Publisert på det russiske nettstedet «Feministisk Antikrigs Motstand» «Россию способны удержать над бездной две силы. Первая сила — Бог, вторая — Сталин». Как Россия продолжает реабилитировать Сталина – FAR
5. mars var det 72 år siden Stalins død. Til tross for forsøk på å fordømme Stalins undertrykking helt tilbake til 1950-tallet, brukes Stalins image fortsatt for å legitimere det russiske regimet. «Avstaliniseringa» av det russiske samfunnet viser seg å være ikke noe annet enn enn myte – en myte som kun holdes i live av ikke-statlige sivile initiativer og det akademiske miljøet.
Siden starten på Russlands invasjon av Ukraina har russiske politikere stadig vendt seg til bildet av Stalin som et symbol på det russiske folkets uunngåelige seier. Samtidig bemerker historikere 1 at Stalins rolle i seieren er sterkt overdrevet, og myten om at uten Stalin ville den store patriotiske krigen vært tapt ble konstruert av den sovjetiske regjeringa. I flere år nå har vi observert hvordan åpen stalinisme får ny fart: politikere snakker åpent om «henrettelser», truer med å «sette alle i fengsel» og ser etter nye «fiendtlige elementer» – «den femte kolonnen», «avskum» og «forrædere mot moderlandet». I begynnelsen av 2023 henvendte Prigozhin seg for eksempel til guvernøren i Sverdlovsk-regionen: «Stalin skjøt rett og slett folk som deg og Beglov. Jeg tror vi kommer til det punktet igjen snart.» Riktignok var det Prigozhin sjøl som ble drept som et resultat av denne tendensen, etter å ha blitt for trøblete for regimet.
I juli 2022, dukket det opp et relieff, med et utdrag fra Stalins ordre «Ikke ett skritt tilbake!» i bygningen til Volgograd regionale administrasjon. — på denne måten viste administrasjonen sin støtte til krigen. Relieffet er synlig for alle som kommer inn i bygningen:
«Vi må etablere den strengeste orden og jerndisiplin i hæren vår hvis vi ønsker å redde situasjonen og forsvare vårt moderland. Panikkslagne og feige personer må utryddes på stedet. Å oppfylle dette kallet betyr å forsvare landet vårt, redde moderlandet, og å ødelegge og beseire den forhatte fienden . «
Støtten til Stalin har vokst etter annekteringa av Krym og den russiske invasjonen av Øst-Ukraina. Det var etter 2014 at nye monumenter av Stalin begynte å dukke opp i parker og på torg, og myndighetene begynte å proklamere motstand mot «banderittene» og «nazistene». I 2021, ifølge Levada-senteret, var 31 % av russerne helt enige i at Stalin «var en stor leder» (ytterligere 27 % «delvis enige»). Disse tallene er dobla sammenligna med 2016 . I 2017 registrerte VTsIOM («Russlands nasjonale opinionsundersøkelsessenter».Oversetters merknad) at 62% av russerne er enige i at «byster, plaketter, malerier, etc., som forteller om Stalins suksesser» bør plasseres på offentlige steder.
1. februar 2023 ble et monument til Stalin seremonielt avduket i Volgograd – 300 meter unna er det et monument dedikert til ofrene for politisk undertrykking. Avdukinga av monumentet falt tidsmessig sammen med årsdagen for seieren i slaget ved Stalingrad; dagen før ble byen midlertidig omdøpt til Stalingrad. Ved åpningsseremonien bemerket kunstneren bak skulpturen at minnet om Stalin må bevares i Russland og at det er umulig å forlate sin historie. Etter dette ga Pet Shop Boys ut en sang om Putin kalt «Living in the Past»: videoen viser opptak fra avdukinga av monumentet og Putins innvielse.
De britiske musikerne traff godt på stemninga blant opposisjonelle russere. Man kan imidlertid vanskelig sidestille det totalitære regimet og den store terroren med det som skjer i det autokratiske Russland. Historiker og forfatter av boka «An Inconvenient Past», Nikolai Epple, sier at tid og minne i Russland er ikke-lineære: på en måte lever vi samtidig i nåtid, fortid og framtid. Putin ser ut til å være fortsettelsen av Stalins politikk: annektering av territorier, russifisering og sovjetisering, forening av periferiene under ett enkelt senter. Her er hva Putin sa om Stalin i fjor på årsdagen for den russisk statens grunnlegging:
«Dere vet, jeg skrev denne teksten og strøk deretter ut navn som Nicholas II, Lenin, Stalin. Det har ikke gått lang nok tid ut fra et historisk synspunkt til å gi fullstendige, objektive vurderinger, fristilt fra den nåværende politiske situasjonen. Men alle disse menneskene gjorde Russland til en stormakt. <…> «Viljen til å strebe etter velvære, ikke bare for seg selv, men for alle – for hele landet, for hele Russland – og i møte med en felles trussel; stå samla, som en mur for sine venner, for fedrelandet, å være en patriot – dette er sjøve kjerna i det russiske folkets natur og karakter.»
Den store patriotiske krigen er ikke en smertefull fortid for det russiske samfunnet, men en smertefull nåtid og framtid. Det høytidelige og patriotiske ytre skallet av minnet om den store patriotiske krigen fører til at sorgen fortrenges. I stedet finner pompøse militaristiske parader sted på gata. Militarisme, assosiert med det kollektive minnet om den store patriotiske krigen, ble den nasjonale ideen til Russland. Trusselen om «nazisme» og behovet for å bekjempe den, oppfunnet av russiske myndigheter, er ihenger sammen med historien til den store patriotiske krigen. På denne måten konstruerer myndighetene Russlands historiske rolle og oppgaver – og rettferdiggjør krigen mot Ukraina. Monumenter og minnesmerker dedikert til den store patriotiske krigen og Stalin har blitt relikvier for en politisk religion.
Etter starten på fullskala-invasjonen av Ukraina, har på en eller annen måte, positive vurderinger av Stalin begynte å dukke opp oftere i det offentlige rom. Propagandaen har konstruert bildet av en stor leder og frigjører, ikke uten hans «mangler», som akkurat som det moderne Russland, førte en rettferdig kamp mot nazistene og Vesten. Og hvis det ikke er noen direkte positiv vurdering, er det sensur: for eksempel ble et fragment klippet vekk fra et arkivintervju med Anatoly Lysenko der journalisten kritiserer kulten rundt Stalins personlighet og anti-amerikanisme, sjøl om intervjuet et år tidligere ble vist i sin helhet på Channel One.
I 2023 åpna Stalin Center sitt kulturelle og historiske kompleks i Barnaul. Den sentrale plassen til senterets utstilling er okkupert av en byste på 200 kilo av Josef Stalin. Etter åpningsseremonien til senteret, lovet dets skapere å «takle med Stalin-stil» «utenlandske agenter, tilhengere av Jeltsin og Navalnyj.»
Stalinskikkelsen dukker opp sjøl i de mest uventa sammenhenger – for eksempel i produksjonen av stykket «12 stoler» i Kaluga i 2022. På slutten kom en skuespiller kledd som Stalin ut på scenen med ordene: «Vesten vil aldri kunne bringe Russland i kne .» Og ved inngangen til teatret hang et propaganda-banner med bokstaven Z og påskriften «Vi står sammen».
Et annet symbol på Stalin-tida kom tilbake til Russland i 2022: tittelen «Heltemoren.» Denne høye tittelen tildeles kvinner som har født og oppdratt 10 eller flere barn. Samtidig blir det ikke tatt reelle tiltak for å støtte mødre; tvert imot, kvinners situasjon forverres betydelig på bakgrunn av krigen. Menneskerettighetsaktivister diskuterer aktivt trusselen om et fullstendig forbud mot abort på bakgrunn av stadig nye restriktive antiaborttiltak i regionene.
Samtidig ble spørsmålet om Holodomor akutt – både for ukrainere og for resten av verden. Den nasjonale bevisstheten til mange ukrainere ble styrka av fullskala-invasjonen. Mange mennesker måtte revurdere (eller for første gang vurdere) opplevelsen av Holodomor – sjøl de som ikke hadde slektninger som hadde opplevd lidelser av denne tragedien. Som et resultat har Holodomor blitt en del av eu felles historisk minne for mange ukrainere. Dette konseptet ble introdusert av forsker Marianne Hirsch: det beskriver hvordan tragiske hendelser som ikke direkte påvirker oss blir smertefullt innprenta i minnet og identiteten vår.
Dette forverres spesielt av sammenligninga mellom Putin og Stalin og deres forbrytelser mot Ukraina. En del av verdenssamfunnet kan ha begynt å snakke om denne tragedien og dens historiske betydning for første gang, mens i Russland, sjøl i det opposisjonelle miljøet, er det ikke alle som vet om Holodomor.
Russland undertrykker også forsøk på meningsfull samtale om deportering av folk: På grunn av tabuet har mange folkeslag valgt taushet framfor å minnes dette. Ofte forblir ikke Stalins undertrykking i urfolks kollektive minne, og informasjon – enn si minne – om dem blir ikke gitt videre til framtidige generasjoner. Stillhet her skal imidlertid ikke sidestilles med glemsel: minnet om Stalins undertrykking fungerer her mer som en tikkende bombe – eller en dypt begravd «hemmelighet». Alle vet hvor den er gravlagt, men de graver den bare opp ved spesielle anledninger.