Publisert på nettstedet Europe Solidaire Sans Frontières, 8. februar 2025, Patrick LE TRÉHONDAT intervjuer Ivanka
Ivanka, en feministisk aktivist fra Lviv, slutta seg til de ukrainske væpna styrkene for noen måneder siden. Tidligere har hun vært aktiv i feministgruppa Bilkis. Spesielt var hun aktiv i utdelinga av mat, som Bilkis organiserte hver søndag for trengende i byen. Etter at Ivanka gikk inn i de ukrainske militærstyrkene, har Bilkis slutta med disse utdelingene på grunn av mangel på økonomiske ressurser. Mellom to av sine militære oppgaver gikk Ivanka med på å svare på spørsmåla våre.
Kan du presentere deg sjøl for våre lesere?
Jeg heter Ivanka og er 31 år gammel. Jeg har bodd mesteparten av livet mitt i en liten by, Rubizhne, i Luhansk-regionen. Jeg ble overraska av fullinvasjonen i Kharkiv, hvor jeg hadde kommet for å hjelpe vennene mine med å bygge opp et kulturelt projekt kalt KROV (prosjektet ble ikke gjennomført på grunn av krigen), samtidig som jeg jobba med barn. Jeg har bakgrunn fra pedagogikk og har studert barnas verden, og jeg er interessert i alt som har med det å gjøre. I fjor feira jeg 10 år med pedagogisk undervisning.
Jeg har aldri vært involvert i hæren, jeg hadde aldri trodd at jeg skulle tjene i hæren, spesielt i Ukraina, spesielt i Kherson-regionen, men livet har tatt en merkelig vending og jeg er nå med i de væpna styrkene i Ukraina. Jeg fordypet meg i medisin, og dette er min oppgave i hæren. I samsvar med den nye veien jeg har valgt, legger jeg stor vekt på egenutdanning, studier og utvikling på dette feltet.
Du var veldig aktiv med å dele ut mat sammen med Bilkis-gruppa. Kan du fortelle oss om denne aktiviteten? Hva betydde det for deg?
Jeg var koordinator for «годівничка»[«fõrkar», «trau»]-prosjektet, et aktivistisk, men lite initiativ som hjelper mennesker i nød med å få mat. Jeg anser meg sjøl som et fattig menneske og veit derfor av erfaring hvordan det kan gå i livet og hvor viktig det er å kunne bevare sitt liv, helse og menneskeverd, med utgangspunkt i å dekke de mest grunnleggende behovene. De sosialt vanskeligstilte er en av de mest stigmatiserte gruppene i befolkninga. «годівничка»-prosjektet hjalp mennesker i nød ved å gi dem mat, inkludert varme veganske måltider, drikke og søtsaker. Vi ville bare støtte de som har det vanskeligere enn oss og gjøre denne verden litt bedre!
For noen måneder siden bestemte du deg for å slutte deg til de ukrainske væpna styrkene. Hvorfor valgte du dette?
Etter 2022 mista jeg huset mitt, russerne okkuperte Luhansk-regionen fullstendig, og jeg ble evakuert til det vestlige Ukraina. Jeg prøvde å slutte meg til de væpna styrkene i løpet av den første måneden av invasjonen, men på det militære treningssenteret i Lviv ble jeg avvist og dyttet mot utgangen. Til tross for dette avslaget, forsvant ikke lysten til å kjempe. Jeg bar den i meg hver dag, og på et visst tidspunkt ble dette begjæret som en overmoden granat som eksploderte i solen og spredte frøene. Litt etter litt forlot jeg alle mine sivile prosjekter og begynte å følge veien for å verve meg til hæren, og gjennom å overvinne mange hindringer fant jeg min plass i de ukrainske forsvarsstyrkene.
I Vesten er feministiske bevegelser ofte imot krig og hæren. Hvordan kan du forklare dem at en feministisk aktivist frivillig melder seg inn i hæren for å kjempe?
Jeg har ikke hatt noen direkte kommunikasjon med vestlige feminister, men jeg har hørt mye om disse pasifistiske synspunktene. Krig som fenomen, konsept og idé kan ikke oppfattes som ei god løsning, men motivasjonen til ukrainske feministiske aktivister for å kjempe mot den russiske hæren er åpenbar: det er rett og slett et ønske om å leve i deres land som frie mennesker med sine egne verdier, og ikke å bli en kvasi-slave av Russland. Det er en krig mot autoritarisme og imperialisme! I hæren kan jeg kjenne igjen mitt sanne jeg, som hater vold og drap, men her har jeg forvandla meg til et nytt og sterkere jeg, som opplever vold og drap hver dag. Personlig har jeg ikke forlatt min overbevisning og jeg tror ikke at verden alltid vil være grusom og ufullkommen.
Som kvinne, møtte du noen spesielle utfordringer i hæren?
Jeg er en av de tilfellene der jeg som kvinne har blitt nødt til å måtte kjempe for å få muligheten til å gå inn hæren på lik linje med menn. Jeg lyktes ikke første gang, men jeg ga meg ikke. Fra første dag på rekrutteringskontoret var jeg et levende bevis på kjønnsdiskriminering i hæren, sjøl om jeg ofte er i bedre fysisk form enn noen av de unge mennene! Jeg hater mine [soldat-]brødres nedlatenhet fordi jeg blir oppfatta som «svak og skjør».
For å være på lik linje med herrene må jeg trene mye hardere. For eksempel trener jeg hver dag, jeg hogger ved og hjelper alltid til med alt som til daglig må gjøres, slik at jeg blir sett på som sterk og spenstig. Noen ganger sier jeg til meg sjøl at jeg ikke bare må være like god som mennene, men at jeg må jobbe dobbelt så hardt for å vise at jeg er i stand til det, sjøl i situasjoner hvor jeg ikke føler meg helt fysisk bra form, men jeg sier det ikke til brødrene mine.
Nylig forklarte en kvinnelig soldat at den patriarkalske oppdragelsen av jenter hindra dem i å delta i militære operasjoner, spesielt på grunn av deres fysiske tilstand. Hva tenker du om det?
Jeg er enig i det denne kvinnen sa. I mitt arbeid med barn har jeg sett mange konsekvenser av denne patriarkalske oppveksten, når folk kjøper barneklær i forskjellige farger og mønstre, forskjellige leker (for gutter – biler, gjør-det-selv-verktøy, bøker eller puslespill som utvikler logisk tenkning, og for jenter – dukker, kosedyr eller husholdningsartikler).
Bøkene inneholder stereotypier om rollene til gutter og jenter (gutter reparerer biler, drar på utflukter med faren, leser bøker, jenter hjelper moren med husarbeidet, passer på brødrene og søstrene). Resultatet av denne oppveksten er at menn er mer effektive til å grave skyttergraver eller løfte tunge lass, og derfor er det mer sannsynlig at de blir rekruttert.
Andre kvinnelige soldater forklarer at det militære utstyret ikke passer dem, for eksempel at klærne eller skoene deres er for store eller at de skuddsikre vestene ikke passer. Har du møtt slike problemer?
Ja, det er sant! I min brigade er det heller ingen uniform tilpassa kvinners «parametre». Jeg fikk en herreuniform og måtte få hjelp av en syerske. Størrelsene og snittet på herreklær samsvarer ikke med kvinners behov. Buksene var fine i hoftene men for store i midjen, jakkene hadde lange ermer, og skulderen på jakken gikk nesten ned til albuen. Dessverre er er det å ta hensyn til dette bare en drøm for de ukrainske væpna styrkene. En venn ga meg en skuddsikker vest, for den jeg fikk utlevert kunne ha lammet ryggen min.
Jeg ble overraska over å høre at den ukrainske hæren har en sammenslutning av kvinnelige soldater, noe som for eksempel ikke er tilfelle i den franske hæren. Har du noen koblinger til denne foreninga eller andre militærfeminister?
Nei, jeg er ikke involvert i slike forsamlinger, men min militære karriere har bare så vidt begynt, og jeg tror jeg vil dykke dypere inn i denne verden i framtida.
Jeg ble overraska over å høre at den ukrainske hæren har en sammenslutning av kvinnelige soldater, noe som for eksempel ikke er tilfelle i den franske hæren. Har du noen koblinger til denne foreninga eller andre militærfeminister?
Jeg tror på ei lys framtid. Jeg har forhåpninger og drømmer om at det etter krigens slutt vil bli trukket konklusjoner om kvinners rolle i krig. Det vil være kvinnebrigader, som ikke bare vil bli tilbudt kontorarbeid, regnskap og matlaging i det militære treningssenteret (disse stillingene er også viktige). Det vil ikke være trakassering eller sexisme, alle stillinger vil være tilgjengelige for kvinner, det vil være god opplæring og spesialisert utdanning, og ikke bare BZVP [ Military Training Base] . Jeg vil ha stabilitet og «fred i sjela», og for å få til dette trenger man lang tid med rett til å gjøre feil og mulighet til å rette opp, finpusse og justere ting. Det er vanskelig å holde seg flytende, men Ukraina har holdt stand i ti år takket være folk som bryr seg. Jeg vil tro at vi vil klare å overleve denne historiske perioden. Jeg regner ikke med hjelp fra statsapparatet eller politikere – de bryr seg ikke om oss. Ukraina er til for deg, for oss og for barna våre.