Skrevet 10. februar 2025, på toget Kyiv–Zaporizjzja. Publisert 12. februar 2025, i Odessa, av Timothy Snyder. Oversatt fra engelsk av Jan Czajkowski. Vi fant artikkelen på marxistarkiv.se
Jeg sitter på nattoget fra Kyiv til Zaporizjzja, en by i det sørøstlige Ukraina, omtrent tre mil fra fronten. Russiske missiler bruker rundt trettifem sekunder på å nå byen, og de tar sivile liv. Siden Russlands fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022 har Russland okkupert en del av Zaporizjzja-regionen. I september 2022 proklamerte det russiske parlamentet hele regionen som annektert.
Fronten er ei linje som går gjennom Zaporizjzja-regionen og gjennom det østlige og sørlige Ukraina. Toget mitt suser mot sørøst, mot den linja. Passasjerene, både sivile og soldater, vet hva som finnes på den andre sida.
På grunn av den russiske okkupasjonens natur kjemper ukrainerne ikke bare for sine liv, men også for en bestemt idé om et liv i frihet. I de delene av Ukraina som kontrolleres av Russland, blir alle som viser initiativ eller velges til et embete, drept eller utsatt for tortur. Ethvert uttrykk for en politisk mening, enhver samling eller noe som ser ut til å motsette seg de russiske myndighetene, fører til lange fengselsstraffer under grusomme forhold. Det er nok å ha ukrainsk innhold på mobiltelefonen sin for å bli fengsla.
Ukrainske borgere i de okkuperte områdene må akseptere russisk statsborgerskap for å få tilgang til grunnleggende tjenester, som for eksempel skoler. Barn kidnappes og sendes til russiske familier for adopsjon. De vil bli oppdratt til å hate landet de ble født i. Kanskje enda verre er at de vil vokse opp i et land der myndighetene lyver om alt, hele tida, der mediene lyver om alt, hele tida – og hvor dette anses som normalt.
Disse grunnleggende fakta skaper en annen type tilværelse, på den siden av grensa.
Ukraina er ikke et perfekt land, og krig gjør naturligvis mennesker mindre frie. Antallet drepte og såra, sjøl om det er mye lavere enn på den russiske sida, økerhver dag. Ukrainske menn må tjenestegjøre i de væpna styrkene, enten de vil eller ikke. Også i de ikke-okkuperte delene av ukrainsk territorium er russiske angrep med missiler og droner ikke bare dødelige, men også utmattende. Det er verre nær fronten, som i Zaporizjzja, dit jeg ankommer i morgen tidlig, eller i Kharkiv, som jeg besøkte i september i fjor, fordi det der ikke er tid til å søke ly for missilene. Men over hele landet blir nettene avbrutt, og mennesker utsettes for risiko. Jeg tilbrakte en del av forrige natt i et bomberom i Kyiv, hvor jeg ble vekka av sirener kort tid etter at jeg hadde sovna. For meg er dette en irritasjon. Men for ukrainerne er tre år med søvnmangel utmattende. Toget i natt gikk akkurat ved starten av portforbudet, når folk må gå hjem. Også dette er en form for frihetsberøvelse.
Og likevel, på den ukrainske sida av fronten lever folk helt andre liv enn under russisk okkupasjon eller i Russland. Ukrainerne sier det de vil, sjøl om krigen og om politikken. Journalister dekker krigen og skriver om politikk. Det finnes frykt, men den er mindre enn man skulle tro – og det er frykt for bomber, missiler og russisk vold, ikke for angivere, undertrykkelse eller sin egen regjering. Denne uka i Kyiv har jeg en merkelig følelse av at ukrainerne lever et friere liv enn amerikanerne. I en bokhandel, der jeg snakka med en ukrainsk filosof om frihet, la en ung kvinne hånda si på armen min og sa: «Jeg beklager det som skjer i USA.»
Det finnes linjer som betyr noe. Hvis jeg gjorde en feil og på en eller annen måte havna på den russiske sida av grensa i Zaporizjzja-regionen, ville jeg sannsynligvis forsvinne for godt. De russiske myndighetene har gjort det klart hva de mener om meg og har satt meg på sanksjonslista si, ikke bare én, men to ganger. (Og for å være tydelig: Det er en veldig dårlig idé for enhver amerikaner å reise til Russland nå – du vil bare bli kidnappa og holdt som en potensiell brikke i ei fangeutveksling.) Hvis jeg skulle krysse den grensa, er det usannsynlig at jeg ville komme tilbake.
Ukrainske tog er punktlige og behagelige. Det er ikke slik at jeg føler meg utrygg eller redd. Å være på vei mot ei frontlinje gjør meg bare ettertenksom som amerikaner. Når jeg gjør meg klar til å legge meg, tenker jeg på at amerikanerne også suser mot ei linje.
Amerikanerne der hjemme er sjølsagt ikke på vei inn i et geografisk Russland eller en russisk okkupasjonssone, men vi er på vei mot et regime av russisk type. Jeg tenker ikke engang på tilpasninga til russiske interesser, det faktum at så mange medlemmer av vår nye regjering har økonomiske og følelsesmessige bånd til Russland, eller at mye av vår politikk ser ut til å ha blitt utforma i Kreml.
Men jeg tenker på noe dypere: transformasjonen av våre offentlige og private liv. Akkurat som i Russland har vi latt lokale aviser og medier dø. Akkurat som i Russland har et fåtall kommersielle selskaper tatt deres plass. Akkurat som i Russland eies mediene av oligarker, som deretter blir lojale mot eller underkaster seg regjeringa. Akkurat som i Russland er vårt daglige liv oversvømt av en strøm av motstridende løgner, slik at vi har vanskelig for å vite hvor vi befinner oss – enn si hva vi bør gjøre.
Den russiske regjeringa gleder seg over slike endringer i USA og har ei hånd med i dem. Men problemet er ikke Russland. Problemet er oss sjøl. Det er som om vi har gått om bord på et tog uten å tenke på destinasjonen. Vinduene er tildekka, og konduktørene har sine egne hensikter, som ikke har noe å gjøre med vår verdighet, våre rettigheter eller vår menneskelighet. Jeg er bekymret for at vi ikke vil se at frontlinja nærmer seg, at ingen vil gå av, at ingen vil stoppe toget.
Jeg er en amerikaner på et nattog i et fremmed land i krig, på vei mot fronten, på vei til en by som angripes av Russland. Men jeg vet at jeg ikke kommer til å krysse noen linjer. Klokka nærmer seg midnatt, og bortsett fra lyden av hjulene mot skinnene er alt stille. Jeg vet hvor toget vil stoppe.
To vogner lenger bak sover en ukrainsk soldat. Tenk på ham og de andre ukrainske soldatene på dette toget, på vei til fronten. De holder, i ordets fulle betydning, ei frontlinje – ikke bare for seg sjøl og sitt land, men for oss alle. Uten deres motstand ville vi hatt en verre og mer tyrannisk verden.
Tenk på hvilke linjer dere vil krysse, og hvilke dere ikke vil krysse.