En hellig krig. Den russisk-ortodokse kirken velsigner krigen mot Vesten

Publisert 12. april 2024, i OSW-KOMMENTAR, av Katarzyna Chawryło

Representanter for den russisk-ortodokse kirken (ROC) har støtta krigen og rettferdiggjort Russlands aggressive politikk helt siden begynnelsen av invasjonen av Ukraina. Det har vært svært få stemmer som kritiserer invasjonen blant presteskapet, og slike tilfeller av kritikk har konsekvent blitt undertrykt på grunn av sensur i kirken og staten. I løpet av de siste ukene har ROCs posisjon blitt enda mer entydig og ytterliggående. Den 27. mars publiserte World Russian People’s Council ( Всемирный Русский Народный Собор ), en organisasjon tilknytta ROC og leda av patriark Kirill, et policydokument der krigen i Ukraina ble kalt en «hellig krig». Dokumentet identifiserte «Vesten nedsenket i satanisme» som hovedfienden til Russland og det russiske folket. Dette utgjør en trussel ikke bare for dem, men også mot hele den russiske sivilisasjonen og kristne religionen, som den (Vesten) har vendt seg bort fra.

Patriark Kirill Foto: Duma.gov.ru, CC BY 4.0, via Wikimedia Commons

På hjemmebane har avisa som mål å bidra til mobiliseringa av den russiske offentligheten og eliten, som kan brukes av regimet til å opprettholde støtta til krigføringa. De religiøse motivene bak krigen framheves som ei erklæring om Russlands sterke vilje til å fortsette invasjonen og undertrykkinga av Ukraina. Innholdet i dekretet passer også inn i den stadig hardere retorikken som brukes mot Vesten av landets høyeste embetsmenn, inkludert Vladimir Putin. ROC aksepterer og rettferdiggjør ikke bare konflikten post factum , men har også inntatt en proaktiv holdning, og gir myndighetene en hellig og messiansk begrunnelse for krigen. Kirken støtter dermed den aggressive og ekspansjonistiske statsideologien basert på ideene som fremmes av kirken sjøl: Hellige Rus, den russiske verden og den all-russiske nasjonen. Målet med denne retorikken er også å utøve psykologisk press på den vestlige eliten. Det kan heller ikke utelukkes at dette også er en del av forberedelsene til mer aggressive trekk mot Vesten.

Krig mot Vesten som en «hellig krig»

Siden starten av invasjonen av Ukraina har hierarkene fra den russisk-ortodokse kirken sanksjonert og rettferdiggjort krigen. Etter over to år har kirkens støtte til invasjonen flytt til et annet nivå. Den 27. mars publiserte World Russian People’s Council (heretter: rådet) et policydokument med tittelen «Dekret fra det 25. verdensrussiske folkeråd: den russiske verdens nåtid og fremtid». I dette dokumentet ble konflikten med Ukraina fremstilt som en «hellig krig», der Russland er på «det gode»-siden og Vesten legemliggjør «det onde». Det er bemerkelsesverdig at det ikke var Kiev, men eksplisitt Vesten som ble identifisert som hovedmotstanderen, som ble påstått å ha gitt avkall på kristendommen og omfavna satanisme.

I følge dokumentet forsvarer Russland og dets folk «det eneste åndelige rom til det Hellige Rus», og oppfyller dermed Guds mandat. Dokumentet fastsetter at når «operasjonen» er over, skal hele Ukrainas territorium falle innafor Moskvas eksklusive innflytelsessfære, og det skal ikke være rom for noe «russofobisk politisk regime» der. Ordlyden i dokumentet om erobringa av disse territoriene antyder at sjøl om underskriverne av dekretet, akkurat som Kreml, aksepterer at en ukrainsk stat kan eksistere i en eller annen form, så mener de at det bør være et marionettregime, styrt av Moskva-vennlige eliter som er totalt underordna Russland.

Rådet samler ikke bare høytstående kirkehierarker, men også politikere, embetsmenn, offentlige personer og regimevennlige oligarker med nasjonalistiske tilbøyeligheter. Det ledes av lederen av ROC, patriark Kirill, og dets omfattende presidium inkluderer skikkelser som guvernøren i St. Petersburg, Alexander Beglov, presidenten for konstitusjonelle domstolen, Valery Zorkin og innenriksministeren, Vladimir Kolokoltsev. Mens organisasjonen hovedsakelig består av russiske aktivister, bruker den sin offisielle status som en internasjonal organisasjon til propagandaformål og hevder retten til å snakke på vegne av alle samfunn der russisk ortodoksi er til stede. Tradisjonelt oppfatter kirken dette rommet som den ‘russiske verden’, et sivilisasjonssamfunn der ROC og Kreml, som dets viktigste religiøse og politiske makter, bør dominere. [1] I kjerna av dette rommet ligger territoriet til det historiske Hellige Rus, som ROC mener er vugga til russisk ortodoksi og et område som historisk sett burde falle inn under Moskvas jurisdiksjon, både kirkelig og politisk. Kirken hevder at for tida er disse områdene splitta av fiender og streber etter gjenforening.

Det religiøse grunnlaget for den ekspansjonistiske statsideologien

Synspunktene uttrykt i dekretet gjenspeiler holdninga til hele den russisk-ortodokse kirke. Både ROC og rådet er kontrollert av patriark Kirill, som styrer kirken på en autoritær måte utover makta som i utgangspunktet er tillagt patriarken. Visjonen om krig, som et sammenstøt av det gode mot det onde, hadde vært til stede i fragmentert form i kirkehierarkers uttalelser. Dette er imidlertid første gang det har blitt fullstendig artikulert i et offisielt dokument. Tidligere har Kirill under en av sine prekener for eksempel forkynt, at døden på slagmarken i Ukraina vasker bort alle synder og at Russland står imot Antikrist og global ondskap. Lignende påstander har blitt framsatt av eksperter nær kirken. Dessuten, etter at invasjonen starta, beordra patriarken at bønnen for Hellige Rus  om seier i krigen skulle være obligatorisk i alle gudstjenester. I denne bønnen presenteres krigen som en kamp for den såkalte all-russiske nasjonens overlevelse.

Denne visjonen stemmer overens med fortellinga og målene for den ‘spesielle militæroperasjonen’ fremmet av Kreml.Der er invasjonen blir framstilt som en defensiv, rettferdig og eksistensiell krig som finner sted i Ukraina, mot den mye sterkere evigvarende fienden: Vesten. Innholdet i dekretet går imidlertid utover de tidligere rammene for kirkens samarbeid med regjeringa, som innebar å akseptere og rettferdiggjøre invasjonen. Dokumentet gir en omfattende ideologisk, moralsk og religiøs begrunnelse for å fortsette krigen, som nå presenteres som en strengt religiøs og messiansk kamp. Kirken skaper dermed grunnlaget for en aggressiv og ekspansjonistisk statsideologi som Kreml kan benytte, basert på de ideene kirken har fremma i lang tid: Det Hellige Russ, den russiske verden og den forente allrussiske nasjonen.

Målene for kirkens krav

Innenrikspolitikken, dekretet og kirkens posisjon uttrykt der, er ment å øke engasjementet til den russiske offentligheten og eliten for krigen, som regimet vil kunne utnytte direkte i sin militære kampanje i Ukraina. Med tanke på de sterke institusjonelle båndene mellom ROC og Kreml, kan det antas at denne holdninga på en eller annen måte ble koordinert med sentralregjeringa. Slagordene ‘hellig krig’ kan brukes til å mentalt forberede russere på økt mobilisering eller for å rettferdiggjøre andre upopulære krigsrelaterte avgjørelser.

Videre passer innholdet i dokumentet inn i den stadig tøffere retorikken landets viktigste skikkelser, inkludert Putin, gjør bruk av mot Vesten, spesielt USA. Denne retorikken har nylig blitt sett for eksempel i politikeres uttalelser I samband med terrorangrepet i nærheten av Moskva 22. mars, [2] hvor Kreml skyldte på vestlige etterretningstjenester. Hensikten med denne meldinga er først og fremst å legge psykologisk press på Vesten og tvinge dem til å slutte å hjelpe Kiev. Krigen er innramma inn i religiøse termer for å understreke Russlands vilje til å vinne og dets urokkelige forpliktelse til målene for den såkalte «spesielle operasjonen». Det kan ikke utelukkes at retorikken eskaleres for å forberede offentligheten på mer aggressive grep mot Vesten, som konsekvent framstilles som den primære kilden til ‘ondskap’ og blir dehumanisert i den russiske politiske og propagandaen. Lignende psykologiske teknikker ble brukt i forkant av invasjonen av Ukraina i 2022.

ROCs involvering i å fremme invasjonen bekrefter at den russisk-ortodokse kirken ikke bare er en integrert del av det russiske politiske etablissementet, men også et betydelig instrument i Russlands hybride krigføring mot Vesten, en krigføring som også omfatter propaganda. Dens rolle er å påvirke troende samfunn både i og utenfor Russland, ved å utnytte relgionens status og, enda viktigere, kommunikasjonskanalene som er typiske for en religiøs organisasjon.

St. Basil Katedralen på den Røde plass i Moskva.

ROCs engasjement i krigen

Den russisk-ortodokse kirkes støtte til krigen strekker seg utover ren retorikk. De enkelte prestene og hele strukturen deltar i å fremme den militære kampanjen, pengeinnsamling og sende humanitær hjelp til stridende eller hjelpe veteraner. Noen prester utfører offentlige velsignelser av militærutstyr og soldater på vei til frontlinjene. “Kirkens avdeling for samarbeid med Forsvaret” bruker sin Telegram-konto til å drive en propagandakampanje for krigen, og rapporterer om situasjonen i frontlinja og prestenes aktiviteter der. Kirkens medier gjør mye for å publisere denne innsatsen for å demonstrere at krigen er en rettferdig sak støtta av ROC og dens tilhengere.

Noen ganger viser imidlertid propagandamateriale seg å være kontroversielt i den russiske offentligheten, spesielt blant dens mer liberale segmenter. Et eksempel på dette var presten Mikhail Vasilyevs opptreden på den ortodokse kanalen TV Spas, hvor han oppfordra russiske kvinner til å få flere barn, da ville de ikke ville angre på at de sendte sønnene sine til frontlinja. Kort tid etter dette ble Vasilyev sjøl drept i Ukraina i november 2022, hvor han, som det står på den offisielle nettsida til patriarkatet, hadde dratt «på et pastoralt oppdrag».

I mellomtida har fullstendig sensur blitt innført i Kirken, og de representantene for presteskapet som er kritiske til krigen eller ikke overholder patriarkens ordre, blir hardt straffet. Flere prester har blitt disiplinært avsatt (utestengt fra tjeneste og fratatt inntekt) for å nekte å resitere “Bønnen for Hellige Rus”  under gudtjenester eller for å ha modifisert bønnen, og dermed ikke adlyde Kirills ordre. To framtredende tilfeller inkluderer avsetting av høyt respekterte prester: Alexei Uminsky (sogneprest i “Hellige Treenighets Kirke” i Khokhly i Moskva) og Ioann Koval (som angivelig erstatta ordet «seier» med «fred» i bønnen). Begge prestene kom senere under jurisdiksjonen til patriarkatet i Konstantinopel. På sin side forlot Andrey Kordochkin Moskva-patriarkatet – nærmere bestemt dets spansk-portugisiske bispedømme – på eget initiativ for å protestere mot invasjonen og ROCs støtte til den. Etter at han trakk seg, satte han i gang prosjektet “Fred til alle” ( Мир всем ) for å hjelpe prester som ble forfulgt av kirken for deres anti-krigsholdning.

Eksempler på den russisk-ortodokse kirkes underordning under Kreml

Den russisk-ortodokse kirkes politikk i Russland har klart favorisert Kreml de siste åra. Foruten å rettferdiggjøre krigen, har den konsekvent fremmet regimets politikk både hjemme og i utlandet. Patriark Kirill har gitt sin støtte til Kreml ved å delta i statlige seremonier, for eksempel under feiringa av annekteringa av de territoriene som er skilt fra Ukraina. I juli 2022 bestemte den hellige synoden til den russisk-ortodokse kirke ( Священный синод Русской православной церкви ) å fjerne Krim fra jurisdiksjonen til den ukrainske ortodokse kirken i Moskva-kirken, og til å begynne med å flytte den direkte til den russiske patriarken [3], dette var et trekk som ble unngått rett etter annekteringa for å forhindre fremmedgjøring i forhold til troende i Ukraina. I 2024 ble en biskop,Tikhon(Georgy Shekunov), som antas å være Putins skriftefar, utnevnt til biskop for Simferopol og Krim. [4] Han er kjent for sine pro-Kreml standpunkter, så vel som for sitt omfattende engasjement i propaganda som forsøker å rettferdiggjøre Russlands historiske krav på Krim og invasjonen.

I innenrikspolitikken har kirken motsatt seg innføringa av lover som kriminaliserer vold i hjemmet, og hevda at de er i strid med «tradisjonelle og ortodokse verdier». I tillegg har ROC i sine dokumenter (inkludert det nevnte dekretet) fremmet å øke fødselsraten og støttet nasjonalistiske holdninger, for eksempel ved å gå inn for en mer restriktiv tilnærming til migrasjon. Kirkelige ruiner har også lagt til rette for å støtte statens undertrykkende politikk. For eksempel laget de nylig vanskeligheter med å holde begravelsen til Alexei Navalnyj. Til slutt, til tross for mange problemer, ble han gravlagt i Moskva 1. mars, og men den religiøse seremonien ble begrensa til det nødvendige minimum.

Kirken og patriarken sjøl er framtredende i russisk offentlighet, alikevel har ROC mista sosial og religiøs betydning. Russere er ikke et veldig religiøst folk, og deres erklærte tilknytning til ortodoksi dreier seg hovedsakelig om deltakelse i høytidsritualer, snarere enn faktisk tro eller respekt for kristne verdier. Ulike undersøkelser har avdekka at de siste åra har andelen innbyggere som anser seg som religiøse gått ned, til tross for regjeringas synlige innsats for å fremme kirken og «tradisjonelle verdier». I mai 2023 hevda rundt 60 % av russerne at religion ikke spilte noen vesentlig rolle i deres liv. [5] Nivået på deltakelse i kirkelig praksis er også minimal – bare 12 % av de spurte går i kirken minst en gang i måneden. Samtidig identifiserer 72 % av de som ble spurt seg som ortodokse – de ser på religion mer som et element av nasjonal og kulturell identitet. eller til og med som et område for sosial ritualisme. I mellomtida øker interessen for esoterisme (linken er lagt til av oss. Oversetters merknad) og det paranormale (for eksempel slår salget av tarotkort rekorder), og det er en økning i kriminalitet, skilsmisserater og utstrakt bruk av alkohol og alle typer narkotika.

Naval Kathedralen i Liepaja.

Konsekvenser av kirkens standpunkt

Russere er ikke altfor religiøse, så potensialet for kirkens synspunkter til å omsettes til samfunnsmessig påvirkning og effektivt øke mobiliseringa er absolutt begrensa. Den russisk-ortodokse kirkes holdning brukes imidlertid bredere som en del av regjeringens propaganda, som samtidig inntar en stadig mer aggressiv og absurd tone, et eksempel på dette er å anklage Vesten for satanisme. Disse synspunktene kan ha mulighet til få moderat oppslutning i Russland.

I det internasjonale samfunnet kan ROCs sterke støtte til Kremls aggressive politikk, støtta av slike ekstreme argumenter, være kontraproduktiv – og bidra til ytterligere diskreditering av både kirken og dens leder. Som et resultat kan kirkens kommunikasjonskanaler, effektivt utnytta av myndighetene – som å påvirke ortodokse samfunn utenfor Russland, enkeltpersoner som er desillusjonert av Vesten eller tilhengere av moralsk konservatisme – bli mindre effektive.

På lang sikt vil trolig kirkens krigsretorikk føre til en mer adekvat vurdering av denne institusjonen i det internasjonale samfunnet. Den russisk-ortodokse kirken har aktive kontakter med de internasjonale religiøse organisasjonene i Vesten den er så kritisk til – som Kirkenes Verdensråd og “Den hellige stol” (dvs. Vatikanet.Oversetters merknad) Moskva har så langt brukt kirkens koblinger til disse strukturene for å fremme pasifistiske synspunkter, hvor det argumenteres for å avslutte krigen i Ukraina på russiske vilkår, og for å fremme anti-vestlige, spesielt anti-amerikanske følelser blant de som allerede har en negativ vurdering av praksisen og moralen til vestlige eliter. Innholdet i dekretet fra det 25. verdens russiske folkeråd: nåtiden og fremtiden til den russiske verden , der Vesten utvetydig blir navngitt som hovedfienden og stempla som satanisk, avslører det faktiske verdensbildet ROC som representerer, I likhet med Kreml, som er fokusert på konfrontasjon og aggressiv ekspansjon i stedet for fredelig samarbeid.

Fotnoter:

[1] Både kirken og Kreml antar at det primære målet for deres innflytelse er de østlige slaverne: russere, ukrainere og hviterussere, samt alle russisktalende og ortodokse samfunn.

[2] For mer, se M. Menkiszak, P. Żochowski,’Islamists and the ‘Ukrainian trace’. The Moscow Concert Hall terrorist attack‘, OSW, 23. mars 2024, osw.waw.pl.

[3] I form av den nyetablerte Krim-metropolen, bestående av bispedømmene Simferopol, Krim, Dzhankoi og Feodosia.

[4] Tikhon har presentert sine synspunkter, for eksempel i intervjuet for kjendisen og tidligere opposisjonsaktivisten Ksenia Sobchak i hennes showОсторожно:Собчак, seТихон Шевкунов: о России, церкви5. mai, 2. mai, 2. mai, 2. mai.

[5] Levada Center SurveyReligious beliefs, 2. juni 2023, levada.ru.