Publisert på nettstedet Anti Capitalist Restistance, 18.april 2025.
Dette er et sammendrag av innleggene til Oleksandr Kyselov fra Sotsialnyi Rukh i Ukraina, holdt under den 18. verdenskongressen til Den fjerde internasjonale i Belgia i slutten av mars. Resolusjonen om Ukraina som kongressen vedtok etter debatten ser du her. Minoritetens standpunkt, som Oleksandr argumenterer imot, finner du her, etter orginalversjonen av vedtaket (på engelsk).
Kamerater; Det er en stor ære å delta på denne verdenskongressen for Den fjerde internasjonalen, en historisk organisasjon med global rekkevidde. Jeg er takknemlig for denne muligheten.
Når jeg lytter til diskusjonene, blir jeg slått av den teoretiske dybden og interessen for nyanser—noe vi ofte mangler i politiske diskusjoner. Likevel, når det gjelder mitt land, stiller jeg spørsmål ved behovet for en slik tilnærming, når det virker som den brukes for å bekrefte gamle sannheter; «Hovedfienden er hjemme»—så vi må avsløre, konfrontere og kjempe. Hvis ikke, hvordan skiller vi oss fra borgerskapet eller reformistene?
Men virkeligheten er ikke så enkel. Så mye vi enn misliker Zelenskyj, så er han ikke det samme som Putin for oss. Og hvert ord som ytres her, angår vår levde virkelighet. Ukraina er vårt hjem—det eneste stedet vi utvetydig hører til. Noen kaller dette en partiskhet, metodologisk nasjonalisme, eller en overvurdering av ett av de mange organiserende mønstrene. Men gjør ikke også andre her det samme når de projiserer sine egne koloniale historier, frustrasjoner over vestlige hereskere, og kamper—enten det gjelder flyktningrettigheter eller mot våpenhandlere—over på vår kamp mot okkupasjon?
Ukraina er et ubeleilig offer, med «feil» privilegerte allierte. Bak noen av forslagene til uttalelse fra konkressen, kan man nesten høre: «Ikke hold ut. Ikke provoser Putin mer. Underkast dere heller. Vi vil huske dere og gladelig delta på en jubileumsmarkering for å fordømme imperialistmaktene som knuste dere.» Men underkastelse fører ikke dit dere tror.
Noen ting trenger ikke en overdreven forklaring. Jeg beundrer kameratenes dedikasjon til solidaritet med Palestina, særlig siden det er et standpunt som ikke er særlig populært i Vesten. Men jeg har ikke hørt lange forklaringer her om hvor reaksjonært Hamas er, hvordan de ble finansiert og bevæpna av Iran, hvordan tunneler ble bygd med hjelp fra Nord-Korea, eller hvordan motstanden fører til død og ødeleggelse og styrker religiøse fundamentalister. Hvorfor ikke? Fordi ingenting av dette endrer den grunnleggende sannheten: Palestinere ønsker å leve fri fra okkupasjon.
Så spar oss for reduksjonisme, propagandaklisjeer og konspirasjonsteorier. Få her har innsidekunnskap, men mange misforstår Ukrainas interne konflikter og feiltolker meningsmålinger ved å velge ut det som passer deres teser. Hvorfor? For å gjenta Russlands talepunkter? Propaganda handler ikke alltid om å dikte opp løgner – men å vri, nedtone eller overdrive. Ord og slagord bør være tilpasse den til ethvert tidspunkt gjeldende virkelighet og målretta hvis dere virkelig bryr dere. Hvis kamerater i India kan forstå dette, som jeg ser i deres publikasjoner, bør de i Europa kunne det også – hvis de vil.
Ikke skyld på Ukraina, som burde kjent sin plass i verdenssystemet, for at vår krig forstyrrer deres agenda. Det er ikke vår feil at deres regjeringer er hyklerske, det er heller ikke vår feil hvis dere ikke klarer å holde dem ansvarlige når de utnytter situasjonen. Gjør noe konkret i stedet: krev nasjonalisering av våpenindustrien, skattlegging av krigsprofitt, eller avslør nyliberal inkompetanse i forsvaret. Til sjuende og sist avfyres ikke våpen av usynlige markedskrefter.
Fred kan ta mange former. Den enkleste er negativ, altså fravær av krig, noe okkupasjon og kapitulasjon vil resultere i. Trump og Putin jobber med et slik «fred» bak vår rygg-prosjekt—de deler vårt land og våre ressurser og bestemmer vår framtid. Vi har sett hva Trump tilbyr til Gaza. Er det den freden dere kjemper for? Hvis deres land er neste på det geopolitiske sjakkbrettet, vil dere overgi alt vunnet gjennom generasjoner av arbeiderkamp, alt dere holder kjært, bare for å unngå militarisering og død?
Noen hevder at NATO/EU-press provoserte fram russisk imperialisme, eller at avvisning av russiske krav utløste krigen. De konkluderer med at dette er en logisk følge av Vesten og Russlands kamp om landet. Ville dere sagt det samme om Polen, Latvia, Estland eller Litauen ble angrepet? De ba om å få bli med i NATO for å unnslippe russisk innflytelse, og de leker fortsatt med ilden. Finland, en gang under russisk kontroll, deler nå 1300 km grense og er NATO-medlem – provoserte de også sine tidligere herrer?
Vi vet ikke hvordan dette ender. Europa er svekka, har verken nok våpen eller soldater, USA glir mot fascisme, og våre ressurser og vår kampvilje er nesten brukt opp. Men som alle folk, ønsker vi å overleve og leve med verdighet. Sjøl blant mindretallet her [på kongressen] benekter få at uten våpenstøtte ville vi falt – likevel kalles de som støtter forsendelsene for «krigslystne». Å ha våpen handler ikke om militarisme; det handler om makt, handlefrihet og valgmuligheter.
Til de tyske kameratene som fremmer sivil ulydighet [som et alternativ til væpna mostand] – forrige gang vi hadde problemer med Tyskland, var det ikke sivil ulydighet som gjorde jobben. Det var krig, ført av et blodig stalinistregime med amerikansk støtte og krigsinnsats på annen front.
Det noen her kaller solidaritet, er i beste fall nytteløst. Det antyder at alt bestemmes av stormaktene og at motstand er forgjeves, uansett hva man gjør. Men hvis alt er forhåndsbestemt, hva er da poenget med denne kongressen? Å vente på et «Hva sa vi»-øyeblikk? Vi {ukrainere] setter pris på råd, men ikke nedlatende foredrag om hvordan verden egentlig fungerer. Ikke reduser ukrainere eller russere til maktesløse individer. Vi er ikke født for å leve og dø i Russlands interessesfære, og russere er ikke født til å elske diktatur. Ingen meningsmålinger tyder på det.
Å oppfordre til desertering i Russland og Ukraina er ikke det samme. Å desertere fra en okkupasjonsmakt er en plikt, like mye som ønsket om fiasko og sabotasje. I Ukraina betyr det å unngå verneplikt ikke nødvendigvis at folk vil at landet skal tape – ofte finnes det konkrete grunner. Å trekke tilbake vilje til å kjempe presser regjeringa – et av få tilgjengelige pressmidler. Noen endringer er allerede innført, som utvida opplæringstid, lettere overføringer mellom enheter eller til og med frihet til å velge hvilken tropp man vil tjenestegjøre i. Men ikke alt kan fikses i krigstid, sjølsagt. Desertører og vernepliktvegrere bør aldri dømmes, men å aktivt oppfordre til dette er å gå for langt.
Ukrainere kjemper på to fronter. Det er ikke alltid klart hvilken som vil kollapse først. Som i enhver kamp, er analyse og ressursplanlegging avgjørende, for størst mulig framgang, minst mulig tilbaketog. Allianser og innflytelse – både internt og eksternt – betyr noe. Solidaritet krever evne til å lytte. Ukrainere vet mye mer enn utenforstående, med venner og familie i hæren, bak fronten og i utlandet. Frivillige, mobiliserte soldater og vernepliktvegrere forstår byrden; de er lei av korrupsjon og frykt. I hans egen hjemby hater folk Zelenskyj og skylder på ham for krigen. De er skuffa, maktesløse, og håper de mektige endelig blir enige og avslutter det hele snart. Men ingen av dem ønsker å leve under okkupasjon. Ingen ber om at våpenforsendelsene stoppes eller at Ukraina skal etterlates alene. Vi ønsker alle trygghet.
Russiske tropper ut. Ingen anneksjoner. Frihet til å bestemme vår framtid uten ytre press. Retten til retur. Forhandlinger under demokratisk kontroll. Dette er ikke magiske trylleformler. De skjer ikke av seg sjøl. Hva er planen til de som sier «ikke én krone, ikke én soldat, ikke én rifle»? Yippiene https://en.wikipedia.org/wiki/Youth_International_Party hadde i det minste en plan, og de sang for å få Pentagon til å sveve. Hva vil dere gjøre?