Dette intervjuet med Oksana Dutcak, som er redaktør av det venstreorienterte tidsskriftet Commons/Spilne ble utført av Patrick Le Tréhondat 3. februar 2024. Publisert i International Viewpoint 13.02.2024
-Etter 2 år med krig, hvordan ser du på situasjonen i Ukraina?
Etter to år med krig er situasjonen både den samme og samtidig annerledes. Krigen fortsetter, men det er endringer på grunn av forholdene rundt sjølve krigen – både nasjonalt og internasjonalt. Alle disse endringene var forutsigbare fra begynnelsen i et svært sannsynlig scenario med en langvarig krig. (Sjøl som at mange, inkludert meg, håpet sterkt på mer positive, men mindre sannsynlige scenarier).
Vi har vært vitne til de økte spenningene som bygger seg opp i det ukrainske samfunnet – de fleste forårsaket av en forutsigbar nyliberal politikk, innført av regjeringa med krigen som påskudd. Innføring av disse tiltakene, henter argumenter fra en ideologi om frimarkeds-kapitalisme som forverrer livssituasjonen for befolkninga og bryter ned universelle sosiale rettigheter. Regjeringa forsvarer arbeidsgivernes og de store selskapenes interesser, på bekostning av arbeidernes rettigheter og leveforholdene for de framvoksende nye grupper av sosialt vanskeligstilte. Disse tiltakene er fullstendig i strid med logikken i den politikken som har blitt innført i andre land i krigssituasjoner, som i hovedsak har vært en nøktern, men sosialt orientert politikk.
Som et resultat av denne politikken, som har pågått noen år, svinner den generelle mobiliseringa av befolkningas innsats og det samholdet i det ukrainske samfunnet stadig. Etter de første månedene med mobilisering for å forsvare sine lokalsamfunn, er mange mennesker nå nølende (og noen er imot) til å risikere livet. Det er mange årsaker til dette, for eksempel reele nærheten av den russiske trusselen, den urealistiske forventninga om en rask «seier» (fremmet av en del av det politiske etablissementet og noen dominerende influensere) og med en påfølgende skuffelse som resultat. Det strukturerte kaoset en langvarig krig er, frambringer også interessemotsetninger med utgangspunkt i enkeltmenneskers liv og personlige valg. Dette sliter på befolkninga.
Følelsen av urettferdighet spiller imidlertid en stor rolle. På den ene sida er det følelsen av urettferdighet i forhold til mobiliseringsprosessen. Man kan lett få følelsen av at spørsmål om rikdom og/eller korrupsjon fører til at det er de folkelige klassene som blir mobilisert (skjønt ikke utelukkende). Dette er noe som strider mot et idealbildet om «en folkekrig», som hele samfunnet deltar i. Og i tillegg er det noen få tilfeller av situasjoner innen hæren, som har vært takla urettferdig.
På den annen side spiller fraværet av en relativt sosialt rettferdig virkelighet (både i hverdagen og som framtidsutsikter) en viktig rolle i de forskjellige individuelle valg folk må foreta.
Dette betyr selvfølgelig ikke at samfunnet som helhet har bestemt seg for å avstå fra å bekjempe russisk aggresjon, snarere tvert imot: de fleste forstår de dystre utsiktene som ville bli konsekvensene av en okkupasjon. Dette gjelder også en eventuell frossen konflikt, som kan intensiveres med nye framtidige militære offensiver fra Russland. Flertallet er imot og kanskje til og med misliker mange av regjeringas handlinger (dette har vært en tradisjonell holdning i Ukrainas politiske virkelighet i flere tiår).
Alikevel er motstand mot den russiske invasjonen og mistillit til enhver mulig «freds»-avtale med den russiske regjeringa (som har brutt og fortsetter å bryter alt fra bilaterale avtaler til folkerett og internasjonal humanitær rett) sterkere og det er svært liten sjanse for at dette vil endre seg i framtida.
En endring i retning av et mer sosialt rettferdig syn på krigstidspolitikk og gjenoppbygging etter krigen er imidlertid en forutsetning for at denne holdninga vil opprettholdes. Man må klare å kanalisere individuelle kamper for overlevelse inn i en bevisst innsats for felles og sosial kamp – mot invasjon, for sosioøkonomisk rettferdighet.
Den internasjonale situasjonen har også endra seg. Det forgår et nytt kappløp i kampen for «interessessfærer», som fører til eskalering av konflikter regionalt som globalt. Det har vært ytterligere eskaleringer i forskjellige deler av kloden, som i likhet med den russiske invasjonen, er ytterligere symptomer på at den såkallte periferien i verden er «i brann», forårsaket av hegemoniets tilbakegang.
Disse eskaleringene, sammen med noen store feil fra ukrainsk diplomati (f.eks. retorikk om «sivilisasjon», som faktisk fremmedgjør mennesker utenfor den vestlige verden) og høyrepopulistiske tendenser i mange land, har en negativ innvirkning på internasjonal støtte til det ukrainske samfunnet. .
I lys av dette er det ekstremt viktig å utvikle støtte til arbeiderbevegelsen og andre progressive krefter i Ukraina. Det er også viktig for den ukrainske progressive bevegelsen å etablere forbindelser og gjensidig solidaritet med frigjøringskamper, arbeiderbevegelse og andre progressive kamper i andre deler av verden.
Jeg tror ikke at det er mulig å snu strømmen av global imperialistisk og nykolonial renessanse eller høyrepopulisme i nær framtid. Men vi må utvikle en venstreorientert infrastruktur for kampene som kommer. Vi har kommet uforberedt til denne dystre situasjonen, men vi må gjøre vårt beste for å forhindre at et slikt scenario skjer igjen i framtida.
Hvordan er situasjonen til Commons og hva er planene deres?
Vi fortsetter å jobbe til tross for alle disse omstendighetene. Også inkludert det mest smertefulle : tapet av en framtredende økonom, vår sjefredaktør og venn Oleksandr Kravchuk , -tapet av en framtredende gonzo-antropolog, vår forfatter og venn Evheny Osievsky. og noen andre venner, kolleger, og kamerater, -noen av dem ble drept i kamp ved fronten.
I tillegg har noen av våre redaktører og forfattere meldt seg frivillig til militæret, andre er veldig opptatt med å skaffe midler og forsyninger til humanitære behov og støtte til venstreorienterte og antiautoritære frivillige. Atter andre er spredt over hele landet og på tvers av landegrenser som internt fordrevne eller flyktninger.Disse som styrer med sin individuelle overlevelse og er i noen tilfeller alenemødre, eller har blitt alenemødre på grunn av fordrivelse og krig.
I det første året av fullskala invasjonen vurderte vi tre viktige oppgaver for oss sjøl som venstreorientert media: å delta i venstreorienterte debatter om den russiske imperialistiske invasjonen, -fortelle om krigens realiteter og dens innvirkning for ukrainske befolkninga og ukrainske flyktninger i utlandet,og å gripe inn med et kritisk perspektiv på politikken og reformene som pågår og planlegges av den ukrainske regjeringa.
Over tid, ved utgangen av 2022, følte vi at folk flest hadde tatt sitt valg, og få kunne overtales til å endre standpunkt – sjøl om vi er takknemlige for de som fortsetter å delta inn i denne venstreorienterte debatten i solidaritet med ukrainerne. For vår del har vi oppsummert våre standpunkter i et magasin, tilgjengelig på nett og på trykk (inntektene fra salget går til Solidaritetskollektivene ): ei samling av de tekstene fra nettsida vår, som vi anser som de viktigste.
Vi har revurdert hvordan disse debattene gått har og har funnet ut i hvilken retning vi ønsker å fokusere innsatsen i framtida. Vi følte at det ble bygget for få direkte bruer mellom den ukrainske erfaringa og erfaringene til andre perifere land som står overfor kriger, gjeldsavhengighet, innstramninger og kamper. Slik ble prosjektet «Dialogs of the Peripheries» født, og noen av våre redaktører ser det som vårt hovedmål i nær framtid. Sjølsagt gjenstår andre temaer, og vi fortsetter å skrive om problemene og kampene i Ukraina, om historie, kultur, økologi og om ulike viktige saker. Og vi vil fortsette å snakke om sjølorganiseringa til folket i Ukraina – enten i form av frivillige initiativer eller i form av fagforeninger. I 2023 klarte vi å gjøre dette i en serie «Se dette!»-videoreportasjer og til og med laget en kort dokumentar om sykepleierbevegelsen i Ukraina. (Les mer om «Vær som Nina»-bevegelsen her.) . Vår merknad)
Jeg må understreke at alt dette ville vært umulig uten våre redaksjoner og forfattere, samt uten støtte fra mange venstreorienterte organisasjoner, initiativ og enkeltpersoner.
Hva er dine forhåpninger for 2024?
Det er forskjellige nivåer av håp. Jeg har mine personlige forhåpninger. Jeg har også en drøm som jeg deler med de fleste ukrainere: at krigen ender på en måte som bidrar til en demokratisk og sosialt rettferdig framtid i Ukraina. Eller i det minste at den ender på en måte som ikke forhindrer muligheten til å føre en skikkelig kamp for ei slik framtid.
Mine personlige håp og generelle drømmer henger sjølsagt sammen. Sommeren 2023 flytta jeg tilbake fra Tyskland til Kiev, som jeg har sett på som min by i noen år nå, og jeg vil ikke reise noe annet sted. Jeg er ikke naiv, og jeg forstår at drømmen vår om en gunstig slutt på krigen i 2024 sannsynligvis bare er en drøm. Men det krever en drøm for å kunne håpe på det.
Når det gjelder Commons/Spilne , håper vi å fortsette arbeidet vårt, skrive og fortelle hva som er viktig for oss og være nyttig for progressive kamper i Ukraina. Vi håper å fortsette Periferi-dialogene, dette for å informere ukrainske lesere om sammenhenger, problemer og kamper i andre land. Vi ønsker å bygge forbindelser og forståelse med mennesker som lever i andre perifere virkeligheter, i håp om å bidra til gjensidig solidaritet i progressive kamper.
Fra redaksjonen for «Vi som støtter den nye venstresida i Ukraina»: Husk kan du kan bidra til å støtte Commons/Spilne økonomisk. Trykk på «Støtt Commons- knappen» på høyre sida av denne nettsida og se hvordan du på en enkel måte kan gi støtte.