Publisert på nettstedet Kyiv Post, 27. september 2024. Av Sergii Kostezh
Antallet ukrainske militære tjenestemenn øker, men mens mange militært personell fordømmer sine kolleger, er det ingen enkel løsning for å stoppe den økende trenden med desertering.
Den 21. september 2014 skrev en soldat fra den ukrainske væpna styrkens (AFU) 56. separate motoriserte infanteri-brigade fra Mariupol , Serhiy Gnezdilov, et innlegg på Facebook der han kunngjorde at han skulle gå AWOL (AWOL – fraværende uten tillatelse), det vil si å forlate sin stilling. Etter Ukrainas innføring av krigsloven kan dette potensielt straffes med fengsel i 5 til 10 år.
«Fra nå av vil jeg gå AW-OL[forlate sin militære stilling], inntil det er etablert klare tjenestevilkår, eller til min 25-årsdag, etter fem år med upåklagelig militærtjeneste bak meg. Jeg stryker det ut og retter: perfekt militærtjeneste», skrev Gnezdilov på Facebook i en lang begrunnelse for handlingene sine. Vi klarte å få kontakt med ham. Han var en mann med få ord.
«Jeg forventa ikke noe fra staten,» sa Gnezdilov. Han la til at han forstår at han har begått en forbrytelse og er klar for å bli straffa i henhold til loven.
Men kollegene hans sa mye mer.
I 56. brigade ble det satt i gang en intern etterforskning. Hans medsoldater ble delte seg i to leire – noen fordømte på det sterkeste innlegget hans på sosiale medier som å fremme desertering, mens andre – sjøl om de også fordømte ham, forsto han på med-menneskelig nivå, fordi mange medlemmer av enheten hadde tjenestegjort ved fronten i mer enn to år, uten rotasjon.
«Kan jeg forstå de som går AWOL i det tredje året av krigen? Støtter jeg slike beslutninger, spesielt om de er tatt offentlig? Nei, jeg støtter det ikke. Fordi en ed som er avgitt offentlig ikke bør være en tom frase. Og jeg oppfordrer dere til ikke å gjøre dette, fordi det kan få svært dårlige konsekvenser», skrev en sersjant fra den 54. separate mekaniserte brigaden, Ilya Krotenko på Facebook .
I følge riksadvokatembetet har mer enn 60 000 straffesaker blitt innleda for uautorisert fravær fra en militærenhet eller desertering siden 2022, hvor nesten halvparten av sakene er fra i år.
Hva får en soldat til å stikke av?
For det første er turnus-situasjonen vanskelig. Det er aldri nok soldater ved fronten, brigaden fylles sjelden opp, noe som tvinger tjenestemenn til å holde seg i frontlinja i svært lang tid uten hvile. Med intense kamper som fortsetter og utmattende frontlinjeenheter er det ofte umulig å gi den enkelte soldat hviletid til å restituere.
Noen har vært i krigssonen kontinuerlig siden fullskala-invasjonen i februar 2022 – med bare mulighet for korte 10-dagers ferier to ganger i året. Noen tropper har ikke vært hjemme eller sett familiene sine på over et år.
«Dette er [bare] min tredje ferie i løpet av to år med krig. Den første var 5 dager i 2022, den andre – høsten 2023 i 10 dager, og nå er den også i 10 dager. En gang i året ser jeg bare familien min i litt mer enn ei uke, nesten hele året sover jeg i en skyttergrav og spiser innmat, mens jeg stadig får granatsplinter i hodet. Dette snakk om et helt annet nivå av trøtthet. Jeg flykter sjølsagt ikke, men jeg forstår de som gjør det. Hvis de får hvile, så kommer de tilbake,» sier Oleksiy, en seniorsoldat fra en AFU-mekanisert brigade setter problemet i sammenheng.
«I min bataljon har det vært bare 10-12 AWOL-saker fra mer enn 300 mennesker. Dette er veldig lite. Det er vanskelig, men jeg prøver å gi folk ferier. Mange av disse tilfellene var desertering av ærlig talt dårlige krigere og ‘avatarer’ [alkoholikere]. Vi prøver ikke engang å overtale dem til å returnere, vi leter ikke etter dem – vi lar VSP [militærpolitiet] ta jobben ,» Vadym, en bataljonssjef, fra
Deretter legger han til: «Da vi etter flere måneder med kontinuerlig kamp ble lovet å få minst en måned til å slappe av og hvile, og da vi ikke fikk det, brøyt noen medlemmer av enheten sammen psykisk. Omtrent 15 mennesker har allerede desertert, ikke avatarer[alkoholikere], men soldater av høy kvalitet som bare er slitne.»
Ispørsmål om innvilgelsen av ferier avhenger direkte, sier han, av antall trente, kampklare personer i enheten. Jo færre det er, jo færre ferier kan det innvilges.
«Fordi jeg ikke kan, sjøl om jeg ville ønske det, sende alle som vil dra, fordi noen må forsvare skyttergravene, og jo færre folk jeg har, jo færre kan jeg gi slipp på bare for 10 dager med familien deres. Det må være folk her for å slåss og forsvare posisjonen vår, sier Vadym.
Han sier at da bataljonen til slutt ble trukket tilbake for påfyll, var det nødvendig for en spesialkommisjon å erklære enheten for ikke lenger kampeffektiv på grunn av dens dårlige moral og tap av personell. Enheten er imidlertid fortsatt i krig. Manglende mulighet til å sende soldater på ferie skaper en ond sirkel: Å gi færre ferier og muligheter for pusterom resulterer i stadig mer utmatta personell, hvorav noen blir frista til å desertere, noe som igjen betyr at det er færre krigere og muligheten til å innvilge ferier blir enda vanskeligere .
«Vi har ikke mange tilfeller av desertering ennå, men folk går tom for krefter. Noen kom seg ut med «Chronicles» [kroniske sykdommer], mange av gutta våre er over 40, vi mangler folk, kan tilby færre ferier, og problemer med rotasjoner av enheter vedvarer. Bataljonen som overtok våre stillinger for snart ett år siden er fortsatt ikke trukket tilbake. Det er derfor alle diskuterer Gnezdilovs innlegg, sier Volodymyr, en soldat fra en av de territorielle forsvarsbrigadene.
Et annet problem er en følelse av urettferdighet mange som er tjeneste ved fronten føler på grunn av mange i de bakre sjikt av troppene aldri har blitt sendt i kamp.
«Det er fortsatt en følelse av dyp offentlig urettferdighet på grunn av det faktum at noen av oss må forsvare moderlandet til vi går av med pensjon eller blir drept, mens noen med «forbindelser» kan komme seg ut av kampene ved å betale titusenvis av hryvnias. Derfor, hvis jeg får en mulighet til å si opp lovlig tjeneste i feltet, vil jeg benytte meg av det. Og en ytterligere retur til hæren vil ikke lenger være en del av planene mine under noen omstendigheter», skriver sersjant Krotenko.
Omfanget av deserteringer har blitt så betydelig at Verkhovna Rada vedtok lov nr. 11322 20. august, som gjør at det første tilfellet av desertering ikke lenger er en straffbar handling. Soldaten får gå tilbake til enheten sin uten straff, hvis sjefen samtykker.
I et forsøk på å løse begge spørsmålene ble det imidlertid i vår vedtatt en ny lov om mobilisering, hvor det så ble oppretta en elektronisk database for en vernepliktsreserve. Hjalp det?
Problemer med mobilisering
Lov om mobilisering har faktisk ført til en viss framgang. Ukrainske menn fikk 2 måneder til å oppdatere legitimasjonen sin, noe som resulterte i at mer enn 4 millioner ukrainske menn oppdaterte dataene sine, mer enn 3 millioner av dem via «Reserve+»-mobilappen innen 14. august, ifølge forsvarsdepartementet.
Noen har imidlertid forbehold om prosessen.
«Og dette er bra, på en eller annen måte har vi nå mer enn 4 millioner registrerte reservister. Den nye loven er bedre enn den gamle sovjetiske modellen vi hadde før, da den lar frivillige lete etter en militær enhet de sjøl velger, sier militæranalytiker Mykhailo Samus.
Den nye loven førte til en økning i mobilisering i sommer da totalene nådde mer enn 40 000 per måned.
Militærekspert og veteran Yevgen Dykyj sa: «De nøyaktige tallene kan diskuteres, men vi mobiliserer virkelig mye flere mennesker enn for seks måneder siden. Rekrutteringa fungerer, og muligheten for befal til sjøl å rekruttere individuelle soldater har medført positive endringer. Men det er ett forbehold – treningssentrene våre er fulle, og deres kapasitet, sjøl med tanke på trening utafor landet, tillater oss ikke å ta imot og trene dem alle samtidig. Hæren tar imot folk noen få om gangen”.
Flere byråer som lette etter folk til spesifikke enheter, for eksempel UAV-operatører (=droneoperatører. Oversetters merknad) sier at det fungerer godt sammen med aktivitetene til territoriale rekrutteringssentre (TRC). Byrået gjennomfører alle intervjuer med kandidaten hvoretter TRC tildeler en formell spesialisering til den enkelte, og opprettholder nødvendig statistikk over de mobiliserte med minimal innsats sjøl.
Representanter for TRC sa til Kyiv Post at strømmen av frivillige og de som ønsker å mobilisere avtar, fordi man to måneder etter at loven er vedtatt ser mange at de bøtene som blir pålat de som unnlater å mobilisere, sjelden blir utstedt igjen. Dette svekker insentivet til å stille opp.
Den nye mobiliseringsbølgen har også ennå ikke blitt følt ved fronten. Mens noen divisjoner har begynt å motta forsterkninger, har det ikke vært på de forventa nivåene.
«Jeg tok imot 40 personer i bataljonen i sommer som påfyll. Ja, dette er mye, dette er det største antallet jeg har mottatt på samme tid, de kom i grupper på tre, fem eller sju personer. Men jeg måtte umiddelbart avvise halvparten av de 40 som uegna for frontlinjetjeneste. De andre 20 var ikke ferdig utlært og fordi påfyll av personell fra de bakre rekker ikke skjedde, da enheten ble trukket tilbake for restituering, måtte de få opplæring i krigssonen. Det vil si at vi ikke hadde tid til å gi disse personene noen ekstra opplæring, drive koordinering og så videre. De ble umiddelbart kasta ut på kontaktlinja. For folk uten kamperfaring er dette vanskelig, de dør fortere. Jeg fikk disse menneskene ikke for å øke kvaliteten, men for kvantitetens skyld – slik at alt så bra ut på papiret, sa Bataljonssjef Vadym.
Mange potensielle frivillige er redde for å stå fram i frykt for å bli utplassert uten trening og med økt sannsynlighet for å dø som et resultat.
Tjeneste uten ende
Militæret liker å spøke med at «vi vil bli utskrevet som pensjonister», men spørsmålet om å få langtidspermisjon eller demobilisering av de som tjenestegjør lengst er svært aktuelt. Det ble lagt til rette for dette i de nye mobiliseringslovene, men det ble fjerna i siste øyeblikk, noe som gjorde mange militær personell sinte.
«Vel, du vet, det er som om du blir lovet noe, du venter på det som om du er tørst etter vann i ørkenen. Og så i siste øyeblikk tar de det fra deg. Det er trist. Vi vil alle veldig gjerne bytte med dem som nå er i bakerste rekkem, sier Serhiy, en soldat i en av Territorial Defense Units, til oss.
Serhiy Gnezdilov sier til Kyiv Post at for ham ville det å sette tjenestegrenser være en motivasjon for å returnere til enheten. Men det er fortsatt et annet problem.
«Maksimal tjenestetid og demobilisering er som vinger på et fly; det kan ikke ta av med bare en vinge. Vi trenger to vinger. Det andre er mobilisering. Vi må erstatte de som forlater fronten. Ellers, uten en sterk mobiliseringsprosess for å erstatte de som drar, vil fronten falle fra hverandre. Vi trenger en parallell mobiliseringsprosess også, sier Dykyj.
Ifølge det ukrainske parlamentsmedlemmet Roman Kostenko er det for tida under utarbeiding et lovforslag om demobilisering som kan komme til behandling i parlamentet til høsten, men det er ingen nyheter om det vil være en økning i mobilisering parallelt.
– Problemet må gjennomarbeidet grundig. Spørsmålet bør ikke fokusere på straff og påtale. Hvis det ikke er mulig å gjennomføre demobilisering, er det kanskje nødvendig å løse problemet med lange ferier, og overføre kvalifiserte og viktige militært personell som åpenbart er ‘utbrent’ til de bakre stillingene. Sjølsagt kan massemobilisering være et alternativ – ideelt sett kommer alle som oppdaterte dataene sine inn i køen, og så oppstår rotasjoner: 100 000 demobiliserer mens 100 000 mobiliseres. Men kan dette gjøres under dagens forhold? Kan vi mobilisere alle, spesielt fra kritiske sektorer av økonomien?» sier Samus.
Ukrainske myndigheter har ennå ikke signalisert et behov for massemobilisering for å motivere og oppmuntre folk til å gå i tjeneste i militæret.