Forsiktig, miner! Framtida til minelagte landskap

Publisert på nettstedet til Arbeidsgruppe for miljøkonsekvenser av krig i Ukraina (UWEC) 8. januar, 2025. Av Oleksiy Vasyliuk

UWEC Work Group har tidligere undersøkt de økologiske konsekvensene av minefelt og forurensning fra ammunisjon i Ukraina. Militære handlinger sprer eksplosive objekter over svært store områder på land og til sjøs. Problemet berører hele den midlertidig okkuperte sonen, frontlinja, alle tidligere okkuperte områder og den internasjonale grensesonen. Ifølge ulike anslag vil 26-33 % av Ukrainas territorium kreve minerydding, et arbeid som kan ta mellom 77 og 750 år.

Noen områder kan ryddes relativt enkelt og bringes tilbake til økonomisk bruk. Samtidig vil de mest skadde områdene, den internasjonale grensesonen og de største minefeltene trolig kreve svært lang tid å rydde. Noen områder i Ukraina vil forbli minelagte så lenge at det kan ta flere generasjoner å fjerne dem. Hva vil skje med de områdene som må vente lengst på minerydding? UWEC Work Group undersøker det spørsmålet i denne artikkelen.

Et rolig liv for dyrelivet midt blandt dødelige miner

Det er verdt å merke seg at prosessen med å legge miner iseg sjøl ikke har en vesentlig innvirkning på biologisk mangfold. Generelt er det kun store dyr som kan bli fysisk skada av en mineeksplosjon. Det har flere ganger blitt offentlig kjent at store dyr har blitt drept av miner og snubletråder. Dødsfall blant arter oppført i Ukrainas «rødliste», som elg og «Przewalskis hest», har blitt dokumentert.

En Przewalskis hest, oppført i Ukrainas «rødliste», drept av en russisk mine i Tsjernobyl-sonen.
Kilde: Novynarnya

Framtidige tap av store pattedyr på grunn av eksplosjoner virker uunngåelige. Likevel kan det relative fraværet av andre trusler i minelagte områder ha en positiv effekt på gjenopprettinga av størrelsen på bestander av dyreliv. Smådyr, fugler, planter og sopp opplever ingen endringer som følge av miner. I tillegg opphører økonomisk aktivitet i slike områder, noe som reduserer negativt press på dyrelivet. Unntaket er spontane branner som mennesker ikke kan slukke i minelagte områder, og som fører til store tap av biologisk mangfold.

Ser man på erfaringene fra Tsjernobyls «stengte sone», som i dag er Tsjernobyls strålings- og økologiske biosfærereservat, kan man være sikker på at minelagte landskap kan komme mange ville arter til gode. Det enkle faktum at mennesker ikke vil forstyrre dyrelivet, skremme fugler under hekketida, jakte eller bruke dødelige kjemikalier for å bekjempe «skadedyr», er en garanti for at antallet arter og deres bestander i slike områder vil øke.

Invaderende arter og framveksten av nye økosystemer

Et helt annet bilde viser seg på steder der det tidligere var bosetninger og jordbruksland. Her gjenvinner vegetasjonen raskt området, etterfulgt av tilbakekomst av dyrelivet. Likevel bør man være forsiktig med å kalle disse områdene «villmark». Fra 2023 har studier av satellittbilder av Ukraina avslørt et enormt grøntbelte langs hele frontlinja, så stort at det er synlig fra satellitter på europeisk skala.

Sommeren 2023, – satellittbilde som viser et grønt belte langs frontlinja. Kilde: Teksty

Dette grøntbeltet består av planter som vokser i aktive kampsoner og i minelagte områder. Denne ukontrollerte vegetasjonsveksten er spesielt synlig langs hele den sørlige fronten, fra byen Enerhodar og videre østover. Det anslås at dette området allerede overstiger en million hektar.

Naturreservater tapt blant ruinene

Noen av de minelagte og midlertidig utilgjengelige områdene har status som verneområder. Det inkluderer naturreservater, nasjonalparker, avsatte områder for dyreliv og internasjonalt beskytta områder, inkludert UNESCOs biosfærereservater. Under forhold med total utilgjengelighet på grunn av miner og okkupasjon, mister verneområdene sin spesielle status og overlates til spontan gjenoppretting etter militære handlinger og tidligere økonomisk bruk.

Kan minerydding skje uten ytterligere miljøskade?

En ny utfordring for Ukrainas naturområder er minerydding, en prosess som ofte gjennomføres med eksplosive metoder som involverer detonering av ueksplodert ammunisjon. Sjøl om dette arbeidet vanligvis ikke skader mennesker, har det alvorlige miljøkonsekvenser. Minerydding skader økosystemer og forverrer forurensning. Detonasjon av ammunisjon skjer til og med i elver og innsjøer, og ødelegger utallige levende organismer.

FAB500-bombe detonerte under minerydningsoperasjoner i Desna-elva i Chernihiv, 22. april 2022. Kilde: General Staff of the Armed Forces of Ukraine

Tilnærminger i andre land: Er det bedre å droppe minerydding?

Andre nasjoner, inkludert Bosnia, Frankrike, Tyskland og Kambodsja, har valgt å fjerne landområder fra økonomisk bruk eller å etablere eksklusjonssoner i områder som er forurensa eller minelagt under militære operasjoner. I noen tilfeller, for eksempel i naturlige skoger, er minerydding bare mulig hvis skogen først ødelegges fullstendig ved brann. Det er klart at ødeleggelse av en skog utelukkende for å rydde miner ikke alltid er tilrådelig, slik eksempler fra Berlin-området viser.

Siden 1989 har omtrent 1,5 millioner hektar militære landområder blitt ekskludert fra menneskelig bruk i Europa etter slutten av den kalde krigen. Bruken av svært store områder var ofte urealistisk på grunn av kjemisk forurensning og miner, noe som er en av grunnene til at militære treningsområder har blitt omgjort til naturvernområder. For eksempel foreslo Danmark at 45 % av deres treningsområder skulle inkluderes i Natura 2000-nettverket, Nederland 50 % og Belgia 70 %. I EU-landene er treningsområdene hovedsakelig statseid (for eksempel eier Tyskland 492 000 hektar, hvorav 316 000 hektar er en del av Natura 2000).

I USA tilhører landområder forurensa av menneskeskapte militære aktiviteter Forsvarsdepartementet (4 millioner hektar), hvorav 15 % er erklært som nasjonalparker og verneområder.

Ukraina har sin egen erfaring, ikke bare med Tsjernobyls eksklusjonssone, men også med noen militære områder som tidligere har fungerte som testområder og nå har naturvernsstatus. Det beste eksempelet er Oleshky Sands nasjonalpark, som tidligere ble brukt som bombemål ved militær trening. Før Russlands fullskala-invasjon foreslo ukrainske miljøvernere gjentatte ganger etableringa av store naturvernområder på andre militære landområder, inkludert forslag om nasjonalparker: Tarutynskyy Steppe (Odesa-regionen), Samara-skogen (Dnipropetrovsk-regionen), Velikiy Les (Sumy-regionen), Divichki (Kyiv-regionen) og Kytsivska-ørkenen (Kharkiv-regionen).

I tillegg til miljøhensyn spiller også økonomiske faktorer inn. Å bruke penger på minerydding av områder som ikke kan brukes til økonomiske formål, er upraktisk. Restaurering gjennom fytoremediering eller andre rensemetoder kan være for kostbart til å gjennomføres.

Planlegging av gjenvinning og gjenoppretting av biologisk mangfold i post-konfliktområder er fortsatt et tema for videre forskning. Ingen europeiske land har erfaring med rehabilitering av så store krigsramma områder.

I tillegg har ingen nasjon noen gang påtatt seg minerydding av et så enormt område som det vil være behov for i Ukraina. Dersom minerydding vil ta minst et århundre, må muligheten for å kunne gjennomføre slike tiltak vurderes, ikke bare for sterkt forurensa områder, men også for områder som har venta lenge på å bli rydda. Man kan anta at i løpet av bare noen få tiår vil områdene som står sist i køen for minerydding bli overgrodd med tette skoger. Så om hundre år vil minerydding sannsynligvis kreve at store, hundre år gamle skoger må brennes. Naturligvis vil en slik plan reise spørsmål, inkludert vurderinger av muligheten for å gjennomføre dette på en miljømessig forsvarlig måte.

Den tidligere omtalte Przewalskihesterasen, her i et viltreservat i Ukraina. Foto; SNCH – Eget verk, CC BY-SA 4.0

Hvordan starte mineryddingsprosessen

Etter å ha trukket omfattende konklusjoner om dette spørsmålet, bør mineryddings-prossessen prioritere å rydde landområder som mest sannsynlig vil bli gjenopptatt i økonomisk bruk. For eksempel vil mekanisert minerydding av naturvernområder være en katastrofe, med konsekvenser som er like alvorlige for naturlige økosystemer som dyppløying er for jordbruk.

Det er sannsynlig at etter objektive vurderinger av framtidig potensial for de mest krigsherja områdene og muligheter for minerydding, vil områder i Ukraina som har lidd mest under militære handlinger, bli delt inn i de som er verdt å rydde miner fra, og de som bør forbli eksklusjonssoner. Dette kan resultere i større variasjon i landskapet i landet, fylle Ukraina med viktige økosystemer og til og med potensielt forbedre levekårene i minerydda områder.

Forvaltningen av land-ressurser i Ukraina må endres, og ukraineres holdning økosystemenes betydning må vurderes for å muliggjøre grunnleggende politiske beslutninger om viktigheten av å bevare biologisk mangfold.