Publisert på nettstedet «Human rights in Ukraine», 7. juni, 2024. Av Halya Coynash
Til tross for aggressiv propaganda, trusler og tvungen «russifisering», fortsetter ukrainere i okkupert territorium å snakke ukrainsk og krever utdanning på ukrainsk for barna sine.
Siden 2014 har Russland brukt enorme krefter og store økonomiske ressurer på å forsøke å ødelegge alle deler av ukrainsk identitet, spesielt det ukrainske språket, på ethvert territorium som har blitt okkupert. Denne innsatsen har blitt mer aggressiv etter fullskala-invasjonen av Ukraina, men de møter sterk motstand.
Viktor Kovalenko, sjefredaktør for Berdiansk 24, sa nylig til Radio Svoboda at « for okkupantene er det ingen kriminalitet på okkupert territorium, som er mer forferdelig enn om noen eller noe identifiseres som ukrainsk. De er ikke spesielt plaga av drap, voldtekter, bortføring av mennesker, imotsetning til reaksjonene på det som bærer noe som signaliserer ukrainsk identitet – språk, butikkskilt etc. De er veldig opptatt av ukrainske nummerskilt på biler. Det er for dem den mest forferdelige forbrytelsen …». De reagerer, sier han, ved å ilegge bøter, eller ved å pågripe folk bort og holde dem fanget i kjellere, hvor de alltid blir utsatt for tortur.
Russland demonstrerte først sine prioriteringer i Mariupol. Etter å ha drevet med en nådeløst bombing og beskutt byen og ødelagt opptil 90 % av infrastrukturen, sendte de ut kommunalt ansattte for å russifisere stavemåten til Mariupol på skiltet ved inngangen til byen. Okkupantene fortsatte deretter med å installere enorme skjermer, og å vise russisk propaganda om ‘broderlige nasjoner’ og hevda at de hadde ‘frigjort’ Mariupol. Alt dette mens innbyggerne ikke hadde noe sted å bo, ingen oppvarming, ikke rennende vann og av og til ingenting å spise.
Aggressorstaten bruker den samme taktikken på alt okkupert territorium. Fra å russifisere navnene på byer, gater osv. eller gjeninnføre de sovjetiske navna på gateskilt, har de nå gått over til å utrydde eventuelle forretningsnavn eller reklamemateriell på ukrainsk. I følge Viktoria Halitsyna, sjef for Berdiansk militæradministrasjon, blir bedrifter i okkuperte Berdiansk tvunget til å endre skilt og reklame fra ukrainsk til russisk og gjøre det for egen regning. De blir trua med påtale dersom de nekter.
Innen et år etter invasjonen av Krim, hadde Russland nesten eliminert all skoleutdanning på ukrainsk . Foreldre ble vissnok spurt om de ønsket at barna deres skulle få utdanning på ukrainsk, men ble satt under et enormt press for å si at de ikke ønsket det.
Viktor Kovalenko husker at okkupantene gjorde noe lignende i det okkuperte Berdiansk, med et «spørreskjema» utstedt om man skulle fortsette med undervisning i ukrainsk på skolene. Et flertall ønska at undervisninga skulle fortsette, dette er det siste som ble hørt om nevnte spørreskjema, så langt har det ikke kommet ytterligere tiltak. Han sier at russerne vil gå med på utviklinga av enhver dialekt eller språk, og «for bildet vil de støtte en slags nasjonale minoriteter og utviklingen av deres kultur og språk, men under ingen omstendigheter ukrainsk. I fett er alt dette helt «for bildet». Russland gjorde mye hype i de første åra av okkupasjonen av Krim med tre «offisielle språk» – ukrainsk, krimtatarisk og russisk, men hvor en slik «offisiel status» for to av disse språkene bare eksisterer på papir. (gjett hvilke. Oversetters merknad)
I november 2023 rapporterte Ukrainas nasjonale motstandssenter at de russiske okkupantene klaget «over det store antallet mennesker som ønsker å studere på ukrainsk». Til tross for presset de blir satt under, fortsatte ukrainere på okkupert territorium å kjempe for deres identitet som ukrainere. Sjøl om rapporten snakker om alt midlertidig okkupert territorium, er det sannsynlig at motstanden mot press først og fremst sees i de delene av Ukraina, som er okkupert etter Russlands fullskala invasjon.
Okkupantene hadde prøvd samme taktikk på det okkuperte Krim, hvor leksjoner i ukrainsk kun er tillatt hvis foreldrene ber om det. Denne gangen hadde imidlertid foreldrene nekta å gi etter for trusler og trusler og hadde undertegna de påkrevde dokumentene. Senteret rapporterte at dette hadde ført til mangel på lærebøker. Som rapportert, i ethvert område som faller inn under russisk okkupasjon, har det vært en utrensking av ukrainske bøker på skolene. Okkupantene har istedet henta inn russiske bøker, spesielt de som gjentar dens falske fortelling om nyere historie. De produserte til og med sine egne ukrainske lærebøker , med disse også retta mot å føre fram myter om «broderlige statsborgere» og rettferdiggjøre Russlands invasjon og okkupasjon. Antallet av slike ‘lærebøker’ som ble brakt til okkupert territorium viste seg å være utilstrekkelig for etterspørselen. Skoleledere, ble det rapportert, hadde fått beskjed om å legge mer press på foreldrene. Et slikt press, bør det understrekes, vil ikke bare omfatte verbal «oppmuntring». Foreldre vil sannsynligvis bli fortalt at barnas karakterer vil lide hvis de insisterer på å lære ukrainsk. I mai 2024 rapporterte den uavhengige Crimean Discourse at barn på det okkuperte Krim hadde fått redusert karakterene sine fordi de hadde nekta å delta i forferdelige kampanjer for å få ukrainske barn til å sende «takkebrev» til russerne som invaderte Ukraina.
Det har vært farlig på ethvert ukrainsk territorium okkupert av russerne siden 2014 å demonstrere pro-ukrainske synspunkter. Fra starten av fullskala-invasjonen bortførte og torturerte sivile på grusomt vi. Spesielt utsatt var innbyggere som hadde tjenstegjort i Ukrainas væpna styrker og i tillegg til innbyggere med en klar pro-ukrainsk holdning.
Derfor sier det mye når National Resistance Center har fått vite om tilfeller i okkuperte Kherson oblast der ukrainere nekter å bytte til russisk når de snakker med russerne som har kommet til okkupert territorium for å tjene penger. Den ukrainske undergrunnen rapporterer at leger fra Russland, som arbeider på venstre bredd av Dnipro, dvs. den okkuperte delen av Kherson oblast, klager over at lokale innbyggere fortsetter å snakke ukrainsk under obligatoriske medisinske undersøkelser. Artem Petryk, en historiker fra Kherson, refererte til disse resultatene da han snakka med Radio Svoboda om dette «problemet», som okkupantene og kollaboratørene har. Til tross for all propaganda og undertrykking, » har befolkninga fortsatt å snakke ukrainsk i stor grad. Okkupantene sjøl snakka forresten om dette, og samarbeidspartnerne deres erkjente det. De sa åpent at situasjonen overraska dem, spesielt på skolene, hvor mange lokale familier tross alt foretrekker at barna deres studerer på ukrainsk. Det overraska og skremte dem».
Mens ukrainsk territorium fortsatt er okkupert, advarer han, vil russifiseringa intensiveres, hvor russerne vil bruke stadig strengere metoder, hvor de ta opp igjen de stalinistiske metodene fra Sovjetunionen.