Publisert på Telegram 29. mars 2024. Av Patrick Le Tréhondat, i samtale med folk fra den feminiske gruppa Bilkis. Vi fant dette intervjuet på European Network for Solidarity with Ukraine.
Bilkis ble grunnlagt for 4 år siden i Kharkiv, med krigen flytta organisasjonen til Lviv. Siden 24. februar 2022 har «Bilkis modifisert sine aktiviteter for å møte behovene til den ukrainske befolkninga. Det viktigste for ukrainerne som mista alt var å gi dem husly, mat og medisiner, forklarer feministene. I løpet av de første fire månedene av krigen «sendte vi pakker til det østlige og sentrale Ukraina. Oftest var det til Dnipro og Kropyvnytsky, fordi det er hit mange mennesker fra Donetsk- og Luhansk-regionene ble evakuert,» forteller medlemmene. I dag, i Lviv, har de åpna et «Sted for ting», «et sted hvor du kan legge igjen ting du ikke har behov for lengre og hvor du kan finne ting du trenger».
Men Bilkis glemmer ikke sin feministiske identitet. Blant de mange kampanjene de arrangerer, var det en i desember 2022 mot et alkoholmerke, som viste en naken kvinne på flaskene sine. Aktivistene stasjonerte seg foran merkevarens butikk i Lviv i 3 lørdags ettermiddager, med paroler som «Stopp seksualisering av kvinner», «Kvinnekroppen er ikke en reklame». Den ukrainske fascistgruppa Katarsis, som kom til stedet, trua dem fysisk. I flere måneder har feminister i Lviv også organisert utdelinger av varme måltider, «Hodivnichka», -en populær kantine hver søndag morgen. I dag svarer de på spørsmålene våre for å gi en innledende vurdering av to års aktiviteter på feltet.
I mai og juni 2022 så jeg at dere organiserer gruppas sykkelturer rundt Lviv. Hvorfor var det viktig for dere å organisere disse turene? Fortsetter dere å gjøre det?
I gruppa er det en som heter Ivanka, som er en erfaren syklist og som sykler hele tida, under alle årstider. Ivanka satte i gang kortdistanseturer for kvinnene i Team Bilkis. Vår damesykkelklubb var åpen for alle jenter, uansett erfaringsnivå. Denne støtta fra sykkelmiljøet var en god mulighet til å begynne å utforske sykkelverdenen. Turene våre handla om å få sjøltillit på veien, overvinne frykt, som frykt for fortau, gå på eventyr og ha en følelse av søsterskap. Turene var en mulighet til å møte likesinnede, finne et reisefølge og til og med venner. «Femvello-klubben» er ikke en konkurranse eller et prestasjonsløp. Det handler om å bringe sammen syklister på alle nivåer: fra profesjonelle til nybegynnere. For noen var det deres første 20 kilometer, og for andre var det langt fra deres første. Det viktige er at vi alle tilbakela distansene våre sammen!
En gang dro vi også på overnattingstur på fjellet, en med telt. I dag har ikke Ivanka nok ressurser til å drive Femvello-klubben på permanent basis, fordi koordineringa av et slikt prosjekt krever mye oppmerksomhet og nøye forberedelser, men fra tid til annen, som et spontant tiltak , er det alltid et ønske om å sykle sammen.
-6 millioner ukrainere måtte forlate Ukraina, 6 millioner er internt fordrevne. Mange medlemmer av Bilkis tilhører denne andre kategorien. Etter to år med fullskala krig, tror du du noen gang kommer hjem? Hvordan opplever du det?
Ivanka: Jeg er fra Donbas, fra en liten by som heter Roubizhne, i Luhansk-regionen. Jeg har bodd her i to år, og for å være helt ærlig, så driver jeg fotsatt og tilpasser meg: til et nytt miljø, til en ny rutine, til et nytt liv, til den konstante jakten på nye forbindelser og nye favorittsteder. Å flytte og det å måtte tilpasse seg er noe ble tvunget inn i livet mitt på grunn av det russiske angrepet, og jeg kan ikke se på dette som et eventyr eller en reise.
Den totale krigen i landet mitt har pågått i to år, så hvordan kan jeg ha drømmer i denne situasjonen? Sjølsagt har jeg en drøm: seier og hjemreise. Området mitt er nå okkupert og jeg har sett bilder av at leiligheten min er ødelagt. Jeg vurderer muligheten for å bli i Lviv lenge, og derfor vil jeg fortsette å utvikle meg her. Uansett hvor livet kaster meg, vil jeg bare ha styrke til å gjøre det jeg vil, å leve og hjelpe hæren vår. I dag er jeg utrolig glad for å få muligheten til å være på mitt eget territorium. Nei, jeg er ikke hjemme, men jeg er i Ukraina. Dette gir meg mye styrke, sjøl om jeg fortsatt er deprimert og opplever traumet ved å miste hjemmet mitt, men jeg bygger sterke indre søyler som støtter meg i disseulvetider.
Dere åpna «Rom for ting» i august 2022 hvor man kan gi bort ting (klær, bøker, etc.) og hente ting hvis det er ting man har behov for. Alt er gratis. I suksessen «Rom for ting» åpner dere én dag for å levere gjenstander og én dag for å hente gjenstander. Kan du fortelle oss hvem som leverer og hvem som henter? Hva sier folk om «Rom for ting»?
Vårt «Rom for Ting»-prosjekt har vært vellykka i halvannet år. Det viste seg at mange kan og vil gi gjestander til andre. Vi kan imidlertid ikke håndtere mengden ting folk gir oss (eller ønsker å gi oss). Dette er grunnen til at vi har innført en varegodkjenningsplan. Vi mottar vanligvis varer annenhver uke, men noen ganger sjeldnere. I april tar vi ikke lenger imot varer, men vi gir dem bort, for vi har mye nå.
Mer enn 90 % av våre besøkende er kvinner. Det er også menn, men mye sjeldnere. Sjøl om vi har tiltenkt dette stedet eksklusivt for kvinner, ønsker vi alle velkommen. Vi har dette som utgangspunkt, for det første, er målgruppa vår, som en feministisk organisasjon, kvinner. For det andre er kvinner oftere engasjert i reproduktivt arbeid, og derfor ser de oftere etter barnas ting her, rydder hjemmene sine og finner dermed nyttige ting.
Som vi kan anslå, er hovedkjerna av våre besøkende unge jenter og kvinner som ofte tar og bringer gjenstander, samt eldre kvinner som er en del av de sårbare gruppene (fordrevne, lavinntektsfolk, hjemløse).
Så langt har vi kun fått positive tilbakemeldinger om lokalet vårt, da vi prøver å yte kvalitetsservice og opprettholde et hyggelig miljø. Folk sier at dette prosjektet er nyttig, at det hjelper dem. Dessuten ber de oss ofte om å åpne andre steder i Lviv og andre byer i Ukraina. Men vi er fornøyd med bare dette senteret. Det er også kommentarer om at folk bruker tjenestene våre med uærlige hensikter – de videreselger ting. Vi har sjøl gjentatte ganger hatt slike mistanker om bestemte personer. Vi kan imidlertid ikke forhindre at disse personene oppfører seg upassende. Og til tross for disse svært sjeldne tilfellene, forstår de fleste hesikten og reglene i rommet vårt og respekterer dem (det vil si at de kan hente ting, men uten kommersielle hensikter).
Kan du fortelle oss om fattigdommen i Lviv?
Fattigdom har vært et akutt problem i Ukraina også tidligere. Men på grunn av krigen og forverringa av den økonomiske situasjonen i landet, har fattigdomsproblemet blitt enda mer akutt i Lviv, så vel som i andre byer. Fattigdom etter hendelser som krig øker på grunn av ulike faktorer som ødeleggelse av infrastruktur, tap av arbeidsplasser, reduksjon i økonomisk aktivitet og annet. Folk mister sine hjem, sitt levebrød og tilgang til grunnleggende tjenester, noe som forverrer problemet med fattigdom over hele landet. I tillegg, siden 2022, har Lvivs befolkning økt etter hvert som folk flykter vestover, vekk fra krigens redsler. Vårt initiativ gir jevnlig hjelp til mennesker i vanskelige situasjoner ved å gi dem mat. Dette er bare én måte å bekjempe fattigdom i byen vår, men det er en viktig måte fordi mat er et grunnleggende behov for alle.
Kan du også fortelle oss hvem som kommer til disse utdelingene?
Ulike mennesker henvender seg til oss for matutdeling. Dette er sjølsagt mennesker som er lever under fattigdomsgrensa, men de ser veldig forskjellige ut. Noen mennesker ser ut som de er hjemløse, andre er kledd «skikkelig» og vi ville aldri trodd at de hadde problemer med å få tilgang til mat hvis vi hadde sett dem i en park eller i en buss. Vi snakker ofte med folk som kommer for å besøke oss, og deres historier etterlater ingen tvil om deres ærlighet. Dette får oss alltid til å tro at fattigdom er et mye større problem enn det ser ut ved første øyekast. Vi gir mat til alle, uavhengig av alder, kjønn, kjønn osv., men de vi hjelperer oftest personer i alderen 28 til 30 år, fra hele landet. Kvinner og menn kommer til fordelinga i omtrent like stort omfang.
Hvordan reagerer folk på dette initiativet?
Spør du folkene som kommer til utdelinga, blir de overveldet av takknemlighet. Noen ganger ser det ut til at utdelingene våre hver søndag, utgjør en slags miniferie i livene til de vil hjelper. Vi elsker å motta tilbakemeldingene deres, og vi hører ofte et «takk» fra hver person som kommer for å hente mat, og ofte får vi mye mer anerkjennelse og velsignelser. Ofte blir folk i nød overraska over å oppdage at det ikke bare kort og greit er mat, men deilig mat uten animalske produkter. De fleste som kommer til utdelingene lever et vanskelig liv og i en vanskelig situasjon. Vi kjenner noen av dem litt bedre allerede, og vi har til og med blitt venner med noen av dem. Vi ønsker ikke å være tekniske i vår tilnærming til matdistribusjon, vi fortsetter å kommunisere med dem, måltidene våre er bare et instrument for å gi oppmerksomhet, støtte og solidaritet. Dette er en veldig viktig tilnærming for å skape et sosialt prosjekt.
Når det gjelder spørsmålet om at folk ser på oss som noen som kommer «fra utsida» når vi deler ut mat; for å være ærlig, så bruker vi ikke engang energi på det spørsmålet,-fordi vi er opptatt med å få virksomheten i seg sjøl til å fungere. Når vi leverer mat med taxi, spør sjåførene oss av og til hva vi har med oss i så store beholdere, og når de finner ut av det, så synes de at vi gjør en god innsats. Generelt gir alle som kjenner til matutleveringa vår positive kommentarer. Dette er hyggelig å høre og oppmuntrer oss til å fortsette.
Hvilke vanskeligheter møter dere?
I dag har vi knapt noen særlige vanskeligheter. Dette er et lite initiativ der alle deltakerne kan byttes ut, og hvis noen blir syke eller forlater byen, er det ikke verdens undergang. For et år siden, da vi starta, var matlagingsprosessen ny og uvant. Vi gjorde feil når vi beregna mengden som skal tilberedes. Vi visste ikke hvordan vi skulle ta med varmmaten og fordele den så alle fikk nok. Det tok oss mye tid og krefter å finne ut hvordan vi skulle lage flere dusin porsjoner om gangen. Med erfaring har vi forbedra alle prosesser og utvikla en meny. I dag er det rett og slett en viss rutine.
Siste sommer hadde vi problemer med publikum. Det forrige stedet vi brukte som sted for utdeling av mat, var i et boligområde, hvor vi tok med et sammenleggbart bord. Etter å ha spist gikk folk på do i buskene,- de stilte seg tidlig i kø og lagde bråk under vinduene til beboerne. Dette plaget beboerne i bygget, og vi fikk hele tida klager og trusler. Nå skulle vi dele ut ved siden av kirken, hvor det er tilgang til toaletter, og folk oppfører seg litt høfligere ved siden av et religiøst bygg, sjøl om vi ikke har noe med kirken å gjøre. Vi er rett og slett bare plassert i nærheten. Den eneste vanskeligheten nå er å finne finansiering til dette prosjektet.