Publisert på nettstedet Meduza, 19.november 2024
- november 2024 var det 1000 dager siden Russland starta sin fullskala krig mot Ukraina. Fra begynnelsen har Meduzas analytikere samla inn og undersøkt åpen kildekode-informasjon fra frontlinjene, for å kunne levere nøyaktige rapporter om en krig Kreml forsøker å sensurere. Vår første rapport, publisert bare tre dager etter invasjonen i 2022, inkluderte bare 33 geolokaliserte videoer av russiske troppebevegelser, verifisert av teamet vårt og andre OSINT-analytikere. I dag, etter 153 oppdateringer, inneholder kartene våre over 15 000 geolokaliserte videoer og fungerer som en detaljert kronikk over territoriene okkupert av Russland og frigjort av Ukraina. Denne mengden av data har gjort det mulig for oss å spore krigens stadier og identifisere viktige trender i løpet av konflikten. Her er hva vi har lært.
Før du dykker ned i den siste utviklinga og beregner hvor mange kvadratkilometer med territorium russiske styrker har erobra, er det nyttig å se på helhetsbildet fra starten av Russlands militære aggresjon mot Ukraina, som begynner med annekteringa av Krim. Grafen nedenfor viser hvor mange kvadratkilometer av internasjonalt anerkjent ukrainsk territorium som har blitt kontrollert av Russland eller russisk-støtta styrker siden 2014.
Fordi pålitelige data om territoriell kontroll i Donbas under de intense kampene 2014–2015 og på Krim er begrensa, gir grafen bare to statiske øyeblikksbilder:
- Krims landområde per 26. mars 2014, da russiske styrker effektivt hadde sikra seg kontroll over halvøya.
- Territoriet til » visse områder av Donetsk og Luhansk » fra 16. september 2014, da ukrainske myndigheter vedtok en lov som ga disse utpekte områdene spesielt sjølstyre, og faktisk innrømma at de ikke lenger var under Kievs kontroll.
Hovedtrekket fra denne grafen er den minimale skalaen av endringer i frontlinjene de siste to åra. Den siste perioden med betydelig bevegelse kom da russiske styrker trakk seg tilbake fra den vestlige bredden av elven Dnipro i Kherson-regionen.Dette ble etterfulgt av Ukrainas motoffensiv nær Balakliya og Kupyansk – et skifte som er tydelig synlig på grafen. Siden den gang har konflikten gått over til en stort sett posisjonskrig, som ligner nesten stillstanden som prega åra før fullskala invasjonen. Faktisk, fra 24. februar 2023 til 24. februar 2024, forble det totale arealet kontrollert av begge sidene praktisk talt uendra, og endra seg med bare rundt ti kvadratkilometer (fire kvadrat miles). Likevel ble russiske tap (og sannsynligvis ukrainske) nesten dobla i løpet av den samme perioden.
Dette betyr ikke at hendelser på fronten de siste to åra har fått mindre konsekvener enn i faser prega av mer synlige territorielle forskyvninger i frontlinja. I stedet understreker det at meningsfull analyse av territorielle endringer bare er mulig når man sammenligner lignende faser av krigen. Det gir ikke mening å sammenligne landgevinster under raske kamper med det som skjer i en langvarig utmattelseskrig. For en klarere analyse er det best å fokusere på perioden som starter i slutten av 2022–begynnelsen av 2023, da fronten satte seg inn i en nesten to år lang dødgang. Status quo begynte først å endre seg nylig, og ikke i Ukrainas favør.
Russland kontrollerer nå nesten 19 prosent av Ukrainas territorium
Grafen nedenfor viser framskrittene til både ukrainske og russiske styrker, samt den generelle balansen mellom territoriell kontroll, som viser forskjellen mellom områdene som hver side holder. Denne nedbrytinga av tilgjengelig informasjon er viktig fordi sjøl når den totale balansen virker stabil, kan hver side fortsatt oppnå betydelige gevinster på forskjellige fronter. Alternativt kan alle skift skyldes framskritt fra bare én side, slik tilfellet har vært med Russlands offensive operasjoner de siste månedene.
Grafen bekrefter tydelig flere nøkkelpunkter:
- Tempoet for russiske framskritt de siste ukene er det raskeste registrert siden tidlig i 2023, med gevinster på opptil 300 kvadratkilometer (115 kvadrat miles) per uke.
- Sammenlignbare hastigheter for territoriell erobring har bare blitt sett to ganger i løpet av denne perioden: da ukrainske styrker pressa seg inn i Russlands Kursk-region tidlig i august 2024, og da russiske tropper sikra posisjoner nær Kharkiv og Vovchansk i mai samme år.
- Disse operasjonene hadde imidlertid markant forskjellige innvirkninger på territoriell kontroll. Til tross for Ukrainas raske framgang nær Sudzha i Russland, bremsa ikke operasjonen Russlands frammarsj i Donbas på lang sikt. Som et resultat skifta den totale balansen raskt tilbake til Russlands favør i løpet av bare tre uker.
- Ukrainas siste betydelige gevinster før Kursk-operasjonen dateres til slutten av 2023 og begynnelsen av 2024. Da forsøkte Kiev å motvirke Russlands framstøt rundt Avdiivka ved å etablere fotfeste på den østlige bredden av elva Dnipro, nær landsbyen Krynky i Kherson-regionen og satte i gang motangrep sørover av Bakhmut og nær Horlivka.
En egen graf, som viser det totale arealet av det okkuperte fastlandet i Ukraina i stedet for tempoet i framskritt, gir en klarere oversikt over de bredere fasene av krigen:
- Den jevne økninga i russisk-okkupert territorium fra våren til juni 2023 under slaget ved Bakhmut.
- En skarpere omvendt trend knytta til Ukrainas motoffensiv i Zaporizhzhia i juni 2023.
- De akselererende russiske gevinstene starta i november 2023, noe som gjorde at russiske styrker kunne ta tilbake hele territoriet (etter totalt areal) som Ukraina hadde frigjort om sommeren.
- En uttalt nedadgående topp knytta til Ukrainas operasjon i Kursk-regionen.
Siden starten av 2023 har russiske styrker utvida sin kontroll over ukrainsk territorium med 2 067 kvadratkilometer (798 kvadrat miles ), fra 85 700 til 86 800 kvadratkilometer, eller 33 089 til 33 513 kvadratkilometer (unntatt Krim). Mesteparten av denne økning har skjedd de siste seks månedene.
Inkludert Krim kontrollerer russiske styrker 18,8 prosent av Ukrainas territorium i midten av november 2024. Ukraina har for tida 650 kvadratkilometer (omtrent 250 kvadrat miles) i Russlands Kursk-region.
Putin er ikke i nærheten av å oppnå sine (nåværende) territorielle krav
Ved starten av fullskala krigen formulerte Kreml sine mål med vage termer som «denazifisering» og «demilitarisering», noe som ga rom for at nesten ethvert resultat kunne erklæres som en seier. Men i juni 2024, i forkant av et fredstoppmøte organisert av Kiev i Sveits, stilte Vladimir Putin et mer konkret ultimatum, og krevde tilbaketrekning av ukrainske styrker fra hele territoriet til Luhansk, Donetsk, Zaporizhzhia og Kherson-regionene.
Sjøl om Ukrainas hær har møtt alvorlige tilbakeslag de siste månedene, virker dette kravet svært urealistisk – spesielt gitt at en stor del av Kherson-regionen ligger på den vestlige bredden av elven Dnipro, og for at russerne skal kunne krysse den vil kreve en total kollaps av Ukrainas forsvar.
Hvis Moskvas territorielle mål forblir uendra, antyder grafen nedenfor at den russiske hæren kun har gjort begrensa framskritt for å nå dem.
For tida kontrollerer Russland 78 prosent av territoriet til disse fire ukrainske regionene. Ved inngangen til 2023, da russiske tap var omtrent en sjettedel lavere enn nå, var tallet 76 prosent. De viktigste russiske gevinstene har vært i Donetsk, der okkupert territorium har økt fra 57 prosent til 65 prosent av regionens totale areal siden tidlig i 2023.
Flere skada er ikke det samme som kontroll over mer jord
Meduzas data illustrerer tydelig hvordan krigens natur har endra seg mange ganger i løpet av de 1000 dagene siden fullskala-invasjonen starta. Territoriale forskyvninger er uten tvil knytta til tap av både arbeidskraft og utstyr, men på komplekse måter.
Russiske militære dødsfall i 2023 var dobbelt så mange som i 2022, og i 2024 nådde de ukentlige personelltap rekordnivåer på 200 til 250 soldater per dag. Men selv når skadene øker, kan fronten holde seg praktisk talt stabil. Omvendt, hvis denne stabiliteten gir plass til en mer manøverdrevet fase av konflikten, følger det ikke nødvendigvis at det vil være høyere tap.
Med dette i bakhodet er det fortsatt mulig å sammenligne tapsrater og territorielle gevinster over korte perioder, sjøl om innsikten man får fra slike sammenligninger er begrensa. Likevel dukker det opp noen mønstre. For eksempel falt de intense kampene rundt Bakhmut tidlig i 2023 med en kraftig økning i både russiske tap og territorielle gevinster. Et annet bemerkelsesverdig mønster er økningen i utstyrstap som fulgte med russiske framskritt nær Vovchansk, nord for Kharkiv, og nær Ocheretyne, nord for Avdiivka.
Det er også viktig å tenke på at informasjon om territoriell kontroll ofte kan bekreftes gjennom geolokaliseringsdata i løpet av dager, mens rapporter om tap av utstyr – og spesielt tap av personell – kan være forsinka med flere måneder. Som et resultat av det, er de siste tapstallene nesten helt sikkert underrapportert. Over tid kan det bli klart at Russlands nåværende rekordstore territorielle gevinster kom med like store tap i tropper og militært utstyr.