Dette er en forkorta versjon av artikkelen «Frieden in der Ukraine und ökosozialistische Perspektiven in Europa» publisert på det tyske nettstedet Emanzipation, 25 juli, 2024. Av Christian Zeller. Den fullstendige artikkelen kan også leses på det danske nettstedet Solidaritet, publisert 14. august 2024. Oversatt til dansk av Bjarke Friborg.
Det er forfatteren av artikkelen, Christian Zeller, som sjøl har lagt fram denne forkorta versjonen på engelsk. (Oversettelsen til norsk står vi sjøl for. Oversetters merknad)
De herskende kreftene i Europa og Nord-Amerika bruker den russiske krigen mot den ukrainske befolkninga som et påskudd for politisk å gjennomføre omfattende opprustningsprogrammer som allerede var forberedt før Russlands fullskala invasjon. Samtidig nekter vestlige regjeringer å utstyre Ukraina med moderne og effektive våpen til sitt forsvar. De tvinger Ukraina til å forsvare seg med håndbremsen på, nesten uten eget luftforsvar. Først for noen uker sida fikk den ukrainske hæren lov til å bruke moderne våpen fra «Vesten» til å skyte på russisk territorium i noen få klart definerte soner, for å beskytte egen befolkning. Dette betyr at russisk artilleri og bombefly fortsatt kan bombardere ukrainske byer mange steder uten å frykte å bli beskutt av forsvaret. På denne måten svekker de vestlige maktene Ukraina og forlenger krigen. De ønsker ikke at Ukraina skal vinne.
Måten regjeringer gjentatte ganger har motarbeida sterkere økonomiske sanksjoner fortjener spesiell oppmerksomhet. Tysk kapital, spesielt, har fortsatt omfattende eiendeler i Russland. Selskaper i mange europeiske land – tolerert eller til og med støtta av sine regjeringer – omgår systematisk de økonomiske sanksjonene mot Russland og fortsetter å gjøre lukrative forretninger med russiske partnere,. [Dette] på bekostning av den russiske arbeiderklassen, den ukrainske befolkninga og til fordel for Putins krigskasse. På denne måten fortsetter de å forsyne Russland med varer som brukes til å produsere våpen.
USA og de europeiske regjeringene kunne gitt Ukraina midlene til sitt forsvar og massivt hindre Russlands tilgang på våpen dersom de ville. De har nok moderne og effektive forsvarsvåpen, som Patriot-systemer og fly, men de leverer dem ikke, eller bare i svært utilstrekkelig omfang. Mellom 24. februar 2022 og 24. mai 2024 hadde USA levert bare ett Patriot-system i tillegg til flere kortdistanse Avenger-luftforsvarssystemer. I juni kunngjorde USA levering av et annet system (som ennå ikke er levert). Tyskland og Nederland hadde tidligere levert ett Patriot-system sammen. Seinere har Tyskland levert to til. Ukraina har derfor antagelig fire Patriot-systemer, noe som ikke er i nærheten av nok til å beskytte byene. NATO-landa har nesten 3 300 kampfly, fire ganger så mange som Russland. De få dusin F/A-16 som diskuteres, men ikke er levert, er rundt 40 år gamle og vil uansett bli erstatta. NATO-landa kunne levert det nødvendige antallet på 100 til 200 fly uten å kompromittere sin egen sikkerhet. Konsistent handling til fordel for ukrainsk forsvar ville vært mulig uten å utløse en gigantisk opprustningsbølge.
Derfor skriver vi i erklæringa «En folkets fred, ikke en imperialistisk fred» at effektiv militær støtte til Ukraina ikke krever ei ny bølge av opprustning. Snarere må vi stoppe de lukrative og profitable våpeneksportene til land som Saudi-Arabia, Egypt, Tyrkia og Israel. Disse regimene bruker disse våpna til å terrorisere sine naboer og sine egne befolkninger. Ukraina, derimot, forsvarer seg i nød, men mottar ikke den nødvendige hjelpa, eller bare i begrensa grad og under ugunstige betingelser. Vi avviser derfor NATOs opprustningsprogrammer og våpeneksport til tredjeland.
I stedet må statene i Europa og Nord-Amerika levere våpen fra sine eksisterende enorme arsenaler som vil hjelpe Ukraina til effektivt å forsvare seg sjøl. I denne forstand krever vi at forsvarsindustrien ikke skal tjene kapitalens profittinteresser – tvert imot vil vi arbeide for sosial overtakelse og demokratisk kontroll av våpenindustrien. På kort sikt må denne industrien tjene Ukrainas interesser. En målretta økning i produksjonen av spesifikke våpen er mulig uten å utløse en generell opprustningsbølge med tilhørende ideologisk kampanje. I tillegg må EU- og NATO-statene omsider slutte å forsyne Russland med våpenkomponenter og bidra til finansiering av krigen gjennom kjøp av fossile brensler og anriket uran.
Samtidig, av sosiale og presserende økologiske årsaker, understreker vi behovet for en demokratisk omstilling av våpenindustrien til sosialt nyttig produksjon i global skala. Vi må aldri miste denne grunnleggende orienteringa av syne. Det kan ikke benektes at vi står overfor et dilemma. Vi er ikke lenger i en situasjon hvor det bare finnes gode og reine løsninger. Slike situasjoner vil trolig øke: Global oppvarming akselererer, imperialistisk rivalisering intensiveres, lokale opprør får støtte fra tvilsomme krefter.
Men nettopp derfor er det virkelig avgjørende for frigjøringskrefter og bevegelser å jobbe sammen transnasjonalt, kontinentalt og til slutt globalt, både programmessig og strategisk og i praktisk aktivisme i konkrete kampanjer. Transnasjonal solidaritet og samarbeid nedenfra, utover og mot alle geopolitiske hensyn og allianser, er den eneste forsikringa mot tilpasning til og underordning under dominansstrategier.
Putin-regimets krigføring stiller grunnleggende spørsmål til frigjøringskrefter som de hittil har unngått. Hvordan kan man konfrontere et diktatur som fører en åpent erklært ekspansjonspolitikk og generalisert terror mot egen befolkning og fører krig uten å ta hensyn til menneskelige tap blant egne tropper? Dette er en spesiell utfordring. De franske troppene i Algerie prøvde å minimere egne tap. For USA var egne tap i Vietnam, som til slutt steg til 56 000 døde soldater, et stort problem. For de sovjetiske troppene ble også deres egne tap i Afghanistan til slutt så høye at de måtte trekke seg tilbake, sjøl om disse tapene på den tida, var mye lavere enn for Russland i Ukraina idag. Etter USAs invasjon av Irak i 2003 måtte den amerikanske hæren til slutt forlate landet, hvilket sendte det i armene på Iran. Den israelske hæren er mer forsiktig enn noen annen med å minimere egne tap, men massakrerer den palestinske befolkninga desto mer hemningsløst.
Russisk krigføring ser helt annerledes ut. Putin presser bokstavelig talt troppene sine gjennom kjøttkverna uten hensyn til tap. Soldater, hvorav mange kommer fra perifere områder, er medlemmer av undertrykte nasjonaliteter eller rekrutteres til og med fra utlandet med falske løfter, blir utplassert for å spare på militært materiell, ikke omvendt. Så lenge regimet ikke kommer til konklusjonen at en våpenhvile med delvis tilbaketrekking øker sannsynligheten for å opprettholde makta, enn å fortsette krigen på grunn av den militære maktbalansen eller et opprør i eget land, vil det fortsette krigen. Men ettersom Putin-regimet ikke ville overleve det motsatte, med et utfall av krigen som vurderes som en stillstand eller til og med et nederlag, vil det fortsette krigen. Det har retta hele sin økonomi og samfunnet mot en langvarig krig. Dette er grunnen til at Ukraina dessverre er tvunget til å føre en forsvarskrig inntil Putin går med på en forhandlingsprosess.
Tiår med et stalinistisk-byråkratisk diktatur, et kaotisk kapitalistisk ran av landet, utviklinga på 1990-tallet og to tiår med Putin-regimet, som siden har blitt til et fascistlignende diktatur, har åpenbart tappet og atomisert samfunnet og stansa enhver kollektiv sjølbevissthet. Dette er grunnen til at anti-krigsbevegelsen i Russland ikke har hatt noen sjanse så langt. Diktaturet har ødelagt all demokratisk motstand. Samfunnet finner seg maktesløst overlatt til en vilkårlig makt. Hva betyr dette for motstanden mot slike invaderende og okkuperende styrker? Hva betyr dette for vår grunnleggende antimilitaristiske orientering? Vi står derfor overfor spørsmål som ligner de den antifascistisk motstanden stod overfor før og under andre verdenskrig.