Hanna Perekhoda: Venstresidas isolasjonisme gjør den politisk irrelevant i Europas forsvarsdebatt
Publisert på nettstedet International Viewpoint, 23. mars 2025. Opprinnelig publisert i Valigia Blu 18. mars 2025. Vi fant artikkelen på marxistarkiv.se Oversatt fra engelsk av Göran Källqvist.)
EU-parlamentet har stemt over resolusjonen som fastsetter linja for forsvar og opprustning. Den sterkeste kritikken mot EU-kommisjonens resolusjon om forsvar og opprustning kom fra den politiske venstresida. Blant kritikerne var Manon Aubry (La France Insoumise), som skarpt kommenterte: «Dere finner penger til stridsvogner, men ikke til sykehus.» Hun bemerket sarkastisk: «Det er som om global oppvarming og fattigdom plutselig ikke lenger eksisterer, og den eneste prioriteringa er pansrede kjøretøy.»
Benedetta Scuderi fra De Grønne hevder at «denne opprustninga» undergraver økonomisk vekst og offentlige finanser. Andre stemmer har slutta seg til kritikken, blant dem venstresidas visepresident Martin Schirdewan og Danilo Della Valle fra Femstjernersbevegelsen. Under Della Valles tale holdt ei gruppe representanter fra Femstjernersbevegelsen en protest med plakater som «Ingen flere våpen» og «Flere jobber, færre våpen».
I bunn og grunn bygger disse politikernes standpunkt på følgende: La verden rundt oss falle sammen, la land invaderes – det er ikke vår sak. De hevder at de ønsker å beskytte sin samfunnsmodell ved å øke velferdsbudsjettene, samtidig som de begrenser utgiftene til sikkerhet – et ideal som alle venstreorienterte politikere burde dele. Men det de bekvemmelig ignorerer, er at denne samfunnsmodellen kun har vært mulig fordi sikkerheten har vært outsourcet til andre aktører – nemlig USA.
Men hva skjer når sikkerheten ikke lenger er garantert av dem? Det er et spørsmål de aldri tar opp. I stedet fremmer de enkle slagord. Den internasjonale maktkampen – som nå er på sitt mest intense på flere tiår – avvises helt.
Mens Frankrike, Spania, Italia eller Tyskland kanskje ikke står overfor en umiddelbar militær trussel, er faren akutt for Polen, de baltiske statene og de nordiske landene. Når naboen din er en av verdens største militærmakter – en stat som det siste tiåret har brutt alle større internasjonale avtaler, daglig bomber ukrainske byer og bruker mer penger på militæret enn alle land i Europa til sammen – da er evnen til å forsvare seg ikke en «opprustning», men en forutsetning for overlevelse.
Kjerna i dette spørsmålet er en manglende vilje til å se Europa som et felles prosjekt. Ironisk nok er denne typen venstreopposisjon mot europeisk forsvar en forkledd form for nasjonalisme. Men historisk sett har nettopp nasjonalisme vært drivkraften bak krig, ødeleggelse og splittelse på det europeiske kontinentet. EU har aldri kun vært et økonomisk prosjekt – det var et sikkerhetspolitisk prosjekt, utforma for å forhindre krig, basert på lærdom fra historiens katastrofer.
Det som gjør denne holdninga spesielt sjøldestruktiv for venstresida, er at den speiler isolasjonismen til høyrepopulistiske partier. Dette kommer tydelig fram i at Alternativ for Tyskland (AfD) stemte sammen med venstresida. Men i motsetning til venstresida er høyresida konsekvent i sin isolasjonisme. Deres standpunkt er enkelt: De avviser militære intervensjoner i utlandet og motsetter seg migrasjon, noe som styrker en verdensforståelse der kun nasjonens egne interesser betyr noe, og ingenting utafor landets grenser er verdt oppmerksomhet.
Denne posisjonen har i det minste den fordelen at den er sammenhengende – noe som gjør den mer tiltalende for velgere som tror på et absolutt egeninteresse-prinsipp. Venstresidas selektive isolasjonisme – der sikkerhetstrusler ignoreres, men krava om internasjonal solidaritet i sosiale og miljømessige spørsmål opprettholdes – mangler derimot helhet og vinner ikke gehør hos folk flest.
Ved å vekke isolasjonistiske og egoistiske følelser, dyrker den populistiske venstresida en politisk stemning som til slutt gagner høyresida. Hvis den dominerende politiske stemninga preges av nasjonal egosentrisme, er det tross alt høyresida – ikke venstresida – som tilbyr den tydeligste visjonen.
Venstre- og miljøkritikere av Europas opprustningsplaner har rett i at verken klimakrisa eller den systematiske ulikheten har forsvunnet. Disse utgjør reelle, eksistensielle trusler mot menneskeheten. Men har kritikerne rett når de framstiller militær beredskap og støtte til Ukraina som noe som står i motsetning til å håndtere disse globale utfordringene?
Faktisk er kampen for sikkerhet og kampen mot klimaendringer dypt sammenkobla. Ta for eksempel forbruket av fossilt brensel. Europas – og særlig Tysklands – avhengighet av billig russisk olje og gass har ikke bare vært en miljøkatastrofe, men også en alvorlig geopolitisk sårbarhet. Energi-avhengigheten av Russland ga Kreml et av sine mest effektive verktøy for å utøve politisk innflytelse over Europa. Det finansierte Russlands krigsmaskin samtidig som det gjorde europeiske nasjoner sårbare for energipolitisk utpressing.
En rask utvikling av alternative energikilder er derfor ikke bare et miljømessig imperativ – det er en geopolitisk nødvendighet. Dette er nettopp det ukrainere og andre stater som trues av russisk ekspansjonisme krever.
Å løse globale utfordringer som klimaendringer og ulikhet er utvilsomt en prioritet, men å gjøre det innenfor en isolasjonistisk, suverenitetsfokusert ramme er en sjølmotsigelse.
I en verden der konseptet om et felles beste forsvinner, og politikk kun styres av snevre nasjonale interesser, vil ikke kreftene som kjemper for klimarettferdighet eller sosial rettferdighet få gjennomslag. Tvert imot, dette er en verden som Trump og Putin åpent fremmer – en verden der natur og menneskeliv er forbruksvare i stormaktenes spill.
Det ironiske med den isolasjonistiske venstresida er at de, ved å avvise sikkerhetssamarbeid, framskynder sin egen politiske irrelevans. I en verden dominert av stormaktspolitikk vil de og deres verdier havne i randsonen – først politisk, deretter fysisk.
Det ironiske med den isolasjonistiske venstresida er at de, ved å avvise sikkerhetssamarbeid, framskynder sin egen politiske irrelevans. I en verden dominert av stormaktspolitikk vil de og deres verdier havne i randsonen – først politisk, deretter fysisk.
Venstresida må derfor aktivt utforme løsninger. Den må enes om en forsvarsstrategi der sikkerhet ikke finansieres gjennom kutt i velferd, men gjennom høyere skatter for de aller rikeste. Som Li Andersson så riktig påpeker: «Det ville være en historisk feil å finansiere dette gjennom kutt i velferden», ettersom en slik politikk bare ville styrke ytre høyre.
Den mest umiddelbare og effektive løsninga ville være å beslaglegge fryste russiske midler og raskt reinvestere dem i militær støtte til Ukraina. Men La France Insoumise, partiet Manon Aubry representerer i EU-parlamentet, stemte imot å konfiskere russiske midler i det franske parlamentet.
Dersom venstresida unnlater å ta konkrete grep mot aggresjon, vil den ikke bare miste troverdighet – den vil også miste enhver rolle i utforminga av Europas framtid.
Hvordan skal vi håndtere Europas forsvarsdilemmaer? Christian Zeller svarer Hanna Perekhoda
Publisert på nettstedet Europe Solidaire, torsdag 20. mars 2025, av Christian Zeller. Vi fant artikkelen på marxistarkiv.se . Zeller er aktivist i European Network for Solidarity with Ukraine (ENSU) . Han er professor i økonomisk geografi og medlem av redaksjonsrådet for det tyskspråklige tidsskriftet Befrielse – tidsskrift for en økososialistisk strategi og forfatter av Klimarevolusjon: hvorfor vi trenger et økososialistisk alternativ (på tysk).
Den truende delinga av Ukraina mellom Trump og Putin har splitta den europeiske opinionen, sjøl blant Ukrainas venner. Her svarer Chris Zeller på Hanna Perekhodas analyse av det europeiske forsvaret og solidariteten.
Kjære Hanna,
Jeg forstår argumentene dine. Jeg deler ditt syn på at vi trenger et solidaritetsperspektiv for hele den europeiske kontinentet. Dette perspektivet inkluderer massiv støtte til den ukrainske motstandskampen. At europeiske land og USA hittil har gitt for lite støtte til Ukraina, skyldes imidlertid ikke militær underlegenhet i forhold til Russland, men politiske og økonomiske årsaker. Minst noen viktige deler av kapitalen har alltid fokusert på å gjenopprette «rimelige økonomiske forbindelser» med Russland.
Det er riktig å kreve at de europeiske statene må sikre at Ukraina kan forsvare seg sjøl. Jeg antar at bare lagrene av luftvern som finnes i alle europeiske stater ville være nok til å beskytte befolkninga i Ukrainas største byer.
Men kravet om en generell opprustning er likevel feil. Vi må ta hensyn til den globale og planetariske konteksten. Og i denne sammenhengen står vi overfor enorme dilemmaer som virker nesten uløselige.
Russlands angrep på Ukraina har bidratt til at den globale oppvarminga i stor grad har blitt skjøvet ut av den offentlige debatten. Den globale oppvarminga akselererer og vil innen omtrent fem til sju tiår føre til at store deler av de bebodde områdene ikke lenger vil være permanent beboelige. Tre milliarder mennesker vil ikke lenger leve i den temperatursonen som har eksistert de siste 6 000 åra. Imperialistisk rivalisering og materiell forbruk av våpen vil føre til en massiv økning i klimagassutslippene. Den kommende bølgen av opprustning vil gjøre en betydelig reduksjon av den globale oppvarminga usannsynlig og dermed direkte sette den fysiske reproduksjonen av ikke millioner, men milliarder av mennesker i fare innen noen få tiår.
Jordas system er i ferd med å endre seg brått, og dette vil prege alle samfunnskonflikter.
Vi kan ikke godta en generell opprustning av de europeiske imperialistmaktene. De vil bruke sin militære styrke til å håndheve sine krav med makt i en økende rivalisering om knappe og dyre mineraler, sjeldne jordarter, jordbruksland og til og med vann – enten det er i Afrika, Asia, Europa eller andre steder.
Deres metode for å tilpasse seg den globale oppvarminga er å militarisere samfunnet og grensene, og å ekskludere det stadig voksende antallet «overflødige» mennesker. Dette betyr at de europeiske stormaktene også vil ønske å bruke sine militære ressurser.
Opprustninga vil føre til en enda mer ulik fordeling av samfunnets ressurser og til at de mest reaksjonære sektorene av kapitalen beriker seg.
Hvordan kan vi håndtere disse dilemmaene?
1.) De europeiske statene må tvinges til å levere maksimalt av sine våpenlagre (spesielt luftvern), samt etterretningsinformasjon til Ukraina.
2.) Vi må kreve at våpenindustrien sosialiseres. Denne industrien må tilpasse sin produksjon til Ukrainas nåværende behov. Våpenleveranser til andre land, som Israel, Saudi-Arabia og Egypt, må stanses. Opprustning som tjener nykoloniale og imperialistiske interesser må avvises. Vi må imidlertid erkjenne at å gjennomføre en slik begrensning er vanskelig å gjøre i praksis.
3.) Vi må umiddelbart starte en omfattende diskusjon over hele kontinentet om et paneuropeisk sikkerhetssystem. Særlig oppmerksomhet må rettes mot behovene til de potensielt trua baltiske statene og Moldova. Vi må forhindre at sosial og økologisk sikkerhet undergraves. En omfattende kontinental forståelse av sikkerhet kombinerer sosial, økologisk og fysisk sikkerhet. Dette er bare mulig på et kontinentalt nivå.
4.) Vi må også utvikle en politikk som bidrar til å overbevise befolkninga generelt, og arbeiderklassen spesielt, i Russland (og andre steder) om å bryte med sine makthavere. Hvis folk der oppfatter den europeiske opprustninga som retta mot dem, vil denne strategien bli umulig.
5.) Vi må holde fast ved perspektivet om et globalt brudd med det kapitalistiske systemet, en global omstrukturering og nedbygging av våpenindustrien og til slutt en økososialistisk revolusjon – og fylle denne kampen med så mye konkret innhold som mulig i den daglige praksisen.