Publisert på «Human rights in Ukraine» 13.03.2024, av Oleksandr Vasiliev
Hanna Shmorhun var bosatt i en boligblokk på 353 Central Street i Borodianka som ble bomba. Hun gjemte seg i en enebolig sammen med naboene, men heller ikke der var det trygt. Russerne skjøt istykker hus med stridsvogner, skjøt folk i gatene og la de døde i en grøft.
Om morgenen 24. februar 2022 dro jeg til apoteket og så en enorm kø. Så gikk jeg for å ta ut penger fra en minibank, men der var det også en kjempekø. Så sa de til meg: «Hanna, krigen har begynt, vet du ikke det?!» Jeg gikk til min leilighet fjerde etasje, og naboen min ringte og sa: «Jeg gir deg to minutter på å gjøre deg klar. Vi går til privat sektor og du kan bli med oss.»(privat sektor= område med eneboliger. Oversetters merknad)
Jeg løp ut av leiligheten iført det jeg hadde på og kom aldri tilbake. Den tredje mars, omtrent klokka to om ettermiddagen, slapp russerne en bombe på huset mitt. Leiligheten brant ned. Og nabooppgangene, den andre og tredje oppgangen, ble fullstendig knust. Seinere har jeg ikke engang gått opp dit, fordi alt sto i fare for å kollapse.
Totalt døde 32 mennesker som bodde i bygningen min. I den andre inngangen døde en familie – en mann og en kvinne. De ble knust under betongmassene. Det sies at de ble gravlagt her et sted i samme kiste.
Det var også mange døde i nabobygningen på ni etasjer. Likene deres lå på fortauet, og russerne tillot ikke engang å begrave dem.
Da huset mitt ble bombet, bodde jeg i en enebolig med venner. Vi gjemte oss stort sett i kjelleren. Noen ganger gikk vi ut, men bare i noen få sekunder. For ved siden av oss, i nærheten av kirken, sto det en russisk pansret personellvogn. Den snudde og skjøt mot privat sektor. Mange hus brant ned. Det var et mirakel at vi overlevde.
Fem mennesker ble drept i et nabohus, og russerne tillot ikke engang at det ble ringt til en ambulanse. Til slutt bestemte vi oss for å evakuere. Vi reiste med privatsjåfører i flere biler. Først dro vi til en landsby, deretter til en annen, og til slutt ble vi ført til Ivano-Frankivsk-regionen . Niesen min kom dit, og jeg bodde sammen med henne en stund.
I Borodianka var det buryater og tsjetsjenere, blant mange andre. De bombet alt: apotek, ATB(butikkjede. Oversetters merknad), Fora (butikkjede. Oversetters merknad), Privatbank og en smykkebutikk; de ødela alt. Det var anarki her, et forferdelig tyranni. 80 % av Borodianka er ødelagt. Det er mange leilighetsbygg som ikke lenger kan restaureres, ikke minst huset mitt.
Jeg tror at russerne ødela sivile gjenstander og boligbygg med vilje. Det hele var planlagt. De visste at det var folk der. Hvis ikke naboene mine hadde tatt meg med, hadde jeg ikke hatt noe sted å gå. Russerne bombet alt rundt dem. De brøt seg inn i leiligheter, apotek og butikker. De knuste og stjal. Det var et forferdelig rot her.
Det er fortsatt ukjent hvor noen av beboerne fra bygningen min ble av. De forlot leilighetene da det var bombing og ble savna. Hvor kan de ha blitt av? Noen ble skutt, andre kan ha blitt tatt som fanger. Det er min gjetning. De er ingen steder å finne — unge, gamle og barn. Det var tilfeller der en person gikk ut, bare gikk nedover gata, og de skjøt ham i bakhodet.
Jeg vet at der vi har et sykehus og en poliklinikk, så voldtok russerne en 14 år gammel jente. Det var 15 ofre der, og beboerne fikk ikke engang begrave dem. Da russerne var her, laget de en grøft og begravde alle der, og først da de dro, ble folk gravd ut derfra. DNAet deres ble brukt til undersøkelser for identifisering, og seinere ble de begravd på nytt.
Det var ikke mulig å flykte. Det var skyting og brann 24 timer i døgnet. Det var forferdelig, et sånt traume som ord ikke kan beskrive.
Etter at jeg kom tilbake til Borodianka, bor jeg i et containerhus-området. Huset mitt står der fortsatt totalt ødelagt. De gjør ingenting, og de sier at det ikke er midler til å gjøre noe med det. Ingen framtid, intet håp. Vel, de kunne i det minste ha sagt at vi bare må vente litt lenger, og alt ville være bra. Men nei! Jeg er pensjonist; Jeg fyller 70 år om noen dager.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å bo i et containerhus-område… Det er ikke lett! Det er mentalt vanskelig – depresjon, frykt og panikkanfall. Det er ingen å stole på, og du kan stole kun på deg sjøl. De sier – hold ut! Men hvem skal jeg holde tak i, hvis det ikke er noen der som stiller opp?
(Alle linker i artikkelen er lagt til av oss. Oversetters merknad)