Publisert på Medusa, 28. mars 2024
Kilde: iStories
Flere metoder for statistisk analyse har bekrefta det: Russlands siste presidentvalg var det mest fabrikkerte i landets moderne historie. Russiske myndigheter hevder at Vladimir Putin fikk oppsiktsvekkende 87,3 prosent av stemmene, med mer enn 90 prosent av velgerne som «støtta» ham i de fleste av Ukrainas okkuperte områder. Med offisielle tall som dette er det ikke rart at russiske tjenestemenn prøver å ignorere eksistensen av underjordiske pro-ukrainske protestgrupper i de okkuperte regionene. Men ifølge aktivistene sjøl så vokser rekkene deres.
Den kanskje mest kjente av disse hemmelige bevegelsene er ei kvinneleda gruppe basert i byen Melitopol, kalt «Sinte Mavka». «Sinte Mavka» er oppkalt etter kvinnelige ånder fra ukrainsk folklore som frister menn med sin skjønnhet,før de fører dem i døden. Det uavhengige russiske nettstedet iStories snakka med en av Mavkas grunnleggere om gruppas aktiviteter. Meduza deler en lett forkorta oversettelse av sin iStories artikkel.
Tekst på plakat: «Jeg vil ikke ha blomster! Jeg vil ha mitt Ukraina!»
«For kvinner er det dobbelt farlig»
Etter starten av okkupasjonene av Melitopols har folk her (inkludert vennene mine og jeg) arrangert store gateprotester. Vi trodde vi kunne gå ut og drive ut okkupantene. Sjøl da de begynte å bryte opp møtene våre og bortføre folk, fortsatte vi å tro at dette ikke ville vare lenge. Etter at Kherson ble frigjort, tenkte vi hver dag at det kanskje var vår tur rett rundt hjørnet. Mange mennesker i byen prøvde å protestere med det de kunne; det var mye graffiti. Det var ukrainske flagg var rundt alle gatene, slagordet «SlavaUkraini» var skrevet på vegger, -pro-ukrainske løpesedler var overalt.
Så skrudde de skruen hardere til: okkupantene begynte å stoppe folk for tilfeldige kontroller, mange hjem ble angrepet, de begynte å arrestere, folk begynte å forsvinne, og i stedet for rettssaker ble det kjellertortur . En gang rundt ettårsdagen for okkupasjonen (Bemerkning fra iStories: Melitopol ble først okkupert av russiske styrker 25. februar 2022) , begynte det å føles som om dette kunne komme til a vare lenge. Livet så ut til å stå stille; plutselig var det som «Groundhog Day». Protestene gikk under jorden.
Okkupantene tvang praktisk talt alle til å få russiske pass. Hva annet kunne vi gjøre? Vi ønsker å overleve for å se byen vår bli frigjort, og de gjorde alt de kunne for å gjøre det umulig å overleve uten pass.
For eksempel, uten russisk pass, kan du ikke ringe en ambulanse eller få medisiner. De begynte med noen «interessante» utspill når det gjelder eiendom. Hvis en leilighet sto tom, tok okkupantene over leiligheten sjøl. Noen hadde brukte hele livet på å spare opp penger til den leiligheten – det er alt han har. Hvis du vil selge den og i det minste få pengene tilbake, kan du det — du må bare gå og hente russiske dokumenter. På grunn av denne situasjonen er mange mennesker redde for at når Ukraina kommer tilbake, vil de bli arrestert [for å ha fått russiske pass]. Mine venner og jeg har forsøkt å forklare folk at ingen kommer til å bli arrestert med mindre de hjelper okkupantene.
Å leve under okkupasjon er vanskelig, men det er dobbelt farlig hvis du er kvinne. Russiske soldater oppfører seg som om de er verdens konger: det får ingen konsekvenser for dem. De drikker mye og trakasserer kvinner på gata; de er tilbøyelige til å ta tak i armen din og dra deg bort et sted.
Jeg husker en hendelse der en bil full av soldater kjørte nedover gata og så fikk de øye på en ung kvinne. De stansa og begynte å rope til henne: «Kom hit, baby!» Kvinnen hadde ikke noe valg, akkurat som ingen av oss ville hatt. Du vet aldri hvordan folk som er bevæpna kommer til å reagere hvis du nekter å gjøre som de sier. Du må gå bort til dem og håpe på at du kan slippe å sette deg i bilen deres.
Jeg vet ikke hva som skjedde med den kvinnen etter det. Hvis jeg hadde stoppa for å se på, kunne det ha gjort dem mistenksomme. Og å tiltrekke seg oppmerksomhet fra soldatene er en skummel ting. Det føles som om halvparten av kvinnene i Melitopol nå kler seg så lite iøynefallende som mulig når de går utenfor hjemmet. Jeg har allerede glemt hvordan det er å kle seg pent og sminke meg, fordi jeg ikke vil tiltrekke meg oppmerksomhet deres. Jeg kan ikke engang huske sist jeg tok på meg en kjole og gikk en tur rundt i byen.
«Vi minner dem om at de ikke er velkomne her»
Det høres morsomt ut, men vi kom på ideen til vår partisanbevegelse på et kjøkken. Det var like før ettårsdagen for fullskala invasjonen, i februar 2023, og venninnene mine og jeg satt og diskuterte livene våre. Mye sinne hadde bygget seg opp i oss alle. Vi kunne ikke bare fortsette å leve midt i denne lovløsheten. Og vi kom på en eller annen måte til ideen om å starte en kvinnemotstandsbevegelse. Hvorfor ikke? På det tidspunktet mistenkte ikke okkupantene at en undergrunnsbevegelse kunne bestå av kvinner; de fleste som ble stoppa og sjekka var menn. Samtidig var det sånn at vi kvinner hadde mange ting vi ønska å formidle til okkupantene.
Da den internasjonale kvinnedagen nærma seg, var vi sikre på at det ville være soldater som gikk gjennom Melitopol og delte ut tulipaner til kvinner.(Å dele ut blonster til kvinnene på 8.mars er en tradisjon i Ukraina. Oversetters merknad) Med det i tankene kom vi opp med en idé for en løpeseddel: «Vi vil ikke ha blomster – gi oss tilbake Ukraina.» Vi ønsket å finne en sterk kvinnelig mytologisk figur, både for denne protesten og for hele bevegelsen vår. Og tankene våre falt raskt på den mytiske,ukrainske Mavka. Vi bestemte oss for at Mavkas vs. «orker» ville være kult – som noe fra Mortal Kombat!
En kunstner tegna en Mavka til oss som slo en soldat med en bukett, og vi satte opp løpesedlene våre over hele byen. Den 8. mars, akkurat som vi forventa, var det soldater som gikk rundt i byen med buketter. Når en mann med maskingevær kommer bort til deg og holder fram en blomst, kan du ikke si: «Ei, du er ekkel, kom deg unna!» Fordi en mann med et våpen kan gjøre hva han vil mot deg, inkludert å drepe deg eller voldta deg. Så sjølsagt tar du blomsten og takker ham. Men den dagen visste vi allerede at vi hadde funnet en måte å heve røsten vår – og at vi ville være i stand til å fortelle okkupantene hva vi egentlig tenkte.
Over tid intensiverte okkupasjonsmyndighetene sine aksjoner. De begynte å avlytte telefonsamtalene våre og installerte overvåkingskameraer på hver gatepost. Samtidig hadde de et nettverk av informanter over hele byen. Folk som hadde kjent hverandre hele livet, turte plutselig å ikke si noe til hverandre, fordi de visste at den andre personen kunne bli bestukket eller truet til å avsløre noe. Hvis en person har vært «i kjelleren»(m.a.o. vært i forhør. Oversetters merknad), vil de ikke si noe om det så lenge de fortsatt er i okkupasjonssonen. Hvis du sier ett feil ord ute i byen, kan okkupantene komme etter deg dagen etter.
P.g.a alt dette, bestemte vi oss for at det viktigste elementet i vår partisanbevegelse ville være sikkerhet. Jeg kan ikke røpe noe spesifikt om aktivitetene våre, men jeg kan fortelle deg at vi lærer folk om hvordan de kan bruke telefonene sine sikkert, og vi sjekker ut blindsoner i byens nettverket av overvåkingskameraer.
Kjernegruppa av kvinner som starta bevegelsen vår er i Melitopol; vi vet ikke identiteten til resten. Det er tryggere på den måten for oss, og for dem. For å kunne spre bevegelsen vår til andre okkuperte byer, er vi avhengige av sosiale medier. Alle som ønsker å motstå okkupantene på en eller annen måte kan skrive til oss gjennom et anonymt skjema eller vår botchat. De kan ikke finne ut hvem vi er, og vi kan ikke finne ut hvem de er. Men vi kan gi dem løpesedler og eksempler på protestaktiviteter. Og som svar sender de oss bilder fra protestene deres.
Da det var færre kameraer, satte vi opp mange løpesedler. Nå må vi finne på alternative protestmetoder.
Vi har begynt å produsere falske rubler. Sånn har vi tenkt: For det første er de lettere å distribuere, og for det andre er det ikke en eneste okkupant som ikke vil ta penger, hvis de har mulighet til det. Kunstneren vår laget en femti-rubel-seddel som på lang avstand ser veldig realistisk ut. Russere ser pengene, plukker dem opp, snur dem rundt og ser en tegning av den ukrainske Mavka med en trefork og ordene «Dette er ikke Russland – du er i Ukraina». Vi ønsker å sikre at okkupantene ikke et minutt vil glemme at de ikke er velkomne her.
Mavka får okkupanter til å drite seg ut!
Det er veldig lite tilgang til nyheter i Melitopol akkurat nå. Jeg mener, vi kan gå på Telegram og lese ukrainske nyheter, men de eldre generasjonene har ikke annet enn russisk TV: Channel One, Rossiya-1, NTV – akkurat som i andre russiske byer. Det er en lumsk hjernevasking som foregår. Okkupantene prøver å innpode ideen til folk om at Ukraina ikke trenger oss, at vi nå er med Russland for alltid. For oss er det veldig viktig å formidle til folk at dette er løgn. Så vi bestemte oss for å lansere en ukeavis.
Vi samler nyheter fra ukrainske kilder, forkorter det ned til de viktigste tingene og beskriver kortfatta om hva som egentlig skjer. Vi søker bevisst etter positive nyheter som vil øke folks moral og hjelpe dem å forstå at de på den andre sida av «muren» ikke har glemt oss; folk kjemper for oss. Vi legger disse nyhetsbrevene i folks postkasser, i dørsprekken til folk eller på iøynefallende steder, og vi pakker dem inn i russiske aviser og lar dem ligge ute på offentlige benker.
Mens våre løpesedler og falske rubler er viktige langsiktige initiativer, gjør vi også mer målrettede protester. Noen ganger gir vi for eksempel de russiske soldatene gaver fra Mavkas’ kjøkken. Vi har ett fantastisk medlem som vet hvordan man lager den mest forferdelige hjemmebrenten – med en enorm dose avføringsmidler. Det er hennes hemmelige oppskrift. Ved starten av okkupasjonen, da de først forbød salg av alkohol, var soldatene desperate etter drikkevarer, og vi følte oss tvunget til å måtte hjelpe dem. De drakk villig koket vårt og besvimte – og ga oss så et show vi liker å kalle «Mavkas’ hevn.» Noen ganger baker vi også rullepølse med samme hemmelige ingrediens. Vi leverer alle disse gavene til dem som tegn på «takknemlighet» fra byens innbyggere.
Etter disse stuntene har alle de lokale sosiale medier-sidene retta overfor soldatene begynt å poste: «Vær forsiktig! Hvor mange ganger har vi advart deg mot å ta mat fra lokalbefolkninga!» Naturligvis får jeg et stort kick av dette.
Folk spør oss ofte hvorfor vi ikke bare dreper dem. Først av alt, det er jobben til de ukrainske væpna styrker. Alle har sin rolle. For det andre har vi bestemt at avføringsmidler er akkurat det okkupantene fortjener. Vi er veldig glade i slagordet vi har laget: «Mavka får okkupantene til å drite seg ut!»
Hele byen er dekka av sitater fra Putin, reklametavler som promoterer Russlands «Familiens år»-kampanje, og den slags. Av en eller annen grunn ser du ikke «Z»-symbolet så mye, men russiske flagg er overalt. De gjør oss virkelig forbanna – så vi har begynt å brenne dem ned. Vi kaller det Operasjon Catharsis, fordi sjøl ikke vi ante hvor mye tilfredsstillelse det ville gi oss. Du ser det brenne, og du føler deg bare lettere. Vi starta med å ta et av flaggene, bringe det til et uidentifiserbart sted, og brenne det på kamera der, slik at ingen skulle kunne fortelle hvor vi hadde gjort det. Så la vi det ut på sosiale medier. Etter det begynte folk å sende oss videoer av seg sjøl som brenner flagg i andre byer.
Vi er på vei tilbake til Sovjetunionen»
Fra utsida kan livet i Melitopol virke fredelig, men det er langt fra sannheten. Noen mennesker lever normale liv, men bare de som ble henta fra Russland. De har ikke noe å frykte, så de går på kafeer og har det gøy på konserter.
Men det hele er en fasade. Folk fortsetter å forsvinne. Okkupantene fortsetter å torturere mennesker. Mens okkupantene ikke lenger stopper folk på gaten, har overvåkinga økt eksponentielt. Mange lokale har fortsatt å dra (Merknad fra iStories: Før fullskalakrigen bodde det mer enn 150 000 mennesker i Melitopol. Seks måneder etter invasjonen var bare 70 000 mennesker igjen i byen. Nesten 100 000 russere har flytta til Melitopol siden begynnelsen av okkupasjonen.)
Noen ganger får jeg følelsen av at hele verden fortsetter med livet sitt, går framover, mens vi har blitt satt i en tidsmaskin og er på vei tilbake til Sovjetunionen. Alle matvarene [fra Russland] er elendige og overpriset; klær selges nå på gatemarkeder, og alle varer er masseprodusert. Det er propaganda overalt, folk er redde, og vi har ikke lenger ytringsfrihet. Livet i byen er dominert av okkupantene; Jeg tilbringer all min fritid i leiligheten min nå, akkurat som de fleste opprinnelige innbyggerne. Jeg prøver å ikke gå ut med mindre jeg må.
Nylig arrangerte de «valg». Det var et klovneshow. Først kom deres festpregede oppvarming før valget, med oppfordringer til å stemme overalt; og med artister som [den russiske sangeren Yulia] Chicherina og [den pro-russiske ukrainske skuespilleren og sangeren Nikita] Dzhigurda kom for å oppmuntre folk til å gå til valgurnene. Vi, Mavkas, oppfordra folk til å ikke stemme, men mange mennesker hadde ikke noe valg.
De gikk fra dør til dør: en jente med stemmeurne og alle stemmepapirene kommer hjem til deg sammen med en soldat med maskingevær. Hva kan du gjøre annet enn å stemme?
De hadde også mobil stemmegivning: en Zhiguli-bil stopper på gaten, og de tar ut en stemmeurne og setter den på bagasjerommet. Så, når du går nedover gaten, stopper folk med maskingevær deg og leder deg til valgurnen.
Jeg klarte ikke å stemme. Andre fortalte meg at valglokalene var helt tomme. Men når det var kameraer tilstede, bussa de folk inn, skapte en folkemengde og fikk det til å se ut som alle hadde gått for å stemme.
«Bekjempe okkupantene med sinne og sarkasme»
Vi har nylig feiret ett år siden Mavkas grunnleggelse. Vi har nå over 100 mennesker som utfører protester «på bakken», men bevegelsen i seg sjøl er mye større. For mange mennesker handler det ikke bare om kampen, men om sjansen til å si fra: Hvis noen er redde for å sette opp flygeblader, kan de skrive for prosjektet vårt Mavka Diaries, der vi samler inn anonyme historier fra kvinner om okkupasjonen og viser folk. hvordan livet egentlig er.
Mavka-partisanbevegelsen vokser. Denne vinteren, helt overraskende, begynte vi å høre fra kvinner fra Luhansk og Donetsk; før det var det praktisk talt ingen kontakt med dem. Den største overraskelsen for meg har vært motstanden på Krim. Vi var sikre på at folk der etter så mange år under okkupasjon ikke ville være i stand til å gjøre motstand. Men så mange kvinner har skrevet til oss derfra! Det virker for meg som om de ikke lenger er redde for noe – de er klare til å kjempe til slutten.
Vi bruker vår kvinnelige makt til å bekjempe okkupantene med sinne og sarkasme. Vi kjemper, men vi gjør det med vitser – tross alt gjør humor alt enklere. Jeg tror folk som lever under okkupasjon virkelig trenger dette akkurat nå.
Når vi endelig er frigjort, vil vi alle komme ut av skyggene og ta av oss maskene. Jeg tror alle vil bli sjokkert. Du ville aldri tro, å møte disse kvinnene, at de ville være i stand til å rive ned russiske flagg og brenne dem på en gårdsplass. Jeg vil virkelig hilse til alle på den andre siden av «veggen». Mitt budskap til dem: Vi er her, og vi kjemper fortsatt!