Publisert på nettstedet Links, 13. mars 2025. Federico Fuentes snakker med Denys Pilash
Denys Pilash er statsviter, medlem av den ukrainske demokratiske sosialistiske organisasjonen Sotsialnyi Rukh ( Sosial Bevegelse) og redaktør av det venstreorienterte tidsskriftet Сommons . I dette omfattende intervjuet av Federico Fuentes for LINKS International Journal of Socialist Renewal diskuterer Pilash reaksjoner i Ukraina på det nylige møtet mellom USAs president Donald Trump og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, og implikasjonene for Ukraina og verden av endringa i USAs politikk overfor Russland. Han skisserer også trusselen som utgjøres av den oppadstigende globale aksen for ekstremt reaksjonære krefter som ledes av USA, Israel og Russland, og argumenterer for hvorfor venstresida må forsvare en fornya internasjonalisme som motsetter seg alle undertrykkere.
Hva var reaksjonen i Ukraina på det nylige møtet mellom Trump og Zelenskyj?
Reaksjonen var som forventa prega av raseri. Konsensus er at Trump og [visepresident JD] Vance prøvde å ydmyke ikke bare Zelenskyj, men hele Ukraina og dets folk. De viste null respekt for Ukraina og la på kynisk vis skylda på offeret. De viste seg å være mobbere som tok parti for en annen bølle som fører krig mot Ukraina. Etter det jeg har hørt fra folk, inkludert i hæren, er de sinte på den nåværende amerikanske administrasjonen. De føler at Ukraina blir pressa til å godta en svært ufordelaktig «avtale», som vil overgi ressursene våre mot ingenting: ingen sikkerhetsgarantier, ingen gevinster, ingenting. Avtalen er rett og slett at Ukraina skal betale for alt, ikke angriperen.
Det er det motsatte av hva vår organisasjon, Sotsialnyi Rukh, og den breiere ukrainske venstresida har kjempet for. Vi har krevd at Ukrainas utenlandsgjeld slettes. Vi har sagt at Ukrainas gjenoppbygging bør finansieres ved å bruke rikdommen russiske og ukrainske oligarkier har ranet til seg i det post-sovjetiske rom og som nå er lagret i Vesten og i skatteparadiser. Noen av disse eiendelene har blitt frosset av europeiske myndigheter og bør brukes til å gjenoppbygge Ukraina. Men akkurat nå skjer det motsatte.
Så det er mye misnøye mot Trump. Bare en svært liten minoritet fortsetter å ha noen illusjoner om Trump. Disse mener Zelenskyj burde vært mer underdanig og bare bukke og nikke, for visstnok vil Tru mp lytte til deg hvis du tilfredsstiller hans enorme ego. Men måten mange verdensledere har prøvd å inngå avtaler med Trump på er ikke bare foraktelig, den har bare forsterka Trump, Vance og [Elon] Musks tro på at de ikke møter sterk motstand, nasjonalt eller internasjonalt, og at de kan komme unna med hva som helst.
Den kanskje eneste optimistiske resultatet som kommer ut av dette er at folk mister illusjonene sine, ikke når det gjelder Tump, men i hans «merkevare» med hard-høyre-konservativ politikk. Før Trump tiltrådte, da han kom med absurde påstander om å avslutte krigen i løpet av 24 timer, var det mye forventninger til Trump i Ukraina. Håpet var sterkt om at Trumps uforutsigbarhet på en eller annen måte ville bidra til å endre historiens gang, og at han kanskje på magisk vis ville kunne skape en gunstig slutt på krigen. Nå hater nesten alle Trump. Og de ser en direkte kobling mellom Trumps og Putins harde høyrepolitikk. De ser på Trump og Putin som til sjuende og sist det samme: de er to herskere over to stormakter som ønsker å påtvinge verden at makta styrer totalt, der de sterkeste dikterer vilkårene.
Ulike forklaringer har blitt gitt for å forklare USAs 180 graders vending i politikken overfor Ukraina. Hvordan forklarer du det?
Mange forklaringer har blitt gitt, for eksempel at det er en del av en dyp strategi for å rive Russland bort fra Kina. Men det er vanskelig å se noen særlig sammenhengende visjon når det gjelder Trumps utenrikspolitikk. Det vi derimot kan se er et veldig klart ideologisk budskap. Trump, Vance og Musk sier i hovedsak til verden, og spesielt Europa: «Vi erklærer krig mot dere». De sier: «Vi ønsker å bringe høyreekstreme og nyfascistiske krefter til makta overalt, og vi vil bare samarbeide med disse fascistiske, autoritære lederne.»
Det er ganske talende at de eneste menneskene som nå blir møtt og respektert av Det hvite hus er krigsforbrytere som er ettersøkt av ICC [International Criminal Court]. Bare se på hvordan [Israels statsminister Benjamin] Netanyahu ble møtt da han nylig kom på besøk. Eller hvordan Trump-administrasjonen snakker om Putin; Trump unnlater alltid å gi Putin skylden for krigen eller kalle ham en diktator, og foretrekker heller å snakke om hans sterke lederskap. Andre de mer enn gjerne hilser på er de som er knytta til det vi nå kan kalle «Elon-hilsenen»: Alternativet for Tyskland, [Argentinas president Javier] Milei, og andre partier og politiske ledere fra ytre høyre som fremmer verdiene ultrakonservatisme, markedsfundamentalisme og nyfascisme.
En ny akse er tydelig i ferd med å reise seg, en akse som samler Trump, Putin, Netanyahu, ytre høyre i Europa og ulike autoritære regimer fra hele verden. Du kunne se dette i aksjon i FNs generalforsamlings avstemning om utkastet til resolusjon [som fordømmer Russlands krig] presentert av Ukraina og rundt 50 støttespillere [på treårsdagen for Russlands fullskala invasjon]. De som stemte imot inkluderte sjølsagt Russland, men også USA, Israel, [Viktor] Orbans Ungarn, militærjuntaene i kuppbeltet i Vest-Afrika, Nord-Korea osv. Sjøl Mileis Argentina, som tidligere har promoterte seg sjøl som ultrapro-ukrainsk, avsto å stemme; Milei kunne ikke få seg til å kritisere pappa Trump.
Når det gjelder USA, Russland og Israel, er det en klar samordning av interesser med deres visjon for verden. Det er en visjon som Putin har forfekta i lang tid, og som han har kallt «multipolaritet». I denne visjonen står Russland, for eksempel, fritt til å gjøre hva de vil i det post-sovjetiske rom, mens USA er fritt til å gjøre hva de vil på den vestlige halvkule. Sjølsagt har USA praktisert en imperialistisk politikk i den regionen i mange år. Men det vi ser nå – med Trump med ekspansjonistiske planer for Grønland, Canada, Panama og utpressering med latinamerikanske stater, han starter med Mexico – er at de ikke lenger prøver å skjule dette faktum.
Sånn sett har vi noe som ligner på imperialismen slik den var for mer enn et århundre siden. Mange på den campistiske venstresida [som ser verden som delt inn i en pro-amerikansk imperialisme-leir og en anti-amerikansk imperialismeleir] falt i fellen med å tro at det i seg sjøl ville være bedre å ha mange maktsentre over hele verden; at dette på en eller annen måte automatisk ville bli mer egalitært, mer demokratisk. Faktisk har det motsatte vist seg å være sant: denne typen «multipolaritet» handler ikke om å demokratisere verden, men å dele den inn i innflytelsessfærer, der en håndfull stormakter – og bare disse stormaktene – har handlefrihet.
Innenfor dette scenariet er det sant at den eneste stormakta Trump ser på som en reell konkurrent er Kina, derfor vil de ha Russland på sin side. Men Trumps allianse med Putin kan ikke uten videre forklares med geopolitikk. Å ty til rent geopolitisk tenkning, samtidig som man forlater klasseanalysen, er akilleshælen til mye av den moderne venstresida. Trump og Putin er forbilder for den globale høyreekstreme. De deler en visjon for en konservativ orden som søker å demontere arven etter opplysningstida, og de ønsker å gjenskape denne nasjonalistiske, sjåvinistiske, ekskluderende visjonen over hele kloden. Det er det som forklarer denne alliansen.
Og denne alliansen har med klasse å gjøre. De mest reaksjonære delene av den herskende klassen i Vesten griper sjansen til å demontere restene av velferdsstaten og tilbakeføre seire vunnet av arbeiderbevegelsen og andre sosiale bevegelser i løpet av det 20. århundre. Vi ser dette med angrepet som ble utført i USA av Musk – verdens rikeste kapitalist – på sosial sikkerhet, utdanning, folkehelse, på alt. De ønsker å implementere det noen kaller teknofeudalisme, men det jeg kaller ultrakapitalisme på steroider. Her har Trump og Putin igjen en felles visjon: Den amerikanske milliardæren er misunnelig på Russlands oligarkiske system, der politiske ledere lar de ultrarike fortsette å plyndre så lenge oligarkene ikke blander seg inn i politiske beslutninger. Dette oligarkiske systemet, basert på ukontrollert øverste makt, er noe Trump og ytre høyre ønsker å gjenskape i Vesten.
Så alt dette er en del av deres felles visjon for å omforme verdensordenen til en der mindre nasjoner og deres eget folk er fratatt enhver instans. De ønsker å påtvinge hardcore autoritære hierarkier i alle land. Deres bevisste forsøk på å ydmyke Ukraina er en tydelig manifestasjon av hvordan denne ekstreme reaksjonære aksen mener verden bør fungere.
Hvor forlater Trumps gjeldende avtaler, ikke bare Ukraina, også i det globale sør?
Det første å si om avtalen med sjeldne jordartsmetaller er at vi fortsatt ikke vet nøyaktig hva den innebærer. Faktisk vet vi ikke engang om det er en endelig avtale. For det andre, sjøl om de følger opp avtalen, er den foreløpig basert på estimater fra letinger utført i sovjettida. Så det er ingen garanti for at Ukraina har nok mineraler av sjeldne jordarter til å oppfylle den antatte avtalen på USD 500 milliarder. Hva skjer hvis de finner ut at det ikke er nok mineraler eller at utvinninga blir for kostnadskrevende? Avtalen ser ut til å innebære at Ukraina må kompensere USA ved å overføre andre ressurser og andre sektorer av økonomien, spesielt infrastruktur.
Det er klart at denne avtalen handler om å påtvinge økonomisk kolonialisme. Det kan bare forankre Ukrainas rolle som et underdanig og utnytta land, og setter en farlig presedens for det globale sør.
Hva med de foreslåtte fredssamtalene mellom Russland og USA? Hva er deres betydning?
Om forhandlingene mellom Moskva og Washington om å dele Ukraina over hodet på ukrainere: Hvis denne avtalen går videre i prosessen, bør den tjene som en viktig lærdom for verdens folk, spesielt i det globale sør. Situasjonen er veldig klar. Ukraina, som et perifert land, har blitt behandlet dårlig av den russiske nabo-imperialismen. På toppen av det blir den nå forrådt av amerikansk imperialisme. Disse to imperialistiske statene samarbeider om en lyssky avtale på Ukrainas bekostning. Scenarioet kunne ikke vært åpenbart. Det er som om en svært lite subtil marxistisk manusforfatter har skrev manuset: du har en administrasjon av milliardærer, drevet av en klovnepreget president og den rikeste personen i verden, som opptrer på en frekk og åpent imperialistisk måte, og som tydelig sier at de samarbeider med Putins Russland.
Sjølsagt har ikke vi på den politiske venstresida hatt noen illusjoner om USA. Ukrainere forsto, akkurat som kurderne i Syria, at du må bruke alle muligheter for å få den støtta som trengs for å motstå en angriper. Men vi kritiserte også vår egen herskende klasse som ikke klarte å forstå at dette ikke var en dialog mellom likemenn, og at stormakter kan snu seg mot deg når som helst hvis det passer deres egne interesser. Denne nye situasjonen etterlater imidlertid ingen unnskyldninger for de som mener Putins Russland representerer en slags motvekt til vestlig og amerikansk imperialisme. Den campistiske tankegangen mener at imperialismene vil forbli i permanent motsetning til hverandre, og at min fiendes fiende på en eller annen måte er min venn. Dette har tydeligvis vist seg ikke å fungere. Vår nåværende situasjon burde også fjerne det forenkla argumentet om at dette bare var en stedfortrederkrig. Hvis det er tilfelle, på hvem sin vegne fører Ukraina nå en stedfortrederkrig? USA er tydeligvis ikke på Ukrainas side –synspunktene deres sammenfaller med Russlands. Så, kjemper Ukraina en proxy-krig på vegne av Danmark? Latvia?
Dessverre er vi ofte uvitende om situasjonen mennesker står overfor i forskjellige deler av verden. Det var grunnen til at tidsskriftet vårt, Commons , lanserte sitt prosjekt, » Dialoger of the Peripheries «, for å bidra til å bringe sammen mennesker fra Ukraina og Sentral-Øst-Europa, med folk fra Latin-Amerika, Afrika, Midtøsten og Asia for å dele erfaringer, historier og arv fra kolonialisme, nykolonialisme og imperialisme. Kontekstene våre er forskjellige, men mønsteret med stormakter som erobrer, koloniserer og underlegger seg mindre nasjoner er veldig likt.
Hva ønsker ukrainere å se komme ut av eventuelle forhandlinger?
Det første å si er at mens russisk propaganda er langt fra mesterlig, har den klart å skape denne ideen om at ukrainere er krigshissere og at Russland er på fredens side, til tross for at de har utløst den største invasjonen i Europa siden Adolf Hitler. De har klart å monopolisere begreper som «forhandlinger», «fredssamtaler», «fredsavtaler». Men hvis du lytter til hva russiske tjenestemenn sier – jeg sikter her til Putin og [utenriksminister Sergei] Lavrov og ikke de enda galere personene som opptrer som kamphunder for regimet – har de tydelig sagt at Russland ikke bare vil beholde landområdene det har okkupert, men har som en forutsetning for fredssamtaler at Ukraina avgir enda mer territorium. Dette inkluderer å avgi hele oblastene Kherson og Zaporizhya, inkludert storbyen Zaporizhya, som Russland aldri har klart å okkupere og dermed ikke kunne holde sine falske folkeavstemninger der for å innlemme disse territoriene i deres grunnlov. Likevel sier de at dette er en del av den «nye geopolitiske virkeligheten» som må aksepteres.
Sannheten er at ingen i verden ønsker fred i Ukraina mer enn ukrainere. De fleste er naturlig nok lei av krigen. Men det betyr ikke at de vil kapitulere for Russland og bare overgi vårt land og folk. De forstår at hvis Ukraina deles opp, vil de millioner av mennesker som enten befinner seg i de okkuperte områdene eller har måttet flykte, ikke ha noe sted å vende tilbake. De vet at et utfall som rett og slett belønner aggressoren, bare vil styrke Putins autoritære regime og bety enda mer undertrykking, spesielt i de okkuperte områdene. Så ukrainere har to ting i tankene når de tenker på en avtale: skjebnen til folket i de okkuperte områdene og hvordan de kan forhindre Russland i å starte krigen på nytt.
Innafor dette er det mulige områder for avtaler. For eksempel har den ukrainske regjeringa gjort det klart at de ikke vil anerkjenne Russlands ulovlige annekteringer, da dette vil skape en farlig presedens for Ukraina og verden. Men Ukraina har uttalt at de kan være villig til å akseptere en midlertidig ordning der Ukraina, etter en våpenhvile, beholder minst noen av de okkuperte områdene, og forhandlinger holdes om resten.
En annen viktig betingelse den ukrainske regjeringa har reist er sikkerhetsgarantier. Hvilke garantier vil det være for å sikre at Russland ikke bruker noen våpenhvile til bare å samle flere ressurser, menneskelig kraft og granater, og deretter starte krigen på nytt? Trump sier at dette ikke vil skje fordi i motsetning til tidligere «svake» amerikanske presidenter, respekterer Putin ham personlig fordi han er «sterk». Men Russland stoppa aldri sin hybridkrig mot Ukraina under Trumps første administrasjon. Trumps ord betyr ingenting. Stadig flere mennesker (men fortsatt en minoritet) forstår at det ikke er noen utsikter til NATO-medlemskap — la oss legge bort her alle implikasjonene av dette og alt vi som venstreorienterte vet som er galt med NATO. Men noen slags sikkerhetsgarantier som involverer viktige aktører er nødvendig for å sikre at Russland ikke invaderer Ukraina igjen.
En kritikk som ofte blir reist er at det ikke har blitt avholdt valg og at Zelenskyj derfor ikke har noen legitimitet eller mandat når det gjelder eventuelle forhandlinger. Hvordan reagerer du på dette?
Det er morsomt fordi du har en fyr som prøvde å omgjøre et valg han tapte og en annen fyr som har sittet ved makta i 25 år via fullstendig falske valg, som dreper sine politiske motstandere, og disse to gutta møtes i Saudi-Arabia, som styres av et ikke demokratisk valgt, totalt, monarki, for så å kritisere Ukraina fordi det ikke har holdt et valg midt i en krig.
Faktum er at man ikke kan ha ordentlige valg i en krig, fordi for å holde valg må man garantere folks sikkerhet. Og du kan ikke gjøre det, hvis landet ditt blir konstant bombardert. En annen sak er hvordan involverer du de millioner av mennesker som har blitt tvunget på flukt og nå enten er internt fordrevne eller flyktninger som bor i utlandet. Og hvordan sikrer du at soldater i frontlinja eller folket i de okkuperte områdene fritt kan stemme? Alle disse problemene gjør det praktisk vanskelig å avholde et rettferdig valg. Og det er før vi i det hele tatt begynner å snakke om Ukrainas grunnlov, som forbyr valg i tider med krig eller krigslov. Men hvis Russland er så ivrige etter at Ukraina skal ha et valg, så er det beste de kan gjøre å slutte å beskyte ukrainske byer.
Når det gjelder påstanden om at ukrainske myndigheter er illegitime fordi Zelenskyjs valgperiode er avslutta, er svaret på det det samme – avslutt fiendtlighetene, så kan det ukrainske folket stemme på hvem de vil i et valg. Men jeg vil si dette: til tross for den kraftige nedgangen i populariteten hans, viser meningsmålinger at Zelenskyj fortsatt har mer legitimitet i øynene til det ukrainske folk enn noen andre statlige organer – og er absolutt ansett av ukrainere som mye mer legitime enn Trump og Putin. Og hvis vi sammenligner hans folkelige støtte med en hvilken som helst annen politiker i Ukraina, vinner Zelenskyj uten tvil. Hans eneste virkelige utfordrer ser ut til å være general [Valerii] Zaluzhnyi, som var Ukrainas militære sjef og som, naturligvis, ikke er en venn av Russland. Så antydninger om at folk ønsker å bli kvitt Zelenskyj og heller velge en president som er vennlig mot Trump og Putin, er i strid med enhver offentlig undersøkelse. I virkeligheten, hvis Ukraina hadde et valg akkurat nå, ville Zelenskyj sannsynligvis vunnet lettere i en så raskt organisert valgprosess. I motsetning til dette har de politikerne som fungerer som Trumps stedfortreder, og hevder at de kan forhandle fram en bedre avtale enn Zelenskyj, en popularitet på 4 % eller mindre.
Hvilke nye utfordringer og muligheter betyr den nåværende situasjonen for den ukrainske venstresida?
Alt dette er en stor utfordring, ikke bare for den ukrainske venstresida, men for alle ukrainere. Hvis framtida vår var uklar før, er den nå enda mer usikker. Men når det gjelder venstresida, har den nåværende situasjonen tydelig vist at «keiseren ikke har noen klær» – alle disse mytene som glorifiserer kapitalister og gründere, blir demontert rett foran folks øyne. Måten Trump og Musk snakker om Ukraina på har fremmedgjort alle menneskene som hadde illusjoner i disse falske idolene. De eneste som fortsatt heier på dem er de på ytre høyrefløy som ønsker at Trumps reaksjonære støttespillere skal triumfere rundt om i verden.
Dette øyeblikket må gripes for å vise folk at problemet ikke bare er disse individene, men det kapitalistiske systemet som skaper slike avskyelige mennesker. Vi må forklare hvordan problemet er kapitalismen, som er basert på å belønne eierne av kapital på bekostning av samfunnet, og at hvis vi fortsetter denne veien, vil dette systemet ikke bare ødelegge Ukraina, men hele verden. Det er også en mulighet til å argumentere for våre alternativer til en nyliberal, oligarkisk kapitalisme.
Dette krever en effektiv kampanje rundt saker som angår den ukrainske arbeiderklassen, de som har blitt tvunget til å betale den største prisen for denne krigen. Vi må styrke arbeidstakere og fremme forslag for å omforme Ukrainas økonomi. Ikke bare av hensyn til folks velvære, men fordi dette er nødvendig i tider med krig. Hvis vi skal være i stand til å forsvare oss ordentlig, trenger vi en skikkelig fungerende krigsøkonomi, helsevesen, vitenskaps- og forskningsavdeling, etc – alle disse tingene henger sammen og er avgjørende hvis vi ønsker å utvikle økonomien. Vi må også sørge for at sosialt orienterte spørsmål prioriteres i gjenoppbyggingsfasen, ikke interessene til privat kapital. Dette krever reversering av oligarkiske privatiseringer og tilbakeføring av strategiske sektorer av økonomien til offentlig eierskap.
Det betyr også fortsette å organisere og jobbe sammen med de miljøene, fagforeningsfolk, fra progressive sosiale bevegelser – for å støtte de som har fått livet revet i stykker av krigen, så vel som de som er involvert i den væpna motstanden, enten det er i hæren eller ved å tilby viktige samfunnsmessige tjenester. Vi må bygge på disse båndene og strukturene for å få satt på dagsorden politiske krav som kan bane vei for revolusjonære endringer.
Dette er sjølsagt ikke bare en utfordring for den ukrainske venstresida, men venstresida overalt. Vi står overfor et situasjon med ekstrem polarisering, der ekstremt reaksjonære krefter har oppnådd et momentum som man ikke har sett siden andre verdenskrig. Vi har Putins invasjon av Ukraina og Trumps planer om at Gaza som forsterker hverandre, og som styrker reaksjonære krefter rundt om i hele verden. Trump og Putin planlegger å gjøre verden til et enda verre helvete. Med mindre de møter en eller annen virkelig og koordinert motstand, vil ultrakonservative og fascistiske krefter fortsette å ta makta i land etter land.
Klassefiendene våre forenes på globalt nivå. Så vi må virkelig begynne å tenke på hvordan vi som venstreside kan forene oss internasjonalt. Å få til dette vil blant annet kreve konsekvent internasjonalisme. Det betyr at man ikke lenger kan komme med unnskyldninger for å holde tilbake solidaritet. Vi må slutte å prøve å finne ut hvilke folk som på en eller annen måte er mer verdige støtte enn andre, eller ikke verdt støtte i det hele tatt fordi de på en eller annen måte er undertrykt av feil undertrykker. Vi må stå sammen med alle undertrykte mennesker rundt om i verden.
Det er ekte progressive som ser på den nye situasjonen angående Ukraina som positiv (i hvert fall sammenligna med den situasjonen som var nylig) fordi de tror det kan bidra til å få slutt på slaktinga, eller av frykt for at krigen skal eskalere til en atom- eller verdenskrig. Hvordan vil du svare dem?
Sannheten er at vi har opplevd enorm solidaritet og støtte fra kamerater over hele verden. Men vi har også sett at progressive ikke bare nekter å ta parti, men til og med nekter å lytte til oss. Vi forstår bakgrunnen for dette. I mange tilfeller kommer det fra en følelse av maktesløshet. Dette fører til slutt til at folk tyr til ideen om at kanskje dersom en annen kraft på en eller annen måte kan utfordre det eksisterende systemet (eller i det minste den store imperialismen), kan det på en eller annen måte skape rom for endringer. Men slik tenkning representerer et klart brudd med venstresidas politikk. Til sjuende og sist har det mer til felles med kynisk realpolitikk eller den «realistiske» visjonen om politikk. Det representerer en oppgivelse av klassepolitikk og erstatter kampen for et alternativ til kapitalismen med simpelthen å heie på enhvert anti-vestlig regime.
Du kan se hvordan denne typen tenkning ender opp med å være veldig lik den høyrekonservative mentaliteten. Konservative beskyldte den cubanske revolusjonen for å bringe verden til randen av atomkonflikt under den cubanske missilkrisa. Den gang sa de «Cuba er så egoistisk at de ønsker sovjetiske missiler som kan sette USA i fare» og beskyldte «gale cubanere» for ikke å forstå alvoret i situasjonen. I dag hører du de samme tingene, at ukrainere på en eller annen måte er «krigshissere som gambler med tredje verdenskrig», bare nå hører du det ikke bare fra den høyreekstreme milliardæren som er USAs president, men også fra noen på venstresida. De som virkelig ønsker tredje verdenskrig er angriperne. Det er Putin som risikerer tredje verdenskrig og ikke tar hensyn til menneskeliv, ikke engang russiske liv. Likevel hører du fortsatt folk på venstresida som beskylder og anklager ukrainere for å ville kjempe «til siste ukrainer».
Når det gjelder å unngå krig, er realiteten at det ikke finnes noe historisk eksempel der det har fungert å belønne eller blidgjøre en angriper. Men det er mange eksempler på hvordan det f.eks banet veien til andre verdenskrig, som da det internasjonale samfunnet i hovedsak ikke gjorde noe for å hindre fascistene i å vinne den spanske borgerkrigen. Til og med det stalinistiske Sovjetunionen, som ga hjelp til republikken, tok Spanias gullreserver i som motytelse- omtrent som Trump ønsker å gjøre med Ukrainas sjeldne jordartsmetaller. På samme måte svikta Storbritannia og Frankrike de spanske republikanerne under dekke av «ikke-intervensjon». De samarbeida også direkte med Hitler for å demontere Tsjekkoslovakia, uten tvil det mest demokratiske landet i regionen, men heller ikke det stoppa andre verdenskrig. Molotov-Ribbentrop-pakten [mellom Sovjetunionen og Tyskland] stoppet heller ikke Tyskland fra å angripe Sovjetunionen i andre verdenskrig. Så mønsteret har blitt gjentatt gang på gang.
Til sjuende og sist er problemet med disse progressive at de ikke har noe reelt alternativ å foreslå. De fremmer hyggelige pasifistiske og i mange tilfeller idealistiske slagord, som at «vi må se utafor boksen», «krig er aldri svaret» og «gi diplomatiet en sjanse». Men til sjuende og sist er løsningene de støtter den samme realpolitikken som stormakter forfekter: la imperialistene forhandle om hvordan de deler opp mindre land og deler opp verden i innflytelsessfærer. De som støtter slik logikk, må virkelig prøve å «ta på seg våre sko» og tenke etter hvordan dette ser ut fra vår side. Hvordan ville du følt deg hvis du ble okkupert, torturert, myrdet, men på en eller annen måte så andre på dette som et bidrag til å omforme verdensordenen til det bedre? Realiteten er at vår nåværende situasjon bare vil bidra til å omforme verden til det verre.
De som klamrer seg til denne retorikken vil i økende grad finne seg på linje med kreftene til ekstreme reaksjonære, som er en del av den nye fascistiske internasjonale som ledes av USA og Russland (og tilsynelatende Israel). For til sjuende og sist, hvis du er OK med planene deres for Ukraina, er du OK med planene deres for det palestinske folket, fordi du er OK med at imperialistiske makter går sammen for ensidig å bestemme hva som skjer med mindre nasjoner.
Hvordan kan den internasjonale venstresida best hjelpe det ukrainske folket, og spesielt den ukrainske venstresida, i disse turbulente tider?
Det første jeg vil si er at venstresida ikke må gi opp kampen i deres egne land mot deres egne herskende klasser, mot dine egne reaksjonære krefter som knytter seg til lignende krefter globalt. For å hjelpe det ukrainske folket er det første du må gjøre å fortsette dine egne kamper.
Den andre tingen er å stå på en internasjonalistisk plattform som motsetter seg alle aggressorer, alle undertrykkere, alle imperialister. I dag betyr det å finne måter å hjelpe befolkninga i Ukraina på, i stedet for å støtte planene til, og smiske med, diktatorer og ultrakapitalister. Ukraina er en viktig kamp for venstresida. Hyggelige slagord, som at «lidelsen må på en eller annen måte ta slutt», «krigen må på en eller annen måte ta slutt» er ikke nok til å stoppe lidelsen og krigen. Å oppnå dette krever en rettferdig og bærekraftig fred. Men disse såkalte «freds»-forhandlingene mellom Putin og Trump handler ganske enkelt om å belønne angriperen og invitere til ytterligere aggresjoner.
Så, mot realpolitikken vi ser på venstresida i dag, trenger vi en fornya internasjonalisme for å konfrontere Trump-administrasjonen, som leder et globalt høyreekstremt angrep på det som gjenstår av progressive krefter og sosiale seiere over hele verden. Hver gang Trump kommer med en uttalelse som krever at hele nasjoner slutter å eksistere og blir amerikanske stater, eller truer med å annektere deler av andre land, er alt du får et veldig veikt svar fra det internasjonale samfunnet. De er redde. Men vi på venstresida, kan ikke være redde, sjøl ikke i møte med det verste kapitalistiske marerittet. Det er nå eller aldri. Hvis vi ikke handler nå, er det kanskje ingen mulighet i morgen. Vi kan i stedet alle finne oss sjøl i å måtte leve under hælen på ekstremt autoritære, fascistiske regimer som søker å omforme verden etter deres smak – en fin stor lekeplass for verdens mest brutale og rikeste mennesker.
