Patrik Le Tréhondat intervjuer Alexander Kitral . Vi fant artikkelen på European Network for Solidarity with Ukraine, publisert 16.juni 2024
Alexander Kitral er journalist for nettstedet Commons. Hans undersøkende sosialjournalistikk gir en stemme til de stemmeløse i det krigsherja Ukraina. Han forfaller imidlertid ikke til pessimisme og trekker fram positive erfaringer der de utnytta og de undertrykte finner sine egne måter for å løse sine problemer. Artiklene hans forteller om solidaritet, samarbeid, gjensidig hjelp og medmenneskelighet. Dette er essensielle verdier i et land i krig, og som vi kan se av hans forfatterskap, er de det eneste middelet til å overleve. Han var så snill å svare på spørsmålene våre.
Kan du presentere deg sjøl for våre lesere?
Jeg heter Alexander Kitral, jeg er 39 år gammel. Jeg bor i Kiev. Jeg begynte å jobbe som journalist i 2005, da jeg studerte ved Institutt for journalistikk ved Taras Shevchenko National University i Kiev. Siden den gang har jeg publisert i en rekke trykte og nettbaserte publikasjoner. Jeg har også fått erfaring med å jobbe i TV og i et nyhetsbyrå.
Du har publisert mange artikler for Commonsom sosiale spørsmål: om sosialarbeidere, skoler og sykehus, funksjonshemmede, bolig og arbeid. Hvorfor valgte du å gjøre dette når Ukraina er i krig?
Men hvilke emner bør du skrive om under krigen? Jeg er interessert i samfunnets liv og utvikling, i dets potensiale. Så dette er fagene som hjelper oss å forstå og støtte samfunnet og som synes jeg er mest relevante. Fiendtlighetene vil ta slutt før eller siden, og landet må gjenoppbygges. For å gjøre dette, må vi forstå utviklingsmekanismene i den sosiale sfæren, for å kunne forbedre dem slik ar de kan fungere bedre i dagens realiteter og enda mer i morgendagens samfunn.
Måtte du reise til Ukraina for å skrive disse rapportene? Hva overrasket deg mest under disse turene?
For å finne ut meninga til noen, trenger du ikke møte dem. Jeg kommuniserer med alle mine helter og heltinner fra forskjellige deler av Ukraina utelukkende via telefon. Det er en rask måte å få informasjon på. Tro meg, mange av dem synes det er greit å snakke om vanskene sine og dele tankene sine uten å møte en journalist personlig. Det som er overraskende sammenligna med førkrigstida er endringene som kan sees i enkelte menneskers holdninger til virkeligheten rundt dem. Det er en ny måte å se på livet, materielle verdier, forhold til andre, livets verdier. Dette er tydeligst sett hos mennesker som har levd gjennom kritiske situasjoner. For eksempel de som overlevde beleiringa av Marioupol. Under intervjuene innrømmet noen av heltene og heltinnene at de, i større grad enn tidligere, hadde begynt å verdsette ting som enkel mat, overnatting og familie høyere. For i en kritisk situasjon er pengene dine ikke verdt noe. Mange understreket også et ønske om å engasjere seg mer i å støtte de som går gjennom vanskelige tider. I Marioupol og andre steder hvor det har vært harde kamper, er det å hjelpe hverandre grunnlaget for ei gruppes mulighet til overlevelse. Det er veldig vanskelig å overleve alene i slike situasjoner.
I artiklene dine forklarer du hvordan folk har organisert seg for å håndtere problemene sine. Noen ganger nevner du eksemplet med kooperativer. I Ukraina på begynnelsen av 1900-tallet var det en sterk samarbeidsbevegelse. På spørsmålet om sjølorganisering og kooperativer, er dette virkelig et viktig fenomen?
Det viktigste i denne saken er sjølorganisering. Det er bare ved å slå seg sammen at folk kan nå sine mål og beskytte rettighetene sine. Og jeg nevner kooperativer som et eksempel på denne sjølorganseringa, i tillegg til at folk går sammen i organisasjoner, fagforeninger, ad hoc-foreninger for å nå felles mål. Jeg liker eksemplet med kooperativer som en illustrasjon på en bærekraftig forening. I artiklene mine fremmer jeg ikke kooperativer som en ny form for landbruk, for eksempel, eller som en måte å løse folks økonomiske problemer på. Samvirkebevegelsen, som du med rette bemerket, har allerede dukket opp flere ganger i Ukrainas historie og er veldig populær i vesteuropeiske land, hovedsakelig Tyskland. Samtidig bygger kooperativer opp om interessene til en begrensa krets av mennesker, uten å løse de presserende problemene i samfunnet som helhet, ettersom alle ikke er innafor kooperativet. Jeg gjentar, det viktige er opplevelsen av folks sjølorganisering, beskyttelse av felles interesser, menneskers evne til å delta i å støtte andre – det er dette som tiltrekker meg med eksemplet med kooperativer.
Du fordømmer også regjeringas antisosiale politikk. Hvordan tror du det svekker Ukrainas forsvar mot russisk imperialistisk aggresjon?
På dette vendepunktet i historien er det av største betydning å skape et nytt miljø for utvikling. Og det viktigste elementet for utvikling er samfunnet, dets kvalitet, dets behov, dets styrke, dets utdanning. Og dessverre undervurderer myndighetene denne forståelsen av samfunnets potensiale. Og dette gjelder ikke bare Ukraina, men også andre land.
Hva er dine andre vinklinger på journalistikken?
Alt med de akutte problemene samfunnet står overfor i dag. Disse inkluderer støtte til mennesker med nedsatt funksjonsevne, beskyttelse av sivile rettigheter, utdanning og helsespørsmål, samt positive eksempler på sjølorganisering på grasrota mv.
Artikler av Alexander Kitral:
Beyond the poverty trestols: Ukrainian pensioners’ survival
Swimming Upstream: Stories of people who challenged employer tyranny in Ukraine