Teksten er basert på et foredrag som Paul Le Blanc holdt 15. april 2024. Først publisert på Anti*Capitalist Resistance . Vi fant artikkelen på marxistarkiv.se
Det er et grunnleggende standpunkt for de som støtter sosialisme og demokrati å støtte den ukrainske motstanden mot den russiske invasjonen av landet. Her vil jeg komme med litt historisk og politisk bakgrunn for hvorfor jeg mener det.
Det har vært mange økonomiske, politiske og kulturelle likheter mellom Russland og Ukraina – delvis fordi Ukraina var en del av det russiske imperiet siden Katarina den stores regjeringstid på slutten av 1700-tallet. Det russiske imperiet var lenge omtalt av revolusjonære som «et fengselshus av nasjoner». Dette nettopp fordi imperiet oppsto gjennom av den gradvise erobringa og tvungne innlemminga av flere nasjoner og folk inn i et ekspanderende territorium, dominert av det mektige, voldelige autoritære monarkiet til tsarene.
Økonomien var opprinnelig en form for føydalisme, der en masse bønder ble brutalt utnytta av en velstående minoritet av landeiende adelsmenn, støtta av tsarregimet. I løpet av 1800-tallet og inn i begynnelsen av 1900-tallet søkte tsarene også å fremme en kapitalistisk industrialiseringsprosess gjennom hele imperiet. Dette for å gjøre Russland mer konkurransedyktig – økonomisk og militært – i datidas globale maktkamper.
Denne industraliseringa hadde imidlertid den utilsikta konsekvensen at det bidro til å legge grunnlaget for sosialistiske organisasjoner og en organisert arbeiderklasse og som i økende grad ble tiltrukket av marxisismens ideer, og som endte opp i revolusjonen i 1917 ledet av Lenin og hans kamerater. Etter en tre år lang borgerkrig erstatta deres styre både føydalisme og kapitalisme med det mange håpet skulle blomstre ut til en sosialistisk økonomi. I stedet, da regimet til Lenin måtte vike for Josef Stalins styre, dominerte et byråkratisk-autoritær system det meste av det som hadde vært det russiske imperiet, inkludert det som nå er Russland og nå Ukraina.
En statskontrollert «kommandoøkonomi» drev fram, ved hjelp av brutale midler, moderniseringa av økonomien til det som ble kjent som «Unionen av sosialistiske sovjet- republikker» (USSR). (sovjet=råd, det vet du, ikke sant…? Oversetters merknad)
Til tross for de økonomiske gevinstene ved dette nye systemet, var det prega av ustabilitet og dypt forankra motsetninger og ustabilitet. Dette var knytta til undertrykkinga fra det byråkratiske systemet, med dets systematiske brudd på menneskerettighetene og folkelige ønsker for framtida. Dette var også knytta til pågående fiendtlighet og økonomisk rivalisering fra svært avanserte kapitalistiske deler av verden. Slike problemer og press førte til slutt til kollapsen av det økonomiske og politiske systemet i USSR.
Et aspekt ved denne kollapsen var en gjenoppstått nasjonalisme som førte til at undertrykte territorier brøt ut av det gamle «nasjonenes fengselhus», som for eksempel førte til Ukrainas uavhengighet i 1991. Sammenbruddet involverte også elementer i de øvre lagene av det byråkratiske diktaturet som omfavna en overgang tilbake til kapitalismen, mens de tok det som hadde vært offentlig eide ressurser og rikdom i egne hender. Framveksten av disse kapitalistiske «oligarkene» skjedde i hele Sovjetunionen under denne oppløsningstida – både i Ukraina og Russland. Økonomien til begge statene har blitt privatisert, noe som har gitt opphav til en dominans av disse oligarkene, som opparbeida seg økonomiske egeninteresser. Dette ble kombinert med en økende korrupsjon og økende ulikhet, på bekostning av det store flertallet av russere og ukrainere. En slik kapitalisme, er i perioden med Russland-Ukraina-krigen, den dominerende produksjonsmåten på begge sider av grensa.
Noen elementer i den nasjonalistiske gjenoppblomstringa i det tidligere Sovjetunionen hadde sammenheng med gamle versjoner av ekstrem høyreorientert, autoritær, rasistisk (ofte antisemittisk) nasjonalisme som var utbredt i hele Øst-Europa – i stor grad inkludert Ukraina og Tsar-Russland. Sjøl om dette tankegodset sto i direkte motsetning til marxistisk og kommunistisk ideologi(eller kanskje nettopp defor… Oversetters merknad), har det siden kommunismens kollaps noen ganger tatt form av nyfascistiske og nynazistiske ideologier og organisasjoner, spesielt ved fronten og på begge sider.
Seriøse analytikere uttrykker allikevel at dette er et marginalt fenomen– noe som virker å være fornuftig, med utgangspunkt i den grufulle opplevelsen av det morderiske angrepet fra nazistene under andre verdenskrig.
På den annen side er det betydelige forskjeller mellom Putin- og Zelensky-regimene – så vel som det er en betydelig likhet: -ingen av dem er verdig sosialistisk støtte.
Vi kan først se på Russland. Da Boris Jeltsin fortrengte den reformerende kommunistlederen Mikhail Gorbatsjov, noe som førte til oppløsninga av USSR, innførte han samtidig en overgangspolitikk prega av korrupsjon, kaos og den nedadgående spiralen i økonomien og i russisk levestandard. Dette ble ledsaget av oligarkenes raskt voksende makt.
Ut av denne katastrofale situasjonen kom Vladimir Putin til makta, og innførte et såkalt «styrt demokrati» og en regulert kapitalisme. Oligarkene ble kutta ned i omfang, og tvunget til å følge nye regler, satt av Putins stat.
Putin, og de nær ham, var i stand til å sikre seg et grep på en kolossal rikdom. Men for å rettferdiggjøre den økte sentraliseringa av politisk makt og for å gi en ideologisk begrunnelse for en stadig mer enhetlig russisk stat, ga de uttrykk for de konservative idealene fra den gamle tsarordenen. : Ortodoksi, autokrati og nasjonalitet.
Med «ortodoksi» viser denne ideologen til dominansen til den russisk-ortodokse kirke. Med «autokrati» peker de tilbake på et despotisk regime som ikke tolererer noen utfordringer av autoritet og brukte brutalt voldelige kosakker og andre undertrykkende krefter for å skremme kritikere og knuse all alvorlig dissens. Med «nasjonalitet» refererte de til den aggressive dominansen av et enormt imperium der alle etniske grupper skulle forlate sine særegne kulturer og språk, og i stedet la seg oppsluke i et forent Stor-Russland. Putin har forklart sitt syn i termer som disse.
En kilde til Putins makt kan han takke sin stort sett (men ikke helt) udugelige forgjenger Boris Jeltsin for. Jeltsin ble utfordra, i sin uegalitære og korrupte politikk for kapitalistisk overgang, av et semi-demokratisk parlament oppretta i kjølvannet av kommunismens kollaps. Med støtte fra hæren kjørte han grovt over Russlands parlament, og til slutt angrep han det fysisk og beordra oppløsning av parlamentet. Han pressa gjennom en ny grunnlov som gjorde det mulig for ham å styre ved dekreter. Dette banet vei for Putins seinere arbeidsmåte, som er utbredt i dag.
Denne typen politisk sentralisering og autoritarisme utkrystalliserte seg ikke i Ukraina, sjøl om som Yuliya Yurchenko (linken er lagt til av oss. Oversetters merknad) forteller oss et «autoritært nyliberalt kleptokrati» – som ikke ble temmet av en skikkelse av type Putin – har fortsatt å forme politikken i Ukraina, på bekostning av et flertall av landets arbeidende folk. Ukrainas president Volodymyr Zelensky ble valgt på en anti-korrupsjonsplattform, men vurderinga av Zelensky-regjeringa som ble tilbudt av aktivisten Vladyslav Starodubtsev, fra Sotsialnyi Rukh, deles av mange ukrainske sosialister:
Sjøl før krigen har dette vært en av de mest populære regjeringene Ukraina har hatt – noe som ikke sier så mye, den var bare ikke så forferdelig som de forrige. Zelenskys parti, Folkets Tjener, har blitt det mest progressive partiet i parlamentet i sosiale spørsmål som LHBTQ-rettigheter, motstand mot vold mot kvinner og så videre. Men de fleste av disse politiske synspunktene har blitt fremmet med tanke på europeisk integrasjon, og ikke fordi partiet i seg sjøl er progressivt.
På den økonomiske fronten har Zelenskys parti en markedsfundamentalistisk orientering, og ved å vedta nyliberal lovgivning for å deregulere arbeidsforhold, noe har svekket kraften til kollektive arbeidskontrakter og fagforeninger. På grunn av sitt markedsfundamentalistiske syn, ser den på fagforeninger og enhver form for økonomisk demokrati som skadelig for økonomisk utvikling.
Vi må også vurdere konfliktens globale rammeverk, som involverer imperialismens sentrale posisjon i verdenspolitikken. De som tror på sosialisme og demokrati – for et styre av folket over vårt økonomiske og politiske liv – må motsette seg imperialisme. Med imperialisme sikter jeg til militær og/eller politisk og/eller økonomisk ekspansjon utafor grensene til ens eget land med det formål å sikre mest mulig rikdom for ens egen økonomi, inkludert behovet for å sikre markeder, råvarer og investeringsmuligheter.
USA-imperialismen er en realitet i vår verden. Slik har det vært siden 1890-åra, skjønt det kan hevdes at det har vært slik siden 1790-tallet. Men verken Lenin eller Rosa Luxemburg så på imperialismen som å være representert av et enkelt ondt land, men snarere alle land i vår epoke – undertrykt av konkurrerende og stridende eliter fra de såkalte «stormaktene» – noe som gjenspeiler den kapitalistiske dynamikken i den globale økonomien. Både Lenin og Luxemburg så at imperialismen i høy grad inkluderte både USA og Russland. Slik er det fortsatt i dag.
Med et øyeblikks fokus på USAs imperialisme, må man forstå at et sentralt imperialistisk instrument er NATO. Det er en militær allianse designet i 1949 for å begrense og presse tilbake trusselen mot kapitalistiske interesser representert av Sovjetunionen og mot mulige revolusjonære opprør. Nok et instrument for kapitalistisk ekspansjon og stabilitet har vært Den europeiske union (EU).
Både NATO og EU er med i en innsiktsfull analyse av statsviteren John Mearsheimer, en innflytelsesrik kritiker av nylig amerikansk utenrikspolitikk. Han hevder at amerikanske politikere «har beveget seg framover for å inkludere Ukraina i Vesten for å gjøre Ukraina til et vestlig bolverk på Russlands grense.» Han ser på NATO-utvidelsen og EU-utvidelsen som et forsøk på å gjøre Ukraina til et pro-amerikansk liberalt demokrati, på bekostning av russiske maktinteresser.
Det er uforsonlige forskjeller mellom Mearsheimers liberal-realistiske syn og den revolusjonære sosialistiske tilnærminga til Lenin, som påvirker min egen tilnærming. Jeg vil avslutte med å beskrive hva som utgjør en debatt mellom Mearsheimer og Lenin.
Mearsheimer bemerker at den amerikanske makteliten, når den befinner seg i en lignende situasjon som Putin i dag, har styrta «demokratisk valgte ledere på den vestlige halvkule under den kalde krigen, fordi vi var misfornøyde med deres politikk. Dette er måten stormakter oppfører seg på.» Han ser det derfor som rimelig at Putins ønsker «å innsette i Kiev en pro-russisk regjering, en regjering som er tilpassa Moskvas interesser». Han mener at den amerikanske regjeringa og den russiske regjeringa kan og bør forhandle på en måte som respekterer hverandres «interesser», og utarbeide et kompromiss i samsvar med disse interessene.
Lenins revolusjonære marxistiske tilnærming er forskjellig fra Mearsheimers. Han understreker realiteten i klassekonflikt, og nekter å slå alle klasser sammen med regjeringene i deres spesifikke land. Utenrikspolitikken til «stormaktene» er alltid i interessen til privilegerte og velstående eliter, og på bekostning av det arbeidende flertall. Han avviser absolutt «store makters» rett til å insistere på å få deres vilje.
Mearsheimer, derimot, forteller oss: «I en ideell verden ville det vært fantastisk om ukrainerne var frie til å velge sitt eget politiske system og til å velge sin egen utenrikspolitikk. Men,» formaner han, «i den virkelige verden er det ikke mulig. Ukrainerne har en egeninteresse i å være seriøst oppmerksom på hva russerne ønsker av dem. De løper en alvorlig risiko hvis de fiendtliggjør russerne totalt.»
Nei, svarer Lenin. I en ideell verden ville ukrainerne ha rett til sjølstyre – for et fritt og uavhengig Ukraina, for politisk og økonomisk demokrati og et anstendig liv for alle. Riktignok er slike ting ikke gjennomførbare i den «virkelige verden». Men i stedet for å bøye seg for sin undertrykker, bør man kreve «det umulige» og kjempe for å gjøre det som er «ideelt» til den nye virkeligheten. Dette vil bety kamp mot Putins invasjon, akkurat som det vil bety kamp mot Zelenskys nyliberalisme.
Og en ting til – blant russerne er det mennesker som oss, som hungrer etter politisk og økonomisk demokrati og et anstendig liv for alle. Og det er slike mennesker blant vesteuropeerne, blant folkene i Amerika og Asia og Afrika. Kampen må inkludere oss alle hvis vi skal få til en virkelig ideell verden.
Jeg vil legge til et par ekstra minutter til presentasjonen min for å ta opp et viktig spørsmål. Hvor skal ukrainske frihetskjempere få våpnene sine fra? De vil få våpnene sine hvor enn de kan og hvordan de enn kan – ellers vil deres kamp for frihet uunngåelig ende med et blodig nederlag, under hælen på deres undertrykkere.
Dette spørsmålet om liv eller død har dukket opp gang på gang opp gjennom historien. Og frihetskjempere får noen ganger slike våpen fra rivaler til undertrykkerne deres, til og med fra kilder som representerer det motsatte av det man kjemper for.
Ett av mange eksempler kan finnes i den amerikanske revolusjonen i 1775-83. 1 Penger, våpen og direkte militær støtte fra det franske monarkiet hjalp antikoloniale revolusjonære i Nord-Amerika med å bryte seg løs fra det britiske monarkiet. Noen hevder at imperialistiske makter gir slik hjelp for å manipulere situasjonen til egen fordel. Absolutt – det er det imperialister alltid gjør. Men revolusjonære og frihetskjempere forsøker også å manipulere situasjonen til fordel for sin sak.
Dette leder til mitt siste poeng. Det ville vært en feil for amerikanske revolusjonære, i bytte mot fransk hjelp, å bryte revolusjonære prinsipper ved å integrere seg i det franske imperiet – akkurat som det ville vært en feil for revolusjonære å støtte integrering i NATO. Men det er ikke en feil, i en kamp på liv og død, at frihetskjempere aksepterer våpen fra enten det franske monarkiet i 1778 eller fra nasjoner som tilhører NATO i dag. Hvis revolusjonæres og frihetskjempers sak er rettferdig, har de rett til å kjempe for seier med alle nødvendige midler.
Paul Le Blanc er forfatteren av litterære verk om arbeiderbevegelsen – og sosialistiske bevegelser, inkludert Lenin og det revolusjonære partiet (1990), Fra Marx til Gramsci (1996) og Leon Trotsky (2015). Han er redaktør av åtte bind av International Encyclopaedia of Revolution and Protest , og medredaktør av The Complete Works of Rosa Luxemburg .
Fotnote:
- 1 Blant andre eksempler som er verdt å utforske fra det 20. århundre: den russiske revolusjonen i 1917, den italiensk-etiopiske krigen 1935-36, den spanske borgerkrigen 1935-39, den kinesisk-japanske krigen 1937-45, en rekke anti-koloniale kamper fra fra 1940 til 1970-tallet.