mer rom til å forfølge sine egne imperialistiske ambisjoner i Ukraina og resten av Øst-Europa og Sentral-Asia.
Mobilisering og utkast til våroffensiv
Putins planer med innovasjonsprosjektet vil kreve at han pålegger en bredere mobilisering av tropper og muligens innføring av full verneplikt. Han må rekruttere hundretusener av nye mennesker til å bemanne militæret og gjennomføre nye erobringer. Det kan by på store politiske problemer for Putin.
Han vil ikke gjøre noe av dette før det russiske presidentvalget i mars. Han og resten av staten ønsker å opprettholde en positiv stemning i det russiske samfunnet fram til da.
Etter valget er det svært sannsynlig at de vil øke mobiliseringa til fronten. For øyeblikket kommer bare rundt 40 prosent av de russiske troppene i Ukraina fra verneplikt, mens resten er såkalte frivillige som består av vanlige mennesker som slutta seg til militæret for å tjene seg opp penger til et bedre liv.
Soldater tjener langt mer enn vanlige arbeidere. Den offisielle minstelønna er omtrent $ 600, men de fleste tjener rundt $ 300 i måneden. I militæret, derimot, kan soldater tjene mellom $ 2000 og $ 3000 i måneden.
Så for millioner av russere, spesielt i de desperate provinsielle industribyene, er militæret en mulighet til å unnslippe fattigdom. Det forklarer suksessen med å sikre såkalte frivillige.
I realiteten er det et fattigdomsutkast. Men regjeringen bruker den til å omfordele rikdom og etablere en stor sektor av befolkningen som drar nytte av krigen. Selvfølgelig har mange betalt dyrt, mistet sin mentale helse, lemmer og liv.
For millioner av russere, spesielt i de desperate provinsielle industribyene, er militæret en mulighet til å unnslippe fattigdom. Det forklarer suksessen med å sikre såkalte frivillige … I virkeligheten er det et strategi for å utnytte fattige.
Situasjonen for de som blir innkalt er og vil være en helt annen. De får ikke betalt veldig bra, og i motsetning til profesjonelle soldater, er deres periode i militæret og deres tjenesteoppdrag ikke begrensa.
Så utkastet har allerede provosert fram noen protester, spesielt fra familier og slektninger til de som er pressa til militærtjeneste. De har organisert underskriftskampanjer, og til og med sendt inn hundrevis av spørsmål til Putins «Direct line»-arrangement. Sjølsagt blir alle disse spørsmålene rydda unna av TV-produsenten og ikke stilt ham i programmet.
Dette viser grunnlaget for motstand mot et eventuelt nytt utkast. Det vil trolig ta form av spontan, sjølorganisert protest. Det vil gi en åpning for å bygge en antikrigsbevegelse i Russland.
Rigget valg for å legitimere regimet
Men alt dette vil først utvikle seg etter det kommende presidentvalget. Dette valget vil sjølsagt ikke være ekte,fritt valg. Det vil ikke bli noen reelle kampanjer eller debatter, og utfallet er forutbestemt. Putin vil vinne.
Men valget er likevel viktig for at han skal gi sitt styre en aura av legitimitet og vise folkelig støtte til ham og hans krig. Kreml-mediene spår allerede de beste resultatene i hans politiske karriere.
Anslag er at rundt 70 prosent vil delta i valget og blant disse vil 80 prosent trolig stemme på Putin. Sjølsagt bør vi ikke stole på disse tallene eller valgresultatet.
Hele prosessen er basert på undertrykkinga av den ekte opposisjonen og ekskluderinga og fengslinga av dissidenter som Aleksej Navalnij. Sjølsag vil det være nøye kontrollerte kandidater som får lov til å stille for å gi inntrykk av demokrati.
Sjølve avstemninga vil skje over tre dager personlig og elektronisk. Begge vil bli tungt politisert av staten uten tilsyn av uavhengige observatører.
Alle nettverk for valgovervåking er ødelagt. For eksempel, i sommer ble det største nettverket kalt Voice utestengt og en av de hovedansvarlige i nettverket kasta i fengsel.
Så disse valgene er det motsatte av frie, åpne og rettferdige. Faktisk er de et middel for staten til å tvinge befolkninga til politisk lydighet.
De fleste som er ansatt i offentlig sektor og statlige selskaper vil bli tvunget til å stemme elektronisk på sine arbeidsplasser. Hvis du stemmer på den måten, er alle dine personlige data tilgjengelig for staten.
Så både delstatsmyndighetene og sjefene vil kunne overvåke stemmer og «korrigere» utfallet om nødvendig. Likevel vil velgerne få en illusjon av valg. Det vil være andre, nøye utvalgte kandidater som får lov til å løpe fra partier i den lojale pseudo-opposisjonen som Kommunistpartiet. Alle kandidater som tillates å stille har aggressive, pro-krig posisjoner.
Ingen ekte antikrigskandidater og partier vil bli tillatt på stemmeseddelen. Så de utgjør egentlig ingen utfordring for Putin, og de er heller ikke uttrykk for noen antikrigsstemning. De vil stille mot hverandre og splitte de 20 prosentene av stemmene som ikke går til Putin.
Den russiske opposisjonen, som enten er under jorda eller i eksil, diskuterer hvordan de skal forholde seg til valget. Navalnyjs tilhengere har allerede oppfordra til å stemme på enhver annen kandidat enn Putin. Det er ikke en dårlig strategi. Det gir i det minste folk, som er veldig atomisert og redd, en sjanse til å uttrykke sin motstand på en fordreid måte.
Motstand mot krig og fascistifisering
Folk har all grunn til å være redde for regimet. Den har knust ethvert offentlig uttrykk for dissens om krigen og drevet den under jorden. Den har gjort det samme mot alle aktivistgrupperinger av noe slag.
Dette er en del av fascistifiseringa av regimet. Det er ikke bare propaganda; De prøver å innføre en brutal form for diktatur og forandre samfunnet på en grunnleggende måte. LHBT-forbudet og restriksjonene på abortrettigheter, antimigranthysteri og streng sensur mot enhver kritikk av regimet har som mål å homogenisere samfunnet og gjøre Russland til en lukket «statssivilisasjon».
Under disse forholdene forblir oppgaven for den internasjonale venstresida å støtte motstand mot Putins imperialisme, solidaritet med den ukrainske motstanden, motstand mot vestlig imperialisme og støtte til kamp innen Russland nedenfra mot Putins nyfascistiske regime.
(Meninger uttrykt i signerte artikler representerer ikke nødvendigvis synspunktene til redaktørene eller Tempest Collective. For mer informasjon, se «Om Tempest Collective.»)