Publisert i Solidaritet, 23.oktober 2024. Av Oleksander Kyselov, forskningsassistent ved Institutt for Statsvitenskap, Uppsala Universitet og medlem av hovedstyret i Sotsialnyi Rukh. For tida bosatt i Sverige.
President Zelenskyjs ’seiersplan’ er en appell til eksterne aktører, som viser at regjeringa fortsatt klart undervurderer potensialet i en intern mobilisering av alle krefter. Samtidig risikerer planen å undergrave samholdet, blant annet ved å gi bort tilgang til naturressurser, mens oligarkene fortsatt skånes, og krigens byrder legges på befolkninga.
Kun ved hjelp av en offentlig eid forsvarsindustri, sosialisering av kritisk infrastruktur og ved å forvalte Ukrainas ressurser til fordel for nåværende og framtidige generasjoner, kan vi håpe å sikre vår frihet. For et samfunn som ber sine innbyggere om å risikere livene sine, må kjernen være at folket skal ha en avgjørende stemme i landets framtid, og at det vises grunnleggende respekt for menneskelig verdighet.
‘Seiersplanen’ er avhengig av Vesten
Dessverre er det ingenting om dette i Zelenskyjs ‘seiersplan’, som endelig har blitt offentliggjort for nasjonen. Det mest påfallende ved planen er derimot at den er bygget på en uforholdsmessig stor avhengighet av Vesten. På denne måten har det skjedd et bemerkelsesverdig skifte bort fra tidligere følelsesmessige appeller om solidaritet, til å lokke med tilgang til våre naturressurser og outsourcing av EUs sikkerhet til våre tropper. Sjøl om denne visjonen ikke henger sammen med våre høytflyvende drømmer om å bli gjenforent med “den europeiske familien”, er det kanskje en mer nøktern tilnærming, særlig med tanke på det ellers gjennomgående hykleriet i internasjonal politikk. Men det som føles enda mer ydmykende, er å bli avvist nesten umiddelbart. Der det tidligere var mulig å oppnå det tilsynelatende uoppnåelige gjennom konstant press – grensende til påtrengenhet – er de nye politiske vindene et tegn på at grensa nå er nådd.
Avhengigheten av å få eksterne aktører til å løse våre problemer er et symptom på den valgte politiske kursen, som har tatt vårt eget folk for gitt og resultert i en skjult intern sårbarhet. “Sotsialnyi Rukh” krever en oppriktig og offentlig dialog om hvordan vi har kommet hit, og hva vi realistisk kan forvente i framtida. Regjeringas militante retorikk har bidratt til å heve forventningene, men fordi den har forsømt å samle hele samfunnet og mobilisere alle ressurser til motstandskampen, er resultatet i dag mistillit og skuffelse.
Etter 970 dager med krig, titusener av døde, hundretusener av sårede og millioner av fordrevne, er kostnadene enorme. Få familier er uberørt av ødeleggelsene. Håpet som nylig ble vekka av en vellykket offensiv i Russlands Kursk-region, har blitt erstatta av angst og usikkerhet, og en langsom retrett i øst.
Russiske styrker truer med å erobre Pokrovsk, noe som potensielt kan kutte hovedkilden til koks og kull, og lamme vår metallindustri. Utslitte soldater, som ofte kjemper i underbemanna enheter uten ordentlig hvile og restitusjon, er opprørte over regjeringas planer om å legalisere fritak eller i det minste utsettelse av verneplikt mot betaling. De krever klare uttalelser om militærtjenestens lengde. For noen har situasjonen blitt uutholdelig – nesten 30.000 soldater har uteblitt fra tjeneste i de første seks månedene av 2024.
Hvem skal erstatte soldatene ved fronten?
Spørsmålet står åpent: Hvem skal erstatte soldatene ved fronten? Med kjennskap til forholda i hæren, står sivile ikke lenger i kø ved rekrutteringskontorene, men prøver aktivt å unngå verneplikten. Antallet som er anmeldt for å ha unndratt seg tjeneste, er tredobla siden 2023, og meningsmålinger viser konsekvent at nesten halvparten av de spurte anser dette som rimelig. Appeller om borgerplikt klinger hult når staten samtidig åpent erklærer at den ikke skylder sine borgere noe, som når sosialminister Oksana Zjolnovitj sier at “vi må demontere alt som er sosialt i dag, og omskrive samfunnskontrakten om sosialpolitikk i staten vår fra grunnen av.”
Eller når lederen av parlamentets sosialkomité erklærer at “vi er ikke bare et departement for utbetalinger; ukrainerne må bli mer sjølforsynte og mindre avhengige av staten”. Problemene forverres ytterligere av brutale rekrutteringsmetoder, der menn blir tatt direkte fra gata, og hvor brutalitet tilsynelatende ikke blir straffa. I 2024 ble det sendt inn over 1600 klager til ombudsmannen, men resultatene lar fortsatt vente på seg. Den økte bruken av tvang undergraves samtidig av rapporter fra slagmarken, som beskriver hvordan umotiverte, utrente og til og med uegna rekrutter setter sine kamerater i fare.
De styrende flytter byrden over på befolkninga
Det samla bildet tyder på at de styrende elitene har gjort et bevisst valg om å flytte byrden med å motstå aggresjonen over på den vanlige befolkninga. Sterkt stigende priser, lave lønninger og nedskjæringer i velferd går hånd i hånd med restriksjoner på kollektive forhandlinger, økt beskatning av lav- og mellominntekter og fortsatt korrupsjon – sjøl innafor forsvaret. Det som gjør det verre, er den politiske klassens preferanse for å ignorere muligheten for en enhet som vi alle opplevde da invasjonen begynte. I stedet velger den å skape splittelse og mistanke ved å utnytte frykten i et traumatisert samfunn og ved konstant å utpeke nye indre fiender som russisktalende, tilhengere av Moskva-lojale prester, kollaboratører, Kreml-agenter eller skeive personer. Ukrainere på frontlinja blir påvirka til å peke på de utakknemlige på hjemmefronten, som igjen klandrer de som oppholder seg “komfortabelt” i utlandet.
Dermed er vi tilbake til presidentens ‘seiersplan’, som – til tross for all snakk om styrke – bare eksponerer våre svakheter. Noen hevder at dette kan være Zelenskyjs siste ultimatum til Vesten – noe som på forhånd er dømt til å bli avvist – som et trekk før en snuoperasjon mot et påtvunget kompromiss med fienden. Dette er ikke tatt ut av løse luften, da meningsmålinger tyder på at mer enn halvparten av befolkninga ville være villige til å forhandle eller fryse konflikten hvis vestlig støtte trekkes tilbake.
Vil en fredsavtale føre til en bærekraftig og rettferdig fred?
Men hvor realistisk er det at en avtale med Russland vil føre til en bærekraftig, enn si en rettferdig fred? Sjøl om man skulle anta at Putin er villig til å forhandle i god tro, noe som langt fra er gitt, kan slike forhandlinger lett mislykkes, resultere i en dødfødt avtale eller bare være en midlertidig pause før kampene gjenopptas.
Det er helt uaktuelt å anerkjenne annekteringa av de okkuperte områdene. For ukrainerne er og forblir de okkuperte, og det finnes ingen måte å pynte på realitetene. Å etterlate Ukraina uten sikkerhetsgarantier, spesielt når Russland fortsetter å oppruste militært, ville være en åpen invitasjon til fornyet aggresjon. I det ukrainske samfunnet ser 45 % en urettferdig fred som et forræderi mot falne landsmenn, og 49 % ville gått ut i gatene for å protestere mot kompromisset. Den eneste avtalen som har en sjanse til å få støtte, om enn med liten margin, innebærer en avvikling av okkupasjonen av Zaporizjzja- og Kherson-regionene, kombinert med medlemskap i både NATO og EU.
Omvendt ser det ut til at ingenting mindre enn kapitulasjon og underkastelse vil oppfylle Kremls mål i sin angrepskrig, noe Putin sjøl nylig gjentok under BRICS-toppmøtet i Kazan. Videre har Russland nettopp vedtatt et treårig budsjett der militærutgiftene økes til et rekordhøyt nivå. Derfor ville den største feilen være å stille diplomatiske bestrebelser opp mot militær støtte. Uten klar og meningsfull solidaritet vil Ukraina og dets folk falle – om ikke nå, så seinere.
Fordi det verken finnes enkle eller ferdig utforma løsninger, er det avgjørende å være ærlig, slik at vi kan være forberedt. Skulle en våpenhvile oppstå, kan den kanskje ikke vare lenge, men hver eneste dag den måtte være i kraft, må brukes til å styrke vårt samfunns motstandskraft.
Det er ikke en farbar vei å gi utenlandske investorer tilgang til ukrainske naturressurser og vårt økosystem, som allerede er svekka etter år med rovdrift og russisk økoterrorisme. Ulikhet, fremmedgjøring og fjerning av rettigheter vil ikke gi oss motstandskraft. Den usynlige hånden i markedet – som gjør alt til varer og baserer seg på kortsiktig tenkning og profittjakt – vil ikke gjøre oss sterkere.
Roten til våre problemer er at de som holder landet i gang med sitt arbeid, altfor ofte har blitt oversett, og deres interesser ignorert. Forhåpentligvis vil vi denne gangen lære leksa. Det er derfor vi i Sotsialnyi Rukh åpent slår fast at vi vil samarbeide med andre krefter for å bygge en politisk bevegelse som kan sikre at folkets stemme blir hørt inn i maktas korridorer. Så snart det igjen avholdes valg, kan dette bli avgjørende for vår skjebne i mange år framover.