Publisert på nettstedet «Human Rights in Ukraine», 05. juli 2024. Av Halya Coynash
Yevhen Roman ble etterlatt for å dø, av russerne som drepte fire andre ubevæpnede ukrainske krigsfanger med kaldt blod, en definitiv krigsforbrytelse. Men Yevhen overlevde.
Yevhen Roman var ikke bare vitne til, men også et var offer, for russiske soldaters nedskyting av ukrainske krigsfanger som har lagt fra seg våpna og overgitt seg. I motsetning til fire av hans medsoldater som ble skutt og drept, overlevde han og er nå i stand til å gi avgjørende vitnesbyrd om denne åpenbare krigsforbrytelsen.
41 år gamle Roman seg frivillig til militærtjeneste kort tid etter Russlands fullskala-invasjon av Ukraina og var en del av den ukrainske væpna styrkens 5. angrepsbrigade. Han og fire andre forsvarere ble tatt til fange av russerne 14. mars 2023 i landsbyen Ivanivske, nær Bakhmut.
Russland brukte både leiesoldater fra Wagner-enheten og militærtjenestemenn for sitt enorme angrep på Bakhmut, uten hensyn til sine egne tap. Roman forklarer at han hadde mista bevisstheten etter en eksplosjon om morgenen 14. mars 2023, og først kom til seg sjøl seks timer seinere, da det allerede var blitt mørkt. Tre russere dukka opp, pekte med maskingevær mot Roman og de fire andre mennene og beordra dem til å ta av de skuddsikre vestene. Russerne krevde å få vite hva de gjorde, og en av de unge ukrainske soldatene svarte at de var på sitt eget land og forsvarte det. Det var etter dette de fem soldatene la fra seg våpna og overga seg. “ Gutta gikk først ut, uten våpen. Når et maskingevær er retta mot hodet ditt, tar du ikke med deg våpen ut. Du kommer ut fordi du vet at nå er du i krigsfangenskap.»
Det burde vært fangenskap, hvor alle soldatene, etter folkeretten, er beskytta som krigsfanger. Istedet ble de fire første ukrainske soldatene som kom ut først skutt ned. Roman kom etterpå, men ble også skutt. Han ble imidlertid redda av at russerne i mørket ikke hadde lagt merke til at han ikke hadde tatt av den skuddsikre vesten, da de beordna det. Skuddet forårsaka skader på armene hans, men traff heldigvis ingen viktige blodårer.
Han hørte ikke at det ble gitt noen ordre om å skyte krigsfangene og forteller at av de tre russerne var det den som var eldste, som var rundt 50, som åpna ild med automatgeværet sitt. Roman falt sammen med de andre mennene, og russerne skjønte tydeligvis ikke at han fortsatt var i live. Roman er tydelig på at russerne gjorde seg skyldig i en krigsforbrytelse. Han bemerker imidlertid at russeren som åpna ild, mottok sin «straff fra Gud» nesten umiddelbart. Tre-fire minutter etter skytinge-episoden ble russerne sjøl truffet av mørtelild, og den eldre mannens bein ble blåst av. Roman minner om at russeren lå nær ukrainerne han hadde drept, og Roman. Han skrek og ba om hjelp, men ingen av de russiske soldatene prøvde en gang å gå bort til ham.
Roman forteller at han ventet til det virka stille, og reiste seg. Da var imidlertid russerne rundt 30 meter unna. En av dem så ham, og han vifta med armene og falt framover mot bakken. Han legger til at han hørte den russiske soldaten fortelle sjefen sin på walkie-talkie at det var en «300» (dvs. en såret krigsfange) der. Heldigvis sa sjefen at han skulle forlate ham, at han uansett ville dø.
Russerne ble sjøl drept av et ukraninsk droneangrep. Dagen etter, mens de ukrainske styrkene skjøt mot fienden, klarte Roman å krype, på kne, til ukrainernes stilling. Han sier at han ikke aner hvor han fant styrken til å prøve å komme seg ut, men sier at han ba til Gud hele tida. » Under krig er det ingen tårer, men det er ingen vei videre uten bønn».
Etter å ha blitt evakuert fra fronten, gjennomgikk Roman operasjoner og tilbrakte lang tid på sykehus og kom seg etter skadene. Han har fortsatt problemer med tunge fysiske belastninger og fortsetter å plages av tankene på kameratene som ble skutt rundt ham.
Russiske soldater har vært skyldige i å ha drept ukrainske krigsfanger helt siden begynnelsen av fullskala-nvasjonen av Ukraina. De første slike forbrytelsene registrert i både Chernihiv og Kharkiv oblaster i mars 2022. I Chernihiv-saken ble en russer til og med dømt til livsvarig fengsel.
Fra november 2023 har det vært en dramatisk økning i antall drap på ukrainske krigsfanger. Ettersom slike saker forekommer i helt forskjellige deler av fronten, virker det sannsynlig at de er en indikasjon på at dette er en avklart russisk politikk, støtta av toppsjiktet i Russlands væpna styrker.
Da Yury Bielousov, lederen for statsadvokatens «Avdeling for bekjempelse av forbrytelser begått under den væpna konflikten» snakka om slike drap i februar 2024, pekte han , på det faktum at videoer som viser slike henrettelser så ofte blir lagt ut av russere. Publiseringen av slike videoer er et forsøk på å demoralisere ukrainske soldater, for å svekke deres motstand og dermed generelt gjøre det lettere å underlegge seg Ukraina . Dette er nok en gang bevis på at det er en del av russernes generelle plan for ødeleggelse av det ukrainske folket.»
Han bemerket da at hvis den russiske militære ledelsen ønsket å stoppe slike krigsforbrytelsesdrap på krigsfanger, kunne de det, og antydet at de faktisk gir direkte ordre om å utføre dem.
Det har dukket opp bevis på at i det ihvertall er individuelle soldatgrupper utfører overgrep. Det er da ikke begrensa til nedskyting av ukrainske soldater som har overgitt seg, men også i hvertfall et tilfelle hvor en fanget soldat ble halshogd.