Publisert i Flamman, 24. februar 2024. Artikkelen ble opprinnelig publisert på OpenDenocracy 23. desember 2023. Vi fant artikkelen hos marxistarkiv.se.
Mens mennene kjemper, står kvinnene igjen for å ta seg av både arbeid og omsorg, under konstante bombetrusler. Over ett år har gått siden Ukraina tok tilbake store deler av sin østlige Kharkiv-region.
Men sjøl om oppgangen hadde begynt, står befolkninga i dag overfor nye utfordringer utover den russiske beskytningen: landsbyer og byer som må bygges opp igjen, ikke fungerende infrastruktur, arbeidsledighet og kjønnsubalanse i befolkninga.
– Da vi snakka med kvinner forsto vi at de er sammen med barna sine hele døgnet: barnehagene og skolene er stengt, og mange har mista jobben, sier Inna Avramenko, grunnlegger av organisasjonen Grønland, som støtter kvinner i regionen.
– De er bundet. De må undervise barna, oppdra dem og holde huset i orden. Det er ingen steder å gå bortsett fra lekeplassen.
Jeg reiste mellom den nordøstlige og sørvestlige Kharkiv-regionen for å møte innbyggere og politikere i de små byene Dvoritsna, Shevtjenkove og Savyntsi. Samfunnene lengst fra fronten, som Savyntsi, har restaurert infrastrukturen sin og begynner allerede å tenke på byutvikling og å tiltrekke seg investeringer. Men for lokalsamfunn nærmest frontlinja, som Dvoritsna, handler livet fortsatt om å telle tap og skader, om evakuering og det å opprettholde et beskjedent levebrød for menneskene som forblir i hjemmene deres under beskytning.
Tilstanden til Kharkivs byer og landsbyer varierer også avhengig av om lokalsamfunnet har vært under russisk okkupasjon, samt nærheten til krigens frontlinjer. Området rundt byen Kupiansk, et viktig strategisk knutepunkt i den østlige delen av regionen, er et av frontens farligste områder.
Shevchenkoves kommuneadministrasjon, ledet av Serhiy Starikov, ble frigjort fra okkupasjonen 10. september 2022. Frontlinja er 50 kilometer unna, noe som betyr at Shevchenkove ofte kommer under ild. Starikov sier at kommunens hovedoppgaver er å restaurere boliger og kritisk infrastruktur, bygge tilfluktsrom for skoler og distribuere humanitær hjelp til innbyggerne.
Byen har blitt kraftig skada av russisk beskytning i den tida som har gått siden den ble befridd av den ukrainske hæren. Pr. dags dato er bare tre av elleve skoler i samfunnet intakte.
Antall arbeidsplasser i regionen har gått betydelig ned. Store selskaper har stengt på grunn av krigen, flytta kapitalen sin til utlandet eller flytta til tryggere regioner i Ukraina. I åra etter at regionen ble frigjort, har mange fordrevne og flyktninger vendt tilbake til sine ofte ødelagte hjem. Med et stort antall menn mobilisert er kvinners økte synlighet i det offentlige liv og på arbeidsplassene åpenbar.
Før krigen var antallet innbygere i Shevchenkove 12 500. I dag er antallet mennesker som mottar hjelp i byen, inkludert fordrevne, 12 000, hvorav nesten 6 000 kvinner, 4 000 menn og 1 700 barn. Mer enn 5000 mennesker er eldre. Starikov sier at 250 menn har blitt rekruttert inn i hæren fra lokalsamfunnet.
Det er vanskelig å telle mennene fordi mange av dem ikke søker om humanitær hjelp i frykt for å bli mobilisert. – Noen menn gjemmer seg, sier Starikov. For å unngå verneplikt, unngår disse mennene å ta jobber slik at navnene deres ikke vises registret i offentlige registre. Dette betyr at kvinner og deres ektemenn ofte er tett sammen hjemme. Noen blir ofre for vold i hjemmet, mens mange tar seg av barn som kun går på fjernundervisningskurs. Disse ekstra belastningene gjør kvinners liv vanskeligere.
Stadig ildgivingi nærheten og hovedansvar for omsorg sliter hardt på kvinnenes psyke. De leter etter måter å kunne tilbringe tid utenfor hjemmet på, men nær frontlinja er det få slike muligheter.
Heldigvis finnes det gratis psykologisk rådgivning eller gruppetimer med kunst eller stemmeterapi. I juni ble Grønlandsorganisasjonen starta i Kharkiv, som har hjulpet mange kvinner fra området med psykologisk og juridisk støtte. «– Jeg kommer tillbake til livet når jeg hit», sier 53 år gamle Victoria, som går på sangterapi på Grønland. Hun er opprinnelig fra Volnovakha, nær Mariupol, men flytta til Kharkiv fra Krim for tre år siden. Hun lider av stress p.g.a. krig og konstant beskytning, og sørger fortsatt over foreldrenes død, i det nå russisk-okkuperte Volnovakha, i mars 2022.
Tatjana Honcharova, 46 år, som har jobba ved Shevchenkov Kulturhus i mer enn 20 år, er medlem av Kupyansk distriktsråd. Hun er også et av de mest aktive medlemmene av det uformelle humanitære senteret som spontant oppsto i byen da lastebilene begynte å ankomme med hjelpeleveranser fra både den ukrainske regjeringa og internasjonale bidragsytere.
Honcharova sier at mange av de som søker hjelp ikke har råd til mat. Innbyggerne i Shevchenkove har ofte ingen lønn, baker sitt eget brød og har bare råd til melk. Til alt annet, som bleier, klær, barnevogner og medisiner, må de fåstøtte fra senteret, som har ti faste frivillige.
Kvinnelige frivillige lager mat til militæret og samler inn ting de har behov for, som små poser, nettbrett for å kontrollere droner og varme klær. Andre frivillige reiser til frontlinja og levereri til det ukrainske militæret, som rykker fram i retning Kupiansk.
Mens jeg snakker med frivillige Tatjana Ptjelnik, 61, fylles den gamle kafeen – som er stabla med klær og esker – opp av folk. Hun er lærer ved et hjem for barn med nedsatt funksjonsevne, og bor sammen med familien i et område som stadig blir beskutt.
– Når jeg kommer hit, baker jeg noe til gutta [soldatene], og føler meg så letta. Jeg føler at jeg har vært nyttig, sier hun.
Tatjana Ptjelnik bor sammen med datteren og svigersønnen og deres åtte år gamle sønn. Etter at barna ble evakuert fra barnehjemmet der hun jobber, har hun vært i permisjon og får to tredjedeler av lønna. Pengene strekker knapt til. Men det er ikke derfor hun gråter, men av det psykologiske stresset ved å bo nær frontlinja.
– Før krigen pleide vi å dra til Kharkiv i helgene på tur, men nå er vi bundet til ett sted, sier hun. Det er deprimerende. Du er redd for at hjemmet ditt ikke lenger er der når du kommer tilbake, og dessuten er det farlig i Kharkiv. Et annet problem for Ptjelnik er strømregningene, spesielt for gassoppvarming, som spiser opp nesten hele den lille lønna hennes.
Lydia Sjelyuh (56), en annen frivillig ved det humanitære senteret som også er sikkerhetsvakt på skolens lokale hybelhus, gråter så snart hun begynner å snakke om livet i landsbyen, som ofte kommer under ild. – Barna er redde for å være hjemme alene, sier hun.
Folk som Ptjelnik, Sjelyuh og Honcharova lever veldig nær krigen og føler en plikt til å hjelpe det ukrainske militæret. De tror deres handlinger er med på å framskynder den dagen freden kommer. Shelyughs barnebarn, ti år gamle Daniil, fikk oppleve og se at faren så vidt unnslippe internering da de russiske soldater okkuperte Shevchenkove.
En gang, etter at han kom tilbake fra det vestlige Ukraina, hvor situasjonen er fredelig, ble han opprørt over tilstanden i sitt eget samfunn. – Da barnebarnet mitt kom tilbake, sa han: «Momo, folk lever der jeg var», minnes Sjelyuh gråtende. Han er en liten fotballspiller. Han sier han vil trene der, i det vestlige Ukraina. Og her er det ingenting, alt er ødelagt.
Savyntsi ble frigjort i april 2022 og led mindre skade enn andre samfunn i regionen. Den ligger rundt 90 kilometer fra frontlinja og har ikke opplevd russisk beskytning siden september i fjor. Oksana Suprun, sjefen for Savyntsis militæradministrasjon, sier at hennes topp prioritet er å returnere folk til samfunnet og gjenoppbygge boliger. Det er spesielt vanskelig å få ferdigstilt private boliger, legger hun til.
Før krigen hadde Savyntsi 10 200 innbyggere. I dag bor det nesten 7000 der, etter september i fjor (dvs. høsten 2022. Oversetters merknad) har over 5000 mennesker vendt tilbake til hjemmene sine. Flertallet av befolkninga er eldre, fordi yngre lokalbefolkning i arbeidsfør alder har slutta, sier Suprun, sjøl om det er jobber. Hun sier hun leter etter nye måter å utvikle samfunnet på. – Vi skal nå gjennomføre en undersøkelse av området vårt for å få full oversikt over potensialet vårt, og målet mitt er å få investorer interessert i mineralressursene våre, sier hun.
Valentina Mazurik, 67, fra Savyntsi, leder av den lokale frivillighetsforeninga Berehynia, har vært frivillig siden 2014. I dag er det mer enn 80 eldre kvinner i foreninga hennes som vever kamuflasjenett, lager mat og samler inn forsyninger til militæret. For kvinnene i både Savyntsi og Shevchenko er frivillighet den eneste måten å holde seg engasjert utafor hjemmet, møte mennesker og føle seg nyttig for lokalsamfunnene deres.
Dvoritjna er under konstant ild. Byen har i stor grad blitt evakuert, men 3500 av de opprinnelige 16 500 førkrigs-innbyggerne bor der fortsatt, bare kilometer fra aktiv kamp. Halyna Turbaba, 64, byens ordfører siden 2020, styrer administrasjonen for det meste fra Kharkiv etter at hun ble skadet i et russisk rakettangrep på Dvoritjnas administrative bygning. Under den russiske okkupasjonen tilbrakte Turbaba nesten tre måneder på Kupyansk-distriktets politistasjon fordi hun nekta å samarbeide med inntrengerne.
Turbaba er en lav kvinne med lett bygning, som ikke lenger kan gå fort. Hun har mista hjemmet sitt og flere venner og slektninger, men er fast bestemt på å fortsette i stillinga. Andre lokalsamfunn har allerede har restaurert infrastruktur, ofte med internasjonal finansiering, og har også de begynt å komme seg til hektene igjen. Turbabas største bekymring er at lokalsamfunnet hennes blir etterlatt. – Vi ønsker å fortsette å være på kartet slik at vi ikke blir glemt, sier hun.