Publisert på nettstedet Links, 1. november 2024
[ Redaktørens merknader : Følgende er en redigert transkripsjon av talen og svar på spørsmål gitt av Hanna Perekhoda på panelet «Imperialism(s) today» på nettkonferansen » Boris Kagarlitsky and the challenges of the left today «, som ble organisert av Boris Kagarlitsky International Solidarity Campaign 8. oktober. Perekhoda er en ukrainsk sosialist, medlem av solidaritéS i Vaud Canton, Sveits, og PhD-kandidat i statsvitenskap (Universitetet i Lausanne). Transkripsjoner og videoopptak av andre taler holdt på konferansen kan finnes på kampanjenettstedet freeboris.info , hvorfra nedenstående er publisert på nytt.] (linker i Hanna Perekhoda artikkel er lagt til av oss. Oversetters merknad)
Hanna Perekhoda: Takk for invitasjonen og muligheten til å få snakke. Først av alt vil jeg gjerne være tydelig på en ting; Jeg jobber ikke med spørsmålet om imperialisme som sådan. Mitt faglige engasjement er knytta til ulike uttrykk for russisk-ukrainske politiske forestillinger. Jeg er vel mer her som aktivist og ikke som forsker. Analysen min gir seg ikke ut for være omfattende eller vitenskapelig.
Det er vanlig å si at fossilt brensel og handel med fossilt brensel er nært knytta til diktatur, korrupsjon og militarisme. Men paradoksalt nok er dette noe vi ikke snakker systematisk om når det gjelder å forstå russisk imperialisme.
La oss starte med observasjonen. Siden olje- og gassutvinning ikke krever mye arbeidskraft, går ikke rikdommen som produseres tilbake til befolkninga. I stedet går det direkte i henda på de som eier oljefeltene. I Russland er det i bunn og grunn vennekretsen til Putin. Gass og olje er praktisk talt det eneste som gir reell fortjeneste i Russland.
Disse overskuddene blir deretter omfordelt til andre områder. En stor del av denne fortjenesten går sjølsagt til noen hundre familier i tilknytning de høyest rangerte statstjenestemennene som bruker den til å kjøpe de lengste yachtene i verden, de største palassene og de mest ekstravagante luksusvarene. Noe av dette overskuddet går til å opprettholde militærindustrien, hæren, politiet, kort sagt, alle strukturene som bidrar til å holde denne lille kretsen av mennesker ved makta. Det som er igjen brukesstort sett til å holde resten av samfunnet i et ekstremt avhengighetsorhold til staten.
Som Ilya Matveev (som var bydragsyter på samme konfereanse. Oversetters merknad) sa, dette systemet kunne ha fortsatt slik. Men dette er en ideologi som deles av Putins krets, av ham sjøl, og vi antar av noen få mennesker rundt ham, en ideologi som oppfatter verden på en bestemt måte, og hvor Ukraina inntar en sentral plass.
Det vil ikke være en lett oppgave å oppsummere hvorfor Ukraina endte opp med å innta denne sentrale plassen i den russiske politiske forestillingsverden. Men hvis vi grovt kan oppsummere den russiske politiske elitens forestillingsverden, får vi en følgende fortelling; Ukraina er en del av den russiske nasjonen fordi de [den russiske politske eliten] har en tro på at nasjoner er noe som er gitt utfra biologiske og nedarvede forutsetninger. En distinkt nasjonal identitet hos ukrainere ble bevisst skapt av de vestlige fiendene til Russland og av deres agenter (Vladimir Lenin var agent nummer én, han skapte Ukraina og han gjorde det for å splitte den russiske nasjonen). Ved å gjøre dette kunne alle disse fiendene til Russland, hindre Russland i å ta sin rettmessige posisjon som en ledende imperialistisk makt i verden.
Ukraina blir sett på som en brikke i et nullsumspill. Hvis det finnes et uavhengig Ukraina, kan ikke Russland bli en stormakt.
I følge dette verdensbildet er det bare stormakter som kan ha ekte politisk suverenitet. Dette er et viktig poeng: hvordan suverenitet og handlefrihet blir forstått i denne ideologien.
For de som har dette verdenssynet, er de som har kapasitet til å handle ikke samlinger av mennesker, som nasjoner eller klasser, eller engang elitene som representerer disse samfunnene. Kun lederne av de såkalte stormaktene har reell handlefrihet. De er de eneste virkelige suverene. Ifølge Putin har verden bare to mennesker med slike suverene posisjoner: han sjøl og den amerikanske presidenten.
Når han ser verden gjennom linsa til denne ideologien, som er et lukka system, som enhver ideologi, er Putin oppriktig overbevist om at enhver frigjøringsbevegelse i verden til sjuende og sist er et komplott leda av USA, mot Russland. Enten det er i Syria eller andre land, blir det oppfatta som en aggresjons-handling fra det globale hegemoniet mot det aspirerende hegemoniet.
Krigen mot Ukraina var et politisk valg. Den ble unnfanget, la oss ikke glemme, som en kort, seirende krig der det ikke ville være motstand. La oss ha dette faktum i bakhodet. Det ble tenkt som en rask omveltning av maktbalansen, med sikte på å innføre en ny, varig status quo. En status quo som ville tillate disse to ledende stormaktene, Russland og USA, å etablere eksklusive soner med innflytelse, med andre ord, å skape kolonier hvor de kunne utnytte befolkninger og naturressurser uten grenser eller hensyn til noen normer eller regler, uavhengig om det gjelder miljøvern eller menneskerettigheter.
Gjennom denne krigen i Ukraina, som kan virke som en lokal krig, fremmer russiske politiske eliter åpent et globalt prosjekt, og de tenker slik, i hovedsak, på grunnlag av en følgende argumentasjonsrekke;: «Du skjønner, internasjonal lov fungerer ikke. Så hva gjør vi? La oss innrømme at den eneste loven som virkelig eksisterer er loven om den sterkestes rett. La oss bare være ærlige og gjøre den loven offisiell.»
Risikoen ved å akseptere denne logikken er svært høy, spesielt i dag, når vi ser Israel ødelegge Gaza og USAs medvirkning i det, sammen med lammelsen hos mange andre land imøte med denne totale ignoreringa av alle rettigheter og lover. Det er det klareste beviset på at internasjonal lov faktisk ikke fungerer. Vi er vitne til en enorm krise. Behovet for å opprettholde dagens internasjonale struktur virker praktisk talt meningsløs.
Problemet er at i en verden hvor disse strukturene forsvinner brått, vil de som allerede er i svake posisjoner – stater som Palestina, Ukraina, Armenia, for å nevne noen få eksempler – og politiske krefter som står i en svak posisjon, som den internasjonale venstresida, vil være blant de første som taper i denne kampen hvor bare rein styrke og makt betyr noe. Den autoritære høyresida som Putin representerer, i likhet med mange andre politikere i andre land, er fast bestemt på å fullstendig slette ut disse internasjonale strukturene og forhindre framveksten av alternative mekanismer som kan begrense deres overlegenhet, og deres skitne ambisjoner.
Til sjuende og sist har enhver aggresjons-handling, uansett hvor fjern, hvis den blir normalisert, konsekvenser som burde bekymre oss alle. Den militære seieren og maktovertakelsen fra en reaksjonær, militaristisk stat som Russland betyr uunngåelig framveksten av reaksjonære, militaristiske, fascistiske krefter i andre land, og omvendt. Når ofrene for aggresjon ikke forsvares, på noen del av planeten, oppmuntrer det de utallige psykopatene som sitter ved makta til å løse deres problemer med politisk legitimitet, gjennom krig. Og akkurat nå står de overfor mange problemer med politisk legitimitet, blant annet på grunn av de økende ulikhetene.
Jeg vil gjerne si noen ord om denne konferansen.
Jeg vil takke arrangørene for dette initiativet og for det de gjør, for enhver solidarisk handling er verdifull i disse tider. Vi må opprettholde en solidarisk praksis.
Jeg vil også si at jeg ikke kjenner Boris Kagarlitsky personlig og at jeg deler ikke det meste av analysen jeg har sett fra ham. Men jeg støtter deres [arrangørenes] initiativ om solidaritet, fordi han er en politisk fange.
Jeg er som nevnt, opprinnelig er fra Donetsk, -og har venner og familie der som har mista mye – noen mista alt, noen mista livet – på grunn av den russiske okkupasjonen av regionen vår som begynte i 2014. Jeg må si at jeg var dypt opprørt den gangen over å se hvor mange russiske venstreintellektuelle og aktivister, inkludert Boris, som helt gikk glipp av poenget med det som skjedde i Donbas.
Mange bagatelliserte eller unnlot å anerkjenne rollen til den russiske staten og hæren, og var ofte helt uten innsikt i det faktum at uten direkte russisk involvering ville krigen i Donbas aldri ha starta. Dette ble åpent erkjent av folk som Igor Strelkov ., som klaga over at lokalbefolkninga i Donbas ikke ønska å skille seg fra Ukraina eller kjempe mot Ukraina. Den russiske hæren, sa han, måtte gjøre det for dem.
I 2014 var jeg veldig ung, men uansett ble jeg overraska over å se hvor mange venstreorienterte som projiserte merkelige fantasier om klassekamp på det som i virkeligheten var en russisk intervensjon. Derfor bør det ikke komme som en overraskelse at mange ukrainske venstreorienterte er motvillige til å uttrykke sin solidaritet.
Når det gjelder meg sjøl, er min holdning enkel: ingen fortjener å bli utsatt for tortur i et russisk fengsel, som er et av de verste stedene du kan forestille deg. Jeg håper virkelig at politiske fanger og samvittighetsfanger blir løslatt så snart som mulig, spesielt de som Boris, som motsatte seg den militære aggresjonen fra deres eget land. Men jeg vil også understreke at det er venstreaktivister som hadde mot til å stå imot dette, ikke bare i 2022, men allerede i 2014. I alle disse lange åra har de sittet i russisk fengsel. Jeg snakker om folk som Daria Poludova og Igor Kuznetsov.
De fleste av ofrene for undertrykkelse i Russland i dag er vanlige mennesker som ikke hadde noe betydelig engasjement i politisk aktivitet. Mange risikerer nå lange fengselsstraffer for å ha uttrykt motstand mot krigen på sosiale medier, sjøl om innleggene deres nådde mer enn ti personer. De er fengsla for dette, og de har ikke sosial kapital eller internasjonale venner. Noen ganger lærer vi først om deres eksistens og mot etter deres død i fengselet.
Et stort antall fanger er tilfeldige ukrainske statsborgere som dro til okkuperte territorier av personlige årsaker, som å besøke døende foreldre. De blir holdt som gisler i Russland, anklaga for terrorisme. De blir torturert, ydmyket og brukt til propagandaformål. Et enda større antall fanger er ukrainere fra okkuperte områder, deriblant et betydelig antall krimtatarer. Siden 2014 har titusenvis av mennesker blitt kidnappa, de fleste forsvinner for alltid. Mange blir drept uten rettssak. Dette har vært realiteten i de okkuperte områdene i årevis, mens i Russland levde de fleste samtidig i en periode med «lykkelige tider», for å bruke uttrykket som ble nevnt i dag og som Boris Kagarlitsky refererte til i sitt brev.
Til slutt må vi ikke glemme at undertrykkelsen er alvorlig i Russland og i russiske klientstater som Belarus. I Belarus er det skikkelig slakt, men det går stort sett upåakta hen.
For å konkludere, la oss være tydelige: ofre for undertrykkelse i Russland og Belarus trenger støtte og aktiv, praktisk solidaritet. I [det okkuperte]Ukraina ser vi også tilfeller av helt vilkårlige anklager, som anklager om «samarbeid med fienden». Vennligst sjekk prosjektet «Graty» for å lære mer og støtte arbeidet deres, ettersom de gjør disse sakene kjent og hjelper ofrene. Regelmessige donasjoner til initiativ som OVD-Info eller Association of Relatives of Political Prisoners of the Kreml kan også gjøre en forskjell. Det er avgjørende å støtte progressive bevegelser som fortsatt opererer i Russland, som den feministiske anti-krigsmotstanden.
Men det som ville gjort en reell forskjell, etter min mening, er å støtte de som kjemper mot kilden til problemet, ikke bare mot konsekvensene. Jeg mener den ukrainske hæren og spesielt anti-autoritære og venstreorienterte soldater som har valgt å risikere livet for å bekjempe russisk imperialisme. Så vær så vennlige å doner til Solidaritetskollektiver .
Jeg stopper her. Jeg håper vi har litt tid til spørsmål.
Svar på spørsmål fra tilhørere
Takk. Jeg setter stor pris på alle deres spørsmål og kommentarer. Jeg beklager at jeg ikke får tid til å svare i detalj, da jeg også ønsker å høre de andre foredragsholderne som skal snakke etter meg, og jeg synes det vil være respektløst å bruke av deres tid.
La oss bare ta noen få punkter. En av dem handler om ytre høyre i Ukraina osv. Jeg befinner meg i en slags paradoksal situasjon. Når vi henvender oss til den ukrainske offentligheten som venstreorientert, ønsker vi å understreke hvor farlig det er å normalisere nasjonalisme i krigs-sammenheng. Det som nå skjer i Ukraina i krigstid er også jakten på interne fiender, der russisktalende ukrainere blir presentert som en av kildene til problemet. Det er denne fortellingen: «Putin invaderte oss fordi dere, russisktalende ukrainere, eksisterer; dere ga ham et påskudd for å invadere landet vårt.» Jo lenger krigen varer, desto vanskeligere blir det å navigere i denne situasjonen, som blir stadig mer dramatisk.
Samtidig, når jeg snakker til et internasjonalt publikum, vil jeg presisere: ikke forveksle årsaken med konsekvensen. Før den russiske invasjonen i 2014 eksisterte praktisk talt ikke noe slikt problem i Ukraina. Det var en russisk påstand med sikte på å gi næring til interne konflikter, ved å bruke den russisktalende befolkninga som et verktøy for deres egne politiske formål med å underlegge seg Ukraina. Ukrainske eliter i landet brukte også en splitt-og-hersk-strategi for å sikre sin egen del av den ukrainske økonomiske kaka, og forsterka ytterligere denne ikke-eksisterende motsetningen mellom russisktalende og ukrainsk-talende.
Da jeg bodde i Ukraina kan jeg fortelle deg at dette stort sett var konstruerte problemer, men de ble mer reelle etter at den russiske invasjonen starta. Når det gjelder de påståtte tilfellene av vold mot «russere» i Donbas før 2014, kan jeg si at det aldri har forekommet. Jeg vet ikke hvor denne informasjonen kommer fra.
Jeg vil også påpeke at man ikke trenger å romantisere eller skape illusjoner om et samfunn for å forsvare sin rett til å eksistere og forsvare seg mot en imperialistisk stats aggresjon. Vi må ikke skape illusjoner om hva det ukrainske samfunnet representerer. Det har sine egne betydelige interne motsetninger. Det har sitt eget ekstreme høyre, akkurat som ethvert samfunn i verden i dag, inkludert i Vesten. Faktisk, sammenligna med enkelte vestlige land, er ikke ukrainere så tilbakeliggende som man skulle tro.
Dessverre har vi ikke nok tid [her på konferansen], og det beklager jeg. Jeg vil gjerne avslutte med å si at sjøl om vi kan ha ulike analyser av visse detaljer i situasjonen, kan vi også finne felles grunnlag der vi kan engasjere oss i praktisk solidaritet. I disse tider er det avgjørende med praktisk solidaritet med ofrene for aggresjon og med de som risikerer livet for å motsette seg krigen. Jeg håper at samarbeidet vårt vil fortsette, og at vi sammen kan utgjøre en forskjell i det som ser ut til å være en ganske desperat situasjon.
Takk.