Publisert i Commons/Spilne, publisert 23.mai, 2024. Iryna Zamuruyeva intervjuer Natalia Mamonova.
Hvordan er tilstanden for landbruket i Ukraina under krigen? Hvordan vil jordreformen påvirke framtida til landet? Og hva kan være en sosialt og økologisk rettferdig tilnærming for gjenoppretting av jordbruket etter krigen?
Vi diskuterte disse og andre problemstillinger med Natalia Mamonova, PhD, seniorforsker ved RURALIS, Institutt for bygde- og regionstudier i Norge, og medforfatter av studien » Ukrainian Agriculture in Wartime: Sustainability, Reforms and Markets«, publisert av det Transnasjonale Instituttet (TNI) .
I dine studier av ukrainsk landbruk hevder du at landet vårt har en todelt landbruksstruktur der store landbruksbedrifter og små gårder ikke direkte konkurrerer med hverandre om jord og markeder, noe som gjør at de kan sameksistere i mange år. Hvordan har dette oppstått og hvordan fungerer det i praksis?
Det er to hovedtyper av landbruksprodusenter i Ukraina. Den første er store landbruksbedrifter, som hovedsakelig er fokusert på produksjon av korn for eksport. De dyrker på omtrent 50 % av alt jordbruksareal og produserer halvparten av bruttonasjonal-produktet på landbruksområdet. Den andre halvparten er produsert av familiegårder og private bondegårder, som dyrker de resterende 50% av jorda. Disse små private gårdene produserer 95 % av potetproduksjonen i Ukraina, 85 % av grønnsaksproduksjonen, 80 % av frukt- og bærproduksjonen, omtrent 75 % av melkeproduksjonen og mer enn 35 % av kjøtt-produksjonen til personlig konsum og salg på hjemmemarkedet. I tillegg til å produsere mat for det ukrainske markedet, er familiegårder også i økende grad interessert i korneksport, men finner det vanskelig å konkurrere med store landbruksbedrifter som kontrollerer nøkkelinfrastruktur (transportruter, lagere, havner).
Denne todelte jordbruksstrukturen er et resultat av flere prosesser. En av dem er jordreformen. Den ble satt i verk etter Sovjetunionens sammenbrudd, og den hadde som mål å fordele jordene fra kollektivbruk og statlige gårder til landbefolkninga, for privat jordbruk. Reformen mislyktes stort sett: Jordene forble i omorganiserte kollektivgårder og statlige gårder, som seinere ble til moderne industribedrifter og landbruksbedrifter. Et tjueårig betalingsutsettelse for salg av jord sikra landrettigheter for ukrainske landsbyboere, som leide ut jorda de hadde fått tildelt til store landbruksbedrifter for litt penger eller andre ytelser, mens de fortsatte å drive deres egne gårdsbruk sjøl.
Så det har ikke vært noen direkte «landgrabbing» i Ukraina før i dag. Det er imidlertid et «kontrollgrep»: store agribusiness-firmaer kontrollerer verdikjeden for landbruksmat og mottar det meste av landbrukssubsidiene. Dette hindrer familiegårder og individuelle bondegårder i å utvikle seg og bli mer lønnsomme.
En annen grunn til sameksistensen av store og små landbruksprodusenter er den utbredte ideen om at «jo større, jo bedre». Denne troen er delvis forankra i sovjetisk historie og delvis påtvunget av det nyliberale kapitalistiske systemet som oppmuntrer til storbedrifter både strukturelt og ideologisk. Denne ideen fortsetter å eksistere i fantasien til ukrainske politikere, dessuten har store landbruksbedrifter drevet lobbyvirksomhet for denne tilnærminga i mange år. Dette har gjort Ukraina til verdens ledende korneksportør. Inntil nylig ble dette synet også delt av småbønder. De betraktet sine personlige bondegårder som støttebidrag, ubetydelige, og kjempet derfor ikke for sine rettigheter og anerkjennelse.
Situasjonen begynte å endre seg etter Euromaidan-revolusjonen. Da satte Ukraina en stopper for sin sovjetiske fortid og russiske innflytelse og la ut på en uavhengig vei mot ei europeisk framtid. I et av prosjektene mine gjennomførte jeg intervjuer med ukrainske bønder to år før og to år etter Euromaidan. Jeg la merke til hvordan den nye pro-europeiske identiteten og den økende patriotismen fikk folk til å snakke om familielandbruk som en framtidig modell for ukrainsk landbruk som kunne gi Ukraina og Europa økologisk ren og sunn mat.
Familiegårder og individuelle bondegårder i Ukraina er faktisk like produktive når det gjelder avkastning som store bedrifter. Men de har en mer miljømessig ansvarlig produksjon og er et viktig ledd i lokale næringskjeder. Hvis de støttes, kan de bli et bærekraftig alternativ til industrielt landbruk, som er avhengig av bruk av store mengder gjødsel og sprøytemidler.
Dessuten håpet små grunneiere at Ukrainas tilknytning til EU, og deretter dets fulle tiltredelse til EU, ville redusere korrupsjon og svekke den oligarkiske innflytelsen på den innenlandske økonomien. Dette i tillegg til å åpne nye markeder for landbruksprodukter til små grunneiere og støtte utviklinga av familiejordbruk i Ukraina. Generelt kan man si at det å bli med i EU sto fram som et bedre liv og med mer rettferdige muligheter for mange ukrainere, ikke bare for innbyggere på landsbygda.
I rapporten argumenterer du for at små familiegårder i Ukraina er viktige, ikke bare for mer miljømessig og sosialt ansvarlig matproduksjon, men også for Ukrainas matsikkerhet og suverenitet i møte med en fullskala russisk invasjon. Kan du si noe om det?
Fullskalakrigen demonstrerte den systemiske sårbarheten til det globaliserte nyliberale landbruket. Et landbruk som er prega av snever spesialisering i landbruksproduksjonen, avhengighet av internasjonal handel med matvarer, drivstoff og gjødsel, og et kosthold som for de fleste er basert på bare noen få basisvarer (som f.eks. hvete, solsikkefrø og mais)
Det ukrainske eksportorienterte jordbruket ble lammet de første månedene av krigen. Fjell av korn danna seg ved grensene våre da Svartehavshavnene ble blokkert av den russiske flåten, og landruter var ikke i stand til å frakte hele volumet av produkter. I tillegg stoppet forsyningene av drivstoff og gjødsel opp, da de tidligere ble importert fra Russland og Belarus.
Russland fortsetter å beskyte jordbruksmarker, ødelegge landbruksanlegg og infrastruktur. Lista over ødeleggelser fortsetter og fortsetter! Store landbruksbedrifter kunne ikke raskt klare å tilpasse seg sjokket og utfordringene krigen brakte med seg. Deres komplekse logistikk, teknologi og store omfang kan være effektive i fredstid, men ikke i krigstid. I mellomtida var familiegårder og bondegårder utenfor de aktive krigssonene i stand til relativt raskt tilpasse seg og begynne å produsere mat for deres egne behov, deres lokalsamfunn, hæren og folket i Ukraina.
Hvordan gjorde de det? Lokale matsystemer har en tendens til å være mer motstandsdyktige mot globale sjokk fordi de er mindre avhengige av eksterne ressurser og internasjonal handel. Etter hvert som tilgangen til landbruksprodukter knappere, begynte små grunneiere å bruke mer manuelt arbeid og mindre maskiner, noen ganger pløyde de jordene med hester. De bytta ut kjemisk gjødsel med økologisk, og eksportorienterte gårder kunne raskt nyorientere seg mot hjemmemarkedet, og produserte for eksempel bokhvete i stedet for mais. Men det viktigste var solidariteten, som hjelper det ukrainske folket til å overleve i disse vanskelige tidene. Mange landlige samfunn ble verter for internt fordrevne personer som har flykta fra krigssoner og store byer, som så oftest er mål for russiske luftangrep og bombeangrep. Folk dyrker mat sammen, deler ressurser og støtter hverandre.
Så familiegårder og bondegårder matet Ukraina i fredstid og fortsetter å mate Ukraina i dag i krigstid. Det påvirker også offentlige holdninger til småskala landbruk. Som jeg nevnte tidligere, også før fullskala-krigen, var folk overbevist om at modellen med familiegårder ville være framtida for Ukraina. Nå er det enda flere mennesker som tenker sånn.
I rapporten nevner du at jordreformen som tar sikte på å oppheve utsettelsen/moratoriet for salg av jordbruksjord, som har vært på plass siden 2001, er en av de mest kontroversielle og politisk sensitive reformene siden uavhengigheten. Hva har vært dens intensjoner og konsekvenser så langt, og hvilke sosiale, miljømessige og økonomiske konsekvenser av liberaliseringa av markedet for jordbruksland vil vi se i nær fremtid?
Det er mange stemmer for og imot jordreform. Hvis det ikke var for krigen, ville liberaliseringen av jordbruksmarkedet blitt det største spørsmålet i ukrainsk politikk. Behovet for å åpne markedet for jordbruksland ble begrunnet med at det ville sikre rettighetene til landbrukere, det ville gjøre ukrainsk landbruk mer effektivt og dermed tiltrekke seg flere investeringer. De som var motstandere av reformen frykta at et resultat ville være at store landbruksbedrifter ville beslaglegge land og småbruk ville forsvinne.
Liberalisering av markedet for jordbruksland var planlagt gjennomført i to etapper. Fra 2021 til 2024 var det kun fysiske personer som kunne kjøpe land, men ikke mer enn 100 hektar pr. person. Fra 2024 har både enkeltpersoner og juridiske personer rett til å kjøpe inntil 10 000 hektar land. Ideen i seg sjøl var god: en trinnvis tilnærming som først ville tillate familiegårder og små grunneiere å kjøpe land, og først deretter gi tilgang til jordmarkedet for store selskaper. Krigen begynte da markedet hadde vært åpent i bare seks måneder, men disse endringene i situasjonen ble ikke tatt med i betraktningen. I de første månedene av krigen ble jordreformen suspendert, men seinere ble den satt i gang igjen.
Jeg mener jordmarkedet bør liberaliseres, men at det må ytes mer støtte til familiegårder og individuelle bondegårder for å kjøpe land, ellers vil vi få en situasjon som i Latin-Amerika, hvor latifundia(store jordbrukseiendommer, drevet med et slags slavelignende leilendingssystem. Oversetters merknad ) kontrollerer mesteparten av jorda.I tillegg bør jordreformer ikke gjennomføres i krigstid. Hvordan kan vi tillate salg av land når 30 % av det ukrainske territoriet nå er okkupert, når 6,2 millioner flyktninger har forlatt Ukraina, 5,1 millioner mennesker er internt fordrevne, og mange ukrainere, for det meste menn, kjemper ved fronten? Disse menneskene kan ikke delta i landavtaler. Og generelt skapte krigen usikkerhet og økonomiske vanskeligheter for mange ukrainere. Dette fører til tvangssalg av tomter, der folk selger tomtene sine fordi de må kjøpe grunnleggende ting eller betale for medisinsk behandling. I bedre tider ville de ikke solgt jordene sine. Dessuten har mange familiegårder ikke økonomisk mulighet til å kjøpe jorda de i dag leier av naboene. Samtidig har store landbruksbedrifter en slik mulighet.
Foreløpig observerer vi ikke vesentlige endringer i strukturen til landeierskap i Ukraina. Tomteavtalene som inngås nå ble stort sett inngått for lenge siden, og nå blir de bare legalisert. Men dersom familedrevne gårder og individuelle bondegårder ikke gis tilstrekkelig støtte til å erverve jord, kan vi se endringer i arealbruken. Og det vil ikke nødvendigvis være at store landbruksbedrifter beslaglegger land. Landbruksbedrifter vil helt sikkert prøve å få kontroll over de landbruksarealene de dyrker. Men det er andre deltakere i landmarkedet – spekulanter, forretningsmenn, lokal mafia, oligarker og andre ikke-landbruksinvestorer som kan dra nytte av den nåværende usikkerheten ved å kjøpe opp en del landområder.
Alt dette vil gjøre livet enda vanskeligere for familiegårder og individuelle bondegårder. Dette vil påvirke framtida til ukrainsk landbruk: det kan bli enda mer industrialisert og eksportorientert. Dette vil igjen sette innenlandsk matsikkerhet i fare, ettersom familiegårder og individuelle bondegårder er det som gir Ukraina mat, både i fredstid og krigstid. Det vil også påvirke det sosiale livet i landsbyene, ettersom familiegårder og individuelle bondegårder er ryggraden i den enkelte landsby. Og sjølsagt kan miljøet lide fordi industrielt landbruk gjør bruk av en mindre miljømessig forsvarlig praksis. Dette er imidlertid bagateller sammenligna med krigens innvirkning på ukrainsk landbruk, miljøet og folks liv.
Jeg er interessert i hvordan en fullskala krig påvirker bønder og matprodusenter i øst- og sentraleuropeiske land, samt i Afrika, som var avhengige av ukrainsk import. Hvor er konsekvensene mest merkbare? Hvordan påvirker forstyrrelser i ukrainsk landbruk, forårsaket av fullskala krig, andre regioner i verden – både de som konsumerer ukrainske produkter og de som konkurrerer med vår produksjon?
Før den russiske invasjonen i 2022 var Ukraina verdens største eksportør av solsikkefrø (for produksjon av solsikkeolje og fôr), den fjerde største eksportøren av bygg og mais, og den syvende største eksportøren av hvete. Korn fra Ukraina ble solgt til alle verdenshjørner. Imidlertid var de viktigste importørene av ukrainsk korn land som er prega av stor grad av matusikkerhet – i Asia, Afrika og Midtøsten. De led mest under Russlands blokade av ukrainske havner i Svartehavet. I 2022 ble 95 % av ukrainsk korn eksportert til utlandet gjennom disse havnene. I disse landene har nivået av matusikkerhet økt betydelig. FN sa at krigen hadde forverra sulten i landene i det globale sør. Jeg må imidlertid merke meg at denne situasjonen ikke bare er forårsaket av krig, men også av klimaendringer, Covid-19-pandemien og interne konflikter.
Krigen forårsaket ikke bare fysiske forstyrrelser i mathandelen, men også økte matvarepriser. For eksempel har kornprisene, inkludert hvete, bygg og andre avlinger, praktisk talt dobla seg ettersom Ukraina og Russland, de viktigste korneksportørene, har trukket seg fra det internasjonale markedet. Prisene steg også på grunn av hendelser som ikke er direkte relatert til produksjon og logistikk, som spekulasjoner i det globale matmarkedet, valutakurssvingninger og eksportrestriksjoner pålagt av enkelte land for å sikre deres egen matsikkerheten. Per i dag har 16 land innført 22 mateksportforbud, og 8 land har innført 15 eksportrestriksjoner.
Land som ikke er direkte avhengige av import av ukrainske matvarer fikk også føle de tunge konsekvensene av krigen. Krigen påvirka ikke bare handel med mat, men også handel med drivstoff og gjødsel – ettersom Russland og Belarus pleide å være de viktigste eksportørene av gjødsel og drivstoff. Den kraftige økninga i globale priser på drivstoff og gjødsel påvirka i sin tur matprodusenter over hele verden. Industrielle landbruksprodusenter ble mest berørt, siden de er kritisk avhengige av drivstoff og kjemisk gjødsel og sprøytemidler. Sammen med inflasjon og redusert kjøpekraft førte dette til utarming av mange bønder.
Vi er for tida vitne til de største bondeprotestene i EUs historie. Disse protestene er forårsaket av flere faktorer, men en nøkkelfaktor er den alvorlige økonomiske situasjonen som europeiske bønder befinner seg i. I Øst- og Sentral-Europa protesterer bønder mot tilstrømninga av ukrainske matvarer, hovedsakelig korn.
Som jeg nevnte tidligere, resulterte Russlands blokade av Svartehavshavnene i at ukrainsk korn ble igjen inne i landet. For å løse dette problemet, initierte regjeringa i Ukraina, sammen med sine europeiske allierte, » Solidarity Lanes «. Dette for å transportere ukrainsk korn via land- og elveruter til Europa for videre levering til landene i Midtøsten eller Afrika. En betydelig del av ukrainsk korn og råolje som gikk langs disse «solidaritetsveiene» ble imidlertid solgt i EU. Dette skyldtes logistiske problemer, skyhøye transportkostnader utenfor EU, brudd på kontrakter med kornkjøpende land. Og i noen tilfeller en tvilsom praksis som gjorde at enkelte lokale aktører i Polen, Bulgaria, Ungarn, Romania og Slovakia kunne tjene på videresalg av ukrainske korn på hjemmemarkedene. Strømmen av relativt billig ukrainsk korn til Øst- og Sentral-Europa førte til et fall i lokale kornpriser og fratok lokale bønder muligheten til å få solgt avlingene sine.
I EU vektlegger bønder og politikere som går imot den økte importen av ukrainske landbruksprodukter to aspekter. Den første er den industrielle karakteren til produksjonen i Ukraina, noe som gjør den mer økonomisk konkurransedyktig. Den andre er trusselen mot miljøet og helsen som ukrainske landbruksprodukter angivelig utgjør. Er denne kritikken kun retta mot store oligarkiske jordbruksbedrifter som dominerer eksporten, men ikke mot små gårder?
Ja, du har rett. Kritikk av ukrainske eksportprodukter er relatert til deres priser og produksjonsmetoder. Dette gjelder ikke bare korn fra Ukraina, men også andre landbruksprodukter. I Frankrike, for eksempel, protesterer bønder mot honning fra Ukraina. Ukrainske produkter er billigere enn produktene fra produsentene i EU av ulike årsaker – ukrainsk industriproduksjon har såkalte «stordriftsfordeler», som gjør produktene våre mer økonomisk konkurransedyktige. Ukrainske produsenter av landbruksprodukter trenger ikke overholde så strenge miljøkrav som i EU. Dessuten er prisen på både land og arbeidskraft lavere i Ukraina. Men den viktigste årsaken er at EU midlertidig suspenderte effekten av eksportavgifter og tollkvoter på ukrainske landbruksprodukter for å støtte Ukraina under krigen. Alt dette påvirker prisene på ukrainske produkter på europeiske markeder.
Jeg vil ikke si at bønder og politikere som protesterer i Europa seriøst mener at ukrainske produkter utgjør en trussel mot miljøet og menneskers helse. Ukrainske matvarer er ikke farlige, men i Slovakia ble det oppdaga rester av plantevernmidler som er forbudt i EU i hvete fra Ukraina i fjor. Det var også tendens til at ukrainsk korn, som skulle brukes til fôr, ble solgt til landene i Sentral- og Øst-Europa som korn til brødbaking. Mine kolleger i Polen oppdaga slike tilfeller. Men her bør vi skylde på korrupsjon i Polen, ikke på ukrainsk korn.
Når det gjelder spørsmålet ditt om hvorvidt kritikken bare gjelder store landbruks-oligarker eller også små gårder: Jeg er ikke sikker på i hvilken grad Europa forstår at den ukrainske landbrukssektoren er helt annerledes sammenligna med den europeiske, og at den består av to typer produsenter av landbruksprodukter. I den offentlige samtalen i Europa brukes det generelle uttrykket «mateksport fra Ukraina». Bare i Polen, som er Ukrainas nærmeste nabo, begynte protesterende bønder å si at de ikke protesterte mot ukrainske bønder generelt, men mot transnasjonale landbruks- og matselskaper som har virksomhet i Ukraina. Og dette er vanligvis tilfelle, eksporten av ukrainsk korn utføres hovedsakelig av internasjonale selskaper og utenlandske investeringsgrupper. Mens honning, for eksempel, produseres og selges i utlandet av ukrainske familiegårder og kommersielle private bondegårder. Men dessverre, generelt sett, er ikke europeiske bønder spesielt oppmerksomme på hvem som er de forskjellige produsentene av ukrainske produkter.
I dag er det mange samtaler om gjenoppbygginga av Ukraina etter krigen. Council of National Recovery innenfor ramma av » New Agrarian Policy » utvikler for tida forslag for gjenreisning av jordbrukssektoren. Når man ser på de publiserte utkastene, får man inntrykk av at gjenopprettingsplanen er en tilbakevending til førkrigstidas eksportorienterte modell for jordbruksproduksjon, snarere enn å tenke nytt om landbruket fra et sosialt og miljømessig perspektiv. Sivilsamfunnet og fagmiljøet har allerede kritisert de eksisterende forslagene. Hvordan bør en mer rettferdig gjenreisning etter krigen se ut? Og hvordan kan sunn, kulturelt hensiktsmessig og miljømessig ansvarlig matproduksjon støttes?
Jeg tror ikke vi trenger å stoppe storskala landbruksproduksjon i Ukraina fullstendig. Dette er for ekstremt og urealistisk. For det første bringer jordbruksvirksomheten inntekter til budsjettet, som er nødvendige for gjenoppbygginga av landet etter krigen (før krigen utgjorde landbrukseksporten 45 % av alle eksportinntekter). Sjølsagt er det nok av eksempler på hvordan agribusiness unngår å betale skatt, men vi kan ikke undervurdere storbedriftenes rolle i den ukrainske økonomien. For det andre er mange land avhengig av eksport av ukrainsk korn, og landet vårt har landområder og et gunstige klimaet til å kunne forbli «verdens kornkammer».
Jeg tror imidlertid det er viktig å innføre flere restriksjoner på store bedrifter, spesielt når det gjelder miljøkrav, og gjøre landbruksvirksomheten mer transparent. Det er også viktig at den ukrainske regjeringa endrer sine prioriteringer i landbrukspolitikken, fra «jo større, jo bedre» til å støtte familiegårder og personlige bondegårder. Dette er faktisk lettere sagt enn gjort, ettersom den todelte strukturen i landbruket, som er urettferdig for småbønder, er dypt forankra i ukrainske institusjoner.
Dette er tydelig i «New Agrarian Policy», som virkelig foreslår å reprodusere førkrigsmodellen med globalisert eksportorientert landbruk.
Og, ja, vi har sett sterk kritikk av denne reproduksjonen av det tidligere systemet med jordbruksproduksjon, fra sivilsamfunnet, fra bondeorganisasjoner og det akademiske miljøet. Kritikere konstaterer at industrielt, eksportorientert landbruk har vist sin sårbarhet og manglende bærekraft. Og at det heller er på tide å prioritere miljømessig og sosialt bærekraftig, økonomisk gjennomførbart, robust familielandbruk som kan overleve krig- og kriser. I fjor utvikla aktivister og akademikere en » Resolution for the Government of Ukraine » med spesifikke råd om hvordan ulike statlige myndigheter kan gjenoppbygge ukrainsk landbruk og gjøre det mer rettferdig og bærekraftig. Blant disse rådene er innføring av FNs frivillige retningslinjer for ansvarlig regulering av eierskap og forvaltning av land-, skog- og fiskeriressurser , FAO-prinsippene for ansvarlige investeringer i landbruk og matproduksjon, og FN-erklæringa » Om bøndenes rettigheter «. Forfatterne av denne uttalelsen anbefaler også å opprette spesifikke mekanismer for å støtte småbønder i å skaffe seg jordbruksareal og går inn for innføring av en 10 % kvote for små landbruksprodusenter i internasjonal kornhandel, innafor ramma av det humanitære programmet » Grain from Ukraine «. Du kan lese hele teksten til disse rådene på engelsk eller ukrainsk .
Dessuten er Ukraina også under press fra EU. Den ukrainske regjeringa har en forpliktelse til å bringe ukrainsk lovgivning og retningslinjer i samsvar med EUs og internasjonale standarder. Og dette krever i sin tur å sikre bærekraften til det ukrainske landbruket – øke mangfoldet av landbruksmodeller (spesielt familiebruk) og støtte utviklinga av landsbygda.
Sammenligna med industrioligarkene, som nå mister innflytelse, ser det ut til at store eierkonsentrasjoner i landbruket har fått det mye bedre. Mange av dem har konsolidert sin makt og kontroll over ukrainske landbruksområder. Hvordan vil du karakterisere tilstanden til det ukrainske landbruksoligarkiet i dag?
Det ukrainske oligarkiske systemet er ganske mangfoldig. Oligarkene endrer sine politiske prioriteringer og slutter seg til ulike allianser, avhengig av hvilken regjering som sitter ved makta. Landbruk er et nøkkelområde for investering for ukrainske oligarker. Store industriproduksjoner som dyrker monokulturer for rask fortjeneste krever mindre investeringer og millioner har strømmet til dem via statsbudsjettet i flere tiår. Mange oligarker etablerte nære bånd med statlige myndigheter, noe som lar latt dem påvirke landbrukspolitikken og forhandle seg fram til bedre betingelser for virksomheten deres. Det mest slående eksemplet på sammenslåing av statlige og oligarkiske interesser er presidentskapet til Petro Poroshenko. Oligarken Poroshenko, tidligere kjent som sjokoladekongen, var eieren av det store landbruksselskapet Agroprodinvest, hvis landareal tredobla seg under hans presidentperiode.
Nåværende president Volodymyr Zelenskyi har introdusert en rekke initiativer som tar sikte på å av-oligarkisere den ukrainske økonomien og redusere den politiske innflytelsen til oligarker. Russlands krig i Ukraina hjelper ham i dette. For det første hadde de fleste av de enorme selskapene alvorlige vanskeligheter på grunn av den russiske aggresjonen og okkupasjonen. Dette gjelder hovedsakelig industriell virksomhet: metallurgisk industri, kullgruvedrift i øst og sør i Ukraina, samt virksomhet innafor jernbane- og rørledningsvirksomheter. Storskala eksportretta landbruk opplever også, som jeg har nevnt tidligere, strukturelle problemer knytta til krigen. For andre trenger Zelenskij ikke lenger politisk og økonomisk støtte fra oligarkene, og den smertefulle opplevelsen av å forsvare landet mot russisk aggresjon vil trolig gjøre ukrainere mindre tilbøyelige til å underkaste seg de rikes interesser igjen. For det tredje er reduksjon av korrupsjon og styrking av rettsstaten også en betingelse for en betydelig del av bistanden som kommer til Ukraina.
Jeg tror ikke krigen har satt en stopper for de ukrainske oligarkene, de er fortsatt for innflytelsesrike. Det kan imidlertid hende de må finne nye måter å omorganisere virksomheten. Dette for å tilpasse seg de nye krava og betingelsene som Ukraina må oppfylle dersom de ønsker å bli med i EU. Som vi ser nå, forsøker ukrainske oligarker og store selskaper å påvirke gjenreisningsprogrammene etter krigen for å kunne opprettholde «større er bedre»-tilnærminga.
Så den ukrainske regjeringa står nå overfor et alvorlig dilemma: skal den fortsette å støtte den eksportorienterte jordbruksmodellen i stor skala, som drives fram av lobbyvirksomhet fra store bedrifter og oligarker, og forbli «verdens kornkammer»? Eller bør vi heller sette fokuset på satsning på et familiejordbruk som er sosialt, økologisk og økonomisk bærekraftig og mer robust i krisetider? Det politiske svaret på dette vanskelige spørsmålet vil avgjøre framtida til ukrainsk landbruk og landlige områder i de kommende åra.