Pubisert på nettsida Europe Solidaire Sans Frontières , Fredag 9. august 2024. Av Feministisk verksted , og LE TRÉHONDAT Patric (Vi har tidligere publisert denne artikkelen om feministisk aktivisme i Ukraina. Oversetters merknad)
I august feirer vi at det er nøyaktig to og et halvt år siden vårt feministiske verksted åpna sitt første krisesenter for internt fordrevne kvinner. Ved starten av invasjonen åpna vi tre krisesentre. To av dem holdt åpent i seks måneder. I dag vil vi meddele en, for oss, viktig nyhet: vårt største mottak, som har vært i drift siden juni 2022, stenger dørene. I dette innlegget vil vi oppsummere arbeidet vårt, fortelle deg mer om våre erfaringer som vi kanskje ikke har spredd tidligere. Og svare på spørsmålet om hva vi planlegger å gjøre videre.
Hvorfor stenger krisesenteret dørene?
For å være ærlig er nedlegginga av krisesenteret en stor sorg, ikke bare for kriseteamet som åpna dette krisesenteret, men også for alle teamene i vår organisasjon. Besøkende som kjente til arrangementene våre, visste at kontoret til organisasjonen vår i to år var et lite rom i den store krisesenter-bygninga. Det er derfor lunsj-pauser på kontoret fant sted på felleskjøkkenet med beboerne på krisesenteret, med felles samtaler og kaffe. Våre arrangementer for lokalsamfunnet ble avholdt på loftet, hvor barna som bodde i hjemmet ellers pleide å leke, utenom arrangementene. Det er derfor et svært viktig sted for hele vår organisasjon. Og vi var veldig glad i det stedet. Vi mener at krisesenteret oppfylte sin opprinnelige tiltenkte funksjon som et midlertidig «tilholdssted».
Vi har klart å opprettholdt dette krisesenteret helt og holdent takket være internasjonale givere, men det har nå blitt umulig for kriseteamet å skaffe de nødvendige midlene for å fortsette arbeidet.
Det er viktig å understreke at både spørsmålene om finansiering og muligheten for å fortsette aktiviteter har ledet fram til denne situasjonen: Det har blitt vanskeligere for organisasjoner å finne penger til krisesentre, mens kommunale krisesentre har ledig plass og kapasitet til å ta imot flere mennesker.
Hva kan vi si om vårt arbeid med krisesentre?
Først av alt, det kom absolutt til rett tid! Vi åpna et stort krisesenter da de midlertidige krisesentrene som hadde blitt satt opp i barnehager og skoler i Lviv, stengte dørene. Vi fikk mye kritikk for at det allerede var gått seks måneder med fullskala krig og at foreningene bare så vidt hadde begynt å gjøre noe på dette området. Men vi hadde ikke de samme ressursene som staten til raskt å sette i gang et storstilt mottak og gi folk husly. Vi hadde ingen lokaler eller ansatte. Vi trengte tid til å finne finansiering, til å planlegge og til slutt til å utføre arbeid vi aldri hadde gjort før. Men vi klarte å svare på behovene i situasjonen veldig raskt.
I juni 2022, var det et stort antall midlertidige krisesentre som ble stengt i skoler og barnehager. Det er her historien om krisesenteret vårt begynner. Vi sendte informasjon til forskjellige grupper av fordrevne. Da krisesenteret åpna 1. juni , kom det først bare en familie, Kiselyovs, som du sikkert har hørt om i artiklene våre, på besøk til oss. De likte stedet og valgte seg et rom. I løpet av en halvtime begynte alle å komme: krisesenteret var befolka fra første dag!
Vi tror det samme gjelder for å stenge krisesenteret. For øyeblikket er situasjonen i Lviv-regionen, med tilstrømningen av mennesker, med antall mennesker som har tenkt å bli her, ganske forutsigbar, men ikke kaotisk. Mange har bodd her et par år. det er en liten tilstrømning av nye mennesker, og folk velger å bli, eller flytte til steder nær hjemmet, så de kan i det minste komme dit innimellom.
Derfor fyller midlertidige krisesentre som vårt ikke lenger et akutt behov for byen akkurat nå. Vi har oppfylt vår funksjon og tida er inne for å legge ned overnattingstilbudet. Men hvis du leter etter et sted å bo i Lviv og regionen rundt, vennligst kontakt Støttesenteret for fordrevne på følgende nummer: +380505554461.
I følge nasjonale sosialtjenesteregler er det visse krav et krisesenter må følge opp når det gjelder krav til romorganisering. Den spesifiserer for eksempel hvordan en seng skal se ut og hvor mange kvadratmeter som skal være tilgjengelig per person. Den nye resolusjonen 930 skisserer også tydelig krav til bostedsregler og oppførsel til ansatte og beboere. Dette betyr at det er generelle regler: ingen drikking, ingen røyking, ingen slåssing osv. Sosialt arbeid forutsetter en mye større grad av involvering av en person i livet til en annen person. Og det har sine fordeler og ulemper. Hovedspørsmålet vi har tenkt på gjennom hele vårt arbeid er i hvilken grad bistanden vår bør ha grenser, og i hvilken grad disse grensene kan være helt definert i dagens situasjon.
La meg gi deg et eksempel som slo meg under en samtale med en annen kollega. Hun fortalte meg om en familie av eldre menn og kvinner hun hadde ønsket velkommen til overnattings-senteret sitt. De kom uten papirer, bare med en pose med eiendeler: alt var brent.
Mine kolleger tok imot dem, ga dem klær og mat og hjalp dem med å finne papirene sine. Da dukket spørsmålet opp om de skulle finne arbeid. De hjalp mannen i denne familien med å finne jobb på en byggeplass. På sin første arbeidsdag på byggeplassen hadde han en ulykke og døde. De samme sosialarbeiderne på krisesenteret, ansatte og frivillige bidro til å samle inn midler til begravelses-seremonien. Og de begravde denne mannen. Denne saken får meg ofte til å tenke på disse grensene: kan de eksistere i den situasjonen vi lever i i dag? I dag har sosialhjelpen allerede gått utover enhver mulig klassifisering av sosiale tjenester, også i saker som dette.
Hva gjorde vi mens krisesenteret gikk som vi «ikke tenkte på»?
Vi undersøkte forsvinninga av en Black Pearl-krem fra et soverom, -hjalp en 60 år gammel kvinne å lære å bokstavelig talt si «nei» og stå opp for grensene sine. Vi hjalp henne med å søke etter mat, og vi samla inn midler til hennes rehabilitering etter en nyretransplantasjon. Vi gjorde reparasjoner på et hus der krisesenter-beboerne skulle flytte. Vi arrangerte sammenkomster, fester og piknik. Og vi klarte å finne ut: hvor mange kilo mat trenger du for en piknik på 50 personer?
Vi brøt opp slagsmål. Vi har utvikla metoder for å hjelpe folk til å ta imot hjelp fra en psykolog. Vi oppfordra to personer på fiendskap om å lage borsjtsj sammen( borsjtsj= tradisjonell ukrainsk matrett. Oversetters merknad) Vi laget et magasin sammen om livene til beboerne på senteret vårt. Vi hjalp dem med å finne jobb, vi lytta til dem… Vi plasserte en psykisk utviklingshemma person i støtte-boliger, vi hjalp dem med å overvinne en spiseforstyrrelse, vi prøvde å få en person ut av et selvmordsforsøk, vi lekte med barn, vi lærte en funksjonshemmet kvinne å skrive, vi organiserte filmklubber, vi snakket for å støtte dem…Vi klarte ikke så mye. Kanskje vi ikke visste hvordan vi skulle gjøre det riktig, kanskje vi var for opptatt med våre egne ting til å tenke på det. Vi er veldig stolte av kriseteamet som tok ansvar for dette arbeidet. Når jeg tenker på disse menneskene tenker jeg på et sitat fra en tegneserie der en karakter sier til en annen: «Ja, jeg liker folk som ikke gjør dumme ting»: «Ja, det jeg liker best er folk som ikke bryr seg om ting som virkeligheten.»
Vi måtte faktisk finne løsninger på farten. I noen situasjoner var det ingen løsning, og hele teamet kom sammen for å drikke et glass vin og spise pizza. Vi deltok på mange tilsynsmøter der vi gråt som gale og sa «nei, vi skal aldri tilbake til det krisesenteret igjen.»
Og det var tider da vi kom sammen og klemte hverandre og fortalte hverandre at vi var veldig kule, at vi hadde gjort en utrolig jobb. Dette er grunnen til at det å jobbe på et krisesenter ikke handler om å leve ditt eget liv eller livene til familie og venner. Det var å leve livene til 20 mennesker som bodde i krisesenteret vårt hver dag: med problemene sine, gledene sine. Vi gledet oss over deres suksesser, vi sørget over deres problemer, og vi ble sinte når nye restriksjoner dukka opp. Oppsummert vil jeg si at, gitt det faktum at vi møtte disse menneskene i en slik situasjon, var dette arbeidet fylt med mye ømhet og oppmerksomhet.
Hvis jeg hadde muligheten til å si noe til alle som bodde hos oss i denne tiden, ville jeg si at det var veldig viktig for meg. I løpet av de to første vanskelige åra av full-invasjonen, da jeg ble skilt fra familien min, som nå lever under okkupasjon, var jeg ikke i stand til å hjelpe familien min. Det var veldig viktig for meg å kunne hjelpe dere og være nyttig. Det var et gjensidig positivt forhold. Vi hjalp dere så mye vi kunne til å fortsette å leve, og dere hjalp oss. Jeg tror vi alle trengte hverandre for å kunne overleve denne krigen og prøve å fortsette å leve.
Krisesenteret stenger dørene, men vi fortsetter å hjelpe kvinner i krise. Vi planlegger å fortsette kursene våre i digital kompetanse og rekruttere til «Move Forward»- omskolerings-hjelpeprogrammet. De mange vanskelige, men uvurderlige, erfaringene vi fikk i overnattings-senteret vil helt sikkert føre til nye sosiale prosjekter. Vi jobber for seier!
Teksten er utarbeida av Katya, krisekoordinator. Med masse kjærlighet!